Den hellige Frans av Paola (1416-1507)

Den hellige Frans Martolilla (it: Francesco) ble født den 27. mars 1416 i den lille byen Paola (lat: Paula; kalabresisk: Pàula; bys.gr: Patikon) i hertugdømmet Calabria i kongeriket Napoli, nå i kommunen Paola i provinsen Cosenza i regionen Calabria i Sør-Italia (Italias «tå»). Den lærde 1600-tallsbollandisten F. Papebroke SJ skrev at Frans ble født først i 1438 og var 69 år gammel da han døde, men han trakk tilbake denne feilaktige opplysningen etter at han hadde sett avhandlingen til p. François Giry (1635-88), tidligere provinsial for minstebrødrene i Frankrike.

Frans’ foreldre var Jakob Alexius Martolilla (it: Giacomo Alessio) [en del kilder kaller ham Martotilla eller Martotelli] og hustruen Vienna di Fuscaldo (Viane), en from, men fattig småbondefamilie. De var barnløse selv etter femten års ekteskap, og de fryktet at de ikke kunne få barn. Men etter at de ba den hellige Frans av Assisi (1182-1226) om forbønn, ble Vienna gravid, og de takknemlige foreldrene lovte å kalle opp barnet etter denne helgenen. Bare en måned etter fødselen ble det oppdaget at den lille gutten var alvorlig syk med en byll i sitt venstre øye, som spredte seg til hornhinnen. Mens legene fortvilet prøvde å redde øyet, lovte foreldrene at dersom han ble helbredet, skulle han i ett år bære fransiskanerkutte. Etter noen dager var byllen helt forsvunnet.

Senere fikk de enda to barn, blant dem datteren Brigida, men de viste spesiell oppmerksomhet til den eldste sønnens religiøse oppdragelse. Han vokste opp uten luksus, men manglet aldri det nødvendigste. Da han var tretten år gammel, brakte foreldrene ham til klosteret San Marco Argentano nord for Cosenza i provinsen av samme navn, som ble drevet av fransiskanerkonventualene (Ordo Fratrum Minorum Conventualium – OFMConv). Der bodde og studerte han i ett år som oblat i henhold til det løftet foreldrene hadde avlagt.

Begrepet konventualer kommer av latin conventualis («tilhørende et konvent»), og de er en gren av fransiskanerordenen som følger en moderat observans av fattigdomsidealet. Konventualene legger vekt på lydighetsløftet overfor ordenen og Kirken og prioriterer studier og lærdom høyere enn det ekstreme fattigdomsidealet som ble forfektet av spiritualene. Striden om fattigdomsidealet oppsto på 1200-tallet, og i 1517 ble ordenen splittet i to. Ordenen fikk etter hvert enda flere grener, men i 1897 ble de strenge grenene, observanter (OFM (Regularis) Observantiae – OFMObs), reformater (OFM (Strictoris Observantiae) Reformatorum – OFMRef), rekollekter (OFM (Strictoris Observantiae) Recollectorum – OFMRec) og alkantrinere (OFM Strictoris Observantiae Discalceatorum eller OFM Alcantarinarum – OFMAlc), slått sammen til den forente grenen (Ordo Fratrum Minorum – OFM) eller mindrebrødrene, slik at det fra da av var tre fransiskanske ordensgrener, fransiskanerne (OFM), konventualene (OFMConv) og kapusinerne (OFM Capuccinorum – OFMCap). Hovedgrenen OFM er den største i fransiskanerordenen – større enn konventualene og kapusinerne til sammen.

Etter et år kom hans foreldre for å hente ham i klosteret, mens munkene protesterte og ønsket å beholde ham. Frans takket munkene for all deres kjærlighet og sa: «Ærverdige patre! Dere vil nok med tiden erkjenne hvorfor det ikke var Guds vilje at jeg skulle være blant dere lenger». De skjønte ikke hva gutten mente med det, og ingen ante at han var kalt til å grunnlegge en ny orden som en gren på det treet som den serafiske far Frans av Assisi hadde plantet.

Først dro han sammen med sine foreldre på valfart til Assisi og Frans’ grav. De gjorde stopp i Montecassino, Monteluco og Roma, og han ble skrekkslagen over all den luksusen og verdsligheten han så i Roma. Da han gikk nedover en gate i «den evige stad», ble den krysset av en praktfull vogn med en kardinal som var overdådig kledd, kardinal Nicola Cusano (1401-64). Den unge mannen nølte ikke med å gå bort til kardinalen og skjelle ham ut for hans prangende skryt. Den overraskete kardinalen prøvde å forklare at det var nødvendig for å bevare Kirkens respekt og prestisje i menneskenes øyne, men lite tyder på at unggutten slo seg til ro med svaret. Han påpekte for kardinalen at Jesus selv ikke hadde slike overdådige klær. Denne episoden viser at i den unge mannen begynte det å modnes en ide om en geistlig livsstil basert på fattigdom.

Ved deres stopp i Monteluco i kommunen Spoleto i Umbria, hvor Frans av Assisi levde en kort periode i 1218, kunne Frans studere den eremittbosetningen som var blitt grunnlagt i 528 av den hellige Isak (d. ca 550), en syrisk munk som hadde flyktet til Vesten, og de eremittene som okkuperte cellene som var spredt rundt på fjellet. Han ble svært imponert over deres levemåte.

Så da Frans kom tilbake til Paola, begynte han som femtenåring, med foreldrenes og Kirkens tillatelse, et liv som eremitt. Først bodde han i en hytte laget av greiner på et avsidesliggende sted på farens eiendom en kilometer fra byen. Men senere flyttet han til en hule like ved byen med utsikt over havet. Han utvidet hulen ved å grave med en hakke i tuffsteinen, en porøs bergart som består av rester fra vulkanske utbrudd. Denne hulen finnes i dag i Santuario San Francesco i Paola. På dette stedet levde han fem år i bot og ettertanke, preget av streng faste og bot.

Ryktet om den unge eremitten spredte seg i området, og mange mennesker begynte å komme til ham for å søke råd og trøst. Etter hvert ble plassen for liten, så Frans flyttet igjen lenger nedstrøms og bygde en celle på en tomt som ble eid av hans far. Etter en stund var det noen unge mennesker som etter flere besøk spurte ham om de kunne leve som ham i bønn og ensomhet. Etter fem år i ensomhet og streng askese sluttet to andre seg til ham i 1436, da han var tyve år gammel, og dette regnes som grunnleggelsen av Frans’ orden.

Før han ønsket dem velkommen, ba Frans om tillatelse fra biskop Bernardino Caracciolo av Cosenza, som hadde kjent karismaen til den unge eremitten og sa ja. Folk i nabolaget bygde et kapell og tre celler for dem, imponert over deres levesett og deres fastholdelse av de opprinnelige fransiskanske idealene fattigdom og enkelhet. I noen år levde gruppen av den typen mat man brukte i fasten, brød, grønnsaker, urter og noen få fisk, som de fikk som almisser fra de troende. De var ennå ikke et ekte fellesskap, men ba tidebønnene sammen i kapellet på bestemte tider, og en prest fra en nærliggende kirke kom og leste messe for dem.

Senere sluttet også andre seg til dem, og det ble nødvendig å utvide bygningene, og i 1452 begynte Frans å bygge den andre kirken og et lite kloster rundt en klostergang, som fortsatt er bevart i Santuario San Francesco i Paola. Kirken og et regelbundet ordenshus for Frans og hans ledsagere ble åpnet i 1454. Under byggingen av kirken og klosteret skal Frans igjen ha utført flere mirakler for å påskynde byggingen eller redde håndverkere fra skader. En stor kampestein som kom rullende mot bygningene, ble stoppet med en gest av helgenen og eksisterer fortsatt ved veien til helligdommen; Han gikk inn i kalkovnen gjennom flammene for å reparere taket, og han forble uskadd. En kilde strømmet også frem og ga drikke til arbeiderne etter at han hadde berørt bakken med sin stav.

Fellesskapet utviklet seg til en brødreorden som først fikk navnet «Eremitter av St Frans av Assisi». Frans skrev en regel for dem på grunnlag av en skjerpet fransiskansk regel med vekt på bot, ydmykhet og nestekjærlig arbeid. Forstanderen for et hus ga han tittelen korrektor, og han ville at han alltid skulle huske at han var de øvriges tjener. Han la også til et fjerde klosterløfte om evig faste og avholdenhet fra kjøtt og alle animalske produkter, som egg, fett, smør, ost og melk, som alle var forbudt i fasten i Kirkens gamle canones. Frans betraktet faste som hovedmiddelet til selvovervinnelse, og hans intensjon med evigvarende abstinens var å reparere til en viss grad misbruken av fasten blant kristne.

Han sørget alltid over å se at den hellige fasten bli så avslappet gjennom de lettelsene som Kirken var blitt tvunget til å tolerere på grunn av så mange kristnes lunkenhet. Han håpet også gjennom sitt eksempel å åpne øynene til resten av de troende, for synet av en slik evigvarende faste sammenlignet med deres egen manglende evne til å klare førti dager, kunne bli en kontinuerlig irettesettelse og stille forkynnelse, kanskje mer effektiv enn gjennom ord.

Også de strengeste botsøvelser og taushetsforskrifter hørte til det leveviset som han påla sine munker. Deres livsform var påfallende streng, og deres nestekjærlighet og askese tiltrakk mange. Selv om Frans’ seng ikke lenger var en klippe, var den en planke når han ikke sov rett på gulvet, med en tømmerstokk eller en stein som pute. Først da han ble svært gammel, tillot han seg den luksus å sove på en matte!

Det er ikke bevart noe i Frans’ egne ord om hans åndelige utvikling eller metoder for bønn og meditasjon, men det ytre bildet vi har fra hans samtidige, er av en person som fullt og helt var viet til et liv av askese og ensomhet (han er ofte sammenlignet med den hellige Johannes Døperen), konstant i bønn, med en spesiell hengivenhet for Kristi lidelse (han anbefalte hengivenhet til De fem sår) og for Jomfru Maria, Hans klostre var nesten alltid viet til «Jesus-Maria». Frans var svært opptatt av de vanskeligheter som Kirken opplevde og av den moralske slappheten i selve Kirken. Dette kan forklare hans stadige understreking av behovet for bot og hvorfor det virker å ha vært så lite av Frans av Assisi glede i hans liv og lære. Vi må huske at han hentet like mye inspirasjon fra ørkenfedrene som fra Frans. Tradisjonen forteller at en himmelsk Ånd, kanskje erkeengelen Mikael, viste seg for ham mens han ba, og i hendene holdt han et lysende skjold hvor det sto ordet «Caritas». Engelen overlot det til ham og sa: «Dette skal være emblemet for din orden».

I 1464 skal han ha ønsket å krysse Messinastredet fra Calabria til Sicilia, men fikk ikke tak i noen båt. Han spurte en fisker om han for Guds kjærlighets skyld kunne frakte dem over, men han nektet fordi de ikke kunne betale ham. Frans la da kappen på vannet, knyttet en ende til staven sin for å lage et seil og seilte over stredet sammen med sine ledsagere med kappen som båt. Dette mirakelet er et av de mest oppsiktsvekkende av dem som Frans skal ha utført, og det ble senere bekreftet av øyenvitner, inkludert fiskeren Pietro Colosa fra Catona, en liten havn på kysten av Calabria, som angret og ikke fikk fred for at han hadde gitt helgenen avslag. Da hans far Giacomo Alessio ble enkemann, ble han eremitt og en disippel av sin sønn til han døde. Frans helbredet også de syke og hjalp de trengende, og han gjenoppvekket sin nevø Nikolas, den unge sønnen til sin søster Brigida og hennes mann, Andrea d’Alesso.

Etter at nevøen døde, kom guttens mor til Frans for å få trøst og fylte hans celle med klagerop. Etter at messen og officiet var lest for hans sjels hvile, ga Frans ordre om at liket skulle bæres fra kirken og inn i sin celle, hvor han fortsatte å be inntil, til søsterens store forbløffelse, gutten ble brakt tilbake til livet og Frans presenterte ham til moren ved perfekt helse. Den unge mannen trådte inn i onkelens orden og er den berømte Nikolas av Alesso, som senere fulgte onkelen til Frankrike og var berømt for hellighet og mange store gjerninger.

Men det var ikke bare enighet rundt den unge eremitten og hans ledsagere. Roma og pave Paul II (1464-71) fulgte med på utviklingen helt sør i Italia, og var opptatt av en gruppe som hadde en livsstil i fattigdom og bot som virket å ligge svært tett opptil de såkalte Fraticelli, et fellesnavn på flere avvikende og heterodokse fransiskanske grupper i Italia.

I 1467 sendte paven som apostolisk visitator Baldassare de Gutrossis, opprinnelig fra byen Spigno i Liguria, ekspert på kirkerett og svært innflytelsesrik i Den romerske kurie. Han møtte først erkebiskop Pirro, som roste Frans i høye ordelag for de gode fruktene som fulgte hans arbeid, spesielt med tanke på forsoning og fred blant folket. Så dro visitatoren til Paola og møtte Frans, og han irettesatte ham for hans livsstil, som etter hans mening ikke kunne bli observert av alle mennesker som ønsket å følge ham.

For å demonstrere at hans forslag til livsstil var gjennomførbare, tok Frans glødende kull i hendene og sa: «For den som elsker Gud, er alt mulig». Monsignoren knelte da for å kysse Frans’ hånd. Da reiste Frans seg og avslørte hvor mange år av han hadde vært prest, det vil si null. Monsignoren ble så fascinert av eremitten at da han kom tilbake til Roma, søkte han dispensasjon fra paven for å bli med i bevegelsen.

Frans understreket de asketiske og monastiske elementene ved det fransiskanske ideal, og han tiltrakk seg mange tilhengere. I begynnelsen var det hovedsakelig en orden for legfolk, for lærdom ble ikke regnet som særlig viktig. I begynnelsen hadde de noen få geistlige og bare én prest, Balthasar de Spino, doktor i sivil- og kirkerett, som senere ble skriftefar for pave Innocent VIII (1484-92). Senere var det vanligvis bare en prest i hver kommunitet, de fleste andre hadde svært lite utdannelse. Av ekte ydmykhet avsto Frans selv fra å bli presteviet, og her som så ofte ellers fulgte han Frans av Assisis eksempel.

Ordenen og dens regel ble godkjent i 1471 av den lokale erkebiskopen Pyrrhus Caracciolo av Cosenza (it: Pirro), som var blitt utnevnt den 31. august 1452, men pave Paul IIs (1464-71) plutselige død i 1471 hindret en pavelig anerkjennelse av ordenen. Men det pavelige samtykket kom den 23. mai 1474, da pave Sixtus IV (1471-84) godkjente ordenen med en bulle og utnevnte Frans til generalsuperior. Paven befridde ordenen fra biskopenes jurisdiksjon og satte ordenen direkte under sin egen jurisdiksjon og beskyttelse og ga den alle privilegiene som de andre tiggerordenene hadde.

I 1492 bestemte Frans at ordenen skulle kalles Minstebrødrene på grunn av sin ydmykhet, og fordi de skulle være de minste av alle ordensbrødre – enda mindre enn Frans av Assisis Mindrebrødre, som også ble kalt minoritter. Den nye ordenen ble kalt Ordo Fratrum Minimorum, «Ordenen av de minste brødrene», men siden forkortelsen da ville bli OFM, det samme som fransiskanerne, brukte man navnet Minimi Fratres eller bare Minimi, eller Ordo Minimorum (OM eller OMinim). Dette navnet har de beholdt siden.

Frans ble kjent for sin åndskraft, især for sine gaver til å lese sjelene, og allerede mens han levde ble han berømt for profetier og mirakler, blant annet mirakuløse helbredelser. Han forutsa til flere personer i 1447, 1448 og 1449 at tyrkerne ville ta Konstantinopel, noe som skjedde den 29. mai 1453 under kommando av den 21-årige Mehmet II (Muhammed) (1430-81). Han forutså også at Otranto, et av de viktigste stedene i kongeriket Napoli, ville falle i hendene på de samme vantro, tre måneder før Achmat Bacha tok byen ved et overraskelsesangrep den 31. august 1480, til stor forferdelse for Italia og Europa, se den hellige Antonius Primaldo og martyrene av Otranto (d. 1480). Men Frans lovte de kristne, spesielt den fromme grev Johannes av Arena, en av kong Ferrantes generaler, at de skulle få suksess året etter, da de gjenerobret byen og drev de vantro ut av Italia. Deres seier ble gjort lettere av den tyrkiske keiserens død og en borgerkrig mellom de brødrene Bajazet II og Zizimes.

Det finnes mange legendariske historier om Frans’ godhet for dyr. En biograf skriver at Frans hadde en favoritt-ørret som han kalte «Antonella». En dag så en av prestene som kom til kommuniteten for å feire messeofferet og administrere andre sakramenter, ørreten som svømte omkring i sin dam. For ham var fisken bare en velsmakende rett, så han fanget den og tok den med hjem, hvor den straks havnet i stekepannen. Frans savnet «Antonella» og forsto hva som hadde skjedd. Han ba en av sine disipler om å gå til presten for å få den tilbake. Presten ble irritert over denne store omsorgen bare for en fisk, så han kastet den stekte ørreten på bakken og rev den i flere biter. Eremitten som var sendt av Frans, samlet sammen bitene i sine hender og brakte dem tilbake til Frans. Han la stykkene tilbake i dammen og mens han så opp mot himmelen, ba han: «Antonella, i nestekjærlighetens navn, vend tilbake til livet». Ørreten ble straks hel og svømte glad rundt i sin dam som om ingenting hadde hendt. Medbrødrene og arbeiderne som var vitne til mirakelet, ble dypt imponert over helgenens forbløffende krefter.

Frans gjenopplivet også et lam han hadde som kjæledyr og som han kalte «Martinello», etter at det hadde blitt spist av arbeidere. De hadde ikke noe mat, så de fanget og slaktet Martinello og stekte lammet i sin kalkovn. De drev og spiste da helgenen kom bort til dem og lette etter sitt lam. De fortalte ham at de hadde spist det, ettersom de ikke hadde noen annen mat. Han spurte dem hva de hadde gjort med skinnet og beina, og de fortalte at de hadde kastet det i ildovnen. Frans gikk over til ildovnen, så inn i flammene og ropte: «Martinello, kom ut!» Lammet hoppet ut, fullstendig uskadd, mens det brekte lykkelig over å se sin herre.

Frans hevet ofte sin røst mot de mektige på vegne av undertrykte, og hans prekener var fornærmende og voldsomme. Han ble en levende samvittighet for tyranniske herskere som kongen av Napoli, Ferdinand I av Aragón (kalt Ferrante) (1458-94). Kongen anså ham som farlig og undergravende og var provosert over noen gode råd som Frans hadde gitt ham og hans to sønner, hertug Alfons av Calabria og kardinal Johannes av Aragón, og forfulgte Frans. Men kongens tredje sønn, prins Fredrik av Taranto, var Frans’ venn.

Kongen ga ordre til en budbringer om å pågripe Frans i Paterno og bringe ham som fange til Napoli under påskudd av at han hadde bygd klostre uten kongelig samtykke. Men offiseren som kom for å gripe ham, ble så beveget over hans ydmykhet og den villighet han viste til å følge med ham, at han full av ærefrykt vendte tilbake til Napoli og overtalte kongen fra å foreta seg noe mot Guds tjener. Kongen roet seg til slutt og ga ordre om at Frans kunne åpne så mange klostre han ønsket, og selv inviterte kongen ham til å åpne et kloster i Napoli. Et annet var allerede åpnet i 1480 i Castellammare di Stabia. Til Napoli kom to minstebrødre som slo seg ned i et kapell på landet, hvor det i 1846 ble bygd den store og spektakulære kongelige Basilica di San Francesco da Paola ved den berømte Piazza del Plebiscito.

I mellomtiden nærmet det seg et stort, uventet og uønsket vendepunkt i Frans’ liv. I 1482 dro en italiensk kjøpmann ved navn Matteo Coppola gjennom Plessis-lès-Tours i Frankrike, hvor en annen tyrannisk hersker, kong Ludvig XI (1423-1482), bodde på den tiden. Han var alvorlig syk og døden nær av overtroisk redsel. Kjøpmannen fortalte en kongelig godseier om Frans av Paola, som informerte kongen. Kongen sendte umiddelbart en av sine hushovmestere til Calabria for å invitere den hellige eremitten til å komme til Frankrike for å hjelpe kongen, og han hadde med rike gaver fra det franske hoffet. Ludvig var den første som bar tittelen Rex christianissimus, «den aller kristeligste majestet». Frans avviste gavene med forakt og avslo å reise, til tross for det faktum at selv kong Ferdinand I av Napoli motvillig ga sin støtte til forespørselen.

Men da appellerte kongen til pave Sixtus IV (1471-84), som av politiske og økonomiske årsaker ikke ønsket å skuffe monarken. Paven og kongen av Napoli ville benytte anledningen til å styrke det skjøre forholdet til det da så sterke Frankrike, og de håpet på muligheten til å inngå en avtale om å avskaffe «Den pragmatiske sanksjon av Bourges» fra 1438, hvor den franske geistligheten fremholdt den franske kirkens rett til å administrere sin verdslige eiendom uavhengig av Den hellige stol, og forbød pavelige utnevnelser til ledige kall og avgrenset appellretten til den pavelige domstol. Samtidig ble paveskatten annata opphevet der.

Det tok et par måneder å overtale Frans til å forlate sitt land for å krysse Alpene, og å oppgi sin strenge livsstil for å dra for å leve i et palass. Det endte med at paven beordret eremitten til å reise til Frankrike, til Frans’ store forferdelse og sorg. Han ble tvunget til å forlate sitt land og sine eremitter i en avansert alder på 67 år og med svekket helse. Men Frans adlød og reiste av gårde barføtt, avviste all spesiell gjestfrihet underveis og ba det meste av tiden – reisen ble en form for ydmyk triumfmarsj. Før avreisen til Frankrike utnevnte han en av sine munker til fungerende ordensgeneral og valgte to andre til å følge ham, sammen med sin nevø Andrea d'Alesso.

Den 2. februar 1483 dro Frans fra Paterno Calabro sammen med Bernardino Otranto fra Cropalati, og han forlot Calabria for å dra til Frankrike. De gikk gjennom Vallo di Diano og stanset først i Polla, deretter i klosteret Santa Maria La Nova i Campagna og i Salerno. Deretter gikk de til Napoli, hvor Frans ble ønsket velkommen av en stor folkemengde. Han ble mottatt med fulle æresbevisninger av kong Ferdinand I, som var fascinert over å treffe den munken som hadde våget å sette seg opp mot ham. Monarken ble vitne til at Frans leviterte (ble løftet fra bakken) mens han var hensunket i bønn på sitt rom. Da forsøkte kongen å vinne hans vennskap ved å tilby ham en tallerken med gullmynter, som skulle brukes til bygging av et kloster i Napoli. Frans tok da en av gullmyntene, brøt den i stykker og viste kongen hvordan det dryppet blod fra mynten. Han sa: «Det er blodet du har sugd ut av dine undersåtter, som skriker etter hevn for Gud». Dette var en forutsigelse av slutten på det aragonske monarkiet, som skjedde i de første årene av 1500-tallet.

Alltid kledd i sin slitte tunika og med en rustikk stav i hånden ble han betraktet i hemmelighet av en maler, som på oppdrag av kongen malte Frans’ portrett, som er bevart i Chiesa dell’Annunziata i Napoli, mens en kopi er i kirken San Francesco da Paola ai Monti i Roma. Det antas at maleriet ble malt da Frans var 67 år gammel. Frans fortsatte sin reise til fots nordover, og da han kom til Roma, dro han for å treffe pave Sixtus IV, som tok hjertelig imot ham. De møttes flere ganger og paven ga ham ulike oppdrag. Deretter la Frans ut fra Romas havneby Civitavecchia for å dra sjøveien til Frankrike. På veien gjennom fransk territorium befridde han Bormes-les-Mimosas og Fréjus i det nåværende departementet Var i regionen Provençe-Alpes-Côte d'Azur i det sørøstre Frankrike fra en pestepidemi.

Den lille flokken dro fra Fréjus, gjennom Provençe og Dauphiné og inn i Lyon hvor Frans ble mottatt med store tegn på respekt og hengivenhet, og alle strømmet til for å berøre hans tunika. Via Bourbonnais og Orléanais kom de til Touraine og endelig til Château du Plessis-lès-Tours den 24. april 1483 kom han til slottet i Plessis-lès-Tours, hvor kong Ludvig XI lå syk og sendte dauphinen (kronprinsen) ut for å eskortere Frans det siste stykket. Ved hoffet i Plessis ble Frans mottatt med stor respekt. Ludvig XI hadde regjert i Frankrike i tyve år og led av en rekke plager. Han hadde podagra og hjertesvikt, var herjet av konstant feber, fordøyelsesplager, nyresvikt og av fryktelige plager i mage og lever. Kongen falt på kne og tryglet Frans om å helbrede ham. Men han svarte at kongers liv er i Guds hender og har sine fastsatte grenser, og at bønner måtte rettes til Gud. Men han kunne forberede kongen på en kristen død. Dette aksepterte faktisk Ludvig, og deretter fulgte mange samtaler mellom kongen og hans gjest. Selv om Frans var en ulærd mann, skrev Philip de Commines, som ofte hørte ham, at hans ord var så fulle av visdom at alle de tilstedeværende var overbevist om at Den Hellige Ånd snakket gjennom hans lepper.

Ved det franske hoffet fortsatte Frans å leve så enkelt og avsondret som mulig. Han tilbrakte timer av gangen i bønn og synes ofte å være i ekstase. Han fastet flere dager i strekk, gikk alltid rundt barføtt og sov på et bord. Selv om han ikke kunne helbrede kong Ludvig, forberedte han ham på døden. Dette gjorde han på en slik måte at han vant Ludvigs sønn Karls varige vennskap. En tid var Frans også lærer for ham. Frans hjalp også til med å gjenskape freden mellom Frankrike og Spania ved å overtale kong Ludvig XI til å gi tilbake noe omstridt land.

Etter å ha løst sine konflikter med Kirken døde kong Ludvig XI den 30. august 1483 i Frans’ armer. Den nye kongen Karl VIII (1483-98) var bare tretten år gammel, så hans eldre søster Anne av Beaujeu fungerte som regent sammen med sin mann, hertug Peter II av Bourbon, til 1491, da kongen fylte 21 år og ble myndig. Etter farens død ville ikke den unge kongen la sin rådgiver og åndelig veileder Frans vende tilbake til Italia, så han ble værende i Frankrike etter ønske fra regenten. Frans bidro også til å gjenskape freden mellom Frankrike og Bretagne ved å foreslå et ekteskap mellom de herskende familiene. I 1491 giftet kong Karl seg med den fjortenårige hertuginne Anne av Bretagne. Kongen ba Frans om å være gudfar for sin andre sønn, som han ga navnet Frans (fr: François) etter ham, men gutten døde etter mindre enn en måned. Ingen av Karls seks barn vokste opp, men han hadde i tillegg fem utenomekteskapelige døtre.

Frans bodde i Frankrike i hele resten av sitt liv, og med hjelp fra kongene Karl VIII og hans fetter og etterfølger Ludvig XII (1498-1515) utbredte han sin orden til Plessis-lès-Tours, Amboise, Paris og andre steder. Kong Karl VIII bygde klostre for Frans’ brødre i Plessis og i Amboise, hvor de først hadde møttes. Frans bodde selv i Plessis-lès-Tours. Kongen bygde også et kloster ved kirken Santa Trinità del Monte på Monte Pincio i Roma, og der hadde bare franske minstebrødre adgang. Roma omfatter det gamle Romas syv høyder: Kapitol, Palatin, Monte Celio, Quirinal, Viminal, Esquilin og Aventin. I tillegg kommer Monte Pincio, Gianicolo og Monte Mario. Etter at Karl VIII døde i 1498, ble han etterfulgt av Ludvig XII. Den 82-årige Frans ba da om tillatelse til å vende tilbake til Italia. Kongen ga først helgenen tillatelse, men han trakk raskt tillatelsen tilbake og dynget ned alle hans forbindelser med æresbevisninger og gaver.

I klosteret Nigeon i Paris ble hans munker kalt Bons hommes («gode menn»). I Spania, hvor Frans sendte munker fra klosteret i Plessis-lès-Tours, fikk de navnet «patre av seieren», fordi kong Ferdinand II den katolske av Spania (1474-1504) tilskrev det hans forbønn at Málaga ble fravristet maurerne. I 1497 slo også munker seg ned i Tyskland etter bønn fra keiser Maximilian I (1493-1519), hvor de fikk tre klostre, og fra dem ble flere andre grunnlagt.

I 1493 ble regelen endelig fastsatt skriftlig. Den relativt beryktede Borgia-paven Alexander VI (1492-1503) stadfestet ordenen definitivt i 1503 og stadfestet navnet Minimi. Pave Pius IV (1559-65) godkjente 1560 ordensregelen definitivt. Frans reviderte sin regel fire ganger (1493, 1501, 1502 og 1507), og noe av den opprinnelige strengheten ble mildnet i de senere utgavene. I 1495 grunnla Frans i Andújar i Spania den kvinnelige grenen av ordenen, Minstesøstrene («minimitinnene»), som ikke lenger eksisterer. I Plessis-lès-Tours trakk han også opp retningslinjer for tertiarer (1501) – det vil si legfolk av begge kjønn som ønsket å slutte seg til hans tredjeorden. Men tredjeordenen forble ubetydelig. Frans skrev to regler for sine brødre og en tredje regel for nonner, alle godkjent den 28. juli 1506 av pave Julius II (1503-13) etter at Frans hadde foretatt noen korreksjoner i brødrenes regel.

På Frans’ forbønn fikk hertug Peter II av Bourbon og hans hustru Anne, tvillinger, og for Louise av Savoia forkynte han at den senere kong Frans I (1515-47) ville bli født. Derfor er han skytshelgen mot ufruktbarhet og for å få mannlige arvinger. Louise av Savoia og hennes ektemann, greven av Angoulême, bestemte seg for å kalle barnet som ble født den 12. september 1494, for Frans til ære for helgenen.

Frans bodde i Frankrike i rundt 25 år og var i stand til å bli verdsatt av både enkle mennesker og av de lærde fra Sorbonne. Mange fransiskanere, benediktinere og eremitter ble fascinert av hans livsstil og sluttet seg til ham i Frankrike, noe som bidro til å universalisere hans orden. Blant dem var benediktinerpateren Francesco Binet, som senere ble minstebrødrenes første generalkorrektor etter Frans’ død, den høyt utdannede fransiskanerpateren Pietro Gebert OFMObs og den spanske eneboeren på Montserrat p. Bernardo Buyl, som fulgte Columbus på hans andre reise til Amerika som den første apostoliske vikar. Mens Frans bodde i Plessis, var han åndelig veileder for den salige Margareta av Lorraine (1463-1521).

Frans tilbrakte de siste tre månedene av sitt liv i ensomhet i sin celle i det klosteret som kong Karl VIII bygde for ham i Plessis-lès-Tours, hvor han forberedte seg på døden. På palmesøndag 1507 ble han syk, og skjærtorsdag samlet han alle brødrene i sakristiet. Han formante dem til å elske Gud, hverandre og alle mennesker og overholde regelen. Etter å ha skriftet mottok han kommunionen barføtt og med et tau rundt halsen, noe som er skikken i hans orden. Han døde på langfredag den 2. april 1507 i Plessis-lès-Tours, 91 år og seks dager gammel, og ble gravlagt der på andre påskedag.

Men han ble gravlagt på et sted som ofte ble oversvømmet av den nærliggende elven. Derfor bestemte brødrene etter råd fra prinsessen å flytte ham, for at hans legeme ikke skulle råtne raskere enn nødvendig. Derfor ble hans levninger gravd opp og flyttet til en steinsarkofag i en høyereliggende grav. Denne translasjonen fant sted tolv dager etter begravelsen.

Ved ordensgrunnleggerens død i 1507 hadde ordenen fem provinser i Italia, Frankrike, Spania og Tyskland. Ordenen nådde sitt høydepunkt i første halvdel av 1500-tallet, da den hadde rundt 450 hus og vitnet om styrken i den katolske reformbevegelsen. Ordenen svant hen fra slutten av 1700-tallet, da mange av deres klostre ble ødelagt under Den franske revolusjon, og ordenen er nå avgrenset til Italia og Spania. Noen steder kalles ordenen Paulanere etter sin grunnlegger, noe som kan føre til at de blandes sammen med Paulinerne (Ordo Fratrum Sancti Pauli Primi Eremita – OSPPE), den eneste ungarske eremittkongregasjonen, grunnlagt rundt 1250, som fortsatt eksisterer.

Frans’ ry for hellighet og som reformator var utbredt, og han ble betraktet som en av tidens største undergjørerne. Hans helligkåringsprosess ble innledet allerede i 1512 av pave Julius II og han ble saligkåret den 7. juli 1513 av Medici-paven Leo X (1513-21), som Frans hadde spådd at ville bli pave da Leo fortsatt var barn, men som kanskje er mest kjent for bannlysningen av Martin Luther. Helligkåringen måtte vente til etter avslutningen av konkordatet med Frankrike i 1517, men den 1. mai 1519 ble han helligkåret av Leo X med bullen Excelsus Dominus. Dette var den første helligkåringen i Leos pontifikat. En helligkåring bare tolv år etter kandidatens død var svært sjelden på denne tiden. Så sent som i 1527 var Frans’ legeme fullstendig uforandret.

I 1562 brøt hugenotter (franske protestanter) opp hans grav og fant hans legeme intakt, 55 år etter hans død. De trakk det gjennom byen og brente det på et bål laget av et stort krusifiks, og det eneste som var igjen, var aske og noen få biter av bein. De ble reddet av katolikker og skrinlagt ordenens kirker i Plessis-lès-Tours, Nigeon, Paris, Aix, Napoli, Madrid og selvsagt Paola. I Tours brente de samme kalvinistene de jordiske rester av de hellige Martin, Alkuin og mange andre. Frans’ relikvier ble skjendet for andre gang under Den franske revolusjon. I 1935 og 1955 ble de gjenværende relikviene forent og plassert i helligdommen i Paola. Etter nesten fem århundrer returnerte den hellige eremitten til sitt Calabria, som han er skytshelgen for, i tillegg til for Paola og Cosenza.

Mange av Frans’ mirakler var knyttet til sjøen, og derfor ble han i 1943 utropt til skytshelgen for italienske sjøfolk av den ærverdige pave Pius XII (1939-58). Frans er spesielt populær i Italia, Frankrike og Mexico. Ordenens hovedkloster er i dag i Roma. Han er også skytshelgen for eneboere og mot pest, etter at han gjennom bønn hadde forskånet ulike byer som Napoli, Fréjus og andre steder for pesten. Den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) utropte i 1963 Frans til skytshelgen for Calabria. Han var den høye beskytter av kongeriket De to Sicilier (1816-61), også kalt Begge Sicilier, det vil si kongeriket Napoli og kongeriket Sicilia, og han er skytshelgen for byen Napoli.

Han har en spesiell kult i Cinque Reali Siti, et landbruksområde i provinsen Foggia i regionen Puglia som omfatter kommunene Ordona, Carapelle, Orta Nova, Stornara e Stornarella. I Carapelle kalles han skytshelgen (santo patrono), mens i Orta Nova kalles han beskytter (santo protettore). Han er også skytshelgen for Savelletri i provinsen Brindisi, hvor det i anledning patronatsfesten på den andre søndagen i august skjer en prosesjon til sjøs.

Minstebrødrene feirer sin grunnlegger som høytid den 4. mai, men hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 2. april, hvor han står som nummer en:

Sancti Francísci de Paula, eremítæ, qui, Ordinis Minimórum institútor in Calábria, discípulis suis præscrípsit ut eleemósynis viverent, nec próprium habéntes nec pecúnias tangéntes, et semper solis quadragesimálibus cibis uteréntur. A Ludovíco rege Undécimo in Gálliam vocátus, ei moriénti ádfuit et Plexítii prope Turónos, austeritáte vitæ clarus, decéssit.

Den hellige Frans av Paola, eremitt, som grunnla Minstebrødrenes orden i Calabria, foreskrev for sine disipler at de skulle leve av almisser, uten å eie noe og aldri røre penger, og å alltid bare spise mat som i fasten. Han ble kalt til Frankrike av kong Ludvig XI, hvor han var helt til sin død. Han døde i Plessis-lès-Tours nær Tours, berømt for sitt asketiske liv.

Hans fest er dødsdagen 2. april, dagen for hans fødsel i himmelen. Men det var ikke mulig å feire hans fest så ofte, fordi den nesten alltid faller i fastetiden. Så i hjembyen Paola feires han hvert år på årsdagen for hans helligkåring, som fant sted den 1. mai 1519. Nyheten kom imidlertid til Paola først tre dager senere, og derfor holdes festen fra 1. til 4. mai.

I tillegg til de ulike versjonene av regelen er det bevart noen av Frans’ brev. De dreier seg hovedsakelig om forretningssaker, med bare sporadiske skrifthenvisninger eller åndelige råd. Han etterlot seg også sin Correctorium, som var en håndbok i bot for dem som brøt regelen.

I kunsten fremstilles Frans gjerne i svart ordensdrakt, med en stav i hånden og et stort, hvitt skjegg; mens han krysser Messinastredet på sin kappe; kledd i kappe mens han holder en hodeskalle i en hånd og en pisk i den andre; mens han leviterer over en flokk troende og ved siden av ham mottoet Charitas. Frans Liszts pianostudie Legende nr 2: St Frans av Paola går på vannet er et stykke som fortsatt spilles ofte. Paulaner-Brauerei i München har sitt navn fra ordenen paulanerne, og sterkølet Salvator går tilbake til dem. Med dette sterkølet pleide munkene å feire ordensgrunnleggerens festdag den 2. april.

Pave Klemens XII (1730-40) promulgerte i det pavelige brev Coelestium Munerum Dispensatio av 2. desember 1738 en avlat til alle de troende som på alle de påfølgende tretten fredager etter festen for den hellige Frans av Paola (2. april), eller på en hvilken som helt periode i året, til ære for denne helgenen besøker en kirke for minstebrødrene og ber der for Kirken. I dette brevet nevnes det en andakt som kom fra Frans selv, som på hver påfølgende av tretten fredager pleide å resitere tretten Paternoster og tretten Ave Maria, og denne andakten spredte han muntlig og i brev til sine egne fromme disipler, som et effektivt middel for å få fra Gud de nådebevis de ønsket, så sant de var for sine sjelers større gode.

Paola er et italiensk stedsnavn som på latin heter Paula, og hans navn har ikke noe med kvinnenavnet Paula å gjøre. På flere språk kalles han «Frans av Paula» (fr: Saint-François-de-Paule), men på norsk oversetter vi sjelden stedsnavn (selv om vi kan gi dem en norsk uttale), så det korrekte må være Frans av Paola.