Av Den hellige Katarina av Genova
Sjelene i skjærsilden kan ikke tenke at:
"her er jeg, og det har jeg fortjent på grunn av mine synder,"
eller "jeg skulle ønske jeg ikke hadde syndet,
for da ville jeg vært i paradis,"
eller "den personen der vil dra herfra før meg,"
eller "jeg vil dra herfra før ham."
De kan ikke huske det gode eller onde i sin fortid
eller det andre har gjort.
Deres glede over Guds vilje, hans gode vilje,
er så stor at de ikke har tanke for seg selv,
men bare dveler ved sin glede over Guds plan…
Bare én eneste gang forstår de årsaken for deres renselse:
I det øyeblikk de forlater dette livet.
Etterpå forsvinner denne viten.
Omsluttet av kjærlighet, ute av stand til å avvike fra den,
kan de bare ønske kjærlighet.
Bare gleden i paradis kan sammenlignes
med den glede sjelene opplever i skjærsilden.
Ettersom syndens rust fortæres
er sjelen mer og mer åpen for Guds kjærlighet.
Slik en gjenstand som er tildekket
ikke kan gjennomtrenges av solens stråler,
på samme måte,
med det samme sjelens dekke er blitt fjernet
åpner den seg fullstendig for solstålene.
Derfor søker sjelen å kaste av seg alle hindringer
så den kan løftes opp til Gud;
og det er slike hindringer
som gjør at sjeler lider i skjærsilden.
Ikke så å forstå at sjelene dveler ved sin lidelse;
De dveler snarere ved den motstanden de føler i seg selv
mot Guds vilje,
mot hans intense og rene kjærlighet
som ikke ønsker annet
enn å trekke dem til deg.
Og jeg ser lyn
som skyter ut fra den guddommelige kjærlighet til skapningene,
så intens og brennende at den ikke bare hadde tilintetgjort kroppen,
men også sjelen hvis det hadde vært mulig.
Sjelen blir som gull,
som blir renere når det blir smeltet
og alt slagg blir skilt ut…
Dette, kjærlighetens siste stadium,
er Guds rene og intense kjærlighet alene.
Guds overveldende kjærlighet
gir sjelen glede som overgår ord.
I skjærsilden utelukker ikke stor glede og stor smerte hverandre.