Den hellige Hildegund (Hildegunde, Hildegonda; lat:
Hildegundis, Ildegundis) ble født i mars 1170 i Helpenstein, i dag en bydel i Neuss
nær Köln i det vestlige Tyskland. Hun kom fra en adelig familie hvor faren
Harper von Helpenstein (lat: Habernus) var adelsmann (Edelherr, vir nobilis) i tjeneste som ridder (milites) for erkebiskopen av Köln. Han
hadde den befestede borgen Helpenstein ved landsbyen av samme navn som len.
Hildegunds gudmor var den salige Hildegund av Meer (ca
1110-1183), grunnlegger av premonstratenserinne-klosteret Meer ved Büderich. Moren
døde da datteren ble født, og faren avla løfte om at dersom datteren overlevde,
skulle han reise med henne som pilegrim til Den hellige grav i Jerusalem.
Hildegund kom i 1180 eller 1182 til klosteret Meer hvor unge døtre ble sendt for å lære å lese og skrive. Her kunne også de ugifte og ofte «overtallige» døtrene fra adelen i Niederrhein bli opptatt med sin medgift. Hildegund hadde en tvillingsøster ved navn Agnes, som senere skal ha blitt værende som nonne i klosteret Meer, men dette er ikke dokumentert. Hennes bror Wilhelm von Helpenstein (f. ca 1169) giftet seg i 1195 og brakte dynastiet videre.
Ettersom Hildegund overlevde, ville Harper holde sitt løfte, og valfarten startet våren 1183, da hun var tolv år gammel. De la avgårde sammen med en tjener via Augsburg til havnebyen Brindisi i Apulia (Puglia), og derfra seilte de over til Tyros i Fønikia (nå Sūr i Libanon). Mange riddere fra Niederrhein hadde allerede i årene 1137, 1154 og 1158 deltatt på pilegrimsreiser eller hærtog til Det hellige land. Men allerede på den besværlige overfarten ble Harper alvorlig syk med høy feber, og da han kjente at døden nærmet seg, kalte han på sin datter og ba henne om å kle seg i mannsklær, slik at hun etter hans død ikke skulle bli misbrukt på veien hjem. Han skal ha blitt gravlagt i katedralen i Tyros.
Men tjeneren som skulle føre Hildegund tilbake til hjemlandet, tok alle pengene fra den ensomme jenta og forsvant og etterlot henne alene i Tyros. For å komme seg helskinnet hjem, kledte Hildegund seg i mannsklær, og som alias valgte hun navnet Josef, beskytter av familien og barn. Deretter måtte hun tigge seg gjennom det fremmede landet, inntil en tysk domkannik fra Köln synte synd på «gutten» og tok ham med seg hjem til Tyskland i 1183. Keiser Fredrik I Barbarossa (1152-90) lå da i strid med pave Lucius III (1181-85) og bevoktet nøye alle veiene til Italia, slik at den pavetro erkebiskopen av Köln ikke skulle kunne sende noen brev til paven. Da man anså at ingen ville mistenke en nettopp hjemkommet Jerusalem-pilegrim som nesten var et barn, la man erkebiskopens brev i en hul pilegrimsstav og sendte i 1184 Hildegund, som fortsatt ga seg ut for å være mann, til Verona i Nord-Italia.
Keiser Fredrik ville gifte bort sin sønn Henrik VI med Konstanze, datter og arving av den sicilianske normannerkongen Roger II, og dermed muliggjøre en sammenslåing av de to rikene. Paven avviste planen om et staufisk storrike, men den ønskede forlovelsen ble inngått i 1184 i Augsburg. Kildene forteller at Konstanzes medgift – 40 000 gullpund – ble brakt i en kolonne av 150 bæredyr gjennom Lombardia og over Alpene til det keiserlige skattkammer i Augsburg. Denne enorme rikdommen lokket forståelig nok til seg tallrike tvilsomme karakterer, og dermed falt den fjortenårige Hildegund («Josef») i hendene på brutale røvere allerede ved avreisen fra Augsburg.
Men da de så de keiserlige vaktene, etterlot de tyvegodset hos Hildegund og flyktet. Da ble hun selv anklaget for å være tyv og hengt i et tre. Men hun overlevde henrettelsen takket være noen gjetere som skar henne ned i tide. En annen versjon sier at en Guds engel skal ha bevist hennes uskyld, og derfor ble hun ikke henrettet, eller at engelen berget henne og på mirakuløst vis tok henne til Verona. Hun kom seg i alle fall dit i god behold, og da hun hadde overlevert brevet til pavens sendebud, vendte hun tilbake til Tyskland.
Gjennom et besøk til sin slektning, begineren Mechthildis i Speyer, kom hun Pfalz, en region i det sørvestre Tyskland som ligger sør i den nåværende delstaten Rheinland-Pfalz. På hennes råd besøkte Hildegund en skole for å få mer utdannelse. Men nå hadde hun fått nok eventyr og ville tre inn i et kloster. På skolen traff hun den cisterciensiske (Ordo Cisterciensis – OCist) legbroren Berthold fra klosteret Schönau i Odenwald nær Heidelberg, som var grunnlagt i 1142. Han fortalte om sitt kloster og anbefalte den «unge mannen Josef» å tre inn i Schönau.
Dette må ha gitt Hildegund store samvittighetskonflikter. Den unge cistercienserordenen hadde den strengeste tukt og orden i sine klostre, inkludert forbud mot kvinners nærvær i et mannskloster. Den strenge regelen sa at hvis kvinner brøt forbudet og fikk tilgang til et kloster, skulle alterene ryddes, ingen messer bli lest og ingen tidebønner synges. En kvinnes tilstedeværelse ble betraktet som en fristelse fra djevelen, som etter datidens oppfatning noen ganger opptrådte i kvinneskikkelse. Men mannsrollen hadde blitt hennes andre natur i alle disse årene, så hun valgte likevel et mannskloster.
I 1187 ba den syttenårige «Josef» om å få tre inn som novise i Schönau. Munkene tilskrev Josefs spede, myke kropp, hans skjeggløshet og hans lyse stemmeleie hans unge alder, men da han under det tunge arbeidet på klosterets gård viste større kraft enn de andre novisene, og da han hadde en stor hengivenhet til Guds Mor, var alle overbeviste om at han kunne bli en hellig munk.
En biografi av munken Filip Harveng, som døde kort etter 1180, skal være basert på samtidige beretninger, inkludert Hildegunds egen. Caesarius av Heisterbach (1170-1240) skrev en annen biografi, basert på historier som sirkulerte om henne på hans tid.
Hennes grav ble besøkt av pilegrimer og hennes navn kom inn i en rekke tyske martyrologier, og hun ble æret i det cisterciensiske menologiet (helgenkalenderen). Hennes minnedag er dødsdagen 20. april, og hennes kult var svær populær i middelalderen. Den er aldri blitt offisielt anerkjent av Kirken, men det samme gjelder de fleste tyske helgenene på hennes tid. Hennes navn står ikke i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2001). Hennes grav er nå forsvunnet. Hun kalles Hildegund av Schönau, Hildegund av Neuss eller Hildegund av Helpenstein. Hun avbildes i mannsdrakt, ofte med en hest som det sitter en engel på, eller kledd som en cisterciensernovise. For i henhold til legenden skal en engel ha reddet henne fra røvere og brakt henne tilbake til Tyskland.
I antikken og middelalderen var historier om kvinner som trådte inn i et kloster forkledd som en mann, et populært tema i helgenberetninger. Disse fortellingene blir i likhet med historier om prostituerte ofte sett bort fra eller redigert bort av biografer. Dette kan være fordi de eldste tradisjonene er muntlige og ikke støttet av samtidige dokumentariske bevis, eller fordi temaet ble betraktet som potensielt skandaløst. I tidligere århundrer fantes det imidlertid ofte situasjoner hvor en kvinne kunne finne det tilrådelig å kle seg som en mann, ganske enkelt av praktiske grunner. Det ga henne frihet til å reise eller å leve alene uten frykt for vold eller seksuell trakassering. Slike kvinner var ikke transvestitter, transseksuelle eller mannsimitatorer, deres adopsjon av mannsdrakt var simpelthen et spørsmål om bekvemmelighet og forsiktighet. Kvinne- og mannsklær var ikke så ulike, legmenn bar lange embetsdrakter eller tunikaer, munker bar drakt og begge bar kapper. Det viktigste kjennetegnet på en kvinne var hennes lange hår og hennes slør, og begge deler kunne man lett kvitte seg med.
I historiene om kvinner som kledte seg som menn, er det aldri noen antydninger om at kvinnene selv skapte noen form for skandale. De levde asketisk, ofte som eneboere eller i en slags monastisk institusjon hvor munkene bare kom sammen til måltider og liturgier. De overholdt regelen og de døde i Troen. Det faktum at de skjulte sitt kjønn (og var i stand til å gjøre det), forteller om en betydelig bluferdighet og fysisk tilknappethet i disse kommunitetene. En kvinne som ønsket å leve i en kristen kommunitet, kan ha vært ute av stand til å finne en kvinnekommunitet hun kunne slutte seg til – den monastiske bevegelsen for menn utviklet seg lenge før den tilsvarende bevegelsen for kvinner. Dersom en kvinne ønsket å leve som eneboer, kunne det å gi inntrykk av at hun var en mann være en åpenbar forsiktighetsregel. I det minste noen av disse kvinnene synes ganske enkelt å ha valgt en levemåte hvor deres kjønn ikke ville være et hinder for religiøs hengivenhet.
Det finnes historiske paralleller med kvinner forkledd som menn. For eksempel var den hellige Frans di Girolamos (1642-1716) mest fremtredende botferdige synder den franske kvinnen Maria Alvira Cassier. Hun hadde myrdet sin far og deretter forkledd seg som mann og tjenestegjort i den spanske hæren. Vi kan også nevne den historiske Pretty Polly Oliver fra 1700-tallet, best kjent fra balladen om henne.
Noen av helgenhistoriene fant veien inn i bollandistenes Acta Sanctorum i andre halvdel av 1600-tallet. Historien om den hellige Anastasia Patricia skal ha vært den første av de mange legendene som forteller om kvinner som levde i forkledning som munker. Andre eksempler er de hellige Eufrosyne av Alexandria, Eufrosyne den yngre, Marina munken alias Pelagia den botferdige, Theodora av Alexandria, Apollinaris Syncletica av Alexandria, Eugenia av Roma, Hilaria av Egypt, Anna av Konstantinopel, Jakoba av Roma og Hugolina av Novara.
Men det er bare i Hildegunds tilfelle at det synes å være en kjerne av sannhet i legendene. Hennes første biografi ble skrevet det året hun døde av abbed Engelhardt av Langheim i bispedømmet Bamberg, da han ennå var munk i klosteret Heiligenkreuz i Baden ved Wien. Denne beretningen var også viktig idet den ga legitimitet til historien om fabelpavinnen Johanna, som dukket opp første gang rundt 1240.
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler (IV), Benedictines, Jones2, Engelhart, Schauber/Schindler, Dammer/Adam, KIR, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, de.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, kirchensite.de, heilige.de, communis-pristina.de - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 13. april 2004