Den hellige Boëthius er også kjent som Severin Boëthius, og hans fulle navn var Anicius Manlius Torquatus Severinus Boëthius. Navnet Boëthius har fire stavelser, ved at o og e uttales hver for seg. Bokstaven e i navnet har derfor tradisjonelt vært skrevet med dieresis (tødler), som viser at begge vokalene i en diftong uttales hver for seg. Dette har imidlertid mer eller mindre forsvunnet på grunn av begrensningene på skrivemaskiner og computere.
Boëthius ble født rundt 475/480 i Roma i Italia. Han kom fra den betydningsfulle kristne patrisierfamilien Anicii eller gens Anicia, som hadde gått over til kristendommen på 300-tallet og som den hellige Hieronymus (ca 342-420) hadde bare godt å si om. Keiser Olybrius (472) var medlem av denne familien. Boëthius' far Flavius Narses (Marius) Manlius Boëthius hadde embetet som konsul i 487 under Flavius Odovaker (Odoaker), de germanske herulernes konge og general, som i september 476 avsatte den siste vestlige keiseren, Romulus Augustulus (475-76), og overtok makten i Italia som konge, Rex Italiae (476-89; d. 493).
Konsulatet var for Boëthius' far høydepunktet på en strålende karriere som hadde inneholdt flere høye statlige embeter, som prefekt for byen Roma (praefectus urbi) og pretorianerprefekt (praefectus praetorio). Tradisjonen forteller at Flavius som proconsularis hadde vært prefekt i Egypt, og på en reise dit ble han fulgt av sin unge sønn, noe som var bra for guttens greskkunnskaper. Om Boëthius' mor finnes det ingen overleveringer.
Kort etter reisen til Egypt døde Flavius Manlius Boëthius (noe nøyaktig år kjennes ikke, bortsett fra at det var etter 487) og etterlot den unge Boëthius foreldreløs. Den fortsatt svært unge gutten ble overlatt til den romerske adelsfamilien Symmachi, hvor hans verge og senere venn ble senatoren Quintus Aurelius Memmius Symmachus. Et berømt medlem av denne slekten var hans grandonkel Quintus Aurelius Symmachus, en lærd og dyktig taler og leder for en gruppe senatorer, som bare rundt hundre år tidligere hadde forsøkt å gjenopplive seiersgudinnens kult i Roma.
Quintus Aurelius Symmachus skrev en anmodning til den unge keiser Valentinian II (375-92) om å gjenetablere seiersalteret i senatsbygningen, og han tilskrev det gamle Romas seire og blomstring til dyrkelsen ved dette alteret med statuen av den romerske seiersgudinnen. Anmodningen var et fordekt angrep på kristendommen, så den hellige biskop Ambrosius av Milano skrev et svar, hvor han gjorde narr av antydningen om at det som var oppnådd av militær verdi, skyldtes innvollene av ofrede kveg, og han manet romerne til å forandre seg med en forandret verden. Han appellerte til Symmachus og hans venner til å lære om naturens mysterier av Gud som skapte den. Begge dokumentene, både Symmachus' og Ambrosius', ble lest opp for keiseren i rådet. Valentinian sa at hans far verken hadde fjernet seiersalteret eller satt det tilbake, og han ville derfor fortsette denne tradisjonen ved ikke å gjøre noen ting. Bevegelsen for å få seiersgudinnen tilbake mislyktes derfor, ikke fordi den var for gammel, men fordi keiseren fremstilte den som en ikke rettferdiggjort nyvinning.
Quintus Aurelius Memmius Symmachus hadde vært konsul i 485 under Odovaker. Han overtok nå formynderskapet for den begavede Boëthius. Også familien Symmachi hadde som mange andre adelsfamilier gått over til kristendommen i løpet av 300-tallet, så Boëthius fikk uten tvil en solid kristen oppdragelse. Han hadde alltid bare beundrende ord å si om sin lærer, og han dediserte den teologiske traktaten De Trinitate til ham.
Boëthius fikk en grundig klassisk utdannelse og studerte trolig i Aten og i Alexandria, selv om dette ikke er bevist. Forskere på 1800-tallet, som fortsatt trodde at verket De disciplina scholarium var autentisk, men som i dag er anerkjent som pseudo-boethiansk, sier at Boëthius i tiårsalderen dro til Aten,1 hvor han i atten år studerte matematikk og filosofi.2 Da han kom tilbake, skal han ha giftet seg med dikterinnen Helpis, som fødte ham de to sønnene Patricius og Hypatius. Denne oppfatningen er imidlertid for lengst forlatt av forskerne og blitt avslørt som et fantasiprodukt fra middelaldersk hagiografi. Kommentatoren i Patrologia Latina skriver at Boëthius først giftet seg med Helpis, og at han etter dennes død tok Rusticiana, en av de tre døtrene av sin velynder Symmachus, til hustru.3 Dette skjedde en gang like før eller like etter år 500. Hun fødte ham to sønner, Flavius Symmachus og Flavius Boëthius.
Boëthius skulle bli en betydelig statsmann og kristen filosof under den gotiske kong Theoderik den Store av Italia (471-526), og han hadde så tidlig som i 507, før han var tretti år gammel, ry for å være svært lærd. Hans slektning Ennodius, som etter eget utsagn bare var noen år eldre enn Boëthius (f. 473/74) bemerker beundrende at Boëthius allerede underviste i en alder da andre fortsatt studerte.4 Etter tidlig å ha avsluttet cursus studiorum, gikk han løs på cursus honorum med raskt påfølgende skritt, som skulle føre ham til de høyeste statlige embeter.
Men først viet han seg filosofien og viste tidlig en sann begeistring for «de frie kunster», artes liberales, og spesielt for de matematiske fag (aritmetikk, musikk, geometri og astronomi), som Boëthius ga betegnelsen Quadrivium, et begrep som gjennom hele middelalderen skulle skape skole. Boëthius' første lærebok, De institutione arithmetica, var dedisert til Symmachus. Ellers var begynnelsen på hans virksomhet som forfatter preget av oversettelser. Boëthius begynte å oversette Platon (theologus) og Aristoteles (logicus) til latin, og han gjorde også latinske oversettelser av Pythagoras (musicus), Ptolemaios (astronomus), Nikomakos (arithmeticus), Euklid (geometricus) og Arkimedes (mechanicus) tilgjengelige, og generasjoner av vitenskapsmenn i den tidlige middelalder kjente disse forfatterne bare gjennom Boëthius.
Men han skrev også teologiske verker, blant annet om inkarnasjonen og en avhandling som angrep Eutykios og Nestorius. Hans mest betydelige verk var om treenigheten, De Sancta Trinitate. Han var en venn av den hellige pave Johannes I (523-26) og dediserte tre teologiske verker til ham. I tillegg skrev han om aritmetikk, matematikk, logikk og musikk. Dante refererer til ham i «Paradiset», og han ble av mange sett på som en større filosof enn kristen. Han er blitt kalt «den siste av de romerske filosofene og den første av de skolastiske teologene».
Boëthius gikk inn i politikken, etter eget utsagn som svar på Platons maksime: «Stater ville bli lykkelige enten hvis filosofer styrte dem eller hvis deres herskere tilfeldigvis ble filosofer». I år 510 ble Boëthius gjort til enekonsul («consul sine collega») av den italienske ostrogotiske («østgotiske») kongen Theoderik den Store av Italia (471-526). I 522 utnevnte kong Theoderik Boëthius' to sønner til konsuler, selv om de var langt under minstealderen på 35 år, noe som viser hvilken høy aktelse Boëthius nøt i kongehoffet i Ravenna.
Høydepunktet i Boëthius' politiske karriere kom da han i 522 ble utnevnt til leder for kongens statsforvaltning som hans magister officiorum, den mektigste mannen i riket. De eneste sikre årstallene i Boëthius' biografi er bare konsulatsåret 510 og embetstiltredelsen som magister officiorum i 522. Alle andre årstall baseres på hypoteser fra de få kildene som finnes. Boëthius gikk i forbønn hos kongen for å hindre en rekvirering med tvang av korn i Sør-Italia, og han var stort sett en human og praktisk tjenestemann. Men den arianske kongen ble mer og mer mistenksom med årene, og Boëthius' fall kan skyldes deres ulike syn på forholdet mellom den østlige og vestlige delen av keiserriket. Kongen ønsket i praksis uavhengighet fra Konstantinopel, mens Boëthius og hans krets fremholdt idealet av et forent keiserdømme og den gamle kulturen. Da Theoderik mistenkte et politisk komplott fra østkeiseren Justinos I (518-27), arresterte han senatoren og ekskonsulen Albinus. Boëthius forsvarte ham i retten med stor dyktighet, men for dette ble han selv anklaget for forræderi av den sykelig mistenksomme kongen. Han ble også anklaget for å være en trollmann ved å bruke astronomi til ugudelige formål og for å skrive brev av samfunnsnedbrytende art. Bare hans svigerfar Symmachus var modig nok til å forsvare ham, noe som førte til at også han ble anklaget for forræderi.
Boëthius fikk ikke selv anledning til å forsvare seg, for han ble kastet i fengsel i Ticinum (Pavia). , hvor han skrev sitt mest berømte verk De consolatione philosophiae eller Philosophiae consolatio, «Filosofiens trøst» i fem bind, som ble et av de mest utbredte bøkene i middelalderen og oversatt til mange språk. Blant oversetterne til angelsaksisk/engelsk er den hellige kong Alfred den Store, Geoffrey Chaucer og dronning Elisabeth I, 1200-tallspoeten Jean de Meun oversatte verket til fransk og munken Notker Labeo til tysk. Verket er fylt av bruddstykker av poesi og er formet som en dialog mellom forfatteren og filosofien. Den inneholder hans selvforsvar mot de urettferdige anklagene, og han forteller utførlig om hvordan lidelse har eldet ham før tiden, men han finner trøst i at Gud styrer verden. Han begynner å lære å kjenne sin egen sanne natur. Filosofien forteller ham at det onde ikke kan ha noen virkelig eksistens, siden den allmektige Gud ikke ønsker det. Laster går aldri hen helt ustraffet, og dyder vil til slutt bli belønnet. Og sann lykke kan bare finnes i Gud selv. «For andre levende skapninger er uvitenhet om seg selv natur, men for mennesker er det en last.» Fordi verket ikke inneholder noe som kan kalles spesifikt kristent, har det blitt brukt for å bevise at Boëthius ikke lenger var kristen da han ble henrettet. Dagens vitenskapsmenn avviser denne teorien.
Dødsdommene over Boëthius, Symmachus og Albinus ble ratifisert av senatet, trolig mot dets vilje. Etter ni måneder i fengsel i Pavia ble Boëthius henrettet der, trolig etter å ha blitt torturert. Tradisjonen sier at han ble halshogd den 23. oktober 524. Symmachus og Albinus ble også henrettet. Da Theoderik døde i 536, var det den allmenne oppfatningen at han hadde fått betale for sine forbrytelser.
Fordi Boëthius ble drept av en ariansk konge og fordi han falt som offer for grov urettferdighet, ble han betraktet som martyr, selv om henrettelsen ser ut til å ha vært en rent politisk handling. To hundre år senere ble hans relikvier skrinlagt i kirken San Pietro i Ciel d'Oro i Pavia, og der hviler de fortsatt. Noen antyder at hans kult skyldes en sammenblanding med den hellige Severin av Noricum (ca 406-82).
Hans første biografi ble skrevet av den kristne munken og forfatteren Cassiodorus (d. 580). Til rekonstruksjonen av hans biografi har vi noen senantikke kilder, først og fremst de selvbiografiske elementene i hans hovedverk Philosophiae consolatio; Cassiodorus' vitnemål i hans brevsamling (Variae I,10 og 45; II,40) og Anecdoton Holderi eller Ordo Generis Cassiodororum, som ble oppdaget i Karlsruhe i 1860; Ennodius' brevsamling (Epistulae VII,13; VIII,1, 31 og 37); en kronikk fra 500-tallet under navnet Anonymus Valesianus (II); samt historieverket De bello Gothico («Om Goterkrigen») av Procopius av Caesarea.
Boëthius' kult går tilbake minst til 800-tallet, men ble populær først på 1200-tallet. Han ble formelt helligkåret den 20. desember i 1883 ved at hans kult «fra uminnelige tider» (ab immemorabili) ble stadfestet av pave Leo XIII (1878-1903). Hans minnedag er 23. september. Den feires særlig i Pavia, hvor han er gravlagt og æres som martyr, og i noen kirker i Roma, særlig i Santa Maria in Portico.