Skytshelgen for Valencia og Vannes; for byggmestere, blystøpere, taktekkere, trearbeidere og teglverksarbeidere; for barnehjem i Spania; mot epilepsi, feber, besettelse, hodeverk og truende farer; for et godt ekteskap, fruktbarhet og en god død
Den hellige Vincent (lat: Vincentius) Ferrer ble født den 23. januar ca år 1350 i Valencia i Spania. Han var fjerde barn av engelskmannen (eller skotten) William Ferrer, som hadde slått seg ned i Spania og var gift med den spanske kvinnen Constantia Miguel. Begge kom fra fornemme familier. De oppdro sønnen til en sterk hengivenhet for Kristus og hans hellige Mor og en sterk kjærlighet for de fattige. Han skal også tidlig ha vist sine overnaturlige evner da han som 5-åring skal ha helbredet en nabogutt for en alvorlig sykdom. Vincent viste tidlig strålende intellektuelle evner, og skal ha påbegynt klassiske studier som 8-åring, filosofi som 12-åring og teologi som 14-åring. Han sluttet seg til dominikanerne (Ordo Fratrum Praedicatorum - OP) i Valencia og mottok drakten den 5. februar 1367. Han studerte teologi og filosofi i Lérida og Barcelona og tok en doktorgrad. Som 21-åring underviste han i filosofi i Lérida, det mest berømte universitetet i Catalonia, og en av hans studenter var Pierre Fouloup, senere Storinkvisitor i Aragón.
I 1373 vendte han tilbake Barcelona. Der ble han satt til å preke, selv om han fortsatt bare var diakon. Byen var da rammet av hungersnød, og korn som var sendt sjøveien, var ikke kommet frem. Folket var nesten desperate. I en friluftspreken spådde Vincent at skipene ville komme frem før solnedgang samme dag. Hans prior irettesatte ham alvorlig for å komme med forutsigelser, men skipene kom frem samme dag, og det lykkelige folket strømmet til klosteret for å hylle profeten. Hans overordnede vurderte da at det var best å overføre Vincent til Toulouse, hvor han var ett år og fortsatte sine studier i teologi og hebraisk.
Deretter ble han kalt tilbake til Spania igjen. Han ble presteviet i Barcelona i 1378 og ble i 1379 prior for dominikanernes hus i Valencia - det var det eneste embete han skulle beholde hele livet. Han var lærer ved katedralskolen i Valencia mellom 1385 og 1390. Han gjorde seg snart bemerket både som filosof og forkynner, både ved å anspore kristne til anger og bot, men ikke minst ved å omvende jøder og muslimer. En av dem var rabbi Paul av Burgos, som ble biskop av Cartagena (død 1435). Vincent følte også at hans kall var å bringe evangeliet til de kjetterske sektene katarene og valdenserne.
I den pavestriden som rystet Kirken på den tiden, Det store skisma (1378-1417), støttet Vincent aktivt Avignon, idet han mente at valget av pave Urban VI var påtvunget av de verdslige myndigheter, og han støttet motpave Robert av Genève under navnet Klemens (VII). Det at til og med en så stor og lærd helgen kunne støtte feil side i en så viktig sak, viser hvilken forvirring som det pavelige skisma hadde ført til i Kirken.
Vincent gikk særlig inn for motpave Pedro de Luna (under navnet Benedikt XIII), som ble valgt i 1394. Vincent hadde kjent ham fra da Pedro fortsatt var pavelig legat ved hoffet til Karl VI, og hadde vært hans offisielle teolog fra 1390. Vincent ble rådgiver for kong Juan av Aragón og skriftefar for dronning Yolanda mellom 1391 og 1395. Han stilte opp tesen at Judas hadde omvendt seg, og han hevdet at dommedag var nær. Derfor ble han fra mange sider bekjempet som kjetter. Men han var alltid villig til å erkjenne sine feiltakelser. Han ble trukket for Inkvisisjonen på grunn av påstanden om at Judas hadde gjort bot, men den nyvalgte motpave Benedikt sørget for at anklagen ble frafalt og brente Inkvisisjonens mappe på Vincent.
Da Benedikt ble valgt til motpave i 1394, kalte han Vincent til pavehoffet i Avignon og utnevnte ham til sin rådgiver og skriftefar. Fra 1395 var han magister for pavepalasset og fulgte Benedikt på hans reiser. Han støttet naturlig nok denne motpaven mot den romerske paven, og overtalte hoffene i Frankrike, Aragón og Castilla til å gjøre det samme. Han avslo imidlertid Benedikts tilbud om å gjøre ham til kardinal.
Vincent prøvde forgjeves å få Benedikt til å komme til en forståelse med paven i Roma, og han innså snart at Benedikt med sin steile holdning var et hinder for enheten. Ikke engang da et konsil av teologer i Paris gikk mot Benedikts krav på å være den rettmessige paven, ville han fire en tomme. Presset på rådgiveren og skriftefaren Vincent ble så stort at han ble alvorlig syk. Under sykdommen hadde han en visjon av Kristus fulgt av de hellige Dominikus og Frans av Assisi som sa at han skulle preke bot og evangelisere hele verden. Etter at han ble frisk, fikk han etter store vanskeligheter i november 1399 motpavens tillatelse til å forlate Avignon, og i ti år var han opptatt av ivrig misjonsvirksomhet i Frankrike, Spania, Nederland, det fransktalende Sveits og Nord-Italia. En biograf sier at han også kom til England og Skottland, men det finnes ingen bevis for denne påstanden.
På denne tiden trodde mange mennesker at jorden kom til å gå under i 1400. Vincent så sin misjon i et apokalyptisk lys, og han trakk til seg store skarer som reagerte på hans lidenskapelige appeller og advarsler, som det skjer ved vekkelser. Han kunne ikke noe annet språk enn spansk, så mange tilla ham overnaturlige gaver. Mange tilhørere besvimte under hans prekener om dommedag. Andre gråt bittert og bestemte seg for et nytt og bedre liv.
I 1401 evangeliserte han i Dauphiné, Savoia og Alpeområdene, og han omvendte mange katarer og valdensere. Deretter fortsatte han inn i Lombardia. Blant dem som omvendte seg på grunn av ham var de hellige Bernardin av Siena og Margareta av Savoia. I 1403/04 prekte han i de franske delene av Sveits, Savoia og Lyon. En skare botferdige menn og kvinner fulgte ham fra sted til sted, og i 1404 organiserte denne gruppen, som ble kalt flagellanter eller botferdige. De kledde seg i dominikanernes svarte og hvite farger og brukte pilegrimsstaver. Blant disse som fulgte ham organiserte Vincent en gruppe hjelpere som kunne fortsette hans misjonsarbeid når han forlot et sted. Ikke uventet ble mirakler tilskrevet ham, og hans ry som undergjører ble senere økt av hans lettroende biografer.
Vincents bror Bonifatius Ferrer var prior i Grande Chartreuse og dermed ordensgeneral for karteuserne, og det klosteret tiltrakk mange bemerkelsesverdige postulanter på grunn av Vincents forkynnelse. Fra 1409 var Vincent igjen tilbake i sin fødeby Valencia og innehadde flere embeter i sin orden. Da Ferdinand I av Aragón hadde besteget tronen, ble Vincent høytidelig utnevnt til hans skriftefar og hoffpredikant. Mellom 1212 og 1214 oppholdt han seg igjen i Spania, der han prekte under åpen himmel, siden ingen kirke var stor nok til å romme folkemengden. Igjen omvendte han mange jøder; i Granada skal han ha omvendt 8.000 på en gang. Det het seg siden at han hadde fått omvendt 25.000 jøder til kristendommen, og det sies at han støttet jødeforfølgelsene i Spania i 1391. Dette har gjort at senere historikere beskriver ham som «den antisemittiske katolske dominikaneren Vincent Ferrer». I årene 1408-18 ble det innført harde antijødiske lover i Spania da dronning Catalina i Castilla, som var under påvirkning av Vincent, var regent for sin mindreårige sønn.
I 1414 prøvde konsilet i Konstanz å få slutt på skismaet, som siden 1409 var utvidet ved at det nå var tre pretendenter til Den hellige Stol. Vincent var sterkt medvirkende til å få avsluttet paveskismaet, idet han i Perpignan den 6. januar 1416 trakk tilbake sin støtte til Avignon-paven, noe han også fikk kong Ferdinand av Aragón til å gjøre. Vincents «gjenoppbygging» av den kristne enhet gjorde at han senere ble skytshelgen for byggmestere.
Vincent var den største botspredikanten på 1400-tallet. Høydepunktet på hans prekenmisjon var årene 1412-19. Han kalte seg Kristi legat og trodde at Jomfru Maria hadde fått forsikring fra sin guddommelige sønn om at verden skulle bestå inntil misjonen til de hellige Dominikus og Frans av Assisi var fullført. De siste tre årene av sitt liv tilbrakte Vincent Ferrer i Frankrike, der han reiste rundt som botspredikant utsendt av pave Martin V og ridende på et esel, for det meste i Normandie og Bretagne. Han var på en prekenreise for å prøve å få slutt på Hundreårskrigen mellom Frankrike og England, da han utslitt av anstrengelsene døde den 5. april 1419 i Vannes i Bretagne. Han ble gravlagt i domkirken Saint-Pierre der.
En spontan folkelig kult vokste straks frem. Det faktum at det meste av hans forkynnelse hadde foregått i områder som støttet Avignon-pavene, hindret ikke pave Callistus III (1455-58) fra å kanonisere ham den 19. juni 1455, den formelle bullen ble utstedt i 1458 av pave Pius II (1458-64). Han godkjente en fest den 6. april, men i virkeligheten har den alltid blitt holdt på 5. april. Vincent har vært høyt æret til denne dag, ikke bare i Spania og Latin-Amerika, men også på Filippinene. Hans navn står i Martyrologium Romanum.
Blant Vincents etterlatte skrifter er to avhandlinger om filosofi, en bok om messeofferet og en avhandling om skismaet i Kirken. Mange av hans prekener og noen brev er bevart, det samme er en avhandling om det åndelige liv og om hvordan få trøst i tider med prøvelser mot troen. Det finnes også en avhandling mot «jødenes troløshet», og den viser at han dessverre var en mann av sin tid på dette området.
Hans attributter er kardinalhatt, prekestol eller trompet. Han fremstilles som predikant med åpen bok, kors eller brennende ild, en sol med Kristi monogram IHS på brystet, omgitt av omvendte maurere eller jøder. Han blir også avbildet med vingene til Apokalypsens engel, som han hadde utmalt for sine tilhørere. Hans favorittutsagn var: «Samme hva du gjør, ikke tenk på deg selv, men på Gud». Hans biografi er betydelig oppblandet med legender.
Se også en side med flere bilder.