Hopp til hovedinnhold
Minnedag:

Den hellige Colette Boylet [De Boilet, Boellet, Boillet] (lat: Coleta) ble født den 13. januar 1381 i Corbie i det nåværende departementet Somme i regionen Picardie i Nord-Frankrike. Foreldrene Robert Boylet og Marguerite Moyon var beskjedne og fromme mennesker som ikke fikk noen barn. Tradisjonen forteller at Marguerite da i desperasjon ba til den hellige Nikolas av Myra, en skytshelgen for barn, om å gå i forbønn for henne om at hun kunne bli i stand til å føde et barn. Til tross for at hun var høyt oppe i årene (noen beretninger sier at hun var seksti år gammel), fikk hun faktisk et eneste barn sent i livet. De kalte datteren Nicolette (Colette er en kortform) til ære for Nikolas, ettersom de tilskrev hennes fødsel hans forbønn.

Colettes far var snekker og arbeidet ved det berømte benediktinerklosteret i Corbie. Colette vokste opp med en stor sans for bønn og ensomhet og skal ha vært kortvokst og meget vakker. Begge hennes foreldre døde i 1398, da hun var sytten år gammel. Deretter var det abbeden av Corbie som tok seg av henne i en tid. Colette var nå fri til å gjøre hva hun ville, forutsatt at abbeden godkjente det, men hun visste ikke helt hva hun ønsket, bortsett fra å elske og tjene Gud med hele sitt hjerte og all sin styrke. Hun konsulterte en hellig celestinermunk i Amiens, og han rådet henne til å avlegge kyskhetsløfte og ga henne noen få instruksjoner i bønn. Han bedømte det slik at hennes vilje til å tjene Gud så totalt, var et tegn på et religiøst kall.

Hun prøvde sitt klosterkall først i et béguinage (begine-kloster) som betjente det lokale sykehuset. Beginene var kommuniteter av legkvinner som avla tidsbegrensede løfter. Deretter prøvde hun seg hos en kommunitet av urbanistiske klarisser (Urbanistinner), det vil si klarisser (fransiskanersøstre) som levde etter den hellige Klaras regel revidert av pave Urban IV (1261-64). Til slutt prøvde hun seg hos benediktinerne, men ingen steder fant hun den askese og det strenge livet hun søkte. Hun vendte tilbake til Corbie og til en ny periode med usikkerhet om sin fremtid.

To trofaste venner sørget for alle Colettes behov. Hun for sin del tok seg av kirkens lintøy, reparerte de fattiges klær og brukte resten av tiden til bønn og botsøvelser. Som så mange andre inklusere skiftet hennes dager mellom rikelig nåde og det hun betraktet som diabolske angrep. Colettes kompliserte vei hadde til slutt ført henne til eneboercellen, som hun var bundet til med et løfte. Derfor kunne ingenting være mer ubeleilig enn et kall til å forlate den. Enhver antydning om et nytt kall kunne bare komme fra djevelen, som fristet henne til å forlate sitt sanne kall. De siste månedene hun tilbrakte i cellen, var fulle av smerte mens hun kjempet mot krav som ble stilt til henne, usikkerheten om deres virkelige kilde og vissheten om sin egen inkompetanse.

Henrik de Baume var en fransiskanerpater av streng observans og tilhørte et kloster i Savoia. Han led dyp smerte på grunn av tilstanden i ordenen og i Kirken. En rekke ekstraordinære hendelser ledet ham til å besøke eneboersken i Corbie, og han avtalte med henne å samarbeide for å fremme arbeidet med reformen. Etter råd fra Henrik de Baume forlot Colette sin celle i 1406. Straks gjorde hun et forsøk på å forklare sitt oppdrag i ett eller to klarisseklostre, men hun ble ikke godt mottatt der. Hun innså da at skulle hun lykkes, måtte hun utstyres med en fullmakt fra en høyere kirkelig myndighet.

Barføtt og kledd i en drakt laget av filler reiste Colette i oktober 1406 til Nice for å snakke med Peter de Luna, som var motpave i Avignon under navnet Benedikt (XIII) (1394-1423). Dette var under Det store skisma (1378-1417), og Frankrike og noen få andre land sto ennå på motpavens side og anerkjente ham som den rettmessige paven. Hun la frem sine planer om å reformere klarisseordenen, og han ble så imponert over henne at han tok henne opp i ordenen ved at hun avla løftene i henhold til Klaras første regel. Han ga henne full myndighet til å gjenopplive den fransiskanske ånd ved å reformere klostre og å opprette nye i bispedømmene Paris, Beauvais, Noyon og Amiens. Han gjorde henne også til superior for de alle klostrene hun reformerte eller grunnla. Hun fikk også i oppdrag å reformere fransiskanere og fransiskanertertiarer, og samtidig utnevnte paven p. Henrik de Baume til hennes assistent. Gjennom flere pavelige buller mellom 1406 og 1412 ga han henne fullmakt til å grunnlegge nye klostre og å fullføre reformen av ordenen.

Med godkjennelse fra grevinnen av Genève og med hjelp fra p. Henrik begynte Colette sitt arbeid i Beaune i bispedømmet Genève. Men der var hun bare en kort periode. Deretter reiste hun rundt og besøkte alle klarissehusene i Frankrike, Savoia og Flandern. Noen støttet hennes forslag til endringer, mens andre møtte henne med forakt, behandlet henne som en fanatiker og beskyldte henne til og med for trolldom. Hun møtte sterk motstand fra søstrene i Savoia og Picardie, men med støtte fra Henrik de Baume hadde hun større suksess fra 1410. Da lyktes hun i å vinne det første klarisseklosteret for den reformerte regelen, nemlig det urbanistiske klosteret i Besançon. Riktignok bodde det bare to nonner der og den ene valgte å gå til Bernardinene, en annen kongregasjon, mens den andre aksepterte reformen.

Lokalbefolkningen i Besançon var først mistenksomme overfor hennes reform, som ville føre til at klosteret ville bli totalt avhengig av dem for å overleve, ettersom søstrene bare skulle leve av almisser. Det skal ha vært en bestemt hendelse som fikk stemningen til å snu. En lokal bondekvinne fikk et dødfødt barn. I desperasjon av frykt for barnets sjel tok faren det døde spedbarnet til den lokale sognepresten for å få det døpt. Da presten så at barnet allerede var dødt, nektet han å døpe liket. Da mannen fortsatte å insistere, ba den frustrerte presten ham om å gå til nonnene, noe han straks gjorde. Da han kom til klosteret, ga portnersken beskjed til moder Colette. Hennes svar var å ta av seg det sløret hun hadde fått av paven da han ga henne drakten til fransiskanernes andreorden, og hun ba portnersken om å be faren om å pakke barnet inn i det og å vende tilbake til presten. Da han kom til sognekirken, hadde barnet våknet og skrek, og presten tildelte det straks dåpens sakrament.

Sammen med p. Henrik startet Colette en reform av mannsklostre i fransiskanerordenen, og tolv av fransiskanernes hus aksepterte hennes reformerer fra 1412. De dannet en egen gren i fransiskanerordenen under p. Henriks autoritet og kalte seg Colettanere, men de forble underlagt provinsialen i fransiskanernes observantgren i Frankrike, men de fikk aldri særlig betydning, ikke engang der. I 1448 var de bare tretten hus, alle tilknyttet klostre med colettinske nonner. Sammen med andre små grener av fransiskanerordenen ble de slått sammen med observantene i 1517 av pave Leo X (1513-21).

Colette var utrenet og uforberedt på et slikt arbeid, og hun oppnådde sine resultater ved kraften i tro og hellighet, samt en besluttsomhet som ingen motstand kunne avskrekke. Ved hennes død hadde atten klostre antatt Klaras opprinnelige regel og Colettes konstitusjoner. Disse «colettinner-klarissene» eller colettinerne (Ordo Sanctae Clarae reformationis a Sancta Coleta – OSCCol) fortsatte i forbund med fransiskanerne og var underlagt konventualene (OFMConv). Etter Colettes død spredte hennes arbeid seg ut over sitt opprinnelige territorium, og i dag finnes det klarisser av den colettinske reform i mange deler av verden.

Under konsilet i Konstanz (1414-18), som klarte å få slutt på skismaet med opptil tre samtidige paver, skrev Colette til konsilet for å ta avstand fra motpave Benedikt (XIII), som nektet å gå av og fortsatte i skisma til sin død. Til konsilet i Basel, Ferrara og Firenze (1431-45), som satte spørsmålstegn ved pavens autoritet fremfor et konsil, skrev hun for å be biskopene om å besinne seg.

I tillegg til klarissenes strenge regler følger colettinerne sine spesielle konstitusjoner, som ble stadfestet i 1434 av den fransiskanske generalministeren Vilhelm av Casale og av den pavelige utsendingen, selv om den hellige visitatoren Johannes av Capestrano (1386-1456) hadde betenkeligheter. Konstitusjonene ble godkjent i 1448 av pave Nikolas V (1447-55), igjen i 1458 av pave Pius II (1458-64) og i 1482 av pave Sixtus IV (1471-84).

Ved sin enkelhet og godhet fikk Colette betydelig innflytelse over mange personer av høy rang, som for eksempel Blanche av Genève, hertuginnen av Nevers, Amadeus II av Savoia, prinsessen av Orange, Jakob av Bourbon og hertug Filip den gode av Burgund. Colette hjalp også den hellige Vincent Ferrer, som selv hadde stått på motpavenes side, i hans arbeid med å lege sårene etter den store kirkesplittelsen. Det fortelles at Colette møtte den hellige Jeanne d'Arc som var på vei med sin hær for å beleire La Charite-sur-Loire i 1429, men det finnes ikke noen beviser for dette.

Mens Colette var i Flandern, hvor hun hadde grunnlagt flere hus, ble hun mot slutten av 1446 rammet av sin siste sykdom. Hun trakk seg tilbake fra aktivt liv i de siste seks månedene. Hun forutsa sin egen død, mottok de siste sakramentene og døde i sitt kloster i Gent i dagens Belgia den 6. mars 1447, 66 år gammel. Hun ble gravlagt på kirkegården i Monasterium Bethlehem i Gent.

Da klosteret ble ødelagt i 1577 av den ekstremistiske gruppen av nederlandske kalvinister som ble kalt Watergeuzen, «sjøtiggere», eller Gueux, «lasaroner», flyktet søstrene til Arras, Cambrai og Hesdin og tok skrinet med Colettes relikvier med seg. I 1584 vendte de tilbake til Gent, hvor Colette fikk et nytt hvilested. Da den østerrikske keiseren Josef II (1765-90) oppløste mange ordenshus i Flandern i 1783, ble Colettes jordiske rester brakt til kollegiatskirken Saint-Hippolyte i den franske byen Poligny i Jura, fem mil fra Besançon, hvor de fortsatt hviler.

Mange konger og fyrster ba Den hellige Stol om at Colette måtte helligkåres, blant dem Karl den dristige i 1478 og Henrik VIII av England i 1513. Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum sier at hun ble saligkåret i 1604 av pave Klemens VIII (1592-1605), men Catholic Encyclopedia og andre kilder sier at det skjedde den 23. januar 1740 av pave Klemens XII (1730-40). På grunn av splittelsen i fransiskanerordenen, den såkalte reformasjonen og Den franske revolusjon ble hun ikke helligkåret før den 24. mai 1807 av pave Pius VII (1800-23). Hennes minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 6. mars, mens kapusinerne og fransiskanerne minnes henne den 7. februar.

Legenden forteller at Colette stadig ble fulgt av en lerke og et lam, og hun skal i likhet med Frans ha forstått fuglenes språk. Lerken er et symbol på forbindelsen mellom himmel og jord, mens lammet er symbol på uskyld og renhet. Colette avbildes som klarisse med bok og kors, med en lerke eller et lam. Ofte avbildes hun sammen med Klara, ordenens grunnlegger. Hennes breviar er bevart i Besançon, men Gent er det viktigste senteret for hennes kult. Hennes klostre fortsetter å leve etter de retningslinjene som ble trukket opp av henne. Idag (2011) finnes colettinerne i tillegg til i Frankrike også i Belgia, Tyskland, Irland, Japan, Norge, Filippinene, Spania og over hele Storbritannia og USA. I det tyvende århundre var det rundt 140 aktive nonner.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Butler, Butler (III), Benedictines, Delaney, Bunson, Cruz (2), Schauber/Schindler, Gorys, Dammer/Adam, Index99, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, nl.wikipedia.org, zeno.org, EWTN - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 14. mai 2000