Hopp til hovedinnhold
Minnedag:

Etter biskop Simeons martyrdød ble Sadoth tre måneder senere valgt til hans etterfølger som biskop av Selevkia-Ktesifon. Han og noen av hans presteskap ble drevet under jorden, men fra sitt skjulested var de i stand til å tjene sin flokk. I en drøm så Sadoth en stige som gikk opp til himmelen, og på toppen av den sto Simeon Barsabae i herlighet. Simeon kalte på ham og ba ham komme opp og sa: «Jeg gikk opp stigen i går, og i dag er det din tur». Sadoth tolket det slik at dette betydde: «Som han ble slaktet i fjor, skal jeg følge ham i år». Han formante sine prester til å tjene Gud med enda større iver for å være sikre på at de var klare til å ta sin arv i besittelse. De søkte ikke døden, men var rede til å møte den.

Kong Shapur II kom til Selevkia og arresterte biskop Sadoth sammen med i alt 128 prester, lavere geistlige og vigslete jomfruer. De fleste av dem ble henrettet med det samme, men Sadoth og åtte ledsagere ble kastet i et skittent fangehull, hvor de i fem måneder ble torturert på det grusomste. Tre ganger ble de sluppet ut fra fangehullet, lagt på strekkbenken og forhørt. Deres ben ble stramt bundet med snorer, som ble trukket med så mye makt at deres ben brakk med en lyd som hørtes ut som pinner som knakk i et kvistfang. Midt i denne torturen ropte offiserene til dem: «Tilbe solen og adlyd kongen dersom dere vil berge livet». Sadoth svarte på vegne av alle at solen bare var en skapning og Guds verk, laget for menneskenes beste, slik at de ikke skulle tilbe noen andre enn Skaperen av himmel og jord og aldri være troløse mot ham. Torturistene hadde virkelig makt til å ta deres liv, men at dette ville være den største tjenesten de kunne gjøre dem. Derfor bønnfalt han dem ikke om å spare dem, eller utsette deres henrettelse. Offiserene sa: «Adlyd! eller vit at deres død er sikker og øyeblikkelig». Martyrene ropte alle ut med en røst: «Vi skal ikke dø, men leve og råde i evighet sammen med Gud og hans Sønn, Jesus Kristus. Påfør oss derfor døden så snart dere vil, for vi gjentar til dere at vi verken vil tilbe solen eller adlyde de urettferdige ediktene».

Da avsa kongen dødsdom over dem alle, noe de takket Gud for og oppmuntret hverandre. Da ble de ført ut av byen for henrettelse, lenket sammen to og to, mens de sang salmer og gledessanger. De takket Gud for hans nåde ved å bringe dem dit. Bønnene og lovprisningen sluttet ikke før de alle var drept. Sadoth ble på kongens ordre skilt fra sin flokk og ført til Beit-Lapat (Bēth Lapāt), hvor han ble halshogd. Det skjedde rundt 342, ifølge tradisjonen den 18. februar 342, men de persiske martyraktene sier at det skjedde lørdag den 20. februar 342, da Sadoth hadde vært biskop i bare åtte måneder. Bollandistene legger hans martyrium til 345.

Sadoth og hans ledsageres minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 18. februar, mens Østkirken minnes dem den 20. februar. Andre dager som også nevnes, er 4. mars og 19. og 20. oktober. Sadoths acta ble skrevet av den hellige Maruthas. Gamle kaldeiske skrifter sier at Simon Barsabae var Sadoths onkel – bror av hans mor. I kunsten avbildes Sadoth ved foten av himmelstigen, mens Simeon står på toppen og ber ham klatre opp.

Sadoths etterfølger som biskoper av Selevkia-Ktesifon, den hellige Barbasymas (Barba'shmin), led martyrdøden i 346. Deretter stod bispestolen tom i nesten førti år. I de voldsomme forfølgelsene mellom 339 og 379 er det antatt at rundt 16 000 kristne ble drept, og mange andre flyktet fra landet under forfølgelsene.

Kilder: MR2004, Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler (II), Benedictines, Bunson, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, santiebeati.it, Butler 1866, oca.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 11. oktober 2001