På veien tilbake til Irland kom han i 847 til Schwaben, hvor han først oppholdt seg en tid i klosteret Pfeffers (Fabarium, nå Pfäfers). Deretter kom han til borgen til den alemanniske adelsmannen Wolvene (Wolfenus) og tjente ham i en periode. Wolvene var en av grunnleggerne av klosteret Rheinau på en øy i Rhinen nær Schaffhausen i Sveits, som var et irsk benediktinerkloster. Der overtalte han i 851 Fintan til å tre inn, og der tilbrakte han resten av sitt liv og fikk ry for hellighet blant sine medbrødre.
Han skrev en regel for munkene som var lik den munkene i deres hjemland Irland levde etter. De siste 22 årene av sitt liv levde han fra 856 som inkluser (lat inclusio = innesperring), det vil si frivillig innemurt munk, i en celle i klosterkirken. Han nektet seg all komfort i sin celle, inkludert varme fra et bål. Han hadde mange mystiske opplevelser.
Grev Wolvene hadde fått relikviene av den hellige Blasius av Sebasteia (d. ca 316?) i Roma i 855 av den hellige pave Leo IV (OSB) (847-55) og skjenket dem til Rheinau. Fintan fikk senere i oppdrag av sin abbed å bringe relikviene til det nylig grunnlagte prioratet ved Alb i Schwarzwald, som senere vokste til det berømte fyrstelige stiftet St. Blasien. Ifølge legenden så han Blasius’ relikvier i form av en due da de kom til Rheinau, først på alteret, deretter i krypten i kirken, og han fikk øye på duen på skulderen sin før han brakte relikviene til St. Blasien. Da Fintan var vendt tilbake til Rheinau, begynte han å forberede seg på døden.
Fintan døde i sin celle den 15. november 878. Våre kunnskaper om Fintan kommer fra en eneste bevart latinsk biografi, Vita Findani. Den ble skrevet kort etter Fintans død i Pfäfers av en irsk medbror og regnes som pålitelig. De ordene Fintan hadde hørt uttalt på sitt morsmål av demoner og engler, ble skrevet ned av hans biograf og representerer noen av de første eksemplene på gælisk som er bevart.
Fintan ble straks etter sin død æret som helgen, og han skal ha blitt helligkåret på 1000-tallet som de hellige Meinrad av Einsiedeln (d. 861), Othmar av St. Gallen (d. 759) og Wiborada av St. Gallen (d. 926), og hans kult er belagt siden 1114. Hans minnedag er dødsdagen 15. november. Butler angir hans minnedag til 25. november, mens hans fest var notert i propriet i Chur den 29. november.
I klosterkirken er det fortsatt avmerket hvor Findans celle skal ha vært. Hans relikvier ble skrinlagt i Rheinau i 1446, og der befinner de seg fortsatt i et relikvieskrin i det alteret som er viet til Fintan, selv om de delvis ble brent under reformasjonen. Zürich-sakramentariet av den «gelasianske» typen, som har sin opprinnelse i Nivelles og inneholder en kalender med irske helgener, kan ha vært hans. Det er bevart i universitetsbiblioteket i Zürich. Hans missale kan ses i biblioteket i St. Gallen. Hans attributt i kirkekunsten er en due, en hertugslue og munkehabitten.
Irske kalendere minnes 55 helgener ved navn Fintan. Det finnes to skoler når det gjelder opprinnelsen av navnet, en avleder det fra fionn (lys, hvit) + sean (gammel), den andre mener at det er sammensatt av fionn og teine (ild). Det er et av de vanligste helgennavnene med over femti representanter på listen over homonyme helgener. Den viktigste er den hellige Fintan av Clonenagh i grevskapet Laois. Flere helgener ved navn Fintan er bedre kjent under den hypokoristiske formen Munna (gr: ὑποκoριστικος; hypokoristikos; det vil si kjælenavn). Munna eller Munnu er utledet fra mo-fhionna.
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Butler (XI), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, KIR, CSO, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, de.wikipedia.org, celt-saints, zeno.org, heiligen-3s.nl, kirchensite.de, hls-dhs-dss.ch - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 10. juni 2013