Høsten 1924 ble Sigrid Undset tatt opp i Kirkens fulle fellesskap. I de nærmeste årene reflekterte hun over konversjonen og søkte å tegne et bilde av katolsk tro og fromhet fra innsiden. I 1929 utga hun Gymnadenia, den første av hennes konversjonsromaner. Året etter kom Den brænnende busk. Helten i begge romaner er Paul Selmer, som hun følger fra han som ung student stifter det første bekjentskap med Kirken. Det er i St. Olavs kirke i Kristiania han møter Kirken for første gang. Det er ikke mange kirker i Norge som er tatt inn i vår nasjonale skjønnlitteratur slik som vår egen St. Olavs domkirke.
Kristianias urbane borgerskap omkring forrige århundreskifte utgjør Paul Selmers oppvekstmiljø. Det er moderne, frisinnet og sekularisert. Her gis det knapt rom for religion. Kristen tro og liv står dem uendelig fjernt. Mørk overtro, utålelig dogmatisme og autoritetsdyrkelse er det de forbinder med katolisismen. De har hørt om en og annen konversjon. Men å konvertere er kort og godt å melde seg ut av det gode selskap.
Foreldrene er skilt. Paul er vokst opp hos moren. Vi møter ham da han er i ferd med å flytte til Kristiania for å studere ved universitetet. Han er "fritenker" som sin mor, men mangler hennes idealisme. Tvert imot er han en skeptisk og søkende. For Paul er det godt å forlate hjemmet og frigjøre seg fra morens usynlige lenker. I Kristiania begynner et nytt liv. Han erfarer sin første erotiske erfaring, og han møter Den katolske kirke.
Hos den katolske håndverkerfamilien Gotaas i Schwensens gate ikke langt fra St. Hanshaugen har han fått seg hybel. Gotaasene er høyst alminnelige mennesker som lever i en enkel, men hengiven fromhet. I St. Olav har de jevnlige sin gang. Gotaasfamilien og deres omgangskrets er typiske for datidens katolske miljø. Det var småborgerlig og litt tilbaketrukket. Her var ingen fra samfunnseliten, ingen prestisjetunge akademiske titler eller folk fra pengearistokratiet.
Gjennom familien Gotaas kommer Paul katolisismen nærmere inn på livet. Han er nysgjerrig, etter hvert positivt interessert. Da han på morgensiden vandrer hjem etter en nattlig fest, kommer han forbi St. Olavs kirke. Der møter han fru Gotaas på vei til messen. Og han slår følge med henne inn. Han har aldri vært noen katolske kirke. Dette er en fremmed verden. "En prest kom frem i koret. Foran seg bar han noe som var dekket av rød silkeduk, og han hadde rødt messehagl, (..). Men det rareste var den lille korgutten i rødt og hvitt (...)." Han ser at kirkerommet er svært enkelt og litt tarvelig - "eketres malt gotikk i lange baner, krimskrams og papirblomster visst. Alteret oppe i koret så ut til å være litt finere, med to gullforgylte englefigurer og en slags kuppel over midten." Heller ikke kirkerommet er særlig "storeartet (...) det var skittengrått og glassmaleriene ikke noe å skryte av. (...) Men der var noe (...) som virket sympatisk likevel. Det var noe rart, overstrømmende eller uforbeholdent ved selve mengden av nokså vulgære pynteting - som om kirken bekjente noen ting, uten å være skamfull, i overstrømmende glede." Paul er en fremmed, i enhver forstand utenfor, men har likevel en viss aning av hva han er med på: tilbedelse den usynlige Gud.
Undset bruker St. Olavskirken til å tegne Paul Selmers utvikling frem til katolsk tro.
Etter flere kriser, ikke minst i forhold til familien og deres livsoppfatning, kommer Paul stadig nærmere katolisismen. Han får endog kontakt med en prest. En mørk kveld trekker han inn i St. Olav for å be. Han er langt nede. Skjellsettende blir den religiøse erfaringen han nå gjør. Kirken er mørk, og han er alene. Men hvordan taler man med Gud? Hvordan skal han be? For Paul en helt ny utfordring. Han forsøker å huske hvorfor han er havnet nettopp her. Da titter han opp og fester blikket på den "lille flakkende, røde luen fremme i mørket. Og med ett gikk det opp for ham, så det kjentes som han ble rystet alt igjennom - hvis det var sant, det som den lille røde lampen hang der for å bekjenne - ja, da, ja, da! Hvis det var sannheten om Jesus - (...) at her var Han virkelig til stede på en hemmelighetsfull måte, bundet i noe materielt, et sakrament - og etsteds i undergrunnen av sitt vesen visste Paul plutselig hva et sakrament var, enda han ikke forstod noe. Hvis det var sant at Han var her, til stede på denne måten og også på tusener og tusener av andre altere -", da måtte Han også på en annen måte være til stede overalt og alltid, "et øye som fattet om klodenes begynnelse i verdensrummet og atomenes indre og menneskenes hemmelige tanker i ett eneste blikk uten før og nu og stort og smått - allting var bare Hans tanke og allting samtidig og allting like klart og kjært -." Paul kjente at ansiktshuden ble kald og stiv. "Hvis dette var sannheten, da var jo hele livet ufattelig meget vidunderligere og farligere og rikere, så usigelig meget alvorligere og meget mer verd enn han noensinne hadde drømt om. Da skimtet han veier som førte ut i et mørke han ikke kunne tenke seg til, og frem i et lys han neppe våget seg til å ane."
Undset legger vekt på at konversjonen gir både intellektuell klarhet og det trygge ankerfeste. Men kjernen i troen og troens liv er når alt kommer til alt, av mystisk natur. Pauls avgjørende erfaringer både på veien til tro og til fordypning av den er mystiske. Han lukkes inn i en virkelighet som får alt i ham til å rase sammen inne i ham. Til sist hviler han i en fred som intet kan rokke.
Tross Pauls skakende møte med Kristus i sakramentet, veien frem til konversjon ble kronglete og tung. Men som så mange andre konvertitter finner han veien til messen uten å være tatt opp i kirkens fellesskap. Det er an avklaret Paul som begir seg til høymessen søndag formiddag i St. Olav. Han vandrer forbi Trefoldighetskirken og opp til kirken lenger oppe i bakken. "Sett slik nedenfra gaten tok kirken seg virkelig godt ut på terrassens grå stensokkel, med den brede trappe opp, og det rødbrune, fronttårn, hvis slanke spir pekte opp i den blå luft. I dag stod hovedportalen fremme på tårnet vidåpen." Paul finner sin plass midt i kirken "Så satte orgelet i - og noen små korgutter og en prest i grønn kåpe var kommet frem til alteret." Så "gjennomgår" Undset hele messen, ledd for ledd, slik Paul opplever den, ikke helt fortrolig med alle ledd, men åpen og som konvertitter flest oppdager han en rikdom som protestantismen ikke har kunnet gi ham.
Fortellingen om Paul Selmer kan leses på forskjellige måter. I disse dager, da St. Olav kirke feirer sitt 150-årsjubileum, får Pauls forhold til denne kirken en egen tydning. Undset har antydet hvordan et katolsk kirkerom vil virke i et protestantisk og etter hvert sekularisert land. Kirkefjerne mennesker finner nærmest ved en tilfeldighet veien inn. Det er uklart for dem hva de erfarer, men de kommer igjen - som Nikodemus kom til Jesus om natten. Og de blir merket av dette møtet med Jesus. Etter hvert søker de stadig oftere til dette kirkerommet. De har begynt på veien mot innlemmelse i Kirkens fellesskapet. Paul Selmer er slett ikke alene om å ha gått veien på denne måten.