Den hellige Blasius av Sebasteia ( -~316?)

Den hellige Blasius (eng: Blaise: it: Biagio; rus: Vlasij) ble født på 200-tallet. Han skal ha vært biskop av Sebasteia i Armenia (i dag Sivas i tyrkisk Anatolia) og skal ha lidd martyrdøden. Det skjedde muligens rundt 316 under keiser Licinius (307-24), som var Konstantin I den Stores (306-37) medkeiser. Han hadde i 313 underskrevet ediktet i Milano, som ga Kirken frihet. Han hersket over Romerrikets østre provinser, men ville gjerne ta hele makten. For å påskynde konfrontasjonen med Konstantin, brøt han ediktet. Men selv om forfølgelsene bare var ledd i det politiske maktspillet, var de ikke mindre grusomme enn tidligere forfølgelser, og de fikk en slutt først ved Konstantins endelige seier i 325, da han fikk svogeren kvalt i Thessaloniki.

Blasius skal ha blitt halshogd etter at han først fikk kjøttet revet av kroppen med jernkammer – derfor hans patronat for ullkardere. Blasius' biografier både på gresk og latin er svært sene, og de er rene legender som mest dreier seg om forskjellige mirakler og hans martyrium og usannsynlige torturmetoder, uten nærmere historisk belegg.

Den upålitelige legenden om den hellige Eustratius forteller at Blasius mottok helgenens relikvier med heder etter hans martyrium rundt 302 under keiser Diokletian (284-305), oppbevarte dem sammen med relikviene etter den hellige Orestes, som ble drept sammen med ham, og utførte alle ønsker som var uttrykt i Eustratius' testamente.

Legenden forteller at Blasius var sønn av rike og adelige foreldre. Han mottok en kristen oppdragelse og var lege før han som svært ung ble vigslet til biskop av Sebasteia. Den mest kjente legenden om Blasius er om moren som kom til biskopen med sin lille sønn som hadde fått et fiskeben i halsen og holdt på å dø. Blasius reddet guttens liv ved bønn og korstegn.

Rundt år 316 brøt det ut forfølgelser under keiser Licinius, og biskopen søkte tilflukt i en hule utenfor Sebasteia, hvor han levde som eremitt. Der kom ville dyr til ham for å bli helbredet og velsignet. En gang skal han ha fått en ulv til å levere tilbake en gris den hadde stjålet fra en fattig bondekvinne. Han ble oppdaget i hulen av guvernør Agricola av Kappadokias jegere, som var på jakt etter ville dyr til underholdning i amfiteatrene. Da de så hvor tamme villdyrene var rundt Blasius, trodde de han var en trollmann, så de tok ham med seg til guvernøren.

Blasius nektet å oppgi sin tro, og derfor fikk guvernøren ham pisket og bestemte seg for å la ham sulte i hjel i fengselet. Men da kom moren til den gutten han hadde reddet, til ham i hemmelighet med brød og lys. Da det ble oppdaget at han var i live, gjennomgikk han forskjellige former for tortur, blant annet ble kroppen revet opp med kammer eller karder av jern. Deretter ble han dømt til døden, og han ble tatt med til en innsjø for å druknes. Men sjøen var frosset til og de kunne ikke få hull på isen. Han ble da halshogd. Legenden forteller at han døde med en bønn på leppene om at alle med halsonde måtte få hjelp gjennom ham.

Blasius skal ha blitt drept rundt 316 i Sebasteia, og ifølge Martyrologium Romanum er 3. februar hans dødsdag. Men vi vet ingenting med sikkerhet om ham, ikke en gang noe troverdig. For det er ikke noen spor av hans kult før på 700-tallet. De første tegn på Blasius-legenden er funnet i den nedre kirken i basilikaen San Clemente i Roma og stammer fra 800-tallet.

I de europeiske martyrologiene fra 800-tallet med medfølgende historiske noter, står Blasius under 15. februar, men s de greske synaksariene nevner ham den 11. februar. I den eldste versjonen av det såkalte Martyrologium Hieronymianum finnes ikke hans navn i det hele tatt, og han nevnes først i den senere og utvidete utgaven. De historiske notisene i de kalenderne og synaksariene som nevner ham, baserer seg på legendariske akter. Men disse kan bygge på eldre tradisjoner knyttet til kulten for ham i Kirkens liturgi, så de kan heller ikke uten videre avvises.

Den kjente skikken som kalles «Blasius-velsignelsen», stammer fra 1500-tallet og er stadig i bruk, hvor man ber om Guds beskyttelse mot halsonder. To lys blir velsignet og holdt av presten i form av et andreaskors over de troendes hoder, eller deres halser berøres av lysene. Blasius-bønnen som leses samtidig, lyder: Per intercessionem Sancti Blaslii liberet te Deus a malo gutteris et a quovis alio malo, «Måtte Gud på forbønn av den hellige Blasius bevare deg fra halsonde og alle andre plager». I noen bispedømmer legges til: In nomine Patris et Filii et Spiritui Sancti og presten gjøre korsets tegn over den troende. Vann med Blasius-velsignelse blir også gitt til syke dyr.

Fra 700-tallet ble hans kult svært utbredt både i øst og vest. Han ble særlig anropt ved både husdyrs og menneskers sykdom på grunn av arten av mirakler som tilskrives ham. Hans kult ble spredt vidt omkring på 1000- og 1100-tallet, spesielt i Tyskland, hvor han ble en av de fjorten nødhjelperne. Konsilet i Trient forsøkte å stanse denne kulten, men den fortsatte med en felles minnedag for de fjorten den 8. august inntil den ble avskaffet i 1969. Festen for Blasius er imidlertid beholdt til tross for de historisk-kritiske vanskelighetene.

Fra 1000-tallet ble Blasius' minnedag flyttet fra 15. februar til 3. februar i vest med en translasjonsfest (overføring av relikvier) den 18. juli, mens østkirken fortsatt feirer ham den 11. februar. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han er den eneste representanten for den armenske kirken i den romerske liturgien. Hans fest er funnet i en kalender i Napoli på 800-tallet og i Roma på 900-tallet. Hans minnedag er avmerket på den norske primstaven. I Norden feires også den hellige Ansgar, Nordens apostel, den 3. februar. Siden hans dag er påbudt minnedag og Blasius' bare er frivillig minnedag, kommer Blasius derfor litt i bakgrunnen her i landet.

Blasius ble gravlagt i katedralen i Sebaste. I 732 fraktet noen armenere deler hans relikvier til Maratea i Potenza i Italia, hvor han er skytshelgen og hvor basilikaen San Baggio ble bygd. Hans relikvier ble spredt vidt omkring, noe som er bevis på hans popularitet. Canterbury i England har en Blasius-relikvie, og ved hans skrin skjedde det minst fire mirakler, et i 1451. Andre steder som hevder å ha relikvier, er Paris, Dubrovnik, St. Blasien, Braunschweig, Mainz, Lübeck, Trier, Köln, Taranto, Milano, Roma og Paray-le-Monial.

Blasius var en av de fjorten nødhjelperne, og ble også påkalt ved tannpine, røde hunder, hudsykdommer og pest. På 1400- og 1500-tallet i Tyskland ble Blasius anropt ved blødninger og sår. Hans attributt er en kam og to lys over kors. Han avbildes gjerne med en strigle eller karde (som han ble pint med) eller med byller i ansiktet. Andre attributter er lys, bok eller ulv og gris. I Norge ble hans navn satt i forbindelse med det å blåse, derfor måtte ikke sjøfolk nevne dagen ved navn, for da ble det storm.