Den hellige Kasper del Bufalo (Kaspar, Caspar; it: Gaspare, Gaspar) ble født den 6. januar 1786 i Roma. Hans foreldre var Antonio del Bufalo (1755-1831) og Annunziata Quarterione (1761-1811). Han ble født i tjenestemannsboligen til et romersk palass tvers overfor jesuittkirken Il Gesù, for faren Antonio del Bufalo var kokk hos fyrst Altieri. Fordi Kasper ble født på minnedagen for De hellige tre konger den 6. januar, fikk han i dåpen dagen etter navnene til alle tre kongene Kasper, Melkior og Baltasar (Gaspare Melchiore Baldassare). Moren sørget for familien og ga sønnen en god kristen oppdragelse.
Fordi guttens helse var svært skjør, fikk hans fromme mor ham fermet (konfirmert) i 1787, bare halvannet år gammel. Han hadde en uhelbredelig øyesykdom som truet med å gjøre ham blind, og det ble bedt til den hellige Frans Xavier (1506-52) om at han måtte bli frisk. I 1788 ble han mirakuløst helbredet, og hele resten av livet hadde han en spesiell andakt til Indias store apostel og valgte ham som en spesiell skytshelgen for den kongregasjonen han grunnla.
Den sykelige Kasper hadde ikke lyst til å delta i de andre guttenes ville leker i Romas gater. Hver gang han fikk anledning, stakk han seg heller bort i en av de mange kirkene i byen og førte samtaler med helgenbildene han fant der. Han viste tidlig tegn på en from natur, selv om den noen ganger fikk drastiske utslag, som da han som syvåring rømte fra skolen for å omvende hedninger og søke martyriet. Han viste også en dyp vilje til bot og en bemerkelsesverdig selvkontroll over sine negative tilbøyeligheter, spesielt sin medfødte hissighet og sterke egenvilje.
Gutten utviklet en helt spesiell kjærlighet til de to hellige jesuittene Frans Xavier og Aloisius Gonzaga (1568-91). Kasper hadde ikke noe større ønske enn å etterligne disse helgenene. I hans omgivelser kalte man ham snart «Den lille Aloisius». Kasper gikk fra 1793 til 1797 på en folkeskole drevet av piaristene eller «Ordensprester for Religiøse Skoler» (Ordo Clericorum Regularium Pauperum Matris Dei Scholarum Piarum – SP), grunnlagt i 1617 av den hellige Josef av Calasanz (1556-1648). Kongregasjonen kaltes på italiensk Le Scuole Pie (religiøse skoler), og medlemmene var og er også fortsatt kjent som scolopi, skolopianere. Deretter studerte Kasper ved Collegio Romano for å forberede seg på den eneste fremtid han strebet etter: å bli misjonær. Kollegiet ble da drevet av sekularprester etter at jesuittordenen (Societas Iesu – SJ) var oppløst.
Som tolvåring ikledde Kasper seg i 1798 gutteseminarets soutane. I 1800 mottok han sin første tonsur og året etter mottok han de fire lavere vielser. Han begynte snart å organisere lokalt arbeid for åndelig og materiell hjelp til de fattige. Dette inkluderte gjenopprettelsen av Opera di Santa Galla, som han ble valgt til leder for i 1906, tyve år gammel. Etter at han hadde mottatt de lavere vielsene, begynte han å preke i sognekirkene og på plassene foran kirkene, og snart strømmet folk til i stadig større skarer for å høre «Den lille Aloisius». Kaspers prekener var fylt av en slik ild at ingen kunne trekke seg unna. De fattige i Roma åpnet særlig hjertene for «sin Kasper», for hans enkle ord kunne de også godt forstå.
I 1807 ble Kasper diakonviet. Kort etter opplevde han en krise hvor han ble skrekkslagen over det enorme ansvaret ved prestevielsen. I sin ydmykhet overveide han å bli værende diakon, men heldigvis viste den hellige Vincent Strambi (1745-1824) ham at disse tankene var djevelens verk og oppmuntret ham til å bli presteviet.
Kasper ble presteviet den 31. juli 1808, og han fikk et kannikembete ved kirken San Marco. Sammen med Gaetano Bonani etablerte han snart et nattåpent oratorium i kirken Santa Maria in Pincis og i Campo Vaccino («ku-marken»), som Forum Romanum ble kalt på denne tiden. Han intensiverte sitt hjelpearbeid blant de fattige og spesialiserte seg i å evangelisere blant vognmennene og bøndene i Campagna Romana, kjent som barozzari. Kirken San Nicola in Carcere i Roma inneholdt en lite kjent relikvie, en angivelig bit av centurionen Longinus' kappe, stenket med Jesu blod (Longinus var i følge legenden soldaten som stakk et spyd i Jesu side). Den 8. desember 1808 opprettet Kaspers venn Francesco Albertini et brorskap som var viet til Det dyrebare blod, enten for å ære denne relikvien eller for å trekke folks oppmerksomhet mot Kristi blods frelsende makt. Kasper var en av de mest trofaste medarbeiderne i dette tiltaket, og hengivenhet for Det dyrebare blod skulle vise seg å bli den drivende kraft i hans spiritualitet resten av hans liv.
I 1809 brøt den napoleonske ulykke løs over Roma. Den franske keiseren besatte byen og natten mellom 5. og 6. juli ble pave Pius VII (1800-23) forvist. Okkupantene krevde at prestene måtte avlegge en troskaps- og suverenitetsed til keiseren i stedet for til paven. Til dette svarte den nyvigslede presten Kasper da han ble ført for general Miollis: Non posso, non debbo, non voglio, «Jeg får ikke, jeg kan ikke, jeg vil ikke», for paven hadde forbudt det. De fleste geistlige gjorde som ham, og da ble de landsforvist fra Roma. Kasper ble først forvist til Piacenza den 13. juli 1810, og deretter til Bologna. Den 13. september 1811 nektet han for andre gang å avlegge eden, og da ble han satt i fengselet San Giovanni i Bologna, deretter i fengsel i Imola og så i festningen i Imola. Da han nektet for tredje gang, ble han den 16. mai 1813 overført til festningen i Lugo.
Rolig holdt han ut årene i fengsel, og sammen med Albertini planla han hvordan de skulle hjelpe Kirken på beina igjen når de ble satt fri. Etter å ha nektet for fjerde gang ble Kasper den 10. desember 1813 dømt til å forvises til Corsica. Mens han ventet på transport i Firenze, fikk han en invitasjon til å slutte seg til «De evangeliske arbeidere», en gruppe prester som prekte hjemmemisjoner. Selv om det på den tiden var tvilsomt om han kunne hjelpe dem, sluttet han seg entusiastisk til dem.
Da Napoleon abdiserte den 11. april 1814, ga hans svoger Joachim Murat, konge av Napoli (1808-15), friheten tilbake til alle prester som var arrestert eller sendt i eksil for å ha nektet å avlegge eden. Den 24. mai 1814 kunne pave Pius VII etter fem år i eksil igjen dra inn i Roma under de troendes jubel. I februar 1814 kom Kasper tilbake til Roma, hvor han stilte seg til pavens disposisjon. Helst ville han følge i Frans Xaviers fotspor og bli misjonær i fjerne land i den reetablerte jesuittordenen. Men pave Pius VII, som lenge hadde hørt om Kaspers usedvanlige talegaver, lot ikke den unge presten reise bort. Han ba ham om å vie seg til prekenmisjoner med det formål å gjenopprette moral og religion i Italia, som i nesten fem år hadde vært så å si uten prester og sakramenter. Kasper forlot Roma og sin familie for å vie resten av sitt liv utelukkende til dette ene formålet.
Med hengivenhet til Det dyrebare blod som sitt hovedtema satte Kasper i desember 1814 i gang et program av prekenmisjoner for å bekjempe den omfattende blasfemien og bringe folk tilbake til troen. Med dette syntes han å oppfylle ordene til sr. Agnes av Det inkarnerte Ord, som i 1810 hadde sagt til Kaspers åndelige veileder at en nidkjær prest skulle dukke opp for å riste folket ut av sin likegyldighet gjennom hengivenhet til Det dyrebare blod. I juli 1815 trakk han seg fra kannikembetet i San Marco for å vie seg til misjonene.
Under en misjon i Giano i bispedømmet Spoleto i regionen Umbria i 1814 fikk Kasper første gang ideen om å grunnlegge en egen prestekongregasjon for Kristi dyrebare blod. Han fant et hus i Giano som egnet seg til formålet, og med aktiv hjelp fra sin venn kardinal Cristaldi og med godkjennelse av pave Pius VII ble den nye kongregasjonen offisielt godkjent den 15. august 1815. Sekularprestkongregasjonen fikk navnet «Misjonærer av det Dyrebare blod» (det vil si Jesu blod) (Congregatio Missionariorum Pretiosissimi Sanguinis – CPPS). Medlemmene kalles også Sanguinister eller «Bufalini» etter sin grunnlegger. Den senere salige pave Pius IX (1846-78) var et tidlig medlem av kongregasjonen, og det skulle bli hans encyklika Redempti sumus fra 1849 som ga støtet for andakten for Det dyrebare blod på verdensbasis.
Oppgavene til misjonærene i denne kongregasjonen var indre misjon, sjelesorgen, undervisning på gymnaser og åndelige øvelser. Ordensgeneralen for kongregasjonen blir valgt på livstid og har hovedsete i Roma. Huset og den tilsluttende kirken San Felici i Giano ble gitt til kongregasjonen av paven. Den andre grunnleggelsen ble foretatt i 1819 og den tredje kort etter i Albano ved Roma. Kaspers ønske var å ha et hus i hvert bispedømme, og han valgte ut den mest forsømte eller gudløse byen eller distriktet. Før han døde, dekket kongregasjonen hele Italia.
På den tiden var kongeriket Napoli, Kirkestaten og det meste av Italia herjet av røverbander, briganti. Disse var opprinnelig partisaner som hadde flyktet fra Napoleons militærtjeneste og kjempet mot den franske okkupasjonen, men de hadde utviklet seg til lovløse bander som levde i trygge skjulesteder i fjellene, og derfra plyndret de byene, gjennomførte vendettaer og organiserte kriminalitet og vold av alle slag. Tre paver, Pius VII, Leo XII (1823-29) og Pius VIII (1829-30), prøvde å få bukt med uvesenet, men uten suksess.
Kaspers kongregasjon møtte i begynnelsen alvorlige og endeløse vanskeligheter under pave Leo XII, som var langt mindre positiv enn sin forgjenger. Visse tjenestemenn som profiterte på disse røverbandene gjennom bestikkelser og på annen måte, fikk nesten pave Leo XII til å oppløse Kaspers kongregasjon. Men etter et personlig møte ble paven overbevist om at Kasper var «en engel». Paven ga Kasper i oppdrag å rette en spesiell misjon mot disse røverbandene. Bevæpnet kun med evangeliet hadde han en viss suksess i å redusere deres aktiviteter i området rundt Roma.
Det varte ikke lenge før misjonærenes dramatiske og utrettelige metoder hadde spredt dem over hele Italia til byer med det verste rykte, seks av dem i kongedømmet Napoli, etter at pave Pius VII hadde skrevet personlig til ham og bedt ham grunnlegge seks hus i Napoli. Prestene foretok disiplineringen i offentlighet: På byens sentrale piazza brente de skytevåpen, obskøne bøker og alt annet som de mente krenket den Allmektige Gud. Deretter ble det reist et kors in memoriam, et høytidelig Te Deum ble sunget, og misjonærene dro bort i stillhet. Men de dramatiske metodene, som lignet på dem som tidligere var brukt av den salige Bartolomeus dal Monte, gjorde at Kasper ble tappet både fysisk og emosjonelt.
Kasper del Bufalos misjonærer gjorde overalt et enormt inntrykk, og de medvirket i betydelig grad til fornyelsen av det religiøse liv i Italia, som lå nede etter Napoleonstiden på grunn av mangel på prester og sakramentene. Den samtidige hellige pasjonisten Vincent Strambi, som ledsaget Kasper på flere misjoner, kalte en gang hans prekener et «åndelig jordskjelv», mens paven kalte ham en «fredsengel». Han oppnådde mange og ofte eksplosivt emosjonelle konversjoner, men han skaffet seg også fiender, spesielt blant frimurerne, som til og med forsøkte å drepe ham. Han angrep dem direkte i sine misjonsprekener som antiklerikale ateister, og klarte til og med å omvende noen hele losjer, noe som ga ham tilnavnet «hammeren mot sekteristene».
I 1824 startet han å utdanne unge geistlige som ønsket å få en spesiell opplæring til å bli misjonærer, og dette inkluderte oppmuntring av hengivenhet til Jesus og Maria. Men fromhet var ikke nok: Studier av skriften, teologi og fremmede språk var også nødvendig. Han sa: «Misjonærer må være forberedt på alt. I likhet med soldater og sjøfolk må de aldri overgi seg».
I februar 1826 ble han utnevnt til pavelig nuntius i Brasil. Han tryglet om å få slippe slik at han kunne fortsette å preke, men han ble tvunget til å inneha stillingen i åtte måneder. Deretter vendte han i oktober 1826 tilbake til moderhuset San Felice, og han gjenopptok prekenvirksomheten.
I 1822 hadde Kasper holdt en misjon i Vallecorsa i provinsen Frosinone på grensen mellom Lazio og Campania i Sør-Italia, den sørligste byen i Kirkestaten. Den syttenårige salige Maria de Mattias (1805-66) så hvordan byens innbyggere endret seg, og dette gjorde et voldsomt inntrykk på henne. Kasper overlot henne til sin ledsager, den ærverdige Johannes Merlini, som ble hennes åndelige veileder. Kasper valgte henne personlig til å grunnlegge kongregasjonens kvinnelige gren, men det var Johannes Merlini som samarbeidet konkret med henne da hun i 1834 grunnla «Tilbedelsessøstrene av det Dyrebare blod» (Suore Adoratrici del Sangue di Cristo – ASC) for religiøs oppdragelse av unge jenter. Misjonærene fikk sin kirkelige godkjennelse i 1841, mens den kvinnelige grenen ble godkjent i 1855. Kasper grunnla også velgjørenhetsarbeid i Roma for alle slags mennesker, og han åpnet et kapell for bønn og skriftemål hele natten lang.
Kaspers siste misjon var å preke i Chiesa Nuova i Roma under utbruddet av kolera i 1836. Han kjente at kreftene var i ferd med å ta slutt, så han vendte året etter tilbake til Albano, hvor han gjorde sine forberedelser for å møte døden. Han ba om å få være alene så mye som mulig slik at hans bønner i minst mulig grad ble avbrutt. Etter festen for Frans Xavier den 3. desember 1837 dro han til Roma for å dø der etter forslag fra kardinal Franzoni, kongregasjonens kardinalprotektor. Den 19. desember forbød legen ham å lese messe, og den 28. desember mottok han de siste sakramentene. I sin dødstime fikk han hjelp og bistand av sin venn og skriftefar Vincent Pallotti, grunnleggeren av pallottinerne (Societas Apostolatus Catholici – SAC).
Kasper døde den 28. desember 1837 i en leilighet Orsini-palasset på toppen av det gamle Teatro di Marcello i Roma, nesten 52 år gammel. Vincent Pallotti fortalte at han så hans sjel stige til himmelen i form av en strålende stjerne og bli mottatt av Jesus. Hans begravelse ble holdt i kirken Sant'Angelo in Pescheria nær Teatro di Marcello, og han ble gravlagt i Albano. Ved hans grav skjedde det snart mange undre, og senere ble hans legeme overført til misjonærenes hus i Via dei Crociferi i Roma, hvor de fortsatt finnes i kirken Santa Maria in Trivio.
Hans berømmelse spredte seg snart ut over Italia, spesielt til Frankrike. Der ble angivelig Françoise de Maistre, datteren av guvernøren av Nice og niesen av de ultramontanistiske forfatteren Joseph de Maistre, helbredet gjennom hans forbønn. Gaston de Séjur skrev og foreleste omfattende om ham. Den hellige Peter Julian Eymard, grunnlegger av kongregasjonen Prestene av Det hellige Sakrament (Congregatio Presbyterorum a Sanctissimo Sacramento [Societas a Sanctissimo Sacramento] – SSS), også kalt eukaristinerne eller sakramentinerne, spredte Kaspers innflytelse ved hele tiden å appellere til hans inspirasjon.
Kasper del Bufalo ble saligkåret den 18. desember 1904 (dokumentet (Breve) var datert den 29. august 1904) av den hellige pave Pius X (1903-14) og helligkåret den 12. juni 1954 (bullen var datert den 13. juni) av pave Pius XII (1939-58) på Petersplassen i Roma. Opprinnelig ble han minnet liturgisk den 29. desember, men minnedagen ble i 1962 flyttet til 21. oktober. Hans minnedag er nå 2. januar, men dødsdagen 28. desember nevnes også. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Ved hans grav i kirken Santa Maria in Trivio i Roma feires han på dødsdagen. Kasper er skytshelgen for byen Sonnino i provinsen Latina i Lazio, et støttepunkt for briganti, som Kasper reddet fra fullstendig ødeleggelse.