Hopp til hovedinnhold
Minnedag:

Eugenius var en mønsterbiskop og satte straks i gang med å restaurere Kirken i Kartago og fikk snart ry for sin nestekjærlige virksomhet og sin virkningsfulle forkynnelse. I tillegg ble han beundret for sin lærdom og hellighet. Det lyktes ham også å omvende mange vandaler til den katolske tro, men da utstedte kongen en lov som forbød inntreden i Den katolske kirke. Eugenius fikk forbud mot å preke offentlig, mot å utføre noen biskoppelige plikter og mot å la noen vandaler slippe inn i katolske kirker i hele bispedømmet. Men den uredde biskopen svarte at Guds hus var åpent for alle og han hadde ikke lov til å avvise noen.

Dette ble starten på en ny fryktelig forfølgelse av katolikkene. Da Eugenius motsatte seg den nye loven, ble han sammen med 500 prester og nesten 5 000 lege katolikker forvist til den afrikanske ørkenen ved Tripoli i det nåværende Libya, noen av dem var unge gutter som tjente som lektorer i kirken.

Nå ville kong Hunerik gi skinn av rettferdighet mot katolikkene, spesielt etter at en utsending fra Konstantinopel hadde forlangt rettferdighet mot dem. Han utstedte deretter et strengt edikt til samtlige homoousianske biskoper, det vil si de ortodokse som bekjente at Jesus var av samme vesen som faderen. Motstanderne foreslo i stedet for homoousios (gr.= av samme vesen/substans) homoiousios, «av lignende vesen/substans». Begge sider gjorde krav på betegnelsen «katolsk», og arianerne kalte sine motstandere «homoousianere».

I ediktet erklærte kong Hunerik at de katolske geistlige så ofte hadde brutt loven mot å holde gudstjeneste på vandalenes eiendom og forført de kristne sjeler under foregivende av alene å besitte den sanne kristne lære. Derfor måtte han få slutt på denne ergrelsen. Alle biskoper skulle derfor komme til Kartago i begynnelsen av februar 484 for å diskutere med de arianske biskopene. Eugenius ble også kalt tilbake til Kartago sammen med de andre ortodokse biskopene. Da han så at troens fiender både skulle være deltakere og dommere i diskusjonen, ba han kongen om at også utenforstående biskoper skulle inviteres, spesielt fra kirken i Roma. Samtidig helbredet han på mirakuløst vis den blinde Felix, noe som gjorde at folket brøt ut i lovprisning. Det oppmuntret de katolske biskopene til å komme til den planlagte debatten.

Kong Hunerik hadde drevet ut alle biskopene som var tro mot den katolske tro. Til Corsica sendte han 46 av dem for å bli tømmerhoggere der, mens 302 ble sendt til den afrikanske ørkenen. Blant de siste var også Eugenius. Han tilbrakte tre år med prøvelser i Telmin i Tunisia, hvor han arbeidet som gårdsarbeider og ble voktet av den arianske biskopen Antonius, som behandlet ham med stor grusomhet. Men Eugenius bar alle lidelser med muntert mot, og han la i tillegg til frivillige botsøvelser som lange våkenetter. Dette svekket kroppen hans og han ble syk, men gjennom Guds bistand kom han seg gjennom denne harde tiden.

I 487 ble han tilbakekalt av kong Guntamond (484-96), Huneriks nevø og etterfølger, og fikk lov til å gjenåpne de katolske kirkene. Deretter utøvde han igjen sin ivrige misjonsvirksomhet. Han utmerket seg ved sin store mildhet og var dermed et eksempel for folket på kristen kjærlighet. Han arbeidet hardt for å bringe de øvrige biskopene tilbake og få tilbake de katolske biskopene som var beslaglagt. Men denne iveren i tillegg til hans mirakuløse gaver var en torn i øyet for arianerne.

Derfor ble Eugenius i 498 dømt til døden av Guntamonds etterfølger Trasamund (496-523) sammen med biskopene Vindemialis og Longinus. Mens sistnevnte virkelig ble halshogd, ble de andre av ukjente grunner benådet på retterstedet. Eugenius ble sendt i eksil igjen, denne gang til Vienne nær Albi i Languedoc i det sørlige Gallia, hvor den arianske Alarik var konge. Der bygde Eugenius et kloster over den hellige Amaranthus’ grav. Der levde han et liv i bønn og bot inntil han døde den 13. juli 505 (de liturgiske bøkene i Albi legger hans minnedag til den 6. september, som kan ha vært dødsdatoen). En samtidig historiker, Viktor av Vita, beskriver Eugenius’ prøvelser og trofasthet, og han siterer fragmenter av Eugenius’ Apologeticus pro Fide; Altercatio cum Arianis. Den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours (539-94) gjengir teksten til et brev Eugenius skrev i eksil, hvor han oppmuntrer sitt folk til å holde fast ved troen de fikk ved dåpen og advarte dem mot å motta gjendåp av de arianske prestene.

Senere ble relikviene av Eugenius og Amaranthus flyttet sammen med relikviene av den hellige Carissima av Albi til katedralen i Albi, som er viet til den hellige Cecilia.

Eugenius’ minnedag er dødsdagen 13. juli og hans navn står i Martyrologium Romanum. Han kalles ofte martyr for sine lidelser. Han fremstilles som biskop med hyrdestav og skriftrull, noen ganger også med kølle. I noen lister står martyrene «Salutaris og Muritta og deres ledsagere» oppført sammen med ham, men disse vet vi ikke noe om.

Eugenius av Kartago knyttes også til øya Bergeggi og den nærliggende byen Noli i Liguria i Nord-Italia. Ifølge tradisjonen tok helgen tilflukt på øya, sammen med den hellige biskop Vindemialis av Gafsa i Numidia, for å unnslippe forfølgelse fra de arianske vandalene i 505 og døde der. Eugenius’ levninger ble deretter overført til Noli, hvor han ble skytshelgen for byen. Tradisjonen forteller at helgenens levninger noen år senere var tilbake på øya. I 992 bygde biskop Bernhard av Savona et kloster på øya, hvis rester fortsatt er synlige, som ble gitt til benediktinermunker av Lérins for å vokte relikviene. På øya Bergeggi blomstret kulten for Eugenius fra 400-tallet, det vil si umiddelbart etter hans død, og den moderne kirken er et vitnesbyrd om at den fortsatt er levende.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler (VII), Benedictines, Delaney, Bunson, Melchers, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 26. april 1998