Når man skal snakke om livet etter døden, strekker ordene ikke til. Alle våre ord viser til erfaringer fra livet på jorden. Vil vi beskrive livet etter døden, beveger vi oss over på et område hvor vi ikke har gjort noen erfaringer. Vi tenker i tid og rom. Men når livet på jorden er slutt, er vi kanskje ikke lenger underlagt tid og rom. Kanskje har det ingen mening å snakke om «før og etter». Det Kirken lærer om livet etter døden, er derfor sant, men det er ikke uttømmende eller adekvat.
Jesus Kristus underviste ikke meget om livet etter døden. Han forkynte: «Omvend dere, for himlenes rike er nær.» Han ville hjelpe menneskene til å fornye sitt gudsforhold. Lignelsene hans har samme hensikt. De bruker billeder som «Abrahams fang», «evig ild», og lignende. Disse billedene gir ikke informasjon om livet etter døden. De er drakten som budskapet er iført. Budskapet er oftest: «Lytt til forkynnelsen, og vend deg til Gud» (f.eks. Luk 16,19–32). Hebreerbrevet og Johannes’ Åpenbaring beskriver livet etter døden som en gudstjeneste i himmelen. Heller ikke disse billedene skal tas bokstavelig.
Likevel vil mennesket gjerne vite hvor det går hen etter døden. Der vi ikke vet noe, tar vi fantasien til hjelp, slik alle historiene om Sankt Peter ved himmelens port viser. Den katolske kirke har gjennom tidene kjent mange forestillinger om vår tilværelse etter døden. Noen av dem er siden forsvunnet. Her skal vi forsøke å følge mennesket gjennom døden frem til saligheten hos Gud, slik man snakker om det idag, vel vitende om at vi beveger oss i ukjent terreng.
Innhold:
a) Dødsøyeblikket og purgatorium