Kristus er vårt forbilde på to måter: i sin person og i sine gjerninger; i sin tilstand som Guds sønn og i sin menneskelige virksomhet, for han er samtidig Guds Sønn og Menneskesønn, fullkommen Gud og fullkomment menneske.
Kristi guddommelighet
Kristus er Gud, fullkommen Gud, Perfectus Deus.
La oss i ånden reise til Judea på Kristi tid. Han har allerede fullført en del av sitt oppdrag, ved å reise gjennom Palestina mens han underviste og gjorde «Guds gjerninger» (Joh 9,4). Se ham etter en dag med apostolisk arbeid, når han har trukket seg tilbake fra folkemengden og er omgitt av sine disipler. Han spør dem: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» (Matt 16,13–16). Disiplene gjentar alt det som sies om ham.
«Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» «Og dere», spør Jesus, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarer Peter og sier: «Du er Den salvede, den levende Guds Sønn.» Vår Herre bekrefter apostelens vitnesbyrd og svarer: «Salig er du ... For dette har ikke kjøtt og blod [naturlig innsikt] åpenbart deg, men min Far i himmelen» (v. 16).
Kristus er altså Guds Sønn, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, slik Credo [trosbekjennelsen] uttrykker det. Kristus, sier den hellige Paulus, «så det ikke som et rov» å kalle seg selv lik Faderen: Non rapinam arbitratus est esse se aequalem Deo (Fil 2,6).
Tre ganger hørtes dessuten den evige Faders røst i verden, og hver gang var det for å herliggjøre Kristus ved å erklære ham for å være sin Sønn, den Sønn han har glede i: Hic est Filius meus dilectus in quo mihi bene complacui, ipsum audite (Matt 17,5; jf. 3,17; Joh 12,28). La oss falle på kne som disiplene som hørte Faderens stemme på Tabor, og med Peter, inspirert fra det høye, la oss si til Jesus: Ja, du er Kristus, det inkarnerte Ord, sann Gud, lik Faderen, fullkommen Gud, som besitter alle guddommelige egenskaper; du er, å Jesus, sammen med Faderen og Den Hellige Ånd, den allmektige; du er den evige. Du er uendelig Kjærlighet. Jeg tror på deg, og jeg tilber deg, «min Herre og min Gud!»
Kristi menneskelighet
Guds Sønn, Kristus, er også Menneskesønn, fullkomment menneske: Perfectus homo.
Guds Sønn er blitt kjød; han forblir den han er – fullkommen Gud. Men han forener seg med en menneskelig natur, fullstendig som vår, hel i sin essens, med alle sine iboende egenskaper. Som alle oss andre er Kristus «født av en kvinne» (Gal 4,4). Han tilhører virkelig vår slekt. I evangeliet kaller han seg ofte «Menneskesønnen»; kjødelige øyne har sett ham, menneskelige hender har tatt på ham (1 Joh 1,1). Selv dagen etter sin herlige oppstandelse lar han de tvilende apostlene bekrefte realiteten av hans menneskelige natur: Palpate et videte quia spiritus carnem et ossa non habet sicut me videtis habere (Luk 24,39).
Som hver av oss har han en sjel, skapt direkte av Gud; en kropp dannet av en kvinnes substans, en intelligens til å erkjenne, en vilje til å elske og velge; alle de evner vi har, hukommelse og forestillingsevne.
Som hver av oss har han en sjel, skapt direkte av Gud; en kropp dannet av en kvinnes substans, en intelligens til å erkjenne, en vilje til å elske og velge; alle de evner vi har, hukommelse og forestillingsevne. Han har lidenskaper i ordets filosofiske, opphøyde og edle forstand, i den forstand som utelukker all uorden og all svakhet; for i ham er disse lidenskapene fullstendig underlagt fornuften og bare styrt av en viljeshandling. Hans menneskelige natur er altså på alle måter lik hans brødre: Debuit per omnia fratribus similari, sier den hellige Paulus (Heb 2,17), men uten synd: Absque peccato (4,15). Jesus har ikke kjent synd, heller ikke det som er kilden til og konsekvensen av synd – uvitenhet, feil, sykdom, alt som er uverdig hans visdom, hans verdighet og hans guddommelighet.
Det er ingenting i menneskets natur som Jesus ikke har helliget; vårt arbeid, våre lidelser, våre tårer. Han har gjort alt dette til sitt eget.
Men vår guddommelige Frelser ønsket, i løpet av sitt jordiske liv, å bære våre svakheter, alle de svakheter som var forenlige med hans hellighet. Evangeliet viser oss dette tydelig. Det er ingenting i menneskets natur som Jesus ikke har helliget; vårt arbeid, våre lidelser, våre tårer. Han har gjort alt dette til sitt eget. Se ham i Nasaret: i tretti år tilbrakte han sitt liv med det ukjente arbeidet til en håndverker, slik at da han begynte å forkynne, ble hans landsmenn forbløffet, for inntil da hadde de bare kjent ham som tømmermannens sønn: Unde huic omnia ista? Nonne hic est fabri filius? (Matt 13,55–56).
I likhet med oss har vår Herre følt sult; etter å ha fastet i ørkenen «ble han sulten»: Postea esuriit (4,2). Han har opplevd tørst: ba han ikke den samaritanske kvinnen om å la ham få drikke, Da mihi bibere (Joh 4,7)? Og ropte han ikke på korset: «Jeg tørster», Sitio? I likhet med oss har han følt utmattelse; han var ofte utmattet av sine lange reiser gjennom Palestina. Da han var ved Jakobs brønn, ba han om vann for å slukke tørsten. Den hellige Johannes forteller oss at han var sliten; det var middagstid, og etter å ha gått langt og blitt sliten, satte han seg ned ved brønnen: Fatigatus ex itinere, sedebat sic supra fontem. Hora erat quasi sexta (v. 6). Således, for å bruke ordene til den hellige Augustin i den underfulle kommentaren han har gitt oss til denne vakre scenen fra evangeliet: «Han som er selve Guds Styrke, blir overveldet av tretthet»: Fatigatur Virtus Dei. Søvnen har lukket øyelokkene hans; han sov i båten da stormen brøt løs: Ipse vero dormiebat (Matt 8,24). Han sov virkelig, så apostlene, som fryktet å bli slukt av de rasende bølgene, måtte vekke ham. Han gråt over Jerusalem, sin egen by som han elsket til tross for dens utakknemlighet; tanken på ulykkene som skulle ramme den etter hans død, fremkalte tårer fra øynene hans: «Hadde du bare på denne dagen forstått ... hva som tjener til fred!» Flevit super illam (Luk 19,41). Han gråt ved Lasarus’ død, slik vi gråter over dem vi elsker, så jødene som var vitne til dette, sa til hverandre: «Se hvor glad han var i ham» (Joh 11,36). Kristus gråt fordi hans hjerte var rørt; han gråt for sin venn; tårene sprang fra dypet av hans hjerte. Flere ganger står det også i evangeliet at hans hjerte ble rørt av medfølelse (Luk 7,13; Mark 8,2; Matt 15,32).
Mer enn dette har han følt tristhet, tungsinn og frykt: Coepit pavere et taedere, et moestus esse (Mark 14,33; Matt 26,37); i hans dødsangst i Getsemane blir sjelen hans overveldet av sorg: Tristis est anima mea usque ad mortem (v. 38); angst gjennomtrengte hans sjel så dypt at det presset frem «høye skrik og tårer» (Heb 5,7). Alt hånet, alle krenkelsene han ble utsatt for i sin pasjon, å bli slått og spyttet på, alle disse fornærmelsene, langt fra å gjøre ham ufølsom, påførte ham intens lidelse. Siden hans natur var mer fullkommen, var hans følsomhet større og mer delikat. Han ble kastet ned i en avgrunn av lidelse. Til slutt, etter å ha vist at han var et sant menneske, lik oss i alle ting, ville han lide døden som alle sønner av Adam: Et inclinato capite tradidit spiritum (Joh 19,30).
Det er altså både som Guds Sønn og som Menneskesønn at vår Herre er vårt forbilde – men først og fremst er han det som Guds Sønn. Denne tilstanden som Guds Sønn er i egentlig forstand det som er vesentlig og grunnleggende i Kristus, og det er i dette vi først og fremst må ligne ham.
Og hvordan kan vi gjøre det?
Kristi guddommelige sønneskap er typen på vårt overnaturlige sønneskap; hans tilstand, hans «væren» som Guds Sønn, er eksemplet på den tilstand vi må oppnå gjennom helliggjørende nåde. Kristus er Guds Sønn av natur og rett, i kraft av det evige Ords forening med menneskets natur; vi er det ved adopsjon og nåde, men vi er det virkelig og i sannhet. Kristus har dessuten helliggjørende nåde; han besitter den i sin fylde; fra denne fylde strømmer den mer eller mindre rikelig inn i oss, men i sin substans er det den samme nåde som både fyller Jesu skapte sjel og guddommeliggjør oss. Den hellige Thomas sier at vårt barnekår hos Gud er et bilde på det evige barnekår: Quaedam similitudo filiationis aeternae.
Kristus er Guds Sønn av natur og rett, i kraft av det evige Ords forening med menneskets natur; vi er det ved adopsjon og nåde, men vi er det virkelig og i sannhet.
Slik er den opprinnelige og overordnede måten Kristus først og fremst er vårt forbilde på: i inkarnasjonen blir han med rette Guds Sønn; vi skal bli det ved å ta del i den nåde som kommer fra ham, som guddommeliggjør vår sjels substans og gjør oss til Guds barn. Det er det første og vesentlige kjennetegnet på den likhet vi må ha med Kristus Jesus; det er betingelsen for all vår overnaturlige aktivitet. Hvis vi ikke først og fremst har i oss denne helliggjørende nåde, som er det grunnleggende tegn på likhet med Jesus, vil den evige Fader ikke anerkjenne oss som sine egne; og alt vi gjør i livet uten denne nåde, gir ingen fortjeneste som gjør oss delaktige i den evige arv: vi vil bare være medarvinger med Kristus hvis vi er hans brødre ved nåde.
Kristi dyder
Kristus er også vårt forbilde i sine gjerninger.
Vi har sett hvor virkelig han var menneske, nå må vi se hvor virkelig han handlet som menneske.
Også her er vår Herre for oss et fullkomment, men likevel tilgjengelig forbilde på all hellighet. I en uforlignelig grad praktiserte han alle dyder som kan pryde menneskets natur, i hvert fall alle de som var forenlige med hans guddommelige natur.
Du vet at med helliggjørende nåde ble Kristi sjel gitt den praktfulle samling av Den Hellige Ånds dyder og gaver. Disse dydene strømmet fra nåden som fra en kilde, og de kom til uttrykk i all sin fullkommenhet i løpet av Jesu liv.
Tro, håp og kjærlighet
Han hadde beviselig ikke tro. Denne teologale dyden finnes bare i en sjel som ennå ikke gleder seg over synet av Gud. Kristi sjel betraktet Gud ansikt til ansikt; den kunne ikke ha tro på Gud som den så, men den hadde den viljesunderkastelsen som er nødvendig for fullkommen tro, den ærbødigheten, den tilbedelsen av Gud – den første og ufeilbarlige Sannhet. Denne holdningen var i høyeste grad til stede i Kristi sjel.
Jesus hadde, strengt tatt, heller ikke dyden håp: det er ikke lenger mulig å håpe på det man allerede har. Den teologale dyden håp får oss til å ønske å ha Gud, samtidig som den gir oss tillit til at vi vil motta nåden som er nødvendig for å oppnå dette. Gjennom sin forening med Ordet ble Kristi sjel fylt av guddommelighet; den kunne da ikke ha håp; denne dyden eksisterte bare i Kristus i den forstand at han kunne ønske, og faktisk ønsket, at hans hellige menneskelighet måtte bli herliggjort med den tillagte herligheten som skulle tilkomme ham etter oppstandelsen: Clarifica me, Pater (Joh 17,5). Han hadde i seg selv, fra det øyeblikket han ble inkarnert, kilden og roten til denne herligheten; han lot den vise seg et øyeblikk ved sin forvandling på Tabor, men hans oppgave på jorden blant menneskene forpliktet ham til å skjule dens prakt inntil sin død. Det var også visse nådegaver Kristus ba Faderen om; ved Lasarus’ oppstandelse hører vi ham for eksempel henvende seg til Faderen i fullstendig tillit med følgende ord: Pater ego sciebam quia semper me audis (11,42).
Når det gjelder kjærlighet, praktiserte han det i høyeste grad. Kristi hjerte er en umåtelig smelteovn av kjærlighet. Kristi store kjærlighet er den han har til Faderen. Hele hans liv kan oppsummeres i disse ordene: «Jeg gjør alltid det som er Faderen til behag.»
Når det gjelder kjærlighet, praktiserte han det i høyeste grad. Kristi hjerte er en umåtelig smelteovn av kjærlighet.
La oss meditere over disse ordene i vår bønn; bare slik vil vi kunne trenge litt inn i deres hemmelighet. Denne ubeskrivelige kjærligheten, denne Kristi sjels hengivenhet for Faderen, er den nødvendige konsekvensen av hans hypostatiske forening. Sønnen er helt og holdent Ad Patrem, som teologene sier: dette er, om jeg kan uttrykke det slik, hans essens: den hellige menneskeligheten blir båret av denne guddommelige strømmen; etter å ha blitt, ved inkarnasjonen, Guds Sønns menneskelighet, tilhører den derfor Faderen fullstendig. Den grunnleggende holdningen, den primære og vante følelsen i Kristi sjel er nødvendigvis denne: Jeg lever for Faderen, «Jeg elsker Faderen» (Joh 14,31). Det er fordi han elsker Faderen at Jesus overgir seg selv til alt han vil; hans første handling da han kom til verden var en kjærlighetsgjerning mot ham: «Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje» (Heb 10,7). Man kan si at hele hans tilværelse her nede bare var et fortsatt uttrykk for denne første handlingen... I løpet av sitt liv gjentar han gjerne at hans mat er å gjøre Faderens vilje (Joh 4,34); derfor gjorde han alltid det som var ham til behag: Quae placita sunt ei facio semper (8,29). Alt som Faderen hadde befalt ham, oppfylte han til minste detalj (Matt 5,18). Til slutt var det av kjærlighet til Faderen at han ble lydig til døden på korset: Ut cognoscat mundus quia diligo Patrem, sic facio (Joh 14,31). La oss aldri glemme dette: hvis Kristus kunne si «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine» (15,13), hvis det er en trossetning at han døde for oss og for vår frelse, Propter nos et propter nostram salutem, så er det likevel sant at det var først og fremst av kjærlighet til Faderen at vår Herre ga sitt liv. Når han elsker oss, er det Faderen han elsker; han ser oss, han finner oss i Faderen: Ego pro eis rogo ... quia tui sunt (17,9). Dette er hans egne ord: «Jeg ber for dem ... for de er dine.» Ja, Kristus elsker oss, fordi vi er Faderens barn, fordi vi tilhører Faderen. Han elsker oss med en uutsigelig kjærlighet som overgår alt vi kan forestille oss, til en slik grad at hver og en av oss kan si med den hellige Paulus: Dilexit me et tradidit semetipsum pro me, «som elsket meg og ga seg selv for meg» (Gal 2,20).
Andre dyder
Vår Herre hadde også alle de andre dydene. Mildhet og ydmykhet: «Lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet» (Matt 11,29); han, Frelseren, for hvem hvert kne bøyer seg i himmelen og på jorden, kneler foran sine disipler for å vaske deres føtter. Lydighet: han er underordnet sin mor og den hellige Josef; ett ord i evangeliet oppsummerer hans skjulte liv i Nasaret: Et erat subditus illis (Luk 2,51). Han adlyder Moseloven; han går flittig til samlingene i tempelet; han underkaster seg de lovlig etablerte myndigheter og erklærer det nødvendig å «gi keiseren det som tilhører keiseren» (Matt 22,21); han betaler selv skatten. Tålmodighet: hvor mange vitnesbyrd har han ikke gitt om dette, spesielt under sin bitre lidelse! Hans uendelige barmhjertighet overfor syndere: med hvilken vennlighet han tar imot den samaritanske kvinnen og Maria Magdalena! Som den gode hyrde skynder han seg å lete etter det bortkomne fåret og bringe det tilbake til flokken. Han er full av glødende iver for Faderens ære og interesser; det er på grunn av denne iveren han driver ut selgerne i tempelet og fordømmer fariseernes hykleri. Hans bønn er uavbrutt: Erat pernoctans in oratione Dei (Luk 6,12). Hva skal vi si om den opphøyde kommunikasjonen mellom det inkarnerte Ord og Faderen, om den fromhets og tilbedelses ånd som vår Herre var fylt av?
I ham blomstret altså alle dyder i sin tid, til Guds ære og for vår frelse.
Faderen til behag
Du vet at de gamle patriarkene, før de forlot denne verden, pleide å gi sin eldste sønn en høytidelig velsignelse som var som et løfte om himmelsk velstand for hans etterkommere. Vi leser i Første Mosebok at patriarken Isak, før han ga denne høytidelige velsignelsen til sin sønn Jakob, kysset ham og, idet han luktet duften av hans klær, ropte av glede: «Kjenn, lukten av min sønn er lik lukten av en eng som Herren har velsignet», Ecce odor filii mei sicut odor agri pleni, cui benedixit Dominus. Og straks, ført ut av seg selv, kalte han ned de rikeste velsignelser fra det høye over sin sønns hode: «Måtte Gud gi deg dugg fra himmelen, fruktbar jord og rikelig av korn og ny vin! Folk skal tjene deg, folkeslag bøye seg for deg. Vær herre over dine brødre ... Forbannet er de som forbanner deg, velsignet er de som velsigner deg!» (1 Mos 27,27–29).
Denne scenen er et bilde på den glede Faderen har når han betrakter menneskeligheten til sin Sønn Jesus, og på de åndelige velsignelser han øser over dem som er forent med ham. Som en eng dekket av blomster, er Kristi sjel prydet med alle dyder som kan forskjønne menneskets natur. Gud er uendelig. Som sådan er hans krav uendelige, og likevel var den minste av Jesu gjerninger gjenstand for Faderens velbehag. Da Kristus Jesus arbeidet i det ydmyke verkstedet i Nasaret, da han samtalte med mennesker eller satt til bords med sine disipler – ting som tilsynelatende var så enkle – så hans Far på ham og sa: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede», Hic est Filius meus dilectus in quo mihi complacui (Matt 3,17). Og han legger til: «Hør ham», Ipsum audite, det vil si, betrakt ham for å etterligne ham: han er deres forbilde, følg ham: han er veien, og ingen kommer til meg uten gjennom ham, ingen har del i mine velsignelser uten gjennom ham (Ef 1,3), for jeg har gitt ham fylden av dem, slik jeg har gitt ham jordens folk i arv (Sal 2,8). Hvorfor tar den himmelske Far slik uendelig glede i Jesus? Fordi Kristus utrettet alt på en fullkommen måte, og hans gjerninger var uttrykk for de edleste dyder; men særlig fordi alle Kristi gjerninger, selv om de i seg selv var menneskelige gjerninger, var guddommelige i deres opphav.
Da Kristus Jesus arbeidet i det ydmyke verkstedet i Nasaret, da han samtalte med mennesker eller satt til bords med sine disipler ... så hans Far på ham og sa: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»
Å, Kristus Jesus, full av nåde og forbilde på alle dyder, elskede Sønn som Faderen har velbehag i, vær den eneste gjenstand for min kontemplasjon og kjærlighet. Måtte jeg betrakte alle forgjengelige ting som «skrap» (Fil 3,8), for å finne min glede i deg alene; måtte jeg søke å etterligne deg, for ved deg og med deg å være Faderen til behag i alle ting!