Den hellige Gabriel Lalemant ble født den 10. oktober 1610 i Paris i Frankrike. Hans onkler Karl og Jérôme var jesuitter og misjonærer blant den innfødte befolkningen i Ny-Frankrike (Nouvelle-France; nå Canada). Helt siden hans onkel Karl i 1625 krysset Atlanteren sammen med den hellige p. Johannes av Brébeuf, p. Massé og legbroren Buret, brant unge Gabriels hjerte av en lengsel etter den samme misjonen. Han fikk sin utdannelse ved Clermont-kollegiet i Paris, og som 20-åring sluttet han seg den 24. mars 1630 til jesuittordenen (Societas Iesu – SJ) i deres novisiat i Paris.
Da Gabriel avla sine første løfter den 25. mars 1632, la han til et ekstra løfte om å vie seg til utenlandsmisjonen. Han underviste i Moulins i tre år, og etter videre studier i Bourges ble han presteviet i 1638. Etter prestevielsen avla han et løfte om å gi sitt liv som et offer på misjonsmarken. Han hadde ennå ikke fått tillatelse til å reise ut, og dermed tilbrakte han de neste syv årene med å undervise. Etter prestevielsen ble han utnevnt til kapellan for jesuittkollegiet i La Flèche og underviste i filosofi i et år. Deretter underviste han i Moulins og fra 1644 ledet han studiene i Bourges. Hvert år fornyet han anmodningen om å bli sendt ut, men hvert år avslo hans overordnede. Disse avslagene skyldtes at Gabriels helse alltid ble vurdert som for dårlig, og man mente at han kunne gjøre mer for Gud i Frankrike enn i villmarken i Ny-Frankrike.
Men til slutt ble Gabriels bønner endelig hørt i 1646, da hans provinsial overførte ham til misjonen blant Huron-indianerne i Ny-Frankrike. Tillatelsen ble nå muligens gitt fordi en annen av hans onkler, Jérôme, var blitt utnevnt til superior for misjonen. Sammen med tre andre jesuitter, to prester og en legbror, seilte han fra La Rochelle den 13. juni 1646 og kom til Québec den 20. september. Av de åtte jesuittene som led martyrdøden mellom 1642 og 1649, var Gabriel den siste som kom til Canada.
Gabriel hadde ingen kjennskap til huronenes språk, så de neste to årene tilbrakte han i Sillery med å lære språket og ble kjent med de innfødte skikkene. Han dro til Huronia i august 1648 sammen med huronene som hadde kommet til de franske bosetningene for å handle med skinn, og han kom til misjonens hovedkvarter i Sainte-Marie i september. Han tilbrakte sine første måneder med språkstudier, og deretter ble han tidlig i 1649 assistent for misjonens leder Johannes av Brébeuf på hans besøksrunde til landsbyene.
Den 15. mars 1649 forlot de Sainte-Marie for sin ukentlige rundtur og tilbrakte natten i landsbyen Saint-Louis i Ontario. Den samme natten angrep irokeserne landsbyen Saint-Ignace, rundt 6 km lenger sør. Lederne i Saint-Louis hørte om angrepet og forberedte seg på det verste. De sendte kvinner og barn ut i skogen og oppmuntret patrene Johannes og Gabriel til å gjøre det samme. Men prestene ville ikke forlate sin flokk.
Ved daggry den 16. mars strømmet irokeserne over palisadene. Det varte ikke lenge før Saint-Louis var under deres kontroll, og huronene, som for det meste var kristne, ble tatt til fange. En huron-overløper blant angriperne informerte irokeserne om at de endelig hadde fanget den mektige Echon, den mektigste trollmannen blant Svartkjolene, og at han ville fortjene den verste torturen de kunne tenke ut. Irokeserne slaktet nå ned alle syke og gamle i deres hytter og satte fyr på landsbyen. Misjonærene ble avkledd, fikk fingerneglene trukket ut og fingre knust. Deretter ble de ført til Saint-Ignace, hvor en annen flokk med irokesere ventet på dem. De ble tvunget til å løpe nakne gjennom snøen og den kalde marsvinden.
Ved ankomsten til Saint-Ignace var irokeserne klare, og misjonærene måtte løpe spissrotgang mellom indianere som slo løs på dem med kniver, køller og steiner i hode, ansikt og nakke. Johannes av Brébeuf oppmuntret de tilfangetatte kristne: «La oss løfte våre øyne opp mot himmelen nå når våre plager er på det høyeste. La oss huske at Gud er vitne til våre lidelser og vil snart være vår all største belønning».
Etter spissrotgangen ble patrene Johannes og Gabriel ført til to pæler som skulle bli deres martyrkors. Begge grep pælene og ba mens irokeserne stakk dem med skarpe redskaper. Deretter måtte de tåle noen av de verste lidelser som er kjent fra beretninger om martyrer og umenneskelig grusomhet. Torturistenes grusomhet var allerede avslørt. Johannes av Brébeuf gjennomgikk den frykteligste tortur før han til slutt ble drept rundt klokken 16 den 16. mars 1649. Alt tyder på at Gabriel var tvunget til å se på behandlingen av medbroren før de opphissede irokeserne rundt klokken 18 gikk løs på ham også.
Først tente de på under føttene hans for å få ham til å danse, deretter brente de ham med rødglødende tomahawker, helte kokende vann over hodet på ham i en hån av dåpen, skar av ham hendene, stakk ut øynene på ham og plasserte varme kull i øyenhulene. Men de ønsket at deres andre offer skulle vare en dag til, så de tok kvelden.
Neste dag tok de opp torturen ved å tvinge et brennende trestykke inn i munnen hans og skar av ham tungen. Til tross for at Johannes hadde vært en sterk mann og meget utholdende, mens Gabriel var sart og nervøs, holdt han ut sine lidelser med det samme mot som hans eldre medbror hadde vist. I likhet med Johannes hadde han ikke en eneste gang under torturen bedt om nåde, og hans bønn var enkel: «Jesus, vær oss nådig!» De brutale torturistene skar kjøttbiter av kroppen hans som de stekte og spiste, deretter rev de av ham skalpen og drepte ham med et slag av en tomahawk hans venstre øre. Til slutt rev de ut hjertet hans og spiste det for å få del i hans ufattelige mot.
Etter femten timers ubeskrivelig tortur døde den 36-årige Gabriel Lalemant klokken 9 den 17. mars 1649. Det sies at da hans søster, som var karmelittnonne, hørte om hans martyrium, sang hun Magnificat som takksigelse. Hans mor, som var blitt enke, bestemte seg der og da til å konsekrere sitt liv til Gud. En samtidig skrev: «Det var ikke en eneste del av kroppen hans som ikke var brent, til og med øynene, for kjeltringene hadde presset brennende glør inn i øyehulene». De to martyrenes legemer ble funnet av deres jesuittiske medbrødre og brakt til Sainte-Marie, og der var de gravlagt inntil de i 1650 ble brakt til Québec.
Disse martyrene er med-skytshelgener for Canada. Gabriel Lalemant og de syv andre jesuittene ble saligkåret den 21. juni 1925 og helligkåret den 29. juni 1930 av pave Pius XI (1922-39). Deres minnedag ble lagt til 26. september, men etter kalenderrevisjonen i 1969 feires de den 19. oktober, den første ledige datoen etter Isaak Jogues' martyrium den 18. oktober (evangelisten Lukas' festdag), og deres fest ble gjort obligatorisk for hele Kirken som Nord-Amerikas protomartyrer («De hellige Johannes av Brébeuf og Isaak Jogues og deres seks ledsagere»). Gabriel har også vært feiret på dødsdagen 17. mars. Jesuittordenen feires deres minnedag den 16. mars, mens de fortsatt feires 26. september noen steder. Deres navn står i Martyrologium Romanum.
Det finnes helligdommer til deres minne i Auriesville i New York og i Midland i Ontario, som er populære valfartsmål.