Sognepresten i Pogliano så i ham alle gode tegn på et prestekall, og for å overvinne de økonomiske vanskelighetene i familien, som var et hinder for hans inntreden i seminaret, skrev han til Torino i regionen Piemonte i Nord-Italia og «Det lille huset av Det guddommelige Forsyn» (Piccola Casa della Divina Provvidenza), som var grunnlagt av den hellige Josef Benedikt Cottolengo (1786-1842). Der mottok den hellige grunnleggeren innenfor husets vegger mennesker med enhver menneskelig elendighet, planlagt for å gi hjelp selv ved åndelige behov, som ofte var like alvorlige. Derfor etablerte han et lite seminar, hvor skolepengene var rent symbolske, hvor man kunne studere og bli prest for det samme instituttet, men man hadde full frihet til å bli bispedømmeprest. Cottolengos første etterfølger, p. Anglesio, var positiv til å ta opp Franceschino Paleari blant aspirantene, de såkalte Tommasini.
Frans måtte kjempe med de normale vanskelighetene som oppstår ved lengsel etter familien og sitt hjem, samt usikkerheten om man har valgt den rette vei. En natt forsøkte han til og med å klatre over hagemuren i seminaret for å dra hjem. Men egentlig hadde han ingen virkelig tvil om sitt kall, og han levde i seminaret med mildhet, omsorg og nidkjærhet i studiene, hengiven til formasjonen av hans karakter og hans kall. Etter å ha gjennomgått alle nødvendige studier, ble han presteviet den 18. september 1886 i en alder av 23 år, med en pavelig dispensasjon for sin unge alder.
Han ble medlem av sekularprestkongregasjonen «Prester av Den hellige Treenighet», nå «Presteselskapet av St. Josef Benedikt Cottolengo» (Societas Presbyterorum Sancti Iosephi Benedicti Cottolengo – SSC). Den unge presten fikk i oppdrag å undervise i latin for studentene i Cottolengo. Han underviste i mange år, alltid flittig, forberedt, tålmodig og overbevisende med sitt smil. Han underviste ikke bare i Cottolengo, men også blant misjonærene av Consolata, grunnlagt av den salige Josef Allamano (1851-1926). Han forandret fagene og undervisningstekstene, tilpasset studentenes alder og intelligens. Han førte mange kjente mennesker som senere ble berømte, frem til mastergrader, men også mange sjenerte studenter som han satte fremst.
Etter hvert kom det flere og flere forespørsler fra bispedømmet Torino om oppgaver til den lille presten av Cottolengo. I mer enn førti år var han skriftefar og åndelig leder for bispedømmets presteseminar, ledet åndelige øvelser for presteskapet, ordensfolk og alle grupper av mennesker. Han ble også en berømt predikant. Han ble også provikar for erkebispedømmet Torino, og fra 1922 kannik av Corpus Domini. Han var en klok rådgiver for biskopen og for bispedømmet, selv om noen, kanskje av misunnelse, satte nesen i sky og sa at med hensyn til intelligens og evner, kunne man i Torino ha funnet noen bedre.
Alle som kom i kontakt med ham, sluttet aldri å undre seg over den utrolige mengden arbeid han klarte å utføre. Han aksepterte avtaler, utakknemlig arbeid, ekstraordinære forpliktelser som til tider var en tung bør på hans skuldre, men han gjorde alt med enkelhet og var nesten unnskyldende fordi han ikke gjorde mer.
I 1936 ble den 73-årige p. Paleari rammet av flere hjerteinfarkt, noe som tvang ham til absolutt ro. Naglet til sitt kors av sykdom var det snakk om et hjertets martyrium og en langsom dødskamp for hans klare og livlige sinn. Med tårer i øynene sa han til dem som kontaktet ham: «Vi må være i Guds hender, som en ball i hendene på et lekende barn. Jo sterkere ballen blir kastet i bakken, jo høyere spretter den opp». Hans overordnede prøvde å gjøre situasjonen bedre ved å sende ham for å bo ved sjøen i Celle Ligure, men til ingen nytte. Da han vendte tilbake til Torino og Cottolengo, ble hans sykerom som et kapell, hvor han med et barns enkelhet fortsatte å adlyde alle.
Etter flere dager med dødskamp døde han den 7. mai 1939 i Torino, etter tre år med lidelser hvor hans vitalitet langsomt døde hen. Begravelsen, som det var vanlig i Cottolengo, der de døde var hans arbeid hver dag, måtte være svært enkel, fordi det ikke ble gjort noen forskjell på generalsuperioren og de andre. Men nyheten spredte seg i Torino, og gradvis strømmet mange av hans studenter, monsignori, biskoper, prester, legfolk, profesjonelle, unge mennesker og mange fattige mennesker til. De ønsket alle å vise hyllest til den lille presten.
Begravelsen var en ekte triumf for det hellighets ry som fulgte ham selv etter døden. Den 6. mai 1946 ble hans levninger flyttet fra kirkegården i Torino til kirken i Cottolengo og bisatt nær grunnleggeren Josef Benedikt Cottolengo. Cottolengo-instituttet har en regel om ikke å bruke ressurser på saligkåringsprosesser for sine medlemmer, men den 11. juni 1947 gjorde de et unntak og åpnet en prosess for Don Francesco Paleari. Den første prosessen på bispedømmenivå ble oversendt til Rituskongregasjonen i Roma i 1979.
Den 6. april 1998 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 10. desember 2010 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret den 17. september i kirken i Cottolengo i Torino. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hans minnedag er dødsdagen 7. mai. Han var den første presten fra Cottolengo som er saligkåret etter grunnleggeren Josef Benedikt Cottolengo selv.
Kilder: Patron Saints SQPN, santiebeati.it, it.wikipedia.org, poglianomilanese.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet 18. september 2011