| Den salige Ladislas Findysz (1907-1964) |
Den salige Ladislas Findysz (pl: Wladyslaw) ble født den 13. desember 1907 i Kroscienko Nizne nær Krosno i Polen. Han var sønn av Stanislas Findysz og Apollonia Rachwal, bønder av langvarig katolsk tradisjon. Han ble døpt dagen etter i sognekirken Den hellige Treenighet i Krosno.
Etter fire år på en grunnskole drevet av felicianerinnene (CSSF) i Kroscienko Nizne begynte han i 1919 på en statlig drevet latinskole. Som ung elev sluttet han seg til det marianske brorskapet. I mai 1927 tok han sin avgangseksamen og ble med på en retrett som var organisert for dem som forlot skolen. Høsten samme år flyttet han til Przemysl og begynte på presteseminaret der. Han startet sine filosofiske og teologiske studier under ledelse av rektoren, den salige Johannes Balicki.
Den 19. juni 1932 ble han presteviet av biskop Anatol Nowak av Przemysl i byens katedral. Etter en måneds ferie begynte p. Ladislas den 1. august i sin første stilling som assisterende sogneprest i sognet Boryslaw (i dag i Ukraina). Den 17. september 1935 ble han utnevnt til sogneprest i sognet Drohobycz (også i Ukraina), og den 1. august 1937 ble han forflyttet til sognet Strzyzów, igjen som sogneprest, hvor han den 22. september 1939 ble utnevnt til sogneadministrator. Den 10. oktober 1940 ble han utnevnt til sogneprest i Jaslo, og den 8. juli 1941 til administrator av sognet Apostlene Peter og Paulus i Nowy Zmigród. Den 13. august 1942 ble han utnevnt til sogneprest av samme sogn.
De tre årene som hyrde i Nowy Zmigród var preget av utrettelig engasjement til pastoralt arbeid og de smertefulle krigserfaringene. Den 3. oktober 1944 ble p. Ladislas utvist av de tilbaketrekkende tyskerne sammen med de andre innbyggerne i byen. Da han vendte tilbake den 23. januar 1945, viet han seg selv til å reorganisere sognet.
P. Ladislas' tjeneste fortsatte etter krigen gjennom kommunistregimets harde tider. Han fortsatte arbeidet med en moralsk og religiøs fornyelse i sognet og ga alt for å beskytte de troende, spesielt de unge, fra den systematiske og intense ateismen som ble påtvunget av kommunismen. Han hjalp også innbyggerne i sognet med materiell hjelp, uavhengig av deres nasjonalitet og trostilhørighet. Han reddet utallige gresk-katolske familier som ble hardt forfulgt av de kommunistiske myndighetene og truet med bortvisning fra sine boliger i Lemki.
P. Ladislas' pastorale arbeid viste seg å være høyst ubehagelig for de kommunistiske myndighetene. Fra 1946 ble han plassert under overvåkning av sikkerhetstjenesten. I 1952 ga akademiske myndigheter ham forbud mot å undervise i katekismen i videregående skoler. Han ble forhindret fra å fortsette sine aktiviteter i sognet ved at distriktsmyndighetene ved to anledninger (1952 og 1954) avviste hans anmodning om tillatelse til å bo i det grenseområdet hvor deler av sognet lå.
De kirkelige myndighetene betraktet p. Ladislas som en nidkjær sogneprest og han fikk anerkjennelse ved å bli utnevnt til æreskannik i 1946, og i 1957 fikk han det privilegiet å bære rochett og mantelletta. Samme år ble han utnevnt til visedekanus for dekanatet Nowy Zmigród, og i 1962 ble han utnevnt til dekanus.
I 1963 begynte han pastoral aktivitet i «Konsiliært karitativt arbeid», en slags åndelig støtte til Andre Vatikankonsil (1962-65). Han sendte formanende brev til sognebarn som levde i irregulære religiøse og moralske situasjoner og oppmuntret dem til å få orden på sine kristne liv. De kommunistiske myndighetene reagerte svært strengt på denne aktiviteten og anklaget ham for å tvinge de troende til å delta i religiøse riter og praksis.
Etter å ha blitt avhørt av prokuratoren i distriktet (województwo) Rzeszów ble han den 25. november 1963 arrestert og fengslet i borgen i Rzeszów. Hans rettssak fant sted fra 16. til 17. desember 1963 i distriktstribunalet i Rzeszów, og han ble kjent skyldig i «religiøs propaganda» og dømt til fengsel i to år og seks måneder. Grunnlaget for undersøkelsen, anklagen og dommen var dekretet «Beskyttelsen av samvittighets- og trosfriheten»av 5. august 1949. Dette var imidlertid ganske enkelt et instrument i de kommunistiske myndighetenes hender for å begrense og etter hvert eliminere «tro» og Den katolske kirke fra offentlig og privat liv i Polen. P. Ladislas ble også offentlig diskreditert, bakvasket og fordømt gjennom spesialutgitte publikasjoner i pressen. Han ble holdt fengslet i borgen i Rzeszów, hvor han led av feilernæring og ble utsatt for fysisk, psykologisk og åndelig ydmykelser. Den 25. januar 1964 ble han overført til sentralfengselet i Montelupich-gaten i Kraków.
Like før p. Ladislas ble arrestert i september 1963 gjennomgikk han en alvorlig operasjon på sykehuset i Gorlice for å fjerne skjoldbruskkjertelen, og hans helsetilstand forble usikker på grunn av risikoen for komplikasjoner. Han var rekonvalesent under medisinsk kontroll mens han ventet på en ny operasjon berammet til desember samme år, denne gang for å fjerne en kreftsvulst i spiserøret. Avhørene, rettssaken og fengselsoppholdet hadde uten tvil alvorlige implikasjoner for p. Ladislas' helsetilstand, og han måtte pleies på fengselssykehuset. På grunn av mangelen på skikkelig pleie og nødvendig medisinsk ekspertise ble hans tilstand ikke bedre. Den planlagte operasjonen for å fjerne kreftsvulsten i spiserøret og en blokkering av magen ble utsatt. I realiteten var han dømt til en langsom død. Sykdommen gikk sin gang, noe resultatet av medisinske undersøkelser foretatt i fengslene i Rzeszów og Kraków viser. Allerede den første kliniske undersøkelsen foretatt av fengselslegen den 9. desember 1963 avslørte en byll i halsen med en mistenkt svulst i spiserøret.
Fra p. Ladislas ble idømt fengselsstraff søkte hans advokat og bispedømmets kurie i Przemysl adgang til prokuratoren og tribunalet i Rzeszów og søkte om å utsette p. Ladislas' arrest på grunn av hans kritiske helsetilstand og dødsfaren. Anmodningen ble avslått. De ble imidlertid akseptert av høyesterett i Warszawa så sent som i slutten av februar 1964.
På grunn av sin alvorlige helsetilstand vendte p. Ladislas tilbake til Nowy Zmigród fra fengselet den 29. februar 1964. Han viste stor tålmodighet og underkastelse av Guds vilje og forble i prestegården, hvor han bar lidelsene både av sin sykdom og utmattelse. I april ble han innlagt på spesialistsykehuset i Wroclaw. Til tross for behandlingen bekreftet kliniske undersøkelser diagnosen av en kreftsvulst mellom spiserøret og magen. Videre medisinske undersøkelser viste at svulsten ikke lenger kunne opereres på grunn av sitt fremskredne stadium. Med lungeemfysem og alvorlig anemi som betydde at døden var nær, vendte p. Ladislas hjem.
I sommermånedene deltok han på en åndelig retrett for prester i presteseminaret i Przemysl. Dette skulle bli hans siste retrett i forberedelsene til døden. Om morgenen den 21. august 1964, etter å ha mottatt sakramentene døde han i prestegården i Nowy Zmigród om morgenen den 21. august 1964, og den 24. august ble han gravlagt på sognets kirkegård. Hjelpebiskop Stanislas Jakiel av Przemysl presiderte ved begravelsen sammen med 130 prester og mange troende.
Etter utallige anmodninger fra de troende åpnet biskop Kazimierz Górny av Rzeszów den 27. juni 2000 prosessen på bispedømmenivå for saligkåring av p. Ladislas. Dokumentene ble oversendt Roma den 18. oktober 2002. Den 20. desember 2004 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig».
Søndag den 19. juni 2005 ledet kardinal Józef Glemp, erkebiskop av Warszawa, avslutningsmessen for Den nasjonale eukaristiske kongress og saligkåringsseremonien for de tre polske prestene Ignatius Klopotowski, Ladislas Findysz og Bronislas Markiewicz SDB på Pilsudski-plassen (tidligere Seiersplassen) i Warszawa. Pave Benedikt XVI har nemlig gjenopplivet tradisjonen med å la en pavelig delegat presidere ved saligkåringsseremoniene i stedet for paven selv. Denne tradisjonen ble avbrutt i 1971 av pave Paul VI (1963-78) ved saligkåringen av Maximilian Kolbe. Ladislas Findysz og Bronislas Markiewicz skulle egentlig saligkåres den 24. april, men seremonien ble utsatt på grunn av pave Johannes Paul IIs død den 2. april.
Ladislas Findysz' minnedag er dødsdagen 21. august. Han er den første saligkårede martyr under kommunistregimet i Polen. Han er også den første salige fra bispedømmet Rzeszów.