Den hellige Cajetan Errico (1791-1860)

Den hellige Cajetan Errico (it: Gaetano; lat: Caietanus) ble født den 19. oktober 1791 i Secondigliano, en liten landsby like nord for Napoli i Sør-Italia. Han var den andre av ni barn av Pasquale Errico og Maria Marseglia. Hans far drev en liten pastafabrikk og hans mor arbeidet med å veve plysj.

Som barn var Cajetan kjent i den lille landsbyen som en snill og lydig gutt, som hjalp sin far i pastafabrikken eller hjalp til med sine yngre søsken, og han delte ivrig sine foreldres dype tro. I en alder av 14 år følte han kall til prestetjenesten og ordenslivet. På den tiden aksepterte mange kongregasjoner unge menn i mye yngre alder enn i dag. Likevel ble han avvist av sine førstevalg, kapusinerne og redemptoristene, på grunn av sin unge alder.

De restriktive lovene i Napoli på den tiden hindret ham i å tre inn i noen orden, så i en alder av seksten år søkte han om opptak på erkebispedømmet Napolis presteseminar, og han ble akseptert. I januar 1808 mottok han bispedømmets drakt og begynte å studere. Familiens magre inntekter tillot ikke at han bodde på seminaret, så derfor registrerte han seg som dagstudent. Det betydde at han hver dag måtte gå de åtte kilometerne til seminaret og tilbake.

På seminaret gjorde han det svært godt i studiene. Han var svært trofast i sitt åndelige liv, og han gikk aldri glipp av den daglige messen og mottakelsen av eukaristien. Mens han fortsatt bodde hjemme hos foreldrene, fant han også tid til å hjelpe dem. Landsbybeboerne merket seg den flid han fylte dagen med prestestudier, med hver torsdag å besøke de syke og hver søndag gå gjennom byen og oppmuntre barna til å gå til katekismeundervisningen.

Han ble presteviet den 23. september 1815 i kapellet Santa Restituta i katedralen i Napoli av kardinal Ruffo Scilla. Like etter ordinasjonen ble han utnevnt til en stilling som lærer. I de neste tyve årene underviste han sine studenter med eksemplarisk hengivenhet. De studentene som var overlatt i hans varetekt, mottok både elementene i en god utdannelse og åndelig dannelse. Med stor omhu og ambisiøs nidkjærhet ga han dem del i prinsippene i den kristne lære og moralske verdier.

Han utførte også med stort engasjement pastoralt arbeid ved sognekirken Santi Cosma e Damiano. Hans tjeneste var karakterisert av fire anliggender: forkynnelse av ordet, botens sakrament, materiell og åndelig hjelp til de syke og uselvisk nestekjærlighet. Hvert av disse prinsippene var for p. Cajetan en måte å forkynne og gjøre kjent for alle mennesker at de i Gud har en far som elsker dem.

Hvert år reiste han til redemptoristhuset Pagani i Salerno for sin årlige retrett. I 1818 skjedde det ham noe ekstraordinært mens han ba, og det skulle endre hans liv for alltid. Den hellige Alfons Maria Liguori viste seg for ham i en visjon og fortalte ham at Gud ønsket at han skulle grunnlegge en ny kongregasjon. Som et tegn på dette ønsket skulle han bygge en kirke i Secondigliano til ære for «Den smertefulle Mor» (Vergine Addolorata) – navnet henviser til Marias smerter.

Han avslørte denne åpenbaringen for sin sogneprest og skriftefar, p. Vitagliano, som ba ham vente en tid for å avgjøre hva som var Guds vilje. Han snakket også med redemptoristpateren p. Rispoli, som oppmuntret ham i hans oppgave. Til slutt fikk han i 1822 tillatelse til å kjøpe en tomt.

Først ønsket folket i Secondigliano med glede velkommen nyheten om at Gud ønsket en kirke til ære for Den smertefulle Mor i deres lille landsby. Men menneskelig svakhet er alltid til stede, så noen motsatte seg planene. Selv om de ikke var mange, gjorde deres misunnelse og mistro oppgaven vanskelig for Cajetan. Men han mistet aldri målet av syne, og mot alle odds ble kirken bygget som Gud ønsket. Den ble vigslet den 9. desember 1830.

Da kirken var nesten ferdig, begynte p. Cajetan byggingen av et hus som skulle tjene som det første hjemmet for den nye kongregasjonen han hadde fått beskjed om å grunnlegge. Et lite hus ble bygd, og i begynnelsen av 1833 forlot p. Cajetan farens hus til slektningenes store sorg og flyttet dit. Der bodde han sammen med en legbror som hadde oppsynet med kirken. Fra en slik beskjeden begynnelse klarte han å nå ut og ønsket prester velkommen til retrett, og håpet å inspirere i deres hjerter et ønske om å vie seg til misjonen og ordenslivet.

Da huset og kirken var ferdig, ga p. Cajetan den berømte napolitanske skulptøren Francesco Verzella i oppdrag å lage en skulptur av Den smertefulle Mor. Det sies at kunstneren måtte gjøre om statuen flere ganger, ettersom visjonen av hennes sorgfulle ansikt sto klart for p. Cajetan. Til slutt fikk kunstneren det til, og p. Cajetan utbrøt: «Slik er det!» Statuen kom til Secondigliano i mai 1835, og fra da av trakk den et uendelig antall pilegrimer.

Mens p. Cajetan igjen var på retrett i Pagani i 1836, avslørte Gud for ham at den nye kongregasjonen som skulle grunnlegges, måtte være til ære for Jesu og Marias hellige hjerter. P. Errico hadde allerede en sterk hengivenhet til De hellige hjerter. Nå ble han enda mer lidenskapelig i å dele denne kjærligheten gjennom sin apostoliske og misjonæriske aktivitet.

Den 8. februar 1834 hadde han og andre prester undertegnet anmodningen til kardinalen om å starte en kongregasjon for prester i Secondigliano. Selv om han ble forlatt av sine første ledsagere, sluttet snart andre unge menn seg til ham. Kjærligheten til De hellige hjerter drev ham til å søke syndere og bringe dem tilbake til Gud, til å gi av seg selv utrettelig og uendelig. Med en brennende iver i sitt hjerte oppsøkte han spesielt de mest sårbare, de i fare, de syke, de forlatte og utstøtte og de åndelig fortapte. Han ønsket alle å føle berøringen av en elskende far som alltid var villig til å tilgi og langsom med å uttrykke vrede.

Han fikk den 14. mars 1836 godkjennelse av kongregasjonen «Misjonærer av Jesu og Marias helligste hjerter» (Congregatio Missionariorum a Sacratissimis Cordibus Iesu et Mariae – M.SS.CC.) og dens statutter, og i oktober samme år åpnet han et novisiat med åtte noviser. Han søkte pavelig godkjennelse i mai 1838. Den 30. juni samme år utstedte Kongregasjonen for biskoper og ordensfolk dekretet. For å styrke sin kongregasjon søkte han også kongelig godkjennelse, og den ble gitt den 13. mai 1840.

I april 1846 dro han igjen til Roma for å be om endelig godkjennelse. Da hadde kongregasjonen vokst, antallet medlemmer hadde økt og nye hus var blitt åpnet i Sør-Italia. Den 7. august 1846 utstedte den salige pave Pius IX (1846-78) den apostoliske bulle med approbasjonen. P. Cajetan ble enstemmig valgt til generalsuperior.

P. Cajetan var en sann Guds mann, en mann med en misjon, en mann fylt av en brennende kjærlighet til Jesus og Maria. Den første hemmeligheten bak hans hellighet var bønnen. Han ba alltid knelende, og i hans lille rom i huset i Secondigliano kan man se fordypninger i gulvet der han på sine knær fant tilflukt og styrke.

Hans hellighet ble ytterligere fremmet av boten. Han fastet konstant og spiste ofte bare vann og brød for å kunne gi sin del av maten til de fattige. Selvpisking var en del av hans botsøvelser, ydmykt ofret for de mange synder som såret Jesu Hjerte. Han var aldri for trett til å reise, preke, høre skriftemål og oppmuntre til å motta Kristi legeme og blod. Hans trøst og medfølende nærvær minnet alle om Gud Faders kjærlighet, og det førte til at mange i de små byene og landsbyene kalte ham en helgen.

Han døde den 29. oktober 1860 klokken ti på formiddagen i fødebyen Secondigliano, 69 år gammel. Hans siste budskap til brødrene var: «Elsk hverandre og følg vår regel nøye». Da landsbyboerne fikk nyheten om hans død, utbrøt de: «En helgen er død». Alle kjente ham som «O Superiore» (superioren). Hans kongregasjon teller i dag bare rundt hundre medlemmer, og den finnes i Italia, USA, Argentina, India og Slovakia.

Han fikk i desember 1876 tittelen Venerabilis, «Ærverdig», av pave Leo XII (1878-1903). Dekretet som åpnet hans saligkåringskongress, er datert 18. desember 1884. Hans «heroiske dyder» ble anerkjent den 4. oktober 1974 av pave Paul VI (1963-78).

Miraklet som åpnet veien for hans saligkåring, skjedde i Sør-Italia i januar 1952. Da ble Salvatore Caccioppoli brått syk og fikk diagnosen perforasjon av duodenum (tolvfingertarmen), og en hasteoperasjon ble planlagt. Hans hustru Gaetana hadde lenge hatt stor hengivenhet for sin navnebror, p. Cajetan, og hun la en relikvie av ham under mannens pute. Deretter ba de sammen om p. Erricos forbønn, og straks ble Salvatore merkbart bedre. Neste morgen var han fullstendig frisk, og røntgenbilder viste at det ikke lenger var noe spor av perforeringen av tolvfingertarmen.

Men historien om dette miraklet lå uforstyrret i kongregasjonens arkiver i moderhuset, helt til den nye generalsuperioren, p. Luigi Toscano, presenterte saken for Vatikanet til undersøkelse. Den 24. april 2001 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente denne helbredelsen som et mirakel på p. Erricos forbønn. Dermed kunne han saligkåres den 14. april 2002 på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 29. oktober.

Den 6. juli 2007 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på hans forbønn. Han ble helligkåret søndag den 12. oktober 2008 i Roma.