| Vitskøl kloster |
Den salige Henrik ble født på 1100-tallet i Frakrike. Han ble cisterciensermunk (Ordo Cisterciensis – OCist) og fikk sin opplæring i Clairvaux, hvor han hadde den hellige Bernhard selv som lærer. Omkring år 1150 dro han nordover som så mange andre franske munker, da det på den tiden ble opprettet mange klostre i Norden. Han ble abbed for Varnhem kloster i Sverige, men hustruen til den hellige kong Erik IX av Sverige (ca 1150-ca 1160), dronning Kristina, sjikanerte abbeden og hans munker på alle måter for at hun etter deres fordrivelse kunne ta eiendommen i besittelse. Da bestemte abbeden seg for å reise til ordenens generalkapittel for å se om han ved en pavelig bannlysning skulle kunne betvinge dronningens onde og vrange vilje.
Da abbed Henrik reiste gjennom kongeriket Danmark, ble det holdt en stor synode i byen Roskilde på Sjælland. Der var kong Valdemar I den Store (1157-82) av Danmark og den salige erkebiskop Eskil av Lund til stede. Så snart abbeden hadde hilst på erkebiskopen, gjorte han nøye rede for årsaken til sin reise, og hvilke store besværligheter han hadde vært utsatt for i Sverige. Da erkebiskop Eskil forsto at abbed Henrik var en lærd og hederlig mann, anbefalte han ham med den største iver til kong Valdemar og rådet ham til å innsette en slik mann som abbed i det klosteret han hadde lovet å grunnlegge når han ble konge.
Anledningen var at den danske kongen hadde reddet livet i borgerkrigen eller de såkalte «prinsekrigene», først ved «blodgildet» i Roskilde og senere under slaget ved Grathe Hede den 23. oktober 1157, og han ville takke sin Gud for sitt liv ved klostergrunnleggelsen. Av en overlevert fortelling om Vitskøl Klosters grunnleggelse fremgår det, at «kongen (...) sendte menn til Jylland med befaling om å vise abbed Henrik alle de beste eiendommene for å finne den som var best egnet for cistercienserordenen som grunnlag for et nytt klostersamfunn. Valget falt på Vitskøl, som fikk det latinske navnet Vitae Scola, «livets skole», en latinisering av det danske navnet Vitskøl. Henrik ble på erkebiskopens anbefaling utnevnt av kongen til den første abbeden for det nyopprettede klosteret.
Straks sendte Henrik bud med brev til Varnhem og innbød hele sitt munkefellesskap til å komme til det nye stedet som Herren hadde gitt dem i Danmark. Historien forteller at kong Valdemar i et gavebrev av 1. april 1158 ga «den landsbyen som er vår farsarv og som kalles Vitskøl» til «Henrik og hans brødre, som lever i overensstemmelse med cisterciensernes regel». De får Vitskøl «med alt tilliggende til oppføring av et abbedi».
Henrik startet opp i Vitskøl sammen med 22 munker og noen legbrødre fra Varnhem, som hadde med seg sine kalker, bøker, kirkesølv, skrud og husdyr. Men av disse vendte de fleste og de beste siden tilbake til Varnhem. Etter at kong Erik og dronning Kristina var blitt mildere stemt ved munkenes avreise, sendte abbed Gerard av Alvastra så mange munker derfra til dem som kom tilbake fra Danmark, at de kunne befolke et kloster. Dermed begynte man igjen å bebo det Varnhem som man engang hadde forlatt.
Vitskøl kloster var stort anlagt fra starten av. Bygningskomplekset var opprinnelig i fire fløyer og bygd omkring en klostergård med korsgang. Østfløyen rommet blant annet bibliotek og kapittelsal, og i andre etasje lå munkenes sovesal. Spisesalen og varmestuen var i sørfløyen, mens fløyen mot vest var forbeholdt legbrødrene. Utenfor lå ladegården samt noen mindre hus som smie, stall, bryggerhus og kjøkken. Mot nord lå kirken. Den ble fra starten bygd som en treskipet korskirke uten tårn og med en bredde på hele 27 meter. I 1287 satte en voldsom brann en stopper for de storstilte planene, og man måtte nøye seg med et kort kirkeskip på 55 meter.
Klosteret drev en kjent skole, og i tidens løp samlet det et betydelig jordegods. Henrik var en elsket og respektert mann som også bidro til opprettelsen av Øm kloster, hvor han sendte en del av sine munker. Man kjenner ikke hans dødsår, men datoen er 11. februar. Han oppnådde ikke å bli helgenkåret, men regnes blant cistercienserordenens salige. Hans minnedag er dødsdagen 11. februar.
Ved reformasjonen ble klosteret beslaglagt av kronen. I Vitskøl som andre steder fikk de gamle munkene lov til å bli boende så lenge de levde, men ingen nye munker ble tatt opp. Det var slutt på Vitskøl kloster, og i 1573 ble det omdannet til herregården Bjørnsholm. På begynnelsen av 1600-tallet ble kirken helt oppgitt og kom til å tjene som steinbrudd for hele omegnen.