Den hellige Antonius Primaldo og martyrene av Otranto (d. 1480)

Den hellige Antonius Pezzulla (it: Antonio) var en eldre skredder i byen Otranto i provinsen Lecce i regionen Puglia i Sør-Italia og kjent for sin fromhet. Han kalles Primaldo (eller «Grimaldo») fordi han var den første av martyrene som ble halshogd.

Tyrkerne under sultan Mohammed II (1430-81) hadde i 1453 erobret Konstantinopel, noe som betydde Det østromerske rikets endelige fall. Siden alle de europeiske statene satte sine egne interesser først, svarte de ikke på pavens appell om å danne en militær allianse for å stå mot muslimene. Derfor fikk tyrkerne blod på tann og Mohammed II satset på også å erobre «det gamle» Roma og gjøre om Peterskirken til en stall for sine hester, og de ville begynne med Sør-Italia.

I juni 1480 bedømte de at tiden var inne til å gå til aksjon: og de løftet beleiringen av Rhodos, som tappert ble forsvart av sine ridderne, og flåten satte kurs mot Adriaterhavet. Intensjonen var å gå i land i Brindisi, som hadde en utmerket og romslig havn, og derfra planla de å bevege seg nordover opp gjennom Italia til de nådde pavens sete. Men en sterk motvind tvang skipene til lands åtte mil lenger sør, på et sted kalt Roca, noen få kilometer fra Otranto.

Den 28. juli 1480 kom den tyrkiske hæren under ledelse av pasja Ghedik Ahmed med 145 skip, hvorav nitti galeier, 48 galeoter og femten galeaser, med 18 000 soldater til Otranto, som var en by med rundt 6 000 innbyggere. Befolkningen samlet seg innenfor bymurene, og den 29. juli forlot garnisonen og innbyggerne selve byen og søkte tilflukt i citadellet. Ferdinand av Aragón (Ferrante), konge av Napoli, prøvde å komme den til hjelp, uten å lykkes. Da pasjaen ba forsvarerne om å overgi seg, kom svaret fra en av byens ledende borgere, Ladislao De Marco: Hvis angriperne ville ha Otranto, lot han dem forstå at de måtte ta byen med makt.

Dermed fortsatte det osmanske artilleriet med sitt ødeleggende skyts. I løpet av natten firet mange av soldatene seg over bymurene med tau og flykte, og bare innbyggerne ble igjen for å forsvare Otranto. Innbyggerne holdt ut i femten dager under konstant bombardement fra land og sjø, men så klarte tyrkerne den 10. august å slå hull på bymuren. Den 11, august erobret de citadellet.

Tyrkerne drev sammen de mennene som hadde overlevd den første massakren, plyndret deres hus og tok med seg deres hustruer og barn som slaver. De tok med seg Antonius og de andre mennene mellom femten og femti år, i alt rundt 800 menn, til en dal nær byen. Der truet de med å drepe alle mennene, men de fikk tilbud om å få tilbake friheten, hustruene, barna og sin eiendom hvis de avsverget den kristne tro og ble muslimer. Antonius var leder og talsmann for gruppen, og han svarte at de alle delte den tro at det bare var én Gud, at Jesus Kristus var hans guddommelige sønn og at de aldri ville avsverge troen. Den tyrkiske generalen sa da at han ville gi ordre til at de skulle tortureres på det mest nederdrektige. Noen av mennene begynte å vakle, men Antonius blir sagt å ha ropt ut: «Til nå har vi slåss for vår by og for våre liv og for våre jordiske myndigheter. Nå må vi sloss for våre sjeler og for Kristus. Han døde for oss, og nå må vi dø for ham. Med denne jordiske død vil vi vinne evig liv og martyriets heder». Dette var den 13. august 1480.

Nå var det ingen som nølte. Alle var nå helt bestemte, så om morgenen den 14. august det ble gitt ordre om å halshogge dem alle. Antonius var den første som døde. Hans hodeløse legeme ble sagt å ha blitt stående oppreist og kunne ikke veltes av tyrkerne, men da alle kristne var halshogd, falt det av seg selv. En av muslimene ved navn Bersabei som så dette miraklet, ble omvendt og bekjente sin tro på kristendommen, og han ble da øyeblikkelig spiddet på en krumsabel av sine egne medsoldater.

De 800 mennene fra Otrantos offer var ikke betydningsfullt utelukkende på troens område. Byens to uker lange motstand tillot hæren til kongen av Napoli å organisere seg og dra til området, hvor de blokkerte de 18 000 osmanerne fra å invadere hele regionen Puglia. Datidens kronikører overdriver ikke når de hevder at Sør-Italias sikkerhet ble garantert av Otranto, og ikke bare det, hvis det er sant at nyheter om byens fall fikk pave Sixtus IV til å planlegge å flytte til Avignon i frykt for at osmanerne kunne nærme seg Roma. Paven slo imidlertid fra seg planene da kong Ferdinand av Napoli ga sin sønn, hertug Alfons av Calabria, i oppdrag å dra til Puglia og gjenerobre Otranto. Den 13. oktober 1481 gjenerobret aragonerne byen under kongens sønn, etter at pasja Ahmed hadde returnert til Tyrkia og Mohammed II var død.

Martyrlikene ble funnet å være intakte. De ble gravlagt i katedralen i Otranto. Fra 1485 ble noen av relikviene overført til Napoli og plassert under alteret for Vår Frue av Rosenkransen i kirken Santa Caterina a Formiello. Det alteret mintes den endelige kristne seieren over osmanerne ved Lepanto i 1571. De ble senere flyttet til relikviekapellet som ble vigslet av pave Orsini, Benedikt XIII (1724-30), deretter ril et skrin under alteret hvor de nå befinner seg. En kanonisk identifikasjon (recognitio canonica) mellom 2002 og 2003 stadfestet deres autentisitet.

Noen av ofrene for tyrkernes massakre har alltid blitt kalt martyrer, spesielt Antonius Primaldi og de 800 som ble sagt å ha lidd martyrdøden sammen med ham. Vi kjenner egentlig bare navnet på Antonius, mens de rundt 800 andre var ukjente fiskere, håndverkere, gjetere og bønder. I martyrenes akter blir likevel følgende tretten av de 800 navngitt:

Andreas Faglio

Gabriel Caetano og hans sønner

Johannes Frans de Muro de Mazzapinta

Nikolas de Coluccis

Nikolas de Gaborti

Nikolas de Pasco

Peter Fascia

Stella Tafuro

N.N. de Luca

N.N. de Fascio

N.N. de Marco

N.N. de Foga

En kanonisk helligkåringsprosess ble åpnet i 1539 og ble avsluttet med at de ble saligkåret den 14. desember 1771 ved at deres kult ble stadfestet av pave Klemens XIV (1769-74). Siden da har de vært skytshelgener for Otranto. Saligkåringen skjedde på bakgrunn av vitnesbyrd som ble avgitt nesten seksti år etter at hendelsene fant sted av fire øyenvitner. En av dem var Francesco Cerra, som i 1539 var 72 år gammel: Det finnes ingen forklaring på hvordan det kunne finnes vitner i dalen eller hvordan disse overlevde massakren.

I et konsistorium den 11. februar 2013 godkjente pave Benedikt XVI (2005-13) planene for helligkåringen av flere nye helgener, som ble berammet til søndag 12. mai. Disse var de 800 martyrene fra Otranto samt de hellige Laura Montoya Upegui MML og Maria Guadalupe Garcia Zavala SSMMP. Men denne nyheten ble stilt fullstendig i skyggen da paven sjokkerte de forsamlede kardinalene med å kunngjøre på latin at han aktet å abdisere den 28. februar.

Martyrenes minnedag er dødsdagen 14. august.