Av Bjørn Are Davidsen. Først trykt i St. Olav kirkeblad, nr. 4/2013. Davidsen er sivilingeniør, har skrevet flere bøker og blogger på dekodet.blogspot.com. Han er medlem av Den norske kirke og foreningen Skepsis.
Du kan være sikker på at media vil presentere funn av liv på andre planeter som en trussel mot kristen tro.
Da man for noen år siden mente å se spor av liv på Mars, ble astronomer spurt om de var “religionenes verste fiende”. Svaret var at funnet nok var i strid med religionene, men målet hadde ikke vært å angripe dem. Inntrykket endres ikke når det sies at vi i uminnelige tider har trodd vi er den eneste kloden med liv og at kristendommen ikke stemmer hvis det er liv på andre planeter.
Gammelt nytt. Dette er enda en av mytene som forstyrrer samtaler om tro og tanke. Men her passer det utmerket å si «allerede de gamle grekere», siden Epikur rundt 300 f.Kr. hevdet at det kunne eksistere flere verdener. På universitetene i Europa ble spørsmålet besvart positivt før 1300. I 1610 mente Kepler at det var liv på månen, Saturn og Jupiter. Slike syn kom inn i lærebøker på 1700-tallet.
For filosofer og teologer var utfordringen i det 13. århundre at dette var i strid med Aristoteles. I hans naturfilosofi kom planetbevegelsene av en ”første beveger” (Gud). Skulle det eksistere flere verdener, trengte man flere første bevegere, og det var absurd. Denne type tenkning førte til at biskop Tempier i Paris, der debatten foregikk, med pavens velsignelse i 1277 fordømte 219 påstander som begrenset Guds allmakt. Blant disse var at Gud ikke kunne lage mange verdener. Dermed ble det heretisk å hevde at vår verden var den eneste der det kunne være liv.
Resultatet var en lang diskusjon. Fransiskaneren William Vorilong (1390–1463) skrev at ”det må vurderes om mennesker kan eksistere i en annen verden, og om de har syndet slik Adam syndet. Jeg svarer nei, for de… stammer ikke fra Adam… Når det gjelder spørsmålet om Kristus ved å dø på denne jorden kunne forsone innbyggerne i en annen verden, svarer jeg at han er i stand til å gjøre dette, selv om det skulle være uendelig mange verdener. Men det ville ikke sømme seg for ham å reise til en annen verden der han må dø på ny”. Nå foregikk det nok viktigere diskusjoner, men spørsmålet om liv på andre planet er altså ikke ukjent i kirkehistorien.
Absurd? Likevel synes den å være ukjent for mange. Rasjonalisten Thomas Paine hevdet dermed i The Age of Reason (1795) at det var absurd å ha en kristen tro og samtidig mene det fantes utenomjordiske. ”Hadde det vært slik, ville den personen som man uærbødig nok kaller Guds Sønn, og noen ganger for Gud selv, ikke hatt noe annet å gjøre enn å reise fra verden til verden, i en endeløs rekke av død, med knapt et øyeblikks pause for å leve”.
Paines påstander skapte debatt. Det mest spennende bidraget sto Thomas Chalmers for, i sju foredrag i 1815. Han var en talebegavelse, og tusener møtte opp. Boken med foredragene ble en bestselger. Og Chalmers var ingen hvem som helst. I 1828 ble han teologiprofessor, femten år senere stod han i spissen for å opprette den evangeliske frikirken i Skottland.
Chalmers mente at kun de vantro hevder at de kristne mener Gud skapte verden kun for jorda og menneskenes skyld. Det er å fordreie kristen tro. Nettopp fordi universet er så stort, er det et vitnesbyrd om Guds kjærlighet at han kom til denne ”ringeste av sine provinser, forkledd som tjener, iførte seg menneskelig skikkelse, og lot seg ramme av så mye sorg og lidelse, like til døden, for oss”. Også andre planeter kan ha hatt et syndefall, enten med sin egen frelsesplan, eller være del av vår. Eller universet kunne være ”en trygg og jublende familie der vår fremmedgjorte verden er den eneste som har gått seg vill, eller det eneste tilfangetatte medlem”.
Nå appellerte ikke løsningen til alle. William Whewell argumenterte i 1853 for at siden Gud arbeidet i ”store mønstre” i tid og rom, kunne universet godt være tomt. Mennesket hadde så mye større verdi enn mineraler at det holdt med liv på jorda. Fordi Gud handler i hele universet etter sine lover, er selv ikke ”den fjerneste planet uten liv, for Gud bor der”.
C.S. Lewis. På 1900-tallet tok C.S. Lewis opp temaet i romaner og artikler som Religion og Romfart? (samlet i Om forlatelse og andre essays). Noe av det han hadde merket seg var at begrunnelsen for å forkaste kristen tro endret seg. Da han var ung, ble det sagt ”at universet ikke bare var uvennlig overfor liv, men direkte fiendtlig. Liv hadde bare oppstått på vår planet ved en ren tilfeldighet ... og det ville være drøyt å tro at det kunne skje mer enn én gang. Livet var antagelig bare et jordisk avvik. Vi var alene i en uendelig ørken. Hvilket viste det meningsløse i den kristne troen på en skaper som interesserte seg for levende vesener”.
Noen år var dette snudd: “Alle jeg møtte, hadde bestemt seg for at universet antagelig var vel besørget med beboelige planeter og liv. Hvilket igjen viste det meningsløse i den foreldete kristne troen på at Gud kunne interessere seg for mennesker”.
Kort sagt, alltid et stjerneargument med «kron jeg vinner, mynt du taper».