Den hellige Frans di Girolamo (1642-1716)

Den hellige Frans di Girolamo [de Geronimo eller «av Hieronymus»] (it: Francesco) ble født den 17. desember 1642 i Grottaglie i nærheten av Taranto i regionen Puglia i Sør-Italia. Han var den eldste av 11 søsken i en familie med etternavnet De Geronimo. Etter at han hadde mottatt sin første kommunion i en alder av tolv år, ble han tatt inn i husholdningen til noen Theatinerprester i nabolaget som levde et kommunitetsliv. Til gjengjeld for kost og losji arbeidet han som sakristan i deres kirke. Patrene skjønte straks at han ikke var noen vanlig gutt, og fra å gi ham ansvaret for kirken forfremmet de ham til å undervise i katekismen, og han mottok tonsuren i 1658, da han knapt var 16 år. Dette var et tegn på hans intensjon om å bli prest.

Med theatinernes anbefaling begynte han i 1659 på sine klassiske og filosofiske studier på jesuittenes skole i Taranto. I 1665 flyttet han for å studere sivil- og kirkerett på jesuittenes berømte kollegium Gesù Vecchio i Napoli, som på den tiden konkurrerte med de største universitetene i Europa. Han flyttet til Napoli sammen med en bror som ønsket å studere under en berømt maler der. Året etter lette jesuittene etter en eksemplarisk ung prest som kunne bli prefekt for sønnene av den italienske adelen som gikk på skolen, og de tilbød stillingen til Frans. Han aksepterte den og ble ordinert som sekularprest den 20. mars 1666, etter å ha fått dispensasjon siden han ennå ikke var 24 år gammel.

I de neste årene underviste han i jesuittenes Collegio dei Nobili i Napoli, hvor studentene kalte ham «den hellige prefekten», il santo prefetto. Etter å ha kjent jesuittene i ti år ønsket Frans nå å slutte seg til dem, og etter å ha overvunnet foreldrenes motstand, påbegynte 28-åringen den 1. juli 1670 novisiatet i jesuittordenen (Societas Jesu – SJ). I den første tiden i novisiatet ble Frans utsatt for eksepsjonelt harde prøver av sine overordnede, men de var så fullstendig fornøyde med den nye novisen at de etter bare ett år sendte ham for å hjelpe den berømte predikanten p. Agnello Bruno i hans misjonsarbeid i bispedømmet Lecce.

Fra 1671 til 1674 arbeidet de to prestene utrettelig om med stor suksess, hovedsakelig blant bøndene i provinsen Otranto. Etter at misjonen var avsluttet, ble Frans kalt tilbake til Napoli, hvor han bosatte seg i den napolitanske kirken kjent som Il Gesù Nuovo, residensen for patre med avlagte løfter i Napoli. Frans avla løftene, avsluttet sine teologiske studier og tok sin endelige eksamen våren 1676.

Selv om Frans stadig ba om å få bli sendt til det fjerne østen som misjonær, bestemte hans orden at det var mer bruk for ham i hjemlandet. Fra 1676 til sin død var han folkemisjonær i kongedømmet Napoli, både byene og landdistriktene. Han ble utnevnt til predikant i Gesù Nuovo. Helt fra begynnelsen trakk hans forkynnelse til seg enorme folkeskarer og førte til bemerkelsesverdige omvendelser. Det ble sagt at han «var et lam når han snakket og en løve når han prekte». Han oppnådde så store resultater at han ble satt til å lære opp andre misjonærer. I provinsen gjennomførte han minst hundre misjoner. Enkelte dager holdt han opp til 40 korte prekener! Etter ham er det bevart nesten 10.000 sider med prekener.

Han trengte inn i fengslene, bordellene og galeiene, og fortsatte sin misjon i landsbyer, bakgater og på gatehjørner. Ved en anledning brakte han tyve tyrkiske fanger om bord på en spansk galei til den kristne tro. Overalt strømmet menn og kvinner til hans skriftestol, og det ble sagt at han hvert år førte 400 «forherdede syndere» tilbake til Kirken. Hans mest fremtredende botferdige synder var den franske kvinnen Maria Alvira Cassier. Hun hadde myrdet sin far og deretter forkledd seg som mann og tjenestegjort i den spanske hæren. Under Frans' veiledning ble hun ikke bare brakt til bot og omvendelse, men nådde også en høy grad av hellighet.

Han reddet mange barn fra farlige omgivelser, og hans navn er udødeliggjort gjennom opprettelsen av flere sosiale institusjoner, som for straffanger, jenter i faresonen, unge kvinner og arbeidere. Han åpnet en veldedig pantelåner og organiserte en forening av arbeidere for å hjelpe jesuittpatrene i deres arbeid. Mange mirakuløse helbredelser ble tilskrevet Frans, men han nektet hele tiden for å ha noen overnaturlige evner og tilskrev de utallige helbredelsene til den hellige Kyros' forbønn – den aleksandrinske legen som ble martyrdrept på 200-tallet og som han hadde en stor ærbødighet for.

Men hans suksess ble også møtt med motstand og misunnelse. Fra 1688 til 1694 ble han møtt med ydmykelse og motstand. Noen prester sa til erkebiskopen at de var i alvorlig tvil om Frans, som befattet seg med gateforkynnelse og som var i konstant kontakt med de verste syndere, var egnet til å gi retretter for prester og nonner. Som et resultat av disse klagene innførte erkebiskopen begrensinger på hans arbeid. Han fikk ikke lenger lov til å preke i byens gater, så han tilbrakte tiden i skriftestolen i Il Gesù. Hvis han ikke kunne komme til fårene, kunne fårene komme til ham. Erkebiskopen skjønte til slutt at klagene kom fra fordomsfulle og misunnelige enkeltpersoner, så derfor ba han ham om unnskyldning og fjernet restriksjonene.

Men deretter var det hans egen superior i ordenen som brakte sorg inn i hans liv. Provinsialen klaget over at Frans' arbeid utenfor jesuittenes kommunitet tok så mye av hans tid at han ikke var i stand til å ivareta funksjoner i kommuniteten. Deretter måtte han be om tillatelse til alt han ønsket å gjøre i byen. Deretter ba den ydmyke Frans stadig om tillatelse, men ofte avslo provinsialen eller insisterte på å sende en annen prest i stedet. Gjennom disse vanskelige årene henfalt Frans aldri til depresjoner, og han betraktet det som år av åndelig vekst. I 1694 innrømmet provinsialen til slutt sin feil og Frans var igjen fri til å gjøre tjeneste for sine napolitanere.

Frans fortsatte arbeidet i Napoli og forstedene til 1702, da han ble bedt om å gjennomføre sine misjoner også utenfor Napoli. Fra da av og til sin død var han halve året i Napoli og tilbrakte resten av året som omvandrende predikant. Han ga sin siste misjon i 1715 og sin siste preken på den tredje søndagen i mars 1716. I sine siste dager led han av brysthinnebetennelse, og da det var klart at hans død nærmet seg, samlet hans elskede napolitanere seg rundt Il Gesù for å høre nytt om hans helsetilstand.

Den 9. mai fikk han sykesalvingen («den siste olje»), og om morgenen den 11. mai 1716, mellom klokken ni og ti, samlet hans jesuittiske brødre i Il Gesù seg i hans sykerom for å overlate hans sjel til Gud. Klokken ti døde han, 74 år gammel. Han hadde vært jesuitt i 46 år. Han ble gravlagt i jesuittkirken i Napoli, og i begravelsen trengte alle Napolis fattige seg sammen rundt hans kiste. I 1736 ble hans levninger flyttet til kapellet St. Ignatius. Da franskmennene okkuperte byen tidlig på 1800-tallet, ble levningene fjernet og ført i sikkerhet, men ble returnert til Il Gesù da byen igjen var opprettet i byen. Etter Annen verdenskrig ble de flyttet til jesuittkirken i Grottaglie, hans fødeby, hvor de fortsatt befinner seg.

Han ble saligkåret den 11. mai 1806 (dokumentet (Breve) var datert den 2. mai) av pave Pius VII (1800-23) og helligkåret den 26. mai 1839 av pave Gregor XIV (1831-46). Hans minnedag er 11. mai, mens jesuittene feirer ham den 2. juli.