KOPI AV ORIGINALEN: I februar 1862 sendte den danske kong Fredrik VII en eksakt kopi av olavsrelikvariet til den svenske dronning og katolikk Josefine. Selve relikvien, Hellig Olavs leggben, er dog det autentiske. Foto: Kristin Svorte
Den første katolske kirke som efter reformasjonen ble reist i Norges land, var viet den gamle helgenkonge. Det var St. Olavs-kirken i Oslo, påbegynt i 1852 og høytidelig innviet i 1856.
Tekst: Johannes J. Duin
Helt fra de første år da igjen en menighet med fastboende prest var opprettet i Oslo (1843), hadde man også feiret kong Olavs årlige festdag 29. juli, som oftest på den påfølgende søndag. I 1861 var biskop Studach, apostolisk vikar for Sverige og Norge, og dronning Josefine, den katolske hustru til kong Oscar I og farmor til den nu avdøde Gustav VI av Sverige, begge tilstede ved Olavsfeiringen i Oslos nye katolske kirke. Ved den anledning gjorde Mgr. Studach Hennes Majestet oppmerksom på Olavsrelikvien som ble opbevart på det danske Nationalmuseet i København. Da den 16-årige Josefine som kronprinsens brud i 1823 kom til Sverige, var det en ung prest som fulgte henne til det protestantiske Norden som hennes private hoffkapellan. Presten var den senere biskop Studach, og man forundres da heller ikke over at han i 1861 fremsetter forslaget for dronning Josefine at hun ved en personlig henvendelse til den danske konge skulle utbe seg den nevnte Olavrelikvie som gave.
Februar året efter sendte den danske konge, Fredrik VII, henne denne omtalte relikvie, innesluttet i en nøyaktig kopi av det originale relikviegjemmet som fortsatt oppbevares på Nationalmuseet i København. I de dokumenter som fulgte med, ble det gjort rede for at relikviaret visstnok hadde formen av en arm med (avbrutt) opprakt hånd, men at relikvien «forlængst» var erkjent å stamme fra et av Olavs ben. Relikviegjemmet hadde helt fra kong Kristian Vs dager (regjerte 1670–1699) vært oppbevart i København, og museumsdirektøren erklærte at han ikke hadde noen grunn til å tro eller anta at det ben som var overlevert ham med det originale gjemmet, i tidens løp skulle være ombyttet eller forandret.
Søndag 3. august 1862, da Olavsfesten ble høytideligholdt, førtes relikvien i høytidelig prosesjon inn i St. Olavs-kirken i Oslo, der den siden i sitt gjemme har hvilt under Maria-alteret, (likeledes en gave fra samme katolske dronning).
Dronning Josefine overdro relikvien og det nye gjemmet, der den avbrutte hånd var restaurert, til mgr. Studach, som ved pastor Anton Bernhard lot den overbringe fra Stockholm til Oslo.
I et brev datert Stockholm 20. februar 1862 meddeler biskop Studach sogneprest Lichtlé ved St. Olavs-kirken i Oslo med glede og stolthet at han er kommet i besittelse av den eneste ennu eksisterende relikvie av Hellig Olav og at formidleren, dronning Josefine, har pålagt ham – som han selv former det l brevet – «ikke å nevne noe offentlig om dette før ved overrekkelsen av relikvien til Den katolske kirke i Christiania. Taushet er altså påbudt. Imidlertid kan denne saken meddeles hr. professor og historieskriver P. A. Munch i Christiania av takknemlighetsgrunner, idet han ga den første foranledning til denne gledelige begivenhet gjennom sitt brev til meg av 7. sept. 1857. jeg ber Dem derfor, hr. sogneprest, å gi hr. professoren muntlig beskjed herom, dog med bønn om at taushet blir overholdt til jeg har brakt relikvien til Christiania . . .» Søndag 3. august 1862, da Olavsfesten ble høytideligholdt, førtes relikvien i høytidelig prosesjon inn i St. Olavs-kirken i Oslo, der den siden i sitt gjemme har hvilt under Maria-alteret, (likeledes en gave fra samme katolske dronning).
Ved 900-årsfesten for Hellig Olavs død i 1930 ble «Helligdomsarmen», som den nu efter sin form en gang kalles, ført med i pilegrimsferden fra Oslo til Trondheim og Stiklestad. Kort efter kom en liten del av relikvien på innstendig bønn fra norsk-ættede katolikker til de Forente Stater, likesom også små deler av den benyttes ved alterkonsekrasjoner i Norge.
ORIGINALEN: Dette er det originale relikvariet fra 1200-tallet.
Kunstskatten oppbevares fremdeles ved Nationalmuseet i København.
Foto: John Lee, Nationalmuseet, Frederiksholms Kanal 12, DK-1220 København K
Historisk sikkerhet for relikviens ekthet?
Helligdomsarmen forekommer i så godt som alle avhandlinger eller inventarlister over norske kunstgjenstander fra middelalderen. Relikviegjemmet er nemlig et bronse- og emaljearbeide av høy kunstverdi, som vi nedenfor vil komme tilbake til. Like ofte opplyses det i den forbindelse at relikviariet er kommet til København fra domkirken i Trondheim, der det tidligere ble oppbevart. Går en fra forfatter til forfatter bakover i tiden, så viser det seg at påstanden om at den kom fra Trondheims domkirke første gang finnes i en håndskrevet inventarliste over kunstgjenstander på Nationalmuseet fra 1737. En enda eldre inventarliste fra 1690, satt opp og i 1696 trykt av Holger Jacobæus i hans Museum Regium, kjenner allerede denne «St. Olai Arm, indlagt i en Kiste af Messing forgylt, med en stor Crystall Steen mitt paa»; men hverken listen eller den trykte utgave sier et ord om at den skulle stamme fra domkirken i Trondheim. Den trykte utgave omtaler i den forbindelse at Hellig Olavs legeme i flere århundrer ble oppbevart der, og dette tør ha gitt anledning i den senere tilføyelse fra 1737, som derfor ikke synes å ha noen historisk verdi. En enda eldre inventarliste (1637) kjenner ikke til Helligdomsarmen, noe som tyder på at den først efter den dato er kommet til museet.
På vår forespørsel om relikviegjemmets museumshistorie har man også på Nationalmuseet i København vært interessert i saken, og magister Hermansen har der funnet frem til et trinn som går lengre tilbake enn listen fra 1690. Den 21.oktober 1684 og påfølgende dager ble det i amtmann Lützows hus, som lå ved slottsplassen København, holdt en stor auksjon, der følge en på forhånd trykt katalog «atskillig Metal og Rareteter» skulle selges. Den delvis latinske katalogen viser at Lützows samlinger var både store og verdifulle og inneholdt bl.a.:
- A(s)cia argentea creditur Regis Olai.
- S. Olai Silberne Spange zum Rocke.
- Brachium Sancti Olai Capsæ ex orichalco inclusum.
- Uniones parvulæ quibus tunica S. Olai ornata fuit.
(En sølvøks som formodes å ha tilhørt Kong Olav – St. Olavs kjortelspenne av sølv – St. Olavs arm, innlagt i et messingskrin – Små perler som St. Olavs kjortel var prydet med.)
At det var ved denne auksjon «Olavsarmen» kom til kongens museum, tør det neppe være tvil om siden det den 2. november 1684 fra kongens kasse utbetales 250 riksdaler for innkjøpte «rareteter» og gjemmet faktisk finnes der i 1690. Men hvor amtmann Lützow har fått den fra, er ennu ikke opplyst, og kan kanskje aldri klarlegges, avslutter magister Hermansen sitt brev.
Kilder fra middelalderen?
Vi kan altså følge relikviegjemmets historie tilbake til oktober 1684; men før denne dato ligger den i fullstendig mørke. Det ligger nær å spørre, og for en historiker å undersøke, om relikvien muligens nevnes eller omtales i noen kilde fra middelalderen eller senere. Alt ovenfor har vi pekt på grunnene til hvorfor middelalderens kilder i dag er så fattige når det gjelder Norges religiøse historie, og disse fattige kilder sier intet om Helligdomsarmen. Det som disse kilder nevner om Olavsrelikvier, bortsett fra hans legeme i Trondheim, er utelukkende om relikvier av annen rang, slik som hans hjelm, hans sporer, hans øks, hans kappe, hans kjortel o.lign., men aldri «fra hans ben» (ex ossibus).
Ut fra middelalderske forhold behøvde de oppregnede gjenstander neppe alltid å være brukt av helgenen mens han levet; de kunne altså godt være relikvier om de var benyttet efter hans død til hans statuer, for eksempel i Trondheims domkirke. Ennu i dag bærer statuene på mange valfartssteder mer eller mindre kostbare drakter som skifter med festdagene og kirkeårets forskjellige tider. At disse i Trondheim fra tid til annen ble fornyet og senere betraktet som relikvier, synes å være meget rimelig å anta, især fordi det øyensynlig ikke ble utdelt relikvier fra Hellig Olavs legeme, som jo var helt og ufordervet.
Kort før reformasjonen, den 6. august 1514, lar den dansk-norske konge Kristian II, som da en uke i forveien i Oslo har mottatt den norske kongekrone, skrive til Trondheim om å få noen «af sancti Oluffs reliquier som ther i ethers domkircke ære». Siden det var selve kongen som ba om det, er det sannsynlig at man fra Trondheim har forært ham noen Olavsrelikvier, uten at disse dog behøver å ha vært ex ossibus. Vel tyve år i forveien (1493) var biskop Magnus av Åbo i Finland fremkommet med en lignende bønn, men han nevner uttrykkelig helgenkongens legeme: Hvis det var mulig å få en liten relikvie fra Hellig Olavs legeme, skulle man også sende en lignende av Finlands vernehelgen, den hellige Henrik, til Trondheim. Om det virkelig har funnet sted en sådan utveksling, har vi hittil ikke funnet noen opplysning om. Alt dette skulle tyde på at den eventuelle Olavrelikvie som oppbevares i det armformede relikvieskrin, også i middelalderen var å anse som en meget kostbar relikvie, i og med at den virkelig var fra hans legeme (tibia-benet), noe vi hittil ikke har funnet noe annet eksempel på.
De gamle beretninger om helligdomsarmens ekthet
At Hellig Olavs legeme i samtlige tre gamle beretninger sies å være helt og ufordervet, kan uten tvil formuleres som et argument mot Helligdomsarmens ekthet. Var virkelig Hellig Olavs legeme i skrinet i Trondheim helt og fullstendig, kan det ikke samtidig oppbevares et skinneben på et annet sted. Spørsmålet blir om uttrykkene «helt og ufordervet» kan benyttes selv om så meget som et skinneben mangler, og dessuten om det ikke er usannsynlig at man har fjernet et sådant ben fra et ellers helt og ufordervet legeme.
Har man virkelig skilt det omtalte benet fra Hellig Olavs ellers intakte levninger, har man efter all sannsynlighet gjort det slik at det skulle være minst mulig påfallende. Ifølge de gamle beretninger var skjelettet fremdeles dekket av både kjøttet og huden, derfor synes intet å stå i veien for at et tibiaben kunne vært fjernet uten at det kunne sees utenfra skrinet. Det sies dessuten at legemet var svøpt dobbelt i lerret, og at det over dette igjen var lagt et stort stykke silke, noe som gjør at nesten hele legemet var skjult for pilegrimenes øyne. Beretningene omtaler uttrykkelig føttene og noen små skader på ansiktet. Det var nok de eneste deler av legemet som var synlig; disse var hele og ufordervet, og besøkende har da sluttet seg til at det øvrige legeme var likedan. Lårene, f.eks., har forfatteren av den eldste beretningen ikke sett, de var dekket; men, skriver han, man kunne kjenne dem og da kjentes det tydelig hud og kjøtt. Formuleringen i de gamle beretninger synes derfor ikke å utelukke Helligdomsarmens ekthet.
HÅNDFAST BEVIS: Relikvarie med Frans Xaviers høyre arm, Il Gesù i Roma.
Det kan faktisk nevnes et annet eksempel – muligens flere – på at en ikke liten del er blitt skilt fra et ellers helt og ufordervet legeme, og det i tider som ligger adskilig nærmere vår egen. Legemet til den store jesuittmisjonær den hellige Frans Xavier (d. 1552) oppbevares fremdeles ufordervet på øen Goa i India, mens hans høyre hånd og underarm i 1614 ble ført til Roma og oppbevares der ennu i dag i Jesuittenes kirke del Gesu: hånden og armen er likeledes ufordervet. Mot dette faktum fra nyere historie faller all diskusjon om mer eller mindre usannsynlighet.
Selve relikviegjemmet
Relikviegjemmet er et såkalt armrelikviar, laget i form av en arm, men den opprinnelige opprakte sølvhånd mangler på originalen. Selve skrinet er av tynt tremateriale, klædt med forgylt og emaljert messing (42,5 cm høyt, nederst 22,5 cm i tverrmål). Midt på den ene siden er innfattet en stor slepen krystall, hvorigjennom ved god belysning, relikvien var synlig. Rundt krystallen er anbrakt fire halvsirkler, og i hver av disse er i emalje fremstillet en engel. På den andre siden er i en medaljong fremstillet Kristus med evangelieboken og med hånden opprakt til velsignelse. Like over skuldrene ses en alpha og omega. Under er rundt omkring anbrakt fire helgener: en apostel, en biskop, en abbed og en abbedisse. Helt nederst på et omløpende bånd leses følgende innskrift, i tidlige, ennu litt gotiserte majuskler (store bokstaver): DEXTERA DOMINI FECIT VIRTUTEM. Øverst har gjemmet vært forsynt med en utstrakt hånd; et lite hengsel av sølv som ennå er igjen, viser at hånden antagelig var av dette metall.
Kunsthistorisk er det især emalje-medaljongene som vekker interesse. Farvene i emaljen er ennu meget pene og skarpe. Ifølge kjennere viser tiden og teknikken i utførelsen av emaljearbeidet at de er blitt til rundt året 1200 på emaljeverksteder i Køln. Denne aldersbestemmelse for relikviegjemmet synes å være av ikke liten betydning for den eventuelle relikvies ekthet. Gjemmets høye alder og store kunstverdi er to faktorer det bør holdes regning med. Når relikviariet i 1684 oppføres i auksjonskatalogen over amtmann Lützows museumsgjenstander, er det derfor nærmere 500 år gammelt – noe man da muligens ikke var oppmerksom på – og det anmeldes kort og enkelt som brachium Sancti Olai: Hellig Olavs arm. At man anså benet i relikviegjemmet som en del av en arm, kan tydelig føres tilbake til gjemmets ytre form, og er derfor neppe av videre betydning. Det man derimot har all grunn til å hefte seg ved, er at i noe så nøkternt som en auksjonskatalog, blir gjenstanden uten noe forbehold oppføres som Hellig Olavs arm. «Raritets-kamrene» var datidens mote, og det er derfor mot all sannsynlighet at amtmann Lützow ved auksjonen for første gang viste frem dette kostbare relikvieskrin med innhold. Og eventuelle kjøpere var i første rekke å søke nettopp blant de mennesker og i de kretser som han tidligere hadde vist sine samlinger. Formodningen at relikviegjemmet skulle ha fått navnet «Hellig Olavs arm» helt enkelt i anledning av auksjonen for å trekke kjøpere og tvinge opp prisen, kan derfor ikke sies å ha meget for seg. Tidligere besøkere fra Lützows samlinger ville uten vanskelighet ha oppdaget det.
OLSOKPROSESJON: Under olsokfeiringen i St. Olav domkirke æres
Hellig Olav idet relikvien bæres rundt i kirkerommet. De troende kysser
relikvariet og ber om helgenkongens forbønn. Foto: St. Olav domkirkemenighet
Rimelige slutninger – kirkerettsbestemmelser
Når derfor 150 år efterat reformasjonen er innført i Danmark-Norge et kostbart relikviegjemme inneholdende et ben, i en meget nøktern fortegnelse betegnes som «Hellig Olavs arm», så bør man – inntil det motsatte eventuelt bevises – gå utfra at navnet og tingen hører sammen, og at man virkelig på det tidspunktet oppfattet tingene således. Tradisjonen kan med andre ord føres tilbake til 1684, og i nevnte år er den et faktum, anerkjent under i og for seg ugunstige forhold: Det lutherske København, der relikviedyrkelsen var opphørt for vel 150 år siden. Enhver historiker vil uten tvil gjerne søke meget lengre tilbake, men kildene er muligens for alltid forsvunnet.
Rent kirkelig kan det til slutt tilføyes dette: Hvis dokumentene for bestemte relikviers ekthet er kommet bort ved revolusjon eller ulykkestilfelle, skal disse relikvier ikke tillates offentlig dyrket uten biskopens tillatelse. Gamle relikvier kan derimot fortsatt ydes den dyrkelse de inntil da har vært gjenstand for, så lenge ikke deres uekthet klart blir påvist. Dette ifølge Kirkens lovbok (can. 1285) av 1917.
Og derfor æres relikvien i det mer enn 700 år gamle relikviegjemme som Hellig Olavs – av Norges katolikker.