Den hellige Absalon av Lund (1128-1201)

Den hellige Absalon (Axel, Axilon) ble født i 1128 i Fjenneslev på Midt-Sjælland i Danmark. Han tilhørte den mektige sjællandske Hvide-slekten og hans foreldre var Asser Rig og Inge Eriksdatter. Han var bror til Esben Snare og fosterbror til Valdemar, sønn av den hellige Knut Lavard. Som hans far var kommet i pleie hos jarl Skjalm Hvide, vokste Valdemar etter mordet på faren opp hos Skjalm Hvides sønn Asser Rig på Hvide-slektens stamgods på Sjælland. Valdemar ble senere dansk konge med tilnavnet «den store» (1157-82). Tradisjonen forteller at moren Inge bygde to tårn på Fjenneslev kirke for å fortelle mannen som var på vei hjem fra krig, at han hadde fått to sønner. De to var nettopp Esben og Absalon. Historien er imidlertid en myte, selv om kirken ganske visst har to tårn.

Absalons far Asser Rig var en av de mest innflytelsesrike menn i landet. Absalon var 18-19 år gammel da hans far trådte inn i det klosteret han hadde bygd for benediktinere på Sorø. Selv valgte Absalon å bli kleriker og ble som andre adelssønner sendt av sin rike slekt til Sorbonne-universitetet i Paris for å få den høyeste utdannelsen innenfor kirken. Der studerte han de såkalte syv frie kunster: Grammatikk, retorikk, filosofi, aritmetikk, geometri, musikk og astronomi. Deretter studerte han teologi og kirkerett og ble presteviet, og etter tidens skikk tok han navnet Absalon i stedet for sitt nordiske navn. Han underviste en tid ved Sainte-Geneviève, hvor han ble kjent med den hellige Vilhelm av Æbelholt (ca 1127-1203). Oppholdet i Paris kom til å vare i flere år og preget den unge mannen meget, i tillegg til at det ga ham et godt nettverk som han senere skulle komme til å bruke flittig.

Under borgerkrigen etter mordet på faren sluttet Valdemar seg til Sven, sønn av Erik II Emune, men han skiftet side og valgte å støtte Knut III, Magnus' sønn. Kampen mellom danmarkshistoriens så berømte trekløver «Svend, Knud og Valdemar», de tre kongsemnene Sven (sønn av hevneren av mordet, Erik Emune), Knut (sønn av morderen, Magnus) og Valdemar (sønn av den myrdede, Knut Lavard) svekket rikets tilstand og gjorde landet sårbart overfor tysk inngripen i riket. Danske stormenn tvang derfor i 1157 gjennom et forlik, hvor Sven, Knut og Valdemar delte landet mellom seg. Valdemar ble konge av Jylland. Da forliket ble feiret på kongsgården i Roskilde, forsøkte Sven å myrde sine to medkonger. Mens Knut ble drept, klarte Valdemar å unnslippe til Jylland. Ved et slag på Grathe Hede ved Viborg på Jylland få måneder senere, seiret Valdemar, og Sven ble drept av jyske bønder, da han flyktet etter slaget. Dermed ble Valdemar i 1157 enehersker i Danmark som kong Valdemar den Store (1157-82).

Absalon var kommet tilbake fra Paris omkring 1156 og var med på den festen hvor Sven Erikssøn lot myrde Knut Magnussøn. Ondsinnede ryktet sa senere at det var Absalon som holdt i Knuts hode da han døde og sørget for at han døde definitivt. Siden var han med sin fosterbror Valdemar i slaget på Grathe Hede. Valdemar har som konge blitt kalt «den store», men han hadde ikke blitt det uten sin fosterbror Absalon. De to sammen gjorde Danmark til et mektig land. Han regnes som en av de største personligheter i middelalderens Danmark og var en etterspurt rådgiver for flere konger. Han skulle bli den egentlige herskeren i Danmark i hele andre halvdel av 1100-talet.

I 1158 ble Absalon valgt til biskop av Roskilde på Sjælland. Egentlig var det bare kannikene (domkirkens presteskap) som kunne velge en biskop, og kongen hadde ingenting han skulle ha sagt. Kannikene hadde utpekt tre verdige kandidater til vervet som biskop som man skulle velge mellom, og valgmøtets favoritt var en eldre og merittert domprost. Men kongen var til stede og foreslo mildt at man tilføyde hans fosterbror Absalons navn på listen «for hans manndoms skyld» (Saxo), og at man skulle stemme skriftlig ved at alle stemmeberettigede kanniker skulle skrive på en side i en bok sitt eget navn og den de stemte på. Alle stemte på Absalon! Det var kannikene som stemte, men kongen som bestemte.

Stillingen som biskop av Roskilde var en meget viktig posisjon i datidens katolske samfunn, og en ære som han kunne takke kongen for å oppnå i en så ung alder. Absalon var på det tidspunktet bare tretti år gammel, og et langt og fruktbart samarbeid mellom den verdslige og den kirkelige makt begynte. Absalon ble Valdemars rådgiver, og i egenskap av pavelig legat arbeidet han nidkjært for å utrydde hedendommen i den skandinaviske verden.

Roskilde var en stor by. I tillegg til domkirken hadde den tolv sognekirker innenfor byens voller. Absalon var biskop av Roskilde i 34 år og hadde stor energi og handlekraft. Han bygde en mektig bispegård, grunnla et nonnekloster og begynte å bygge en ny domkirke i tegl. Han fremmet også klostervesenet. Etter farens død var disiplinen forfalt på Sorø, og da hentet Absalon munker fra cistercienserklosteret i Esrom og viet i 1161 klosteret på nytt. Deretter ble det takket være han et av de rikeste cistercienserklostrene. I dag er klosterkirken den eneste delen av klosteret som er bevart intakt. I Sorø Akademi, som er bygd integrert i klosterbygningene, finnes rester av murverk fra klostertiden.

Absalon fikk i 1167 av kongen en liten fiskerbebyggelse som het Hafn (Havn), og ved den oppførte han samme år en borg på en holme ute i vannet og en bymur som ble starten på det som kom til å bli Danmarks hovedstad København. Rester av Absalons Borg ligger fortsatt under Christiansborg. Absalon regnes som byens grunnlegger, men det er en myte. Hafn fantes allerede og hadde gjort det i mange år, men utviklingen frem mot posisjonen som landets viktigste by og hovedstad startet med biskop Absalon, som for øvrig fikk et brev fra selveste paven på at det var i orden.

Absalon hjalp også Valdemar i kampen mot de hedenske venderne for å sette en effektiv stopper for deres plyndringer av de danske kystene, og han ledet selv de suksessfulle korstogene mot dem. I 1169 inntok han vendernes hovedstad Arkona på Rügen og ødela det hedenske templet med avgudsbildene, blant dem trestatuen av krigsguden Svantevit med de fire hoder, far til alle andre guder, som de vendiske folkene bekjente seg til. Innbyggerne fikk velge mellom å døpes eller å henrettes. Senere gikk Absalon sammen med Valdemar også løs på resten av Rügen, Pommern og andre naboer som de to anså for å være potensielt truende for et Danmark som på det tidspunktet drømte stormaktsdrømmer og som derfor også oppførte seg som en stormakt. De gjorde Rügen og deler av Pommern til danske besittelser, og vendernes hersker måtte anerkjenne Valdemar som konge. Danmarks salige erkebiskop Eskil av Lund i Skåne, som da tilhørte Danmark, deltok selv i biskop Absalons erobring av Arkona og hærtoget til Pommern, så han følte seg ung igjen i kampen mot hedningene.

Rundt 1171 kalte Absalon Vilhelm av Æbelholt, som han kjente fra sin studietid i Paris, til Danmark for å gjenopplive og reformere et døende lite samfunn av regelbundne kanniker på Eskilsø i Roskilde-fjorden på Sjælland. Erkebiskop Absalon og Vilhelm av Æbelholt var de norske biskopenes mest aktive støtte i kampen mot kong Sverre av Norge (1177-1202) i 1190-årene.

Sammen med erkebiskop Eskil av Lund oppnådde kong Valdemar i 1169 sin fars helgenkåring hos pave Alexander III (1159-81), støttet av de mange påfallende helbredelsene som skjedde ved hans grav, samt de vitnesbyrd som deputasjonen avla hos paven, ledet av den svenske erkebiskop Stefan. Pavens brev med helligkåringen er bevart. Der nevnes ikke martyrdøden, men de mange miraklene.

Erkebiskop Eskil av Lund var i 1177 blitt så gammel og utslitt at han ba paven om å få trekke seg tilbake for å gjøre det han hele tiden hadde ønsket, nemlig å tilbringe sin siste tid som munk i Clairvaux. Paven innvilget dette ønsket. I april ble det holdt et stort møte i Lunds domkirke, hvor kong Valdemar og alle rikets biskoper var til stede. Der leste Eskil opp det pavebrevet hvor han hadde fått pavens tillatelse til å abdisere. Paven ga ham også tillatelse til selv å foreslå hvem som skulle etterfølge ham. Da Eskil foreslo Absalon som sin etterfølger, vegret Roskildes biskop seg på det mest bestemte å påta seg vervet. Men da Eskil spurte de tilstedeværende hvem de ville utnevne, ropte alle Absalon. Saxo, Absalons egen historiker, skriver:

«De nøjedes nu heller ikke med at udråbe ham, men greb fat i ham og søgte med magt at slæbe ham hen til det sæde hvortil de med ord havde kåret ham. Eskil var selv den første til at lægge hånd på ham, og det syntes at give de andre mod til at gøre ligeså. Kannikkerne istemte nu også efter sæd og skik en højtidelig lovsang til ære for det enstemmige valg; og almuen kunne i sin hjertensglæde ej bare seg for at kvæde en hellig vise om kap med klerkenes fromme salme, da den gerne ville hædre ham ved at være med i lovsangen og holdt det for en skam at tie, når de andre stemte i af fuld hals; så han var hele mængdens udkårne yngling og måtte da kaldes enstemmigt valgt. Men Absalon stred af alle kræfter imod den skare, der sled i ham, og slog flere af dem hårdt i gulvet; kannikkerne rev sådan i ham, at de flængede hans klæder sønder, og det var nær kommet til strid og slagsmål; ja der opstod sligt et gny og bulder, at det aldeles overdøvede sangen.»

Ikke før paven befalte ham å motta erkesetet i Lund og dessuten tillot ham å beholde Roskilde stift, ga Absalon seg (han var biskop av Roskilde til 1191). Å inneha begge bispesetene var uhørt, men et godt bevis på den makt som Absalon etter hvert hadde fått i samfunnet. Den eneste som var over ham, var kongen selv. Absalon førte Eskil til Slesvig på sitt skip. Han tilbød ham en sølvskål som avskjedsgave, men Eskil avslo. Den abdiserte erkebiskopen dro for å gjøre det han hele tiden hadde ønsket, nemlig å tilbringe sin siste tid som menig munk i Clairvaux. Der døde han den 6. september 1182, over 80 år gammel, og ble gravlagt ikke langt fra Bernhards hvilested ved alteret i kirken.

Den nye kirkefyrsten kom snart i åpen konfrontasjon med folket i den delen av Danmark som lå øst for Øresund (nå i Sverige), Skåne, Halland og Blekinge. For skåningene var det en ulykkelig tid. Absalon hadde som barn fått oppleve at to skåninger drepte en onkel av ham, og han hadde hele livet hat til og forakt for Skåne.

På Kirkens eiendommer i Skåne innsatte Absalon sjællandske stormenn som lensherrer, hvorav mange dessuten var hans egne slektninger. Av allmuen krevde han bispetiende, en sur skatt på ti prosent av all grøde, og av prestene forlangte han at de skulle leve i sølibat, det vil si være ugifte. I det øvrige Danmark var dette i det store og hele blitt akseptert, men i Skåne raste prestene mot sølibatet og bøndene og borgerne mot tienden. Absalon ble så hatet av allmuen i Skåne at han til slutt ikke våget å besøke sitt erkestift Lund uten sterk militær eskorte. En gang da han forsøkte å gå i land ved Landskrona, holdt han på å bli steinet av fiskerbefolkningen og måtte flykte tilbake til Sjælland.

I 1180 slo opprøret ut i lys lue, og fogdene ble fordrevet. Ved hjemkomsten etter et krigstokt fikk Absalon vite at det hersket stor misnøye i Skåne. Han forsøkte uten hell å tale skåningene til rette på landstinget ved Lund, og i stedet overfalt bøndene ham på hans faste borg i Søvdesø. Han slapp selv uskadet unna, men bøndene plyndret og ødela borgen. Til slutt ble Absalon tvunget til å flykte fra sitt erkebispesete.

Da sendte Absalon et skriv til prestemøtet i Lund, hvor han lyste hele Skåne i interdikt. Det innebar at sakramentene ikke måtte tildeles og at ingen skåninger kunne bli gravlagt i viet jord. Men skåningene svarte at det faktisk var de og ikke erkebiskopen som betalte prestenes lønn. Hvis prestene ikke utførte sin tjeneste, kunne de forlate landet en gang for alle, hvis ikke skulle bøndene selv jage dem ut av Skåne. Da ga Absalon seg, og interdiktet ble aldri gjennomført.

Ved fastelavnstid i 1181 steg Absalon i land ved Helsingborg sammen med kong Valdemar i spissen for en stor hær. De skånske og hallandske bøndene samlet en stor bondehær nord for Lund for å møte kongens og erkebiskopens styrker. Ved Dysjebro (Dösjöbro) over elven Saks møttes kongens harniskkledde rytterhær og de skånske stormennenes desperate, men dårlig utrustede bondestyrker. Absalons historieskriver Saxo forteller i sin krønike at bøndene kjempet tappert og at seieren lenge var uviss, men Absalons ryttere fant et vadested, gikk over elven og falt bøndene i ryggen, og «således blev dette sammenløbne pak slaget af Guds dom og måtte bøde hårdt for sin gruelige helligbrøde». Man regner med at omkring tusen bønder falt i dette slaget, som gjennom hele middelalderen var levende i folkeminnet som det skjebnesvangre og forbannede «Dysje fald».

Da kongen og erkebiskopen etter slaget kom til Lund, fikk de vite at også allmuen i den østlige delen av Skåne hadde samlet en hær for å møte inntrengerne. Ved Gedinge bro over elven Kævlinge en mil nordøst for Lund hadde bøndene sperret veien, og her fant konfrontasjonen sted. Ifølge Saxo turde bøndene ikke å ta opp striden og overga seg til kongens nåde og unåde. Men i virkeligheten støtte Valdemars og Absalons tropper på uventet hard motstand, og etter et stort mannefall på den kongelige siden ble man tvunget til å forhandle med allmuen. Skåningene nektet stadig å betale bispetiende, og da lot Absalon kravet hvile for Skånes vedkommende, eller han ble tvunget til det av Valdemar.

Året etter slaget ved Dysjebro, i 1182, kom det til en krise mellom Absalon og Valdemar. Ifølge skånske kilder ga da Absalon en kveld kongen et glass øl iblandet skarntyde og fluesopp. Valdemar ble dødssyk og døde i mai 1182. «Så dog Valdemar den store, när han hade blivit för stor för sin fosterbror».

Kong Valdemar ble etterfulgt på den danske tronen av sin unge sønn Knut IV Valdemarssøn (1182-1202). Han var ung og letthåndterlig, og den unge mannen var nok konge i navnet, men Absalon var det i gagnet. Så Absalon var i realiteten den som styrte Danmark til sin død, mens han stadig økte sin egen rikdom og makt. Ingen kunne i de neste tyve årene stille noe opp overfor den myndige, koleriske og energiske mannen som utrettelig og umettelig fortsatte å styre landet. Djervt avviste Absalon den tyske keiserens krav på at Danmark skulle erklæres som len under ham, og i år 1184 slo han den pommerske hertugen Bogislav i et sjøslag ved Rügen og lyktes nesten i å tilintetgjøre hele hans flåte.

Samme år som Valdemars død flammet det skånske opprøret opp på ny. Ifølge Saxo «glædede den skånske almue seg over, at den ved kongens død atter kunne give sin frækhed frit spil, og tog seg for at kræve bøder for nederlaget ved Dysjebro af de høje herrer, der havde skilt dem ved deres kære og gode frænder og venner». De forhatte lensherrenes og andre stormenns gods og gårder ble plyndret og brent. I Skåne ville man nå ha en egen skånsk konge, og opprørslederne valgte en dansk adelsmann «med kongeblod i årene», Harald Olufsen Skreng, som tidligere var flyktet til Sverige. Han fikk støtte av den svenske kongen Knut Eriksson og jarlen Birger Brosa. Den skånske bondehæren, forsterket med svenske soldater, sto snart utenfor Lunds porter. Det avgjørende slaget sto ved Høje Aa mellom Lund og Lomme, hvor kongens soldater, skånske stormenn og erkebiskopens egne ryttere i et kort, men blodig slag beseiret Harald Skrengs bondehær. Knut lot bondelederne henrette og idømte de skånske bønder store bøter.

Absalon ansatte i sin tjeneste den unge skriveren Saxo, som har blitt kalt Grammaticus på grunn av sin gode latin. Hans oppgave var å forherlige Valdemars og Absalons livsverk, og på Absalons anmodning skrev han mellom 1185 og 1208 sin Historiae Danicae eller Gesta Danorum i 16 bind. En tributt til Absalon finnes i verkets 14. bind. Alle motstanderne til Hvide-slekten samt de av Valdemars forfedre som Absalon ikke likte, ble fremstilt som udugelige og skurker. Det samme ble de svenske kongene, som ofte hadde grepet inn med hjelp til Skånes opprørsmenn og vært en tilflukt i nøden for de forfulgte.

Absalon døde i påsken den 21. mars 1201 i benediktinerklosteret Sorø (Sora), som var grunnlagt av hans far, i en alder av for datiden imponerende 73 år. En epoke var slutt, og mytene og legendene om en av Danmarkshistoriens største personligheder, hvis navn stadig huskes, kunne begynne å bli fortalt. Absalon ligger i dag gravlagt i Sorø Klosterkirke, og på hans grav står det at han var «en god og from mann». Der kan man også se hans sarkofag, hvor han holder bispestaven i hånden. Det burde kanskje ha vært et sverd i stedet, når man tenker på hvordan krigerbiskopen levde sitt liv, kjent for at han «lot sverdene synge messe til Herrens ære». Hans etterfølger i Lund ble erkebiskop Anders Sunesøn.

Tyske kilder kaller Absalon hellig, men vi har ikke funnet noen danske kilder som gjør det. En nylig dansk artikkel om Absalon hadde tittelen «Bispen der slog korsets tegn med den ene hånd og ihjel med den anden». Det finnes imidlertid et maleri i Knislinge kyrka nord for Kristianstad i Sør-Sverige fra sent 1100-tall, som man mener forestiller erkebiskop Absalon, og der har han glorie.

Men det var nok ikke samstemmighet om hvor fortjent denne glorien var. Absalon har blitt kalt «Skånes djevel», og skånske kilder beskriver hans død slik: «Det sägs at han dog under svåra plågor, medan hans själ hämtades av Fan själv, för at säkert förpassas till det hetaste stället i helvetet».

Hans eventuelle minnedag er dødsdagen 21. mars, men det finnes ikke spor av noen kult.