De østlige kirker
Kan klassifiseres i fire grupper, etter deres kirkelige fellesskap. Det er bare i den fjerde at vi finner de østlige katolske kirker.
- Østens assyriske kirke. Den er ikke i kommunion (fellesskap) med noen annen kirke (minst 500 000 medlemmer).
- De fem eldste orientalsk-ortodokse kirker. De er hver enkelt helt uavhengige, men er i kommunion med hverandre (ca. 75 000 000 medlemmer).
- Den ortodokse kirke – som er en gruppering av en rekke autokefale og autonome kirker som enten anerkjenner patriarken av Konstantinopel som uttrykk for sin enhet og som har visse rettigheter og plikter, eller snarere anerkjenner patriarken av Moskva (ca. 220 000 000 medlemmer).
- De østlige katolske kirker som er i full enhet med biskopen av Roma, paven (ca. 17 700 000 medlemmer).
(Den latinske kirke)
I tillegg til de direkte ovennevnte østlige katolske kirker, er det i Den katolske kirke også Den latinske kirke («Vestkirken» – til forskjell fra «østkirkene»). Den er statistisk svært dominerende på katolsk side, med knapt 98,7 % av alle katolikker.
Latinske katolikker er mer tallrike enn de østlige katolikker i så å si alle verdens land. Katolikker tilhørende østlige riter dominerer over de vestlig-rituelle (latinske) katolikker i Ukraina, Nord-Makedonia, Libanon, Syria, Irak, Georgia, Armenia, Egypt og Eritrea, og i den indiske delstaten Kerala.
Ritene i Den katolske kirke
En «ritus» betyr den måten man ordner Kirkens offentlige bønn på, dvs. normene for den liturgiske aktivitet. En ritus er en liturgisk, teologisk, åndelig og disiplinær arv og kultur. De østlige katolske kirker består av en rekke distinkte, selvstendige kirker, av fem hovedtradisjoner:
- Den aleksandrinske (etter det gamle patriarkalsetet Alexandria i Egypt),
- Den antiokenske (etter Antiokia),
- Den armenske,
- Den kaldeiske, og
- Den konstantinopelitanske (eller bysantinske – etter Bysants, senere kalt Konstantinopel).
Ritene i Den katolske kirke har sine egne hierarkiske strukturer, men det er alltid full enhet i tro mellom dem. Innen de fem tradisjoner er det også mellom de forskjellige kirker en stor overensstemmelse i de liturgiske uttrykksformer.
Den historiske bakgrunn for de østlige katolske kirker
De ikke-bysantinske kirker skilte seg fra de øvrige i løpet av det første tusen-år. Men det endelige skisma mellom Øst og Vest – Bysants og Den latinske kirke – ble symbolisert ved de gjensidige ekskommunikasjoner (bannlysninger) i 1054. Da bannlyste den pavelige utsending og Patriarken av Konstantinopel hverandre. Dette ga mer permanens til det skille som gradvis var oppstått. Det ble foretatt forskjellige forsøk på gjenforening, f.eks. ved det II. konsil i Lyon (1274), konsilet i Konstanz (1414–18) og særlig konsilet i Basel-Ferrara-Firenze (1439–45). Men de slo alle feil.
Men over tid var det deler av nær sagt alle de ortodokse kirker som gjenforente seg med Roma, og de ble det vi idag kaller de østlige katolske kirker (eller de katolske østkirker). Men det er viktig å få med seg tre unntak: Maronittene i Libanon og italo-albanerne i Sør-Italia hadde aldri brutt med Roma, og Den syro-malabariske kirke i Sør-India har en helt annen historie.
De rituelle tradisjoner i Den katolske kirke
Ifølge Annuario Pontificio, den pavelige årbok, er det 23 orientalske katolske kirker med ca. 17,7 millioner medlemmer.
De kan kategoriseres slik iflg. sin rituelle tradisjon (medlemstall oppdatert 2024/2025):
Aleksandrinsk tradisjon:
- Den egyptiske (koptiske) kirke (254 000 medlemmer)
- Den eritreiske kirke (175 000 medlemmer i Eritrea, og høyt ukjent antall utenlands)
- Den etiopiske kirke (81 000 medlemmer i Etiopia, og ukjent antall utenlands)
Antiokensk tradisjon:
- Den maronittiske kirke (3 535 000 medlemmer)
- Den syriske kirke (119 000 medlemmer, og mørketall på noen titusener?)
- Den syro-malankarske kirke (492 000 medlemmer)
Armensk tradisjon:
- Den armenske kirke (754 000 medlemmer)
Kaldeisk eller øst-syrisk tradisjon:
- Den kaldeiske kirke (636 000 medlemmer)
- Den syro-malabarske kirke (4 251 000 medlemmer)
Konstantinopelitansk eller bysantinsk tradisjon:
- Den albanske kirke (1 900 medlemmer)
- Den belarusiske kirke (10 000 medlemmer)
- Den bulgarske kirke (10 000 medlemmer)
- «Den bysantinske kirke»* (11 000 medlemmer)
- Den greske kirke (6 000 medlemmer)
- Den italo-albanske kirke (61 000 medlemmer, hvorav 55 000 i deres to eparkier sør i Italia)
- Križevci – Den gresk-katolske kirke i Kroatia og Serbia (44 000 medlemmer).
- Den makedonske kirke (11 500 medlemmer)
- Den melkittiske kirke (1 620 000 medlemmer)
- Den rumenske kirke (480 000 medlemmer)
- Den russiske kirke (3 000 medlemmer)
- Den rutenske (eller rutensk-ukrainske) kirke (418 000 medlemmer)
- Den slovakiske kirke (211 000 medlemmer)
- Den ukrainske kirke (4 200 000 medlemmer)
- Den ungarske kirke (294 000 medlemmer)
* Den bysantinske kirke (11 000 medlemmer) er en samlende gruppering for troende i Kasakhstan og Sentral-Asia av varierende særkirkelig gresk-katolsk historisk opphav.
Liturgiske språk
De geez-aleksandrinske kirkene – den etiopiske og den eritreiske – bruker geez (gheez, ge'ez), som var det offisielle språk i Etiopia på 400-tallet da de første oversettelser av liturgien og Den hellige skrift ble gjort. Den koptiske kirke i Egypt bruker koptisk og arabisk.
Den antiokenske liturgi feires nå på syrisk, men både blant maronitter og syrianere er det større eller mindre innslag av arabisk i gudstjenestespråket. Blant malankarerne i India benyttes i tillegg til syrisk det dominerende språket i Kerala, som er malayalam.
Den armenske kirke bruker klassisk armensk, som var det offisielle språk i Armenia på 400-tallet.
Den kaldeiske (syro-orientalske) tradisjon nådde helt øst til Kina og India, men syrisk overlevde i Den kaldeiske kirke – men det ble uttalt og skrevet annerledes enn i Syria. Den syro-malabarske kirke bruker malayalam. Denne kirke går tilbake, iflg. tradisjonen, til apostelen Thomas' misjon i India.
Den konstantinopelitanske eller bysantinske tradisjon, ofte kalt den greske ritus i Vesten, brukte opprinnelig utelukkende gresk. Liturgiske tekster ble oversatt fra gresk til de respektive folkespråk. Til å begynne med fikk man liturgien på georgisk, syrisk, paleoslavisk og arabisk; senere på rumensk. Men senere er oversettelselsarbeidet fortsatt slik at den bysantinske liturgi nå feires på et stort antall språk.
Østlige katolikker i Norge
Det er Den latinske kirke som dominerer i Norge, og de tre katolske jurisdiksjoner og biskoper tilhører den latinske ritus. Ettersom ingen østlig kirke har etablert seg i Norge, hører de østlige katolikker inn under de latinske biskoper – men uten å måtte gi avkall på sin identitet som orientalere. Prester tilhørende østlige kirker tjenestegjør, eller har tjenestegjort i Norge med bosted her (for Den eritreisk-aleksandrinske kirke, Den kaldeiske kirke, og Den ukrainske kirke). Dessuten besøkes østlige katolikker av og til av prester og biskoper tilhørende deres ritus. Det er et firesifret antall østlige katolikker i Norge, særlig fra Eritrea og Etiopia (geez-aleksandrinske katolikker), fra Midtøsten (maronitter, melkitter, kaldeere, syrianere), fra India (syro-malabarer) og fra Øst-Europa (bl.a. fra Ukraina, Slovakia og Romania).