Et foredrag holdt av p. Olav Müller i anledning Den katolske kirkes Olsokfeiring (Trondheim/Stiklestad) i 2011.
Innledning
Kjære venner. Vanligvis er jeg ikke så begeistret for å tale om meg selv, men tittelen på foredraget, "Olav den hellige i mitt liv", har jeg ikke valgt selv. Den er blitt gitt meg som en utfordring og tvinger meg til adskillig egoprat. Det får stå sin prøve!
Min barndom sammen med Olav digre
Jeg er vokst opp i et godt hjem, men kristendommen var her tabubelagt. Først da jeg begynte på folkeskolen, fikk jeg høre om mannen fra Nasaret. Og det var nok også i disse barneårene jeg først stiftet bekjentskap med Olav Haraldsson. Allerede den gang var jeg en lesehest. I fars bokhyller kom jeg over Snorres Heimskringla. Jeg leste den fra perm tilperm og var mektig imponert over den staute Olav digre. Ham ville jeg ta til forbilde. Det ble det rikelig anledning til de syv årene jeg gikk på Ila skole. For kronologiens skyld må jeg her nevne at jeg om to måneder blir 87 år så jeg altså har rukket å oppleve tiden før, under og etter krigen. I mellomkrigstiden, i de harde trettiårene, gikk det ikke et friminutt uten at det ble utkjempet blodige slagsmål i skolegården. To elever dengte løs på hverandre med knyttnevene. Andre skuelystne slo ring rundt kamphanene og skrek: “Mer blod, mer blod!" Dagfinn Muller, som jeg het den gang, var en stor slåsskjempe. Olav digre spøkte i bakgrunnen. Han gikk jo seirende ut av alle slag, bortsett fra det siste. Mine hardtslående knyttnever var vel også årsaken til at jeg ble valgt som formann for Den Sorte Bande, der jeg vokste opp på Dyrborg i utkanten av Trondhjem. Bandemedlemmene hadde en herlig tid. Vi laget totensleggere, konstruerte slitesterke håndjern, sloss med likesinnede bander fra andre bydeler, tok fanger, sperret dem inne i bankfunksjonær Brekkes hønsehus. Vi laget strengeløyper i Dyrborgskogen, og tjente fem øre på hver modig gutt og jente som våget å seile fra tre til tre. En herlig tid denne slyngelalderen mellom barndom og pubertet, hvor fantasi blir blodig alvor. I bakgrunnen lå Olav Haraldsson og egget til strid.
Men også på et annet feit var Olav Haraldsson et forbilde for meg. Ila Skole var i mellomkrigstiden et speilbilde av de voksnes klassesamfunn. Elever av velsituerte foreldre fikk merkelappen "snobban." Barn av fattigfolk - og de var langt i flertall - ble titulert "rampen". Lærere og lærerinner favoriserte snobban fysisk og psykisk. Rampen var ikke i tvil om hvem lærernes gunst hvilte over. Fremmedgjørelsen mellom snobban og rampen var påtagelig, et speilbilde av den motsetning som hersket i foreldregenerasjonen mellom velsituerte høyrefolk og arbeidsløse kommunister. Solidaritet mellom snobban og rampen var sjelden. Her lå nok også årsaken til de mange blodige feider i skolegården. Selv befant jeg meg et sted i gråsonen mellom snobban og rampen, og det var jeg stolt av. Jeg ble godtatt av begge grupper. Men at lærerne favoriserte snobban og lot fysiske avstraffelser mest bli rampen til del, bød meg imot allerede den gang. Det ville Olav Haraldsson aldri ha gjort, fant jeg ut. For det sto da vitterlig å lese mot slutten av sagaen at kong Olav "lot rike og fattige få samme straff " og "at dette var årsaken til den reisning folk i landet gjorde mot kong Olav. De tålte ikke hans rettferdighet, og han ville heller miste kongedømmet enn dømme urett" Ja, disse ord burde også våre lærere og lærerinner ha lagt seg på hjerte, har jeg tenkt.
Sammen med hellig Olav under krigen
Krigen kom, da var jeg 16 år. I 1942 måtte jeg som attenåring flykte til Sverige. Drømmen var å komme videre med fly til England for å slutte meg til de norske styrkene i Skottland. Men just på den tid bie all flyforbindelse mellom Sverige og England brutt. Men kort tid senere ble velutdannede norske offiserer i England smuglet over til Sverige. De såkalte politileirene ble opprettet. Tittelen "politileir" skulle kamuflere overfor den svenske allmennhet at det i virkeligheten dreide seg vel så mye om militær utdannelse av norske flyktninger. Her i Sverige konverterte jeg til katolisismen, (dere kan lese mer om dette i min nylig utgitte bok "Pateren dypper pennen"). Like over nyttår 1945 ble 2. rikspolitikompani, som jeg tilhørte, sendt med amerikanske fly fra Sverige til Finnmark for å sloss mot tyskerne. De var jo allerede på defensiven, hadde trukket seg ut av Russland til Finnland og derfra til Finnmark. Her ble - som dere vet - all bebyggelse brent og befolkningen evakuert sørover.
Nå som nybakt katolikk rykket Olav Haraldsson noe i bakgrunnen for å gi plass til Olav den hellige. Jeg hadde ingen teoretiske vanskeligheter med å be ham gå i forbønn for meg og våre styrker som stadig lå i trefninger med tyskerne på Finnmarksvidda. Jo, tenkte jeg, hvis det er sant at vi tilhører et hellig samfunn, som spenner over himmel og jord, ville det jo være direkte selvmotsigende om det var vanntette skott mellom den jordiske og himmelske del av dette samfunnet. Et fellesskap med ubrytelige stengsler mellom fellesskapets medlemmer er jo en kontradiksio in se og fortjener ikke navnet fellesskap i det hele tatt.
Det er klart at der jeg lå på fjelltoppene nær Skoganvarre i tyve kuldegrader og telegraferte til norske styrker fra England, som opererte nær Porsangerfjorden, da gikk mine bønner først og fremst til Gud. Men jeg fant det helt naturlig, ja, selvfølgelig, å påkalle hellig Olavs hjelp. Han var jo en av Guds gode venner, Norges evige konge, som i århundrene etter martyrdøden på Stiklestad ved sin forbønn hadde holdt sin hånd over det norske folk. Det var ikke tvil i min sjel. Olav den hellige ville ved sin forbønn hjelpe oss til seier over det tyvende århundres verste barbari, nazismen og dens håndlangere, die Wehrmacht.
Og den tanke tok til å spire i meg at den kampen hellig Olav i sin tid førte mot nordisk hedendom og ættesamfunnets forakt for de svake, hadde felles trekk med vår kamp mot det nazistiske barbari. Vi visste at Gøring hadde døpt sin datter i Wodans , altså Odins, navn. Vi visste også at ordet "Menschenunwurdiges Leben", menneskeuverdig liv, som ble brukt i den nazistiske leir, skjulte forferdelige forbrytelser. Langsomt men systematisk steg det tyske sorteringssamfunnet frem av nazismens ideologiske grums. Hundre tusener av psykisk tilbakestående barn og ungdommer ble hentet fra byer og landsbyer i Tyskland og fraktet til Hadomar, hvor de fikk dødssprøyten. Menschenunwurdiges Leben! Så tok jødeforfølgelsene til. Jesu landsmenn skulle utryddes. Konsentrasjonsleirene hadde jeg ennå ingen anelse om. Men jeg visste nok til å kunne sammenligne vår kamp mot det nazistiske helvete med hellig Olavs kamp 900 år tidligere mot et lignende hedensk barbari. Det som florerte i det nordiske ættesamfunn.
For å ta et eksempel: I norrøn, hedensk tid ble ættløse familier kastet levende i en åpen grav når ufred og barkebrødstider feiet over landet. Store og rike ætter beskyttet og hjalp kun sine egne. For den ættløse trell eller løysing var i trengselstider ingen hjelp å få. Døden var deres visse lodd. "Menschenunwurdges Leben! "Kun den siste gjenlevende mann eller kvinne i graven var den eneste som fikk leve og ble tatt hånd om. Eller for å ta et annet eksempel på slående likhet: Det tyske kravet om mer Lebensraum , altså utvidete landområder for det tredje riket og tilsvarende erobringer og undertrykkelser av nøytrale stater, hadde felles trekk med de rike, mannsterke ættenes brutale overfall i vikingtiden. Tenk bare på de grusomme vikingtoktene, og innad i samfunnet: Ætt stod mot ætt og den som brøt blodhevnens ubønnhørlige lov, var hver manns niding. De mektiges rett rådet grunnen. Den lovløshet hellig Olav kjempet imot den gang, hadde felles trekk med det nazistiske barbari våre norske tropper kjempet mot i sneødet på Finnmarksvidda. Det var klart at hellig Olav stod på vår side i kampen.
Sammen med hellig Olav i Trondheim som nybakt katolikk
Etter freden gjaldt det å ta igjen den undervisning jeg i tre lange krigsår hadde gått glipp av. Et undervisningens maratonløp på et privat gymnas ga meg etter to år en velfortjent artium. Også av andre grunner var det en slitsom tid. Under krigen hadde jeg kjempet for mitt jordiske fedreland. Nå gjaldt kampen det himmelske fedreland. Ja, for kamp var det og kamp ble det. Økumenikken eksisterte knapt på den tid, før og like etter krigen. Forholdene mellom de kristne konfesjoner kunne på den tid best sammenlignes med en fotballkamp. Det gjaldt å skåre flest mulig mål og høvle motstanderens kinnben ettertrykkelig.
Fordommene mot den katolske kirke var legio, men også omvendt. For å sammenfatte et omfattende emne kort vil jeg fortelle om en rettssak en kvinnelig huseier i Nerbyen førte mot sine leieboere. I rettferdig vrede utbrøt hun i rettssalen: "De e itj så greitt å vær mæ. I huset mitt bor det både alkoholikera å narkomane å katolikka og...."
På skolene jeg besøkte, både før og etter krigen, var de fleste lærere og lærerinner tradisjonelt antikatolske. Hjemme i familien på Dyrborg kom min far stadig med små stikkpiller mot sønnens kirkelige engasjement. Jeg stod skulder ved skulder med likesinnede kamphaner i en knøttende liten menighet - alltid med åndens dragede sverd parat til hogg. Å være katolsk ungdom på den tid, altså like etter krigen, var ensbetydende med kamp. Du fikk juling og ga rikelig med juling tilbake. Men pytt sann! Det var jo det hellig Olav også hadde gjort i sitt korte liv.
Under den årlige valfart til Stiklestad sang vi av våre lungers kraft: "Olavs banner høyt, Olavs banner høyt, Norges gamle banner høyt." Noen verdalinger, som stod ved veikanten og iakttok den katolske prosesjonen, som beveget seg fra Teglverket opp til vårt lille katolske kapell på Stiklestad, må ha tatt mektig anstøt av sangen. For i deres ører lød den slik: "Olav banner høyt, Olav banner høyt, Norges gamle banner høyt". Vel, det var ikke tvil i min sjel den gang: Norges evige konge stod på vår side i den krasse ordstriden mellom konfesjonene. Først adskillige år senere skulle jeg få et mer nyansert syn på den saken, og da i takt med en gryende økumenisk holdning både hos katolikker og lutheranere.
Sammen med hellig Olav under presteutdannelsen i et kloster
Etter endt artium kunngjorde jeg for mine foreldre at jeg aktet å bli katolsk prest. Min mor, som drømte om barnebarn og barnebarns barn, utbrøt forbitret: "Jeg ville heller at du giftet deg med en negresse". Ja, det kunne man si den gang uten at Dagbladet leet på et øyelokk. Jeg ville bli ordensprest med de hellige tre løfter: fattigdom, kyskhet og lydighet, og ikke sekularprest med kun sølibatsløftet. Valget om å tre inn i en orden skyldtes nok vissheten om faren ved norsk individualisme, frykten for å bli en klerikal einstøing. Jeg ante at jeg i fremtiden ville trenge ordenslivets fellesskap.
Når man på den tid avla ordensløftene, skulle man skifte navn. Den gamle Adam skulle begraves og den nye skapningen skulle oppstå av graven. Dette navneskiftet skjer ikke i dag, mye av respekt for dåpen og dåpsnavnet. Jeg fikk velge mellom tre helgennavn. Et av dem var Olav. Uten tvilens dilemma valgte jeg sporenstreks Norges evige konge til min fremtidige skytshelgen. Pater Olav skulle folk i fremtiden kalle meg.
Og jeg tar min skytshelgen til vitne på at jeg den gang - under de filosofiske og teologiske studier i klosteret - mer enn noen sinne før eller senere i mitt liv trengte hellig Olavs forbønn. Dette var i 1947 i et tysk kloster i Holland. Mine tyske ordensbrødre, som hadde fått sine studier i klosteret avbrutt på grunn av militærtjeneste, kom nå en etter en tilbake fra krigsfangenskap i øst- og vestlige land. De var selvfølgelig ikke nazister. Den katolske kirke led mye under Hitler-tiden. Men på grunn av den eneste og ensidige propagandaen de hadde vært utsatt for i oppveksten, hadde de et helt annet syn på krigens gang enn jeg.
Det som forverret situasjonen var at agget mot tyskerne - nå to år etter krigen - fortsatt satt dypt rotfestet i mitt sinn. Men det stod klart for meg at uten forsoning med den tidligere fiende hadde jeg sviktet som kristen og kunne blåse tanken om å bli prest en lang marsj. Uten Guds støttende nåde og kong Olavs forbønn hadde jeg aldri vunnet den kampen. Men det gjorde jeg. Ja, det gikk så godt at jeg snart tok til å respektere mine unge ordensbrødre. Og da jeg etter presteutdannelsen to år virket som prest i to tyske landsbyer ble jeg inderlig glad i tyskerne. Ikke bare hellig Olavs forbønn, men også hans eksempel hjalp meg i forsoningsprosessen. Vi leser i sagaen at kong Olav kunne svinge sverdet i slag han trodde var nødvendige for å sikre kongedømmet. Men vi finner i sagaen også en mengde bevis på at han ga grid til fiender han hadde overvunnet, og sluttet vennskap med karer som tidligere hadde sveket ham og brutt troskapseden til sin konge. Ja, selv i den opphetede stemning på Stiklestad - da de to hærene sto overfor hverandre - talte Olav forsonende ord til KalvArneson, som hadde latt seg kjøpe av den dansk-engelske kong Knuts "røde gull" og blitt landssviker.
Et ufattelig forsoningens mysterium fant dessuten sted like etter kong Olavs fall på Stiklestad. Ved sin død seiret Olav over fiendens tilsynelatende uforsonlige hat. Nærmest over natten etter kongens fall tok trønderne til å tale om at Olav var en hellig mann. De angret bittert på at de hadde tatt livet av ham og begynte å be ham gå i forbønn for seg hos Gud. Jo, hellig Olav ble et forbilde for meg, også på en mann som kunne inngå forlik selv med sine bitreste fiender.
Sammen med hellig Olavs kamp for indre og ytre frihet
Et annet område hvor Olav den helliges eksempel lokket og lokker til etterfølgelse, er hans trang til og streben etter åndelig og fysisk frihet. Når du og jeg vandrer gjennom Trondhjems gater i dag, er der vel sjelden vi bevisst tenker på at vi er frie og lever i et fritt land. Det tar vi som en selvfølge. Først når landet vårt blir hærtatt - som Norge ble under krigen - og fremmede makthavere tramper vår frihet og vårt menneskeverd under jernbeslåtte støvler, forstår vi hva vi har mistet og er villig til - med livet som innsatts - å kjempe for å gjenvinne frihetens kostbare gave. Selv var jeg under og etter krigen, ja, er jeg den dag i dag, ytterst sensitiv og på vakt straks den indre og ytre frihet står i fare.
Også Olav den hellige - det forstod jeg straks jeg ble kjent med ham - må ha hatt en lignende frihetstrang. Ta nå for eksempel hans frigjøring fra den mangslungne lagnaden, skjebnetroen. Det skjedde ved hans omvendelse fra hedensk religion til kristendommen. Det gikk slik for seg. Vinteren 1014 /1015 overvintret han som gjest hos hertug Richard II i Rouen, hovedstaden i Normandie. Hertug Richard II var en dyktig statsmann for Normandie og en ivrig kristen. Olav må ha hatt mange samtaler med hertugen og hans bror erkebiskop Robert. De må ha pratet om politiske, men også religiøse spørsmål. Et av de viktigste motiver for Olavs omvendelse må ha vært at han så kristendommen som en vei til indre og ytre frihet. I det norrøne hedenskap var det ikke gudene som var mektigst, men lagnaden, skjebnen. Både guder og mennesker var underkastet lagnadens jernhårde lov. Lagnaden kunne lede en sagaen kalte en lykkemann inn i konflikter som etter kort tid gjorde ham til en bedrøvelig ulykkemann. Lagnaden varen upersonlig, blind og ond makt. Troen på lagnaden førte mange inn i lammende resignasjon. Selv den mektigste ættehøvding måtte bøye seg for lagnadens tyranni. Fatalismen rådet grunnen.
I Rouen lærte Olav at Hvitekrist var mektigere enn lagnaden, og at alle, som bodde i manneheimen, var skapt til frihet. Så gjaldt det bare å gjøre de riktige valg, tre inn i Hvitekrists hird, avlegge troskapseden til himmeIdrotten, og så håpe på den totale frihet hos Allfaderen i himmelborgen etter å ha falt på slagmarken eller dødd i sotteseng.
Det var også andre sider ved kristendommen som for Olav pekte mot frigjørelse og frihet: Troen på livet etter døden. I æsatroen skildres livet i det hinsidige som et evig slagsmål mellom bolde krigere i Valhall. De som falt for sverd, våknet til nytt liv om kvelden. Da sitter de tapre krigere vennskapelig benket i Odins hall og eter flesk fra galten Særimne og bæljer i seg øl fra geita Heidrun. Neste dag tar våpenleiken til på ny. De forbereder seg til kampen mellom gode æser og onde jotner i verdensoppgjøret, Ragnarokk. Slike bastante forestillinger om livet etter døden har virket forlokkende på den unge sjøkonge tidligere, men må ha mistet mye av sin tiltrekningskraft i møtet med kristendommen og dens lære om den himmelske salighet.
Vi må jo ha lov til å tro at Olav - som alle oss andre - var skapt med intuitiv lengsel etter den absolutte sannhet, den absolutte kjærlighet og den absolutte skjønnhet, egenskaper som kristne til alle tider har trodd fløt ut av Guds vesen. Denne lengselen ble frigjort i Olavs sinn da han i Rouen tok avskjed med de skapte, dødelige, maktesløse, umoralske, hedenske guder og i dåpen fant veien til frihet i Jesus Kristus. Fra da av var han en bønnens mann. Det vitner sagaen om en rekke ganger. Sannheten hadde gjort ham fri.
Herfra gjør vi et sprang 900 år frem i tiden til den unge Dagfinn Muller og den mer modne pater Olav. Det ble den unge konvertitt snart klar over at det hersket likhet mellom vikingtidens tro på lagnaden og min samtids hyldest til den ufrie, materialistiske determinismen. I foreldrehjemmet, på skolen, og i lærebøkene i historie og litteratur ble jeg og alle andre - mer og mindre i det skjulte - innpodet at læren om menneskets fri vilje var en gedigen løgn, oppfunnet av mektige prelater i den mørke middelalder. Naturvitenskapen hadde nå - i vår opplyste tid - ved eksakte målinger funnet frem til at hele universet var determinert av naturlovene, og at det samme gjaldt for oss mennesker, fikk vi høre. Den frie vilje var en illusjon. Fra vuggen til graven var vi determinert, altså forutbestemt, i all vår gjerning av arv og miljø.
I ung alder har jeg ant likheten mellom den norrøne, forutbestemmende lagnaden og den materialistiske determinismen, som var nokså enerådende blant den toneangivende intelligentsiaen i min tid som barn og ungdom og nybakt konvertitt. Jeg røk i tottene på min far, protesterte mot lærerne på videregående, har i hele mitt presteliv hevdet at det er fritt frem for alle mennesker å følge sine idealer, og i frihet forme sitt liv etter dem. Som hellig Olav brøt med lagnadens trelldom har også jeg - med ham som forbilde - brutt med min tids determinisme. I mang en dyst har jeg hevdet at mennesket står fritt til å handle på tvers av, ja, motsatt av, hva arv og miljø skulle tilsi. Verken genene eller våre omgivelser er allmektige selv om de i mindre vesentlige ting kan ha innflytelse på hva vi velger. I vårt innerste vesen har vi en fri vilje som gjør oss i stand til å bryte med tilsynelatende tvingende naturlover og i suveren overhøyhet forme vårt eget liv.
Å seire sammen med hellig Olav i nederlag
Til slutt et mysterium i hellig Olavs liv, som kan bli oss alle til del, nemlig å seire i nederlag. Vikingtidens mennesker hadde liten sans for indre, åndelige sider ved personligheten. Man var så mye til kar, man var så mye til framifrå kvinne som man kunne demonstrere utad. Derfor også de latterlige mannjevningene vi leser om i sagaen. De var en skattet underholdning i hirdstuen når ølet steg til hodet. To menn skulle sitte overfor hverandre og skiftevis skryte av sine bedrifter. Så fikk de øvrige gjester finne ut hvem av dem som var gjevest. Vi hører også om høvdinger som holdt gjestebud med tusen innbudte. Huset blir innvendig pyntet med åklær. Alle gjestene skal få spise seg mette og drikke seg utørste på øl. Makt- og rikdomsdemonstrasjonene fikk slike dimensjoner at de for oss i dag synes barnslig naive ja, latterlige. Men for vikingtidens mennesker var de en måte å hevde seg på. Hederen vokste i takt med gjestenes lovord. Og hederen betydde alt i vikingtiden. Den ble skattet høyere enn selve livet. Vi leser i Håvamål:
Fe dør,
frender dør,
en sjøl dør på samme vis;
men ordets glans
skal aldri dø
i ærefullt ættermæle.
Fikk hederen en ripe i lakken på grunn av et skjevt ord fra en flåkjeftet drukkenbolt, måtte den gjenopprettes ved blodig hevn. Heder vant man ved sitt mot på slagmarken eller i holmgang, eller ved dagstøtt å demonstrere sin styrke, og ved bombastiske gjestebud og rike gaver til gode venner.
Helten kunne også med heder dø på slagmarken, det var den hyppigste og naturligste avskjed med livet i vikingtiden - ihvertfall hos overklassen. Hederen bevarte man hvis man kjempet modig, og gjerne døde med en spøk på leppen. Det var sykdom og død i sotteseng som fikk vikinggenerasjonen til å gruble. Her fant ikke tanken en rimelig løsning. Alle som døde i sotteseng og alle kvinner gikk jo til Helheims nitriste tilværelse.
Olav den hellige har byttet ut ordet heder med begrepet Guds vilje. Det var den man skulle følge enten det nå ga heder eller skam. Dette fikk kongen til fulle oppleve da motgangen meldte sin ankomst i hans liv. De ti første årene han hersket i Norge, gikk all ting lett og greit for ham. Men senere ble alt det han fant på, tungt og vanskelig. Folk gjorde oppstand mot ham, og kong Knut av Danmark - England seilte til Norge med en uovervinnelig hær og ble
tatt til konge på alle tingene langs norskekysten. Med en håndfull trofaste menn måtte kong Olav flykte fra en fjord på Vestlandet, østover til Sverige og derfra til Gardarriket. Det var i motgangens år han lærte lidelses mysterium å kjenne. Den norrøne heder var det ikke mye igjen av under landflyktigheten i Gardarriket. Hans kongsgjerning hadde lidd skipbrudd. Ættearven var tatt fra ham. Odelslandet var hærtatt av en utenlandsk konge. Kristendommens fremtid var truet når stormennene hjemme i Norge fikk ture frem som de ville. Den selvbevisste Olav lever nå på fyrst Jaroslavs nåde. Kong Olav gjør en dårlig figur foran sin tidligere tiltenkte festemøy Ingegerd, prinsessen fra Sverige. Hun er nå gift med fyrst Jaroslav. Maktens glorie er tatt fra Olav, en konge uten land, ribbet for heder.
Men nå var det ikke personlig heder Olav grunnet på disse to årene i eksil, men Guds vilje. Skulle han våge å dra tilbake til Norge for å erobre landet på nytt eller ta imot det len som fyrst Jaroslav tilbød ham, eller dra til Jerusalem for å tre inn som munk i et kloster. Det er disse mulighetene han grubler på. Han fåren drøm som skjærer gjennom tvilens tåkehav. Det er Olav Trygvason som viser seg for ham i en drøm og sier: "Reis du tilbake til ditt eget rike, som du har fått ved arv og rådd for lenge med den hjelp som Gud ga deg .... Det er en konges ære å seire over sine uvenner, og det er en ærefull død å falle med sine menn i kamp." Legg merke til: Olav Trygvason lover ham ikke en ærefull seier, men ber ham gjøre Guds vilje.
På vei tilbake til Norge har nok håp om seier og forutanelse om død vekslet i Olavs sinn. På Stiklestad egger han til kamp for å vinne, men forbereder samtidig sin egen død. I en tale han holder for sine menn, sier han: "Det skal dere vite, jeg flykter ikke fra denne kampen. Enten skal jeg seire over bøndene eller falle i slaget." Olav får banesår, lener seg mot en sten og ber Gud hjelpe seg. Men så skjer det jeg så vidt har streifet inn på tidligere. Etter kongens fall snur stemningen seg - først hos høvdingene, så hos bøndene. Den trønderske allmuen, som før slaget raste i fiendskap mot kongen, skiftet holdning nærmest over natten. Og Snorre skriver: "Den vinteren (som fulgte) var det mange her i Trondheimen som tok til å tale om at Olav Haraldsson var virkelig en hellig mann, og at det hendte mange jærtegn på grunn av hans helligdom. Mange tok til å påkalle kongen i slike ting som de syntes var viktige. " Seier i nederlag! "Når jeg er svak, da er jeg sterk, "sier Paulus. Ludvig Daa skriver: "Aldri har et omslag i et folks dom vært hurtigere og grundigere enn det som nå fulgte (etter kongens død). Det er en kjerne av mysterium i dette stemningsskifte, som ledet til den formelle helgenkåring. Etter Stiklestad skjer et paradigmeskifte i norsk historie. Rikskongedømmet er kommet for å bli. Et etisk skifte tar til: Det skjer en glidende overgang fra kollektiv ættemoral, over en kristen lovreligion, som skulle holdes, til en dypere folkefromhet, en individualmoral, som bygger på enkeltmenneskets uendelige verdi. En total seier i nederlag har funnet sted.
Det største som skjer er nok den nye kristusforståelsen med sine følger. Den lidende Kristus, offerlammet, hadde vikinggenerasjonen liten forståelse for. På det romanske korset, som var vanlig i misjonstiden, er Kristus slettes ikke en maktesløs taper. Han er vikingkongen som blir torturert uten å fortrekke en mine. Etter sin død skal han ned i helvete og bekjempe djevelen og alle onde ånder og binde dem med lenker av ild. Så opplever nordmenn at Olav Haraldssonfaller i slaget, men seirer etter å ha lidd et forsmedelig nederlag på slagmarken. De ser at de saker han under motstand kjempet for mens han levde, fikk full gjennomslagskraft etter og ved hans død. Forunderlig! Slikt var ikke vikinggenerasjonen vant med. Tanken gikk derfra til Bibelen. Var det ikke nettopp dette som også hendte på korset. De mintes Jesu ord om hvetekornet, som først må falle i jorden å dø før det kan bringe rik frukt. Det romanske krusifikset med den triumferende vikgkonge spikret til et tre, blir etter hvert byttet ut med det gotiske krusifikset. Her er det den lidende, hederløse - tilsynelatende tapende - kristkonge som henger naglet på smertens tre. Enforsmedelig død og et nederlag som fører til en ufattelig seier for ham og oss." Kristi seier på korset og kong Olavs seier på Stiklestad må være beslektet med hverandre har det demret for våre forfedre. En kristusrevolusjon fant sted.
Herfra gjør vi atter en gang et sprang 900 år fremover i tiden til en nybakt katolikk i Trondhjem. Ja, er det noe jeg har lært av min skytshelgen, så må vel det viktigste være dette å la hvetekornet falle i jorden å dø, for så å bære rik frukt. Jeg har opplevd mange nederlag i mitt liv, men ser ikke på dem bare som ulykker. Sammen med Kristus har så mang en gang nederlag ført til seier i mitt liv.
I min forkynnelse har jeg også stadig vært inne på dette. Vår samtid har felles trekk med tiden før hellig Olavs fall i 1030. Vårt ideal i dag er at vårt liv helst skal være en strak seiersgang fra vuggen til graven. Vi skal gjøre det godt på skolen, ha karriere i yrkeslivet, oppnå fremgang på alle bauer og kanter. Familielivet skal være vellykket. Helst skal vi strutte av sunnhet. Vi jager de narkomane bort fra Plata i Oslo. Turister skal ikke se dem. For slik er jo ikke det norske samfunn. Jo, vel gir vi gamle Ola og Kari et jovialt klapp på skulderen og sier: "Nå skal du ta det med ro her på pleiehjemmet, du har fortjent det." Men våre tanker går i motsatt lei: "Nå gamle mann og kvinne har dere havnet på skraphaugen og koster samfunnet dyre penger. Som suksessfull yrkesaktiv har jeg liten tid til å besøke dere." Slike holdninger har jeg kritisert i så mang en preken, og visst at jeg hadde hellig Olav på min side.
En etisk helomvending er nødvendig skal kristendommen blomstre i vårt land. Det er ikke seier på velferdsfronten som teller mest for Gud, men seier over det oppblåste egoet, viljen til med Guds hjelp å korsfeste den golde selvdiggingen, ja, la hvetekornet falle i jorden og dø, for slik å vinne seierskransen som er et fruktbart liv for Gud og nesten. Det var ikke Petter Nortugh som vant den største seieren sist søndag, men en ukjent gammel dame i Geitveita. I flere år hadde hun gått med et uforsonlig hat til en slektning, som hadde gjort henne mye ondt. Da hun bad sin aftenbønn søndag kveld, så hun klart at hennes kristenliv var stivnet til is. Hun bad Gud om hjelp , grep telefonen og forsonet seg med sin tidligere fiende. Det var hun som stod med førstepremien på Guds seierspall sist søndag.
Hellig Olavs forbønn når jeg skal dø
Statistisk sett har jeg ikke lenge igjen å leve. Når den siste sykdom melder seg og det lakker mot slutten, skal jeg med hellig Olavs hjelp leve den fruktbareste fase i mitt presteliv. Jeg vil legge mitt liv og mine lidelser frem som et offer for Kristus. Da vil han i nåde ta mine skrøpelige, rustne offergaver opp i sitt korsoffer, forgylle dem og så legge alt frem for Gud Fader til alle menneskers frelse. Når så døden kommer, vil jeg dø sammen med den døende Kristus og be hellig Olav hviske Gud i øret: "Ta deg av den gamle prestkaillen. Slipp ham inn gjennom Peters port, selv om han ikke har fortjent det".