Den hellige Isaak Jogues (fr: Isaac) ble født den 10. januar 1607 i Orléans i Frankrike. Han kom fra en velstående familie og studerte ved jesuittskolen i hjembyen. 17 år gammel trådte han i 1624 inn i jesuittordenen (Societas Iesu – SJ). Han begynte på deres novisiat i Rouen og hadde allerede da ønske om å bli misjonær. Han fikk sin utdannelse i filosofi ved det kongelige kollegiet La Flèche, som Descartes regnet som en av de fremste skolene i Europa. Deretter studerte han teologi ved Clermont-kollegiet i Paris.
Han ble presteviet i januar 1636 og feiret sin første messe den 10. februar. Deretter meldte han seg frivillig til misjonen blant Huron-indianerne i Québec i Canada, som var grunnlagt av den hellige Johannes av Brébeuf. Allerede den 8. april samme år ble han sendt til Canada sammen med fem andre jesuitter, blant dem den hellige Karl Garnier. De ankom Québec den 11. juni sammen med guvernøren i Nouvelle-France, «Ny-Frankrike», Huault de Montmagny. Fem av nykommerne dro nesten straks for å slutte seg til p. Brébeuf, blant dem Karl Garnier. Isaak Jogues, som ikke først hadde vært avsett til huron-misjonen, fulgte dem noen måneder senere.
Han dro til Three Rivers sør for Québec for å vente på en kanoflåte med huroner som snart skulle komme, og med dem ville han følge med tilbake til deres land. Den 24. august 1636 satte han ut på sin første misjon. Reisen tilbake til Huronia var på nesten 150 mil. Den foregikk stort sett til vanns, men ved de 35-40 strykene eller fossefallene måtte de bære de skjøre kanoene og utstyret over land. Etter nitten dagers utmattende reise kom de frem til Ihonatiria den 11. september. Det var under denne reisen at indianerne, som var ute av stand til å uttale Isaak Jogues' navn, kalte ham Ondessonk eller «Rovfugl».
I Huronia møtte Isaak sin helt Johannes av Brébeuf. Han begynte straks å lære huronenes språk og praktisere det ved å instruere indianerne i troen. Men så brøt det ut en koppeepidemi blant jesuittene og deres hjelpere, og den spredte seg snart til huronene. Epidemien varte over vinteren, og i denne tiden døpte misjonærene mer enn tusen personer, alle nær døden. Huronene var som alltid skeptisk til «Svartkjolene», og fordi de som ble døpt faktisk døde, konkluderte de med at jesuittene hadde forårsaket epidemien for å redusere huronenes antall. Misjonærene var fullt klar over at deres liv var i fare, men epidemien gikk heldigvis over da indianerne aksepterte deres anbefaling om å isolere de syke, og de var i stand til å fortsette sin tjeneste.
De ble i Ihonatiria til juni 1638, da Johannes flyttet misjonssenteret til en ny misjonsstasjon som ble etablert Teanaustayé nær Hillsdale i Ontario. Muligheten for martyrium økte stadig. I et rådsmøte for Huron-indianerne som møttes i mars 1640, bestemte de samlede høvdingene at Svartkjolene måtte dø. Høvdingene hevdet at de vanskelighetene som hadde rammet deres folk de siste fem årene, skyldtes jesuittene, og jo før landet ble kvitt dem, jo raskere ville ulykkene være over. På bakgrunn av denne beslutningen flyttet Johannes av Brébeuf til en ny grunnleggelse kalt Sainte-Marie et stykke unna indianerlandsbyene.
Denne bosetningen fungerte som et sentralbyrå for misjonene i Huronia og et hovedkvarter for prestene og deres medhjelpere, i tillegg til franskmennene som tjente som soldater eller arbeidere. Det ble reist et sykehus og et fort og det ble anlagt en kirkegård. Sainte-Marie ble et blomstrende foretak. Misjonærene hadde lært indianerne hvordan de skulle dyrke jorden, høste inn avlingene og holde høns, griser og kveg. Landsbyen blomstret i en slik grad at da en gruppe Chippewas-indianere kom dit og så velstanden, inviterte de Svartkjolene til å etablere en misjon blant dem.
Isaak besøkte dem i september 1641 og fant at Chippewas-indianerne var fredelige og ivrige etter å høre om Gud. Da han vendte tilbake, tryglet han sine overordnede om å sende misjonærer, men antallet jesuitter i Ny-Frankrike var for lite. Misjonen var for øyeblikket fullt opptatt med å evangelisere blant huronene, og først etter at de var blitt konvertert, ville de være i stand til å dra til de vestlige stammene. Isaak Jogues tilbrakte den vinteren og våren 1642 i Sainte-Marie, hvor han forberedte sine neofytter på dåpen, som ble høytidelig tildelt på påskeaften. En av de 120 voksne konvertittene var Ahtsistari, stammens største krigshøvding. Forståelig følte jesuittene at kristendommen begynte å slå rot.
Selv om Isaak var lykkelig og suksessfull i Sainte-Marie, lengtet han likevel etter en større høst, omvendelsen av hele huronenes nasjon, selv om det betydde flere lidelser for ham personlig. En dag i bønn uttrykte han sin lengsel etter å gjennomgå enhver prøvelse både legemlig, åndelig og sjelelig, for at troen skulle plantes i huronenes hjerter. Etter bønnen hørte han dypt i sin sjel: «Det skal skje som du har bedt om».
I 1642 ble huronene rammet av hungersnød og sykdom, og Isaak Jogues og reiste dit i juni i spissen for en ekspedisjon av huroner til Three Rivers for å hente forsyninger. Irokeserne var igjen i krig med franskmennene, og Isaak forsto farene som lå foran ham. Men gruppen kom frem uten problemer den 17. juli 1642, og Isaak fortsatte til Québec for å møte sine jesuittiske medbrødre og be om misjonærer for Huron-misjonen. Fordi det ikke var noen prester ledig, foreslo superioren den hellige René Goupil. Han var ikke jesuitt, men en donné, en legassistent som avla løfte om å arbeide sammen med misjonærene uten annen kompensasjon enn mat og klær. Han avla også løfte om å være lydig mot jesuittenes superior og leve et liv i sølibat. Siden René var lege, ville han være uvurderlig for misjonen.
På veien tilbake til Sainte-Marie, en dags reise fra Three Rivers opp elva St. Lawrence, la følget merke til fotspor på stranda, og snart hørte de skingrende krigsrop og en skuddsalve. Rundt sytti mohawker (mohikanere), en stamme blant huronenes dødsfiender irokeserne, hadde fått øye på flåten og kastet seg over dem. I skuddvekslingen ble en franskmann såret. Da Isaak forsøkte å ta seg av ham, slo mohawkene ham, rev ut hår, skjegg og negler på ham og skar av pekefingrene hans. René ble også offer for indianernes barbari. Sammen med tre franskmenn og tyve huroner som fanger reiste mohawkene via St. Lawrence, inn i Richelieu River og over Lake Champlain til Lake George til deres landsby Ossernenon. Under reisen snakket René med sin ledsager om sin lengsel etter å bli jesuittisk legbror og spurte om pateren kunne ta imot hans løfter der og da. Isaak kunne ikke avslå en så oppriktig anmodning.
Før de kom frem til målet, møtte mohawkene noen stammefeller, og for å vise frem fangene og torturere dem, padlet begge gruppene inn til stranden. Fangene ble tvunget til å kle av seg og løpe opp en steinete bakke mellom to rekker indianere, som slo dem på hodet, nakken, ryggen og skuldrene da de passerte. Isaak var den siste i rekken og møtte det største raseriet. Da denne torturen var over, fortsatte fangene og vokterne på sin reise på vannet.
Den 14. august nådde flåten endelig Ossernenon (nå Auriesville i staten New York) ved bredden av Mohawk River. Igjen måtte fangene løpe spissrotgang og motta nye slag. Deretter ble Isaak og René lagt på en plattform, hvor indianerne stakk løs på dem etter tur. For å øke Isaaks smerter skar en squaw av ham venstre tommel med et takket skjell. Deretter ble mennene om kvelden ført til et langhus og lagt nakne på bakken, slik at barna kunne tømme glødende kull og aske over dem.
Etter tre dagers tortur ble Isaak og René gitt som personlige slaver til høvdingen som hadde fanget dem. De levde som lastedyr og måtte ta på seg all slags byrder, uansett hvor nedverdigende de var. René hadde alltid likt barn og benyttet enhver anledning til å snakke og leke med dem. Ved en anledning, da han lekte med den fireårige sønnen til en død mohawk-kriger, tok han barnets hånd i sin egen og ledet den i å gjøre korsets tegn. René visste ikke at barnets bestefar så på, og siden han en gang hadde fått høre av de kalvinistiske nederlenderne at dette tegnet var påkallelsen av en ond ånd, sprang han rasende mot René, skjøv ham til side og grep barnebarnet.
Da Isaak Jogues hørte om hendelsen, gikk han for å finne René. Sammen gikk de inn i den nærliggende skogen hvor de ofte gikk for å be, og der forberedte de seg på døden. Da de gikk tilbake til landsbyen, mens de resiterte rosenkransen, kom to krigere mot dem. Den ene var guttens onkel, som kommanderte dem til å vende tilbake til landsbyen med Isaak først. Han hørte en svak lyd og snudde seg, og så da at onkelen løftet tomahawken og slo it i Renés hode så han døde. Dette skjedde den 29. september 1642. Han var den første av hele gruppen som ble martyrdrept. Da Isaak så ledsageren falle til bakken, knelte han ved liket med bøyd hode og ventet på slaget, men det kom ikke.
Svært tidlig neste morgen gikk Isaak og lette etter ledsagerens lik og fant det i en ravine på grunt vann. Det var kledd nakent og landsbyens hunder hadde allerede begynt å gnage på det. Han tok det ut på dypt vann og dekket det midlertidig med steiner, for han hadde tenkt å vende tilbake og gi medbroren en anstendig begravelse. Men da han kom tilbake dagen etter, var liket ikke der han hadde lagt det, og han antok at strømmen i vannet hadde tatt det. Men flere måneder senere fikk han høre av en vennlig mohawk at barna hadde funnet liket og lekt med det langs strømmen. Han fortsatte å lete og fant til slutt noen bein med en knust hodeskalle, og disse gravla han.
Isaak Jogues ble holdt som slave hos mohawkene fra august 1642 til august 1643. Han gjorde alt slags nedverdigende arbeid og ble foraktet av alle. For mohawkene var han bare et lastedyr, men for de fangne kristne huronene var han fortsatt deres prest, og til dem fortsatte han å bringe troens trøst. For sine egne bønnestunder gikk han ut i utkanten av landsbyen og ba der alene. Skogen var hans kapell. Han fortsatte å misjonere og omvendte flere irokesere.
I september 1643 fulgte han flere mohawker på en handelsreise til den nederlandske bosettingen i Fort Orange (Albany). Nederlenderne hadde hørt om hans arrestasjon og tortur og hadde gjort forsøk på å kjøpe ham fri, men uten suksess. Nå da han var hos dem, la de press på ham for å flykte, men misjonæren tenkte på de kristne huronene som ville bli uten prest. Hvis han vendte tilbake til Ossernenon, ville han med sikkerhet dø før eller senere, og Isaak så til slutt klokskapen i planen og gjemte seg på et av de nederlandske skipene. Der gjemte han seg i seks uker inntil indianernes raseri hadde lagt seg og nederlenderne kunne ta ham med til Ny Amsterdam (senere New York). Den 5. november 1643 fikk han fritt leide til Europa.
Han gikk i land i Cornwall i England, og derfra kom han seg over Kanalen til Frankrike på julaften. Julemorgen gikk han i land i Bretagne og var på fransk jord for første gang på syv år. Han så etter en kirke for å gå til messe, skriftet og sto sammen med bondebefolkningen og sang julesanger. Da han mottok kommunionen etter så mange måneder, forsto han at han var fri. Derfra dro han til jesuittenes residens i Rennes, og da brødrene skjønte at det var Isaak Jogues som besøkte dem, mottok de ham som en helt.
Franskmennene, som hadde hørt om hans arrestasjon og tortur, var spesielt interessert i misjonen i Ny-Frankrike, og nå når han var os dem, var det som om en martyr hadde vendt tilbake til livet. Isaaks eneste sorg var at han ikke lenger kunne feire messen på grunn av de ødelagte hendene. Han manglet venstre tommel og pekefingeren på venstre hånd var bare en stump, mens tommelen og pekefingeren på høyre hånd var grusomt ødelagt. Med de hendene var han ute av stand til å holde hostien korrekt, men hans brødre søkte pave Urban VIII (1623-44) om dispensasjon. Paven ga dispensasjonen mer enn villig med de minneverdige ordene: «Det ville være skammelig om en Kristi martyr ikke skulle få lov til å drikke Kristi blod». Isaak ble også høyt æret av kongen.
Isaaks opphold i Frankrike ble ikke langvarig. Til sin overordnede sa han: «Ja, fader, jeg ønsker hva som helst min Herre ønsker, selv om det koster tusen liv». Han hadde skrevet i sin misjonsrapport: «Denne torturen er enorm. Men Gud er enda større, og uendelig». I april 1644 besøkte han sin mor i Orléans, men allerede i mai var han etter eget ønske til sjøs igjen på vei til Ny-Frankrike. Han kom frem i juni og arbeidet først ved Montreal, som nylig var grunnlagt. Han lengtet bare etter å komme tilbake til huronene, en reise som ble stadig farligere fordi irokeserne var overalt langs veien dit.
I juli sendte irokeserne uventet en fredsdelegasjon til Three Rivers for å forhandle om fred, men Isaak, som var til stede på konferansen, noterte seg at det ikke kom noen utsendinger fra den viktigste landsbyen, Ossernenon. Videre ble det klart for ham at irokeserne bare ønsket fred med franskmennene – ikke med huronene. Fredsforhandlingene varte i flere måneder og til slutt var fredsbetingelsene avtalt. Men før en endelig avtale kunne undertegnes, var det også nødvendig med tilslutning fra mohawkene.
Det ble sett som ønskelig å sende en delegasjon fra Ny-Frankrike for å møte irokesernes høvding i Ossernenon, og Isaak ble valgt som utsending for å innhente deres samtykke. Sammen med to algonkinere og fire mohawker dro han av gårde den 16. mai 1646 mot Ossernenon, stedet hvor han var blitt tatt til fange mindre enn tre år før. Sammen med ham reiste Johannes Bourdon, som representerte myndighetene i kolonien. De dro langs Lake Champlain, og da de dro langs Lake George, husket Isaak at det var vigilien for Corpus Christi, så han ga sjøen navnet «Lake of the Blessed Sacrament», et navn som holdt seg i over hundre år før det ble endret for å ære den engelske kongen Georg II (1727-60).
Følget stanset i Fort Orange, hvor Isaak møtte sine nederlandske venner og betalte tilbake de løsepengene som de hadde gitt indianerne da han flyktet. Den 5. juni kom delegasjonen frem til Ossernenon. Mohawkene var forbløffet over at deres tidligere slave nå kom til dem som ambassadør for den mektige franske nasjonen. Isaak, nå kledd som en franskmann og ikke i sin svarte prestekjole, tilbød dem gaver fra den franske regjeringen og forklarte vilkårene i avtalen, som de aksepterte. Etter å ha brukt en uke til å bekrefte pakten, dro de tilbake til Québec. Før han dro besøkte Isaak de få kristne huronene som fortsatt var der som fanger, hørte skriftemål og døpte noen eldre mohawker.
Isaak vendte tilbake til Quebec den 3. juli. Han trodde at mohawkene nå ville akseptere ham som misjonær etter at det var inngått avtale om fred, så han ba sine overordnede om tillatelse til å vende tilbake til dem. Han ble bedt om å bli værende i Three Rivers, men hvis det skulle by seg en eksepsjonell anledning til å dra til mohawkene, kunne han gjøre det. Den anledningen kom i september da huronene skulle sende en delegasjon til mohawkene på deres invitasjon for å avtale detaljene i avtalen. Huronene ba Isaak om å lede dem, og han så på dette som en anledning gitt av Gud. I et brev til Frankrike som han skrev kort før han dro, skrev han: «Jeg vil dra, men jeg vil ikke komme tilbake. Det vil være en lykke for meg hvis Gud vil fullføre offeret hvor han påbegynte det».
På reisen til mohawkene ble Isaak fulgt av den hellige Johannes av La Lande og flere huroner. Da han anmodet om en assistent, tilbød superioren ham den unge donné Johannes. Han var en erfaren skogsmann, intelligent og modig, og hadde meldt seg frivillig til oppgaven. Veteranmisjonæren snakket med den unge mannen med stor oppriktighet og beskrev prøvelsene i misjonslivet, og han antydet at det til og med kunne bli snakk om fangenskap, tortur og død. Men han tok Isaaks ødelagte hender i sine og avga løfte om at han ville dele sin fremtid med ham, selv om det betydde martyrdøden.
Det lille følget forlot Québec den 24. september 1646, og ikke mange dager senere fikk de høre at mohawkene igjen var på krigsstien. Dette skremte huronene i følget så mye at alle unntatt en vendte tilbake til Three Rivers, slik at de to misjonærene fortsatte alene sammen med en indianer. Men mens de padlet mot Ossernenon, hadde innbyggerne der pisket opp et raseri mot Isaak.
For ved sitt forrige besøk hadde Isaak etterlatt en eske med religiøse artikler hos en vennlige mohawk, fordi han var bestemt på senere å vende tilbake til mohikanerne som misjonær, og var glad for å bli kvitt et kolli. Han hadde åpnet esken for de overtroiske indianerne og vist dem at den inneholdt bare messeklær, bøker og rosenkranser. Men denne esken skulle føre til hans martyrium. For Bjørneklanen av mohawkene, som anså Isaak for å være en trollmann, skjøv skylden for et sykdomsutbrudd og for en feilslått høst på en djevel som var skjult i esken.
En gruppe mohawker dro ut i jakt på en eller annen franskmann å drepe. Til sin forbløffelse, og bare et kort stykke unna landsbyen, kom de uventet over Isaak Jogues og hans to ledsagere. Da mohawkene kjente igjen Isaak som den forhatte Ondessonk, ropte de i jubel, grep de tre, tvang dem til å kle av seg og slo dem. Deretter trakk de fangene til landsbyen. Foran en stor tilskuerskare skar de striper av kjøtt fra Isaaks nakke og armer. Datoen for Isaaks ankomst var 17. oktober.
Ulve- og Skilpaddeklanene i Ossernenon var vennlig innstilt til Svartkjolene og ønsket fred med franskmennene, men den krigerske Bjørneklanen ville se blod. Men på en eller annen måte klarte Ulveklanen å få fangene plassert under sin beskyttelse. Dagen etter, den 18. oktober, mens Isaak fortsatt prøvde å komme seg etter torturen dagen før, kom en kriger for å invitere ham til en fest i høvdingens hytte. Isaak fryktet med rette forræderi, men samtidig kunne han ikke avslå uten å fornærme. Han ble tatt med til hytten om ettermiddagen, men da han gikk inn, var det en indianer som hadde gjemt seg, som slo ham i hodet med en tomahawk og drepte ham. Deretter trakk han liket av Ondessonk gjennom landsbyen.
Da Johannes fikk høre om Isaaks død, ble han rådet til å holde seg i hytten og ikke under noen omstendigheter forlate den. Nå når presten var død, ville de blodtørstige mohawkene la sitt raseri gå ut over ham. De prøvde å lokke ham ut av hytten, men uten hell. Han tilbrakte tiden med å tenke på Isaak og hvordan han var i himmelen med Gud. Han tenkte også på at hans lik lå et eller annet sted i landsbyen, og han mente at det måtte være mulig å finne det under dekke av mørket og berge noen av de gjenstandene han hadde med seg. Deretter ville han, hvis han noensinne ble løslatt, bringe disse relikviene til jesuittene i Québec.
I det tause mørket bestemte han seg for å forlate tryggheten i hytten. Uten at han visste det holdt noen indianere vakt ved døren, og straks han stakk hodet ut, fikk han et slag av en tomahawk. Det var tidlig om morgenen den 19. oktober. Da dagslyset kom, ble likene av Isaak og Johannes kastet i Mohawk River og deres hoder utstilt på palisadene rundt mohawkenes landsby.
Isaak Jogues hadde som den første europeer trengt helt frem til Lake Superiors østre munning, 160 mil inn i landet. Han var også den første katolske presten som hadde besøkt New York.
Disse martyrene er med-skytshelgener for Canada. Isaak Jogues og de syv andre jesuittene ble saligkåret den 21. juni 1925 og helligkåret den 29. juni 1930 av pave Pius XI (1922-39). Deres minnedag ble lagt til 26. september, men etter kalenderrevisjonen i 1969 feires de den 19. oktober, den første ledige datoen etter Isaak Jogues' martyrium den 18. oktober (evangelisten Lukas' festdag), og deres fest ble gjort obligatorisk for hele Kirken som Nord-Amerikas protomartyrer («De hellige Johannes av Brébeuf og Isaak Jogues og deres seks ledsagere»). Jesuittordenen feires deres minnedag den 16. mars, mens de fortsatt feires 26. september noen steder. Deres navn står i Martyrologium Romanum.
Det finnes helligdommer til deres minne i Auriesville i New York og i Midland i Ontario, som er populære valfartsmål.