På grunn av beliggenheten av farens butikk besøkte lille Lupita ofte kirken Vår Frue, og fra hun var liten viste hun stor kjærlighet til de fattige og for karitativt arbeid. Lupita var kjent for å være en svært vakker og sympatisk jente, men også enkel og åpen, elskverdig og tjenestevillig overfor alle. Hun tilbrakte sin barndom og oppvekst på lignende måte som mange andre jenter fra middelklassen, men samtidig som hun deltok i selskapslivet, besøkte hun ofte syke på sykehuset, spesielt fattige, og hjalp dem alt hun kunne for Guds kjærlighets skyld. Denne tjenesten følte hun som en spesiell åndelig opplevelse. Hun gikk på barneskolen da hennes tante, Guds tjenerinne Maria Liberata del S. Cuore di Gesù Orozco Santa Cruz (d. 1926), forberedte henne for hennes første kommunion i 1887.
I Guadalajara, hvor hun hadde flyttet med sin familie, deltok hun aktivt i noen katolske legforeninger. Selv om hun ble regnet som en svært vakker og sympatisk ung kvinne, sluttet hun aldri å være enkel og åpen og kjærlig mot alle. I 1898 kastet den unge Gustavo Arreola sine øyne på henne, og de ble forlovet, men den ble kortvarig. Det blir sagt at det forelå uoverensstemmelser mellom de to elskende, og da hun skulle til å gifte seg, 23 år gammel, følte hun kallet fra Herren til å vie seg til et religiøst liv med spesiell oppmerksomhet mot de syke og fattige. Hun brøt da straks forlovelsen.
Det som er sikkert, er at Lupita ble medlem av St. Margareta-konferansen, etablert i 1896 av presten Salomé Gutiérrez (d. 1909) i sognet Jesu hellige navn, og etter å ha viet seg med stor kjærlighet til omsorg for de syke fattige i et lite sykehus bygget av Gutiérrez og tjent medlemmer av konferansen, begynte hun å føle seg mer og mer kalt til ordenslivet for å gjennomføre sitt ønske om å vie seg helt til omsorgen for de syke.
Hun betrodde seg om sine bekymringer og rastløshet til sin åndelige veileder, p. Cipriano Iñiguez Martín del Campo, som etter Gutiérrez’ avgang i 1899 ble utnevnt av erkebiskopen til direktør for St. Margareta-konferansen. Han på sin side fortalte henne at han hadde fått inspirasjon til å grunnlegge en religiøs kongregasjon for å pleie de syke på hospitalet, og han foreslo for henne at hun skulle samarbeide med ham i grunnleggelsen av et så fortjenstfullt verk.
Lupida stilte seg til rådighet, men hun møtte store vanskeligheter innen familien, som hun måtte kjempe lenge med før hun kunne vie seg helt til omsorg for de syke. Først den 13. oktober 1901, i en alder av 23 år, trådte hun med samtykke fra sin familie inn på sykehuset St. Margareta Maria Fra samme dato ga p. Cipriano Iñiguez henne i oppgave å lede de unge som ville bli med henne i å leve et felles liv, som kommunitetens superior, og derfor regnes 13. oktober 1901 som grunnleggelsesdato for den nye kongregasjonen. Den fikk navnet «Tjenerinner av den hellige Margareta Maria [Alacoque] og de fattige» (Siervas de Santa Margarita Maria y de los Pobres – SSMMP). Grunnleggeren viet kongregasjonen til Margareta Maria Alacoque som et tegn på sin hengivenhet til Jesu hellige hjerte, slik den manifesterte seg hos mystikeren fra Paray-le Monial.
Anastasia avla sine private religiøse løfter den 8. desember 1901 og tok ordensnavnet María Guadalupe, men hun ble fortsatt kalt Lupita. Kongregasjonen tiltrakk seg snart andre unge kvinner som var klare til å underkaste seg et liv i fattigdom, arbeid og offer. Tre unge kvinner som hadde vært medlemmer sammen med henne i St- Margareta-konferansen, avla sine private løfter i 1903. Sr. Maria Guadalupe, som siden 1905 hadde fornyet sine løfter hvert femte år i anledning festen for Jesu hellige Hjerte, avla i 1924 sine evige løfter privat, selv om instituttet ennå ikke hadde blitt kanonisk opprettet.
Formålet for det nye religiøse instituttet var å vise materiell og åndelig omsorg for de syke, spesielt de fattige. Deres motto var: «Kjærlighet inntil offer, utholdenhet inntil døden». Og offer og utholdenhet var nødvendig, spesielt i kongregasjonens tidligste dager, for da var sykehuset nesten bare et skur. Det besto av et hus med en korridor med flislagt tak, en stue med takstein, et kjøkken og et rom uten tak, alle med jordgulv, utsatt for regn, vind og kulde.
Moder Lupita var superior for kommuniteten så lenge hun levde. Selv om hun kom fra en velstående familie, var hun i stand til med glede å tilpasse seg et ekstremt nøktern liv og lærte søstrene i kongregasjonen å elske fattigdommen for å kunne vie seg mer til de syke. Hun var selv sykepleier og utførte til og med det simpleste arbeid. Sykehuset gjennomgikk en periode med alvorlige økonomiske vanskeligheter, og Moder Lupita ba sin åndelige veileder om lov til å tigge på gaten. Hun fikk tillatelse, og sammen med flere medsøstre tigde hun i flere år inntil de økonomiske problemene var løst.
På dette punktet er det nyttig å ta en rask titt på den politiske og religiøse situasjonen i det Mexico hvor hun ble født og utviklet den nye religiøse kongregasjonen. Situasjonen i Mexico var svært vanskelig, spesielt fra 1911 med president Porfirio Diaz’ (1884-1911) fall og praktisk talt til 1936, fordi Kirken ble forfulgt av de revolusjonære Venustiano Carranza (1917-20), Alvaro Obregón (1920-24), general Pancho Villa (d. 1923) og fremfor alt Plutarco Elías Calles (1924-28) i den blodigste perioden fra 1926 til 1929. I denne perioden med forfølgelse av Den katolske kirke i Mexico risikerte Moder Lupita sitt og sine søstres liv ved å gjemme noen prester inne i hospitalet, blant dem også erkebiskopen av Guadalajara, Francisco Orozco y Jimenez. Samtidig ga søstrene mat og pleie til forfølgernes sårede soldater, og de soldatene som hadde brakker like ved hospitalet, plaget dem derfor ikke, men forsvarte dem og de syke.
I denne politiske situasjonen ble novisiatet åpnet i 1930. For å lette byrden av å lede instituttet, som til da bare hadde falt på superioren Maria Guadalupe, opprettet erkebiskop Francisco Orozco y Jimenez den 26. november 1931 et styre bestående av fire medsøstre. For den kanoniske godkjenning av instituttet ventet man på dets konstitusjoner, som grunnleggeren Iñiguez startet utarbeidelsen av, men som ble avbrutt av hans død den 9. oktober 1931. De ble fullført p- José Guadalupe González, Iñiguez’ etterfølger som instituttets åndelige veileder. Den 19. mai 1935 kunne Maria Guadalupe endelig presentere de utarbeidede konstitusjonene, og erkebiskopen av Guadalajara ga den 24. mai 1935 sin kanoniske godkjennelse av kongregasjonen Søstre av St. Margaret Maria og de fattige og deres forfatninger- Den 17. oktober samme år, festen for St. Margareta Maria Alacoque, mottok han de offentlige evige løfter av grunnleggersken sammen med seksten søstre, og de enkle løfter av fjorten andre søstre. Den 16. desember valgte det første rådet Moder Maria Guadalupe til generalsuperior.
Hun ble gjenvalgt som generalsuperior på kongregasjonens første generalkapittel den 1. oktober 1951 og igjen på det andre kapittelet den 1. oktober 1957. Mens Moder Lupita levde, ble det grunnlagt elleve hus i Mexico, og etter hennes død fortsatte kongregasjonen å vokse. I dag har den 22 hus i Mexico, Peru, Island, Hellas og Italia.
Etter et fall i 1957 begynte Moder Lupitas helse å svekkes. Hennes medsøstre, som respekterte og æret henne som sin kjære mor, feiret med stor glede den kjære grunnleggerskens og kongregasjonens diamantjubileum den 13. oktober 1961, det vil si seksti år med religiøst liv. Men Moder Maria Guadalupe, som da var 83 år gammel, var da allerede fysisk svekket av en smertefull sykdom som plaget henne i enda to år før den endte med døden.
Hun døde klokken 8.30 den 24. juni 1963 i Guadalajara i Jalisco i Mexico, 85 år gammel. Da nyheten ble kjent, strømmet en stor menneskemengde til hospitalet for å vise henne den siste ære. Begravelsen fant sted dagen etter, og hun hadde allerede da ry for hellighet. Hun ble gravlagt på kirkegården Mezquitàn i Guadalajara, men den 30. oktober 1968 ble hennes levninger gravd opp og plassert i kapellet til Sanatorio di Santa Margherita i Guadalajara.
Informativprosessen på bispedømmenivå for hennes saligkåring ble åpnet i1984 og avsluttet i 1986. Sakens Positio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 1992. Den 1. juli 2000 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 20. desember 2003 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Den 25. april 2004 ble hun saligkåret av paven på Petersplassen i Roma.
Den 20. desember 2012 undertegnet pave Benedikt XVI (2005-13) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på hennes forbønn. I et konsistorium den 11. februar 2013 godkjente pave Benedikt XVI planene for helligkåringen av flere nye helgener, som ble berammet til søndag 12. mai. Disse var Maria Guadalupe Garcia Zavala samt de 800 martyrene fra Otranto og Laura Montoya Upegui MML. Men denne nyheten ble stilt fullstendig i skyggen da paven sjokkerte de forsamlede kardinalene med å kunngjøre på latin at han aktet å abdisere den 28. februar.
Hennes minnedag er dødsdagen 24. juni.
Kilder: Resch (B5), vatican.va, EWTN/OR, newsaints.faithweb.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 7. juli 2005