Bibelen omtaler alle mennesker som lever og dør i troen på Jesus Kristus, som «hellige» (2 Kor 1,1). Sett ut fra dette er alle kristne hellige. Men alt i Kirkens første tid ble det vanlig å ære mennesker som hadde levd et særlig hellig og gudfryktig liv, på en spesiell måte. Helgenkulten vokste frem av martyrkulten. Martyren som gikk i døden for sin kristne tro, var lenge prototypen på en helgen, og det som «gjorde» martyren til helgen, var den kult som oppsto spontant ved vedkommendes grav. Etter hvert dukker også andre trosvitner enn martyrene opp. Og helgenkulten tiltar.
Hvordan en avdød person er blitt erklært som helgen (kanonisert), har opp gjennom århundrene skjedd på ulike vis. De mest kjente helgenene, Maria og apostlene, har aldri blitt kanonisert, og i tidligere tider var det i stor grad snakk om spontane, lokale og folkelige reaksjoner. Et eksempel er kong Olav Haraldsson, som bare ett år etter at han falt ved slaget på Stiklestad (1030) ble erklært som helgen – og i dag kjenner vi ham best under navnet Olav den hellige.
Først på 1300-tallet blir det vanlig med kanoniseringer fra sentralt kirkelig hold. I dag er det paven som bekjentgjør helgenkåringer – som regel etter en meget lang prosess hvor man nøye har gransket den aktuelle personens liv, lære og levnet inngående.
Hva er så en helgen, og hvilken rolle spiller helgenen i kirkens liv? En altfor stor og nærmest ukristelig rolle, vil kanskje en del ikke-katolikker svare. I Den katolske kirkes liturgi synges det: «Du alene er Hellig, Jesus Kristus.» Dette er det sentrale i hele den kristne religion. All annen hellighet er bare en delaktighet, en avglans av hans hellighet. Men Kristus har villet en slik hellighet for mennesker også: «Vær fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen» (Matt 5,48). Vi mennesker er skapt i Guds bilde, og vi er kalt til likhet med Guds egen sønn. Gudlikhetens forutsetning er nåden. Og nåden er å ha del i Guds eget liv. Les mer …
| Les ARTIKLER om helgenkult og helligkåringer. |
| SE OGSÅ |
|---|
|