Den salige Josefina Nicoli (it: Giuseppina) ble født den 18. november 1863 i landsbyen Casatisma i provinsen Pavia i regionen Lombardia i Nord-Italia. Hun var den femte av ti barn, hvorav seks overlevde. Hennes far var dommer og hennes mor var datter av en advokat. Familien var svært religiøs, hennes vennlighet var en medfødt gave, og hun var elsket av alle. Hun fikk en omfattende utdannelse i Voghera og Pavia og mottok diplom som lærer, med et hemmelig ønske om å få vie seg til utdannelsen av fattige barn, som hun følte en medfødt tiltrekning til.
Hun ble tiltrukket av spiritualiteten til kongregasjonen «Barmhjertighetens Døtre» (Filles de la Charité de Saint-Vincent de Paul – FdC) (it: Compagnia delle Figlie della Carità di San Vincenzo de Paul). Den er Kirkens største kvinnelige kongregasjon, grunnlagt i 1633 av de hellige Vincent av Paul og Louise de Marillac, og de kalles også «Vincentianerinner». Den 24. september 1883 trådte hun inn i kongregasjonens hovedhus i provinsen Torino, San Salvario i Torino. Hun fullførte sin første formasjon, prøvetiden eller postulatet og novisiatet eller seminaret, i kongregasjonens moderhus i Rue du Bac i Paris i Frankrike, hvor Jomfru Maria femti år tidligere (1830) hadde vist seg for den hellige Katarina Labouré (1806-76). Etter å ha blitt ikledd ordensdrakten der ble hun i slutten av 1884 sendt ut på en misjon for å tjene de fattige på den italienske øya Sardinia, som tilhørte provinsen Torino.
Den gangen tok reise til øya tre dager, og sr. Josefina Nicoli kom til Cagliari den 1. januar 1885, så vidt fylt 21 år. Hun gikk løs på sine nye oppgaver med stor entusiasme. Hun hadde blitt sendt til institusjonen «Forsynet» (Conservatorio della Provvidenza) i Cagliari, hvor hun underviste klassen med unge jenter. I henhold til kongregasjonens regler avlegges deres enkle løfter nøyaktig fem år etter inntredelsen i novisiatet (seminaret). Sr. Josefina avla derfor sine løfter hos Barmhjertighetens døtre for første gang på julenatt den 25. desember 1888. Selv om hennes helse ikke var god, sparte hun seg aldri. I en alder av tretti år fikk hun i 1893 fikk hun tuberkulose i lungene, en sykdom som langsomt brøt henne ned til hennes død.
Hennes aktiviteter var ikke begrenset til undervisning. Da det brøt ut kolera i byen, ble Josefina satt til å arbeide på kjøkkenet, men på grunn av krisesituasjonen ble det starten på den misjonen som skulle karakterisere hennes liv, nemlig å undervise unge mennesker og spre kunnskaper om evangeliet. Hun begynte med katekese for studenter og arbeidere, som hun samlet i «Den fromme foreningen Sønner av Maria» (Società Pia Unione dei Figli di Maria), som hun grunnla, ledet og kalte Luigini («beskyttet av den hellige Aloisius») (it: Luigi).
Sr. Josefina arbeidet i Cagliari i femten år, fra 1885 til 1899. Barmhjertighetens Døtre hadde en kommunitet som drev et barnehjem i Sassari, den nest største byen på Sardinia, og i juni 1899 trengte de en ny «Tjenersøster» (Suor Servente), det vil si lokal superior. Valget falt på sr. Josefina til denne stillingen. Hun møtte vanskeligheter i driften av barnehjemmet, hovedsakelig forårsaket av mistroiske administratorer. Hun fortsatte sitt arbeid, og med tiden fant hun anerkjennelse for sin hengivenhet, sitt mot og sin gode vilje. I Sassari møtte hun vincentianerpateren, Guds tjener Giovanni Battista Manzella (1855-1937).
I Sassari fortsatte sr. Josefina sitt arbeid med religionsopplæring for trengende i alle aldre. På en tid da religionsundervisning ikke var tillatt i skolene, arrangerte hun slik undervisning for jenter fra velstående familier. Hun ga nytt liv til «Foreningen Marias Sønner» (Associazione dei Figli di Maria) og hun ledet «Foreningen Marias Døtre» (Associazione delle Figlie di Maria).
Hun var et mønster for direkte tjeneste for de fattige, spesielt foreldreløse og syke. Hun grunnla «Barmhjertighetens Damer» (Le Damine di Carità), en avdeling av Louise de Marillacs (1591-1660) Confrérie de la Charité, og veiledet dem i tjenesten for de fattige: de reparerte og sydde klær for de fattige, gjorde husarbeid i deres boliger og drev sommerkolonier for de barna som led av rakitt (engelsk syke).
Sr. Josefinas apostolat var usedvanlig. Hun introduserte også for sine søstre tjenesten med å besøke de kvinnelige innsatte i fengslene. Hun opprettet også de første ungdomsgruppene for frivillig tjeneste, og hun opprettet katekismeskoler som underviste enten om kvelden eller på søndager og som fikk 800 påmeldte.
Sr. Josefina måtte forlate dette fruktbare jordsmonnet da hun i 1910 kalt til provinsens moderhus San Salvario i Torino, hvor hun arbeidet til 1913. Hun tjente først som provinsadministrator (economa provinciale) med ansvaret for et hundretalls kommuniteter og noen tusen søstre. Atten måneder senere ble hun forflyttet til det ikke mindre arbeidskrevende vervet som leder for utdannelsen av søstre i formasjon; det dreide seg om rundt seksti noviser.
Men til tross for hennes meget gode resultater var det kalde, fuktige og tåkete klimaet i Torino ikke gunstig for hennes helse, så provinsialrådet bestemte seg i sitt møte den 9. januar 1913 med stor beklagelse for å sende henne tilbake til Sardinia, overbevist om at klimaet der ville være bedre for henne. Så senere i januar 1913 kom sr. Josefina tilbake til Sardinia, denne gangen for godt. Disse mange byttene kostet henne ikke lite, men hun aksepterte dem som en del av lydigheten.
Hun ble først igjen superior i Sassari, hvor hun fant at alt var fullstendig forandret, både i kommuniteten og i den sivile administrasjonen. Antiklerikalismen var blitt så sterk at hun etter en kort, men vanskelig periode i Sassari ba om å bli flyttet til Cagliari, hvor hun ankom den 7. august 1914. Hun ble Tjenersøster på «Marina barnehage» (Asilo della Marina) og ble værende i Cagliari til sin død. Første verdenskrig (1914-18) brøt ut på denne tiden, og i barnehagens lokaler ble det forberedt et hospital for sårede. Men midt i denne krisesituasjonen fikk sr. Josefina satt i gang en rekke eksepsjonelle prosjekter.
Dette distriktet var senter for en stor urban utviklingsplan, men også et sted hvor mange fattige familier bodde. De bodde i usselhet og overlevde gjennom sin oppfinnsomhet, til tider på uærlig vis. Fordi barna var fattige, ble de nektet retten til utdannelse, og dette fraværet av skolegang førte til at de ble engasjert i lyssky aktiviteter. Krigsutbruddet gjorde situasjonen enda mer komplisert. Sammen med denne materielle fattigdommen oppdaget sr. Josefina også de enda mer skjulte svøpene moral og åndelig fattigdom.
Hun oppmuntret igangsettelsen av katekismeklasser som brakte sammen et stort antall gutter og jenter hver søndag takket være barnehagen Marina, som gjorde det mulig for henne å bringe dem sammen. Spesielt betydningsfull var hennes engasjement i å grunnlegge på nytt «religionsskoler» for unge mennesker i videregående skoler og universiteter for å bidra til å gjøre dem til kvalifiserte lærere besjelet av tro.
Hun hadde også omsorg for unge mennesker i byen som arbeidet i stort antall i tobakksfabrikkene og samlet tusenvis av dem sammen til åndelige retretter. Hun brydde seg også om unge jenter som hadde kommet inn til byen fra omliggende landdistrikter for å søke tjeneste i hjemmene til velstående familier. Hun organiserte dem som Zitine («beskyttet av den hellige Zita») I tillegg til å gi dem tid til å hygge seg og slappe av sammen, underviste sr. Josefina dem i katekismen og ga dem en mulighet til å lære å lese og skrive.
Hun ledet Marias Døtre, og fra dem kom det utallige religiøse kall. Hun innførte i byen arbeidet til Propaganda Fide («Troens utbredelse») og misjonsorganisasjonen Santa Infanzia under beskyttelse av Jesusbarnet (Gesù Bambino). Hun satte i gang «Santa Teresa-sirkelen», den første kimen til det fremtidige Katolsk Aksjon for jenter. Hun grunnla Giuseppini («beskyttet av den hellige Josef») (it: Giuseppe) for gutter som kom fra borgerlige familier som på grunn av sine fordommer nektet sine sønner å gå til katekismeundervisning sammen med fattige gutter. Hun organiserte også unge jenter fra borgerskapet som Dorotee («beskyttet av den hellige Dorothea»), og fra dem kom det flere dyktige lærere.
Fremfor alt er likevel sr. Josefina berømt i forbindelse med «kurvguttene», på dialekt picciòsus de crobi, som var velkjente over hele byen på grunn av det redskapet de livnærte seg med, nemlig sine kurver (crobi), som de bar på hodet. Horder av disse barføtte ungguttene, ofte foreldreløse, dårlig kledd og underernærte, pleide å samle seg rundt markedsområdet i byen ved Marina barnehage. Deres levebrød var å bære bagasje for dem som kom til byen, enten til stasjonen eller til havnen, eller ved å bære de varene som var kjøpt av kvinnene som handlet på markedet. Ungguttene pleide ofte å banke på skolens dør for å be om noe for å stille sulten. Natten tilbrakte de under avispapir i byens portrom og huler. Disse guttene ble sr. Josefinas spesielle anliggende fra juli 1915.
Fulgt av søstrene i sin kommunitet gikk hun disse unge menneskene i møte med en elskende mors vennlighet. Hun vant dem over, for hun svarte på et dypt og uforklarlig behov de hadde for oppmerksomhet og kjærlighet. Gjennom hennes tillit og vennskap ledet hun dem til å finne Herren. Hun døpte dem om fra «kurvgutter» til Marianelli eller monelli di Maria («Marias gategutter») og betrodde dem til Guds Mor Marias beskyttelse. Hun fjernet dem ikke fra deres miljø, men underviste dem i lesing og skriving, forberedte dem på et anstendig yrke og snakket med dem om Gud, og hun ga dem dermed en bevissthet om deres egen verdighet.
Til tross for alt dette fortjenstfulle arbeidet ble ikke Josefina spart for vanskeligheter og uforstand, også innen kommuniteten. Hun ble også involvert i en kontrovers om barnehagens kompetanse og eiendom. Med fascismens fremvekst ble det ikke sett med blide øyne på søstrenes drift, og det var bare takket være sr. Josefina at kontroversen ble løst. I 1924, som var det siste året av Josefinas liv, ble hun og hennes søstre i Marina svertet offentlig. Sr. Josefina aksepterte disse bakvaskelsene i stillhet, inntil president for administrasjonen innså sitt mistak. På sitt dødsleie ga sr. Josefina ham sin tilgivelse med et bredt smil.
I mai 1924 følte sr. Josefina at slutten nærmet seg. Hun avla da et generalskriftemål og hver morgen i messen fornyet hun sitt offer. I desember tvang en lungebetennelse henne til sengs. Hun led fryktelig i forening med Gud, men uten å miste sitt gode humør. Hun mottok sykesalvingens sakrament, som da fortsatt ble kalt «den siste olje», den 27. desember, og hun døde klokken ni om morgenen den 31. desember 1924 i Cagliari, bare 61 år gammel. Hennes begravelse var et rørende uttrykk for hele byens kjærlighet. Hennes familie ville bringe hennes legeme over til fastlandet og gravlegge henne sammen med foreldrene, men de ga etter for de innstendige bønnene fra innbyggerne i Cagliari, som ville beholde sin sr. Nicoli på øya. Hun ble først gravlagt på kirkegården Bonaria i Cagliari, og den 18. oktober 1932 ble hennes jordiske rester overført til kapellet i Asilo della Marina. Der skjedde det mange helbredelser og bønnesvar som ble tilskrevet hennes forbønn.
Allerede på 1930-tallet ble hennes saligkåringsprosess igangsatt av erkebiskopen av Cagliari. Den 28. april 2006 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 6. juli 2007 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Det gjaldt en ung militær mann i Milano som plutselig ble helbredet for kreft i ryggvirvlene (vertebrae) med hevelser i ryggen.
Hun ble saligkåret den 3. februar 2008 på plassen foran basilikaen Nostra Signora di Bonaria i Cagliari på Sardinia. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hennes minnedag er dødsdagen 31. desember.