Å UTDANNE I DAG OG I MORGEN
EN FORNYET IVER
Instrumentum laboris
2014
INNHOLD
PRESENTASJON
INNLEDNING
I. VIKTIGE REFERANSER
1. Erklæringen Gravissimum Educationis
a) Historisk og samfunnsmessig kontekst. De kristnes rolle
b) Teologisk og åndelig visjon
2. Den apostoliske konstitusjonen Ex Corde Ecclesiae
II. HVA SLAGS KATOLSKE SKOLER OG UNIVERSITETER TRENGER VI?
1. Å forme et pedagogisk miljø
2. Å introdusere studenter til forskning
3. Undervisning som redskap for dannelse
4. Hovedpunktet de som lærer
5. Mangfoldigheten blant de som lærer
6. De mange utdanningsinstitusjonene
7. Lærerutdanning
III. NÅVÆRENDE OG FREMTIDIGE UTFORDRINGER INNEN UTDANNING
1. Utfordringer for katolske skoler
a) Utfordringen til identitet
b) Utfordringen til skolesamfunnene
c) Dialogens utfordringer
d) Utfordringen fra læringssamfunnet
e) Utfordringen om integrert utdanning
f) Utfordringen pga begrensede midler og ressurser
g) Pastorale utfordringer
h) Utfordringen til å gi unge mennesker religiøs dannelse
i) Spesifikke utfordringer knyttet til multireligiøse og flerkulturelle samfunn
j) Utfordringer rundt lærernes livslange læring
k) Steder og ressurser til lærerutdanning
l) Juridiske utfordringer
2. Utfordringer for katolsk høyere utdanning
a) Internasjonaliseringen av universitetsstudiene
b) Bruken av nettressurser i universitetsstudiene
c) Universiteter, bedrifter og arbeidsmarkedet
d) Kvaliteten på akademiske institusjoner
e) Administrasjon
f) Utfordring pga forandring, og om universitetenes katolske identitet
KONKLUSJON
SPØRRESKJEMA
PRESENTASJON
I sitt plenumsmøte i 2011 aksepterte medlemmene av Kongregasjonen for katolsk utdannelse forslaget til pave Benedikt XVI om å overlate til dette dikasteriet oppgaven å forberede jubileumsmarkeringene for erklæringen Gravissimum Educationis (50 år) og den apostoliske konstitusjonen Ex Corde Ecclesiae (25 år), som begge kommer i 2015. Målet er å stimulere Kirkens engasjement innen utdanningsfeltet.
To viktige hendelser har funnet sted mellom 2011 og 2015. Det første var et seminar i juni 2012, med deltakelse av eksperter fra hele verden. Det andre var et plenumsmøte for Kongregasjonens medlemmer i februar 2014.
Innspillene fra disse to møtene kommer til uttrykk i dette Instrumentum Laboris (=arbeidsdokumentet), "Å utdanne i dag og i morgen. En fornyet iver". Teksten her gjør rede for de viktige referansedokumentene Gravissimum Educationis og Ex Corde Ecclesiae og de grunnleggende kjennetegn ved katolske skoler og universiteter. Den beskriver også utfordringene som katolske utdanningsinstitusjoner må møte i utviklingen av sitt egen spesifikke oppdrag.
I årene etter Det annet Vatikankonsil har paveembetet gjentatte ganger insistert på viktigheten av utdanning generelt, så vel som på det bidraget til utdanning som det kristne fellesskapet er kalt til å gi. Kongregasjonen for katolsk utdannelse har også mange ganger berørt dette temaet i sine dokumenter. Jubileene i 2015 derfor gir en uvurderlig mulighet til å implementere anbefalingene fra Læreembetet og å skissere retningslinjer for de kommende tiårene.
Dette arbeidsdokumentet er utarbeidet for nettopp et slikt formål. Det er oversatt til flere språk, og retter seg hovedsakelig motbispekonferanser og til lederne av de ulike ordenssamfunn. Tekstener også myntet på nasjonale og internasjonale organisasjoner bestående av lærere, foreldre, nåværende og tidligere studenter, samt organisasjoner for skole- og universitetsledere. Arbeidsdokumentets siste målgruppe er andre kristne miljøer, for at de kan reflektere over betydningen av katolsk utdanning i sammenheng med den nye evangelisering. Teksten kan brukes til å gjennomføre en pastoral evaluering av dette området i Kirkens apostolat; og det kan også brukes til å fremme ulike aktiviteter for å oppdatere og forme de som jobber i katolske skoler og universiteter.
Arbeidsdokumentet finnes på internett på følgende adresser:
http://www.educatio.va/content/cec/it/documentazione-e-materiali/documenti-della-congregazione.html
http://www.vatican.va/roman_curia/congregations/ccatheduc/index_it.htm
På slutten av Arbeidsdokumentet finnes et spørreskjema. Vi inviterer alle til å besvare dette, slik at Kongregasjonen for katolsk utdannelse kan få tilbakemeldinger, synspunkter og forslag som kan vurderes med tanke på planleggingen av det kommende internasjonale møtet i Roma, 18. til 21. november 2015. For å kunne bli behandlet, må svarene på spørreskjemaet sendes til dikasteriet senest 31. juli 2014 (til educat2015@gmail.com).
Kardinal Zenon Grocholewski, Prefekt
Vatikanet, 7. april 2014
________________________________________
INNLEDNING
Moderne kultur er påvirket av flere problemer som forårsaker en utbredt "pedagogisk krise". Med dette uttrykket refererer vi til problemer med å etablere pedagogiske relasjoner som, for å være ekte må klare å formidle viktige verdier og prinsipper til yngre generasjoner, ikke bare for å bidra til individuell vekst og modning, men også for å bidra til å bygge det felles beste.
Katolske utdanningsinstitusjoner, som består av mange skoler og universiteter spredt over hele verden, gir uvurderlig støtte til kirkelige miljøer som er engasjert i den nye evangelisering. Dette bidrar til fremme antropologiske og etiske verdier i den enkeltes samvittighet og i kulturene, noe som er nødvendig for å bygge et samfunn basert på brorskap og solidaritet [1].
I. VIKTIGE REFERANSER
To hendelser skal markeres i 2015: Femtiårsjubileet for Gravissimum Educationis [2], dokumentet som omhandler utdanning vedtatt av andre Vatikankonsil 28. oktober 1965; og tjuefemårsjubileet for Ex Corde Ecclesiae [3], den Apostoliske konstitusjonen om katolske universiteters identitet og oppdrag, som ble offentliggjort av Pave Johannes Paul II 15. august 1990. Selv om disse dokumentene er av svært forskjellig type, er de begge viktige referansepunkter for Kongregasjonen for katolsk utdannelse.
Dette arbeidsdokumentet er ment til å gi veiledning til kirker og foreninger som organiserer pedagogiske tiltak og kirkelige og kulturelle arrangementer. Samtidig gir det inspirasjon for fremtidige pedagogiske prosjekter og aktiviteter.
1. Erklæringen Gravissimum Educationis
Formålet med Gravissimum Educationis var å rette alle de døptes oppmerksomhet mot viktigheten av utdanning, ved å gi noen grunnleggende retningslinjer i forhold til utdanningsrelaterte problemstillinger. Dokumentet skulle vurderes i forhold til Konsilets samlede doktrine og bli lest sammen med de andre tekstene det hadde godkjent. Gravissimum Educationis skulle ifølge innledningen ikke bli betraktet som det endelige svaret på alle utdanningsrelaterte problemer, men som et dokument som skulle videresendes til en spesiell postkonsiliær kommisjon som senere ble kalt Kongregasjonen for katolsk utdannelses skolekontor for å videreutvikle prinsippene for katolsk utdannelse. Det skulle også sendes til bispekonferansene, for der å bli brukt i ulike lokale situasjoner. Blant de mange forbindelsene erklæringen har med andre Konsildokumenter (som handler om liturgi, biskopenes tjeneste, økumenikk, lekfolkets rolle, sosial kommunikasjon, osv.), er kanskje de meste betydningsfulle med Lumen Gentium (21. november 1964) og Gaudium et Spes (7. desember 1965). Gravissimun Educationis refererer ofte til Lumen Gentium, Kirkens dogmatiske konstitusjon, mens den pastorale konstituasjonen om Kirken i den moderne verden, Gaudium et Spes, nevner Gravissimum Educationis i del II, kapittel II (Å fremme fremskritt og kultur). Å lese disse tre dokumentene sammen hjelper for å kunne sette pris på de to dimensjonene som utdanning nødvendigvis omfavner den sekulære dimensjonen og den teologisk-åndelige dimensjonen særlig når de blir analysert fra troens standpunkt.
a) Historisk og samfunnsmessig kontekst. De kristnes rolle
Siden det andre Vatikankonsil har den historiske og sosiale konteksten endret seg betydelig, ikke bare når det gjelder kirkens visjon for verden, men også i forhold til etiske og politiske begreper. 1960-årene, i kjølvannet av Konsilets kunngjøringer, var preget av svært sikre forventninger om muligheten for fredeligere relasjoner mellom nasjonene. Situasjonen har forandret seg betydelig siden den gang. Sekulariseringen har blitt mye mer tydelig. Den stadig raskere globaliseringsprosessen, i stedet for å fremme individuell utvikling og større integrering blant ulike folk, synes å begrense individuell frihet og forverre konflikter pga ulike måter å se på individuelle og kollektive liv (posisjonene varierer fra streng fundamentalisme til skeptisk relativisme). Andre økonomiske og politiske forhold er like betydningsfulle, for eksempel inngrep i velferdsstaten og sosiale rettigheter, eller liberalismens triumf. Særlig det siste har hatt alvorlige konsekvenser for skoler og utdanning. Samtidig har forandringene siden 1960-tallet ikke maktet å svekke Konsilets lære i utdanningsspørsmål; tvert i mot har de faktisk styrket dets profetiske synspunkter. Både Gravissimum Educationis og Gaudium et Spes (nn. 59-60) inneholder ekstremt langtrekkende og fruktbare analyser som kan hjelpe oss når vi møter mange av dagens utfordringer:
Dokumentene bekrefter Kirkens vilje til å støtte personlig utvikling og til å hjelpe med å bygge et stadig mer humant samfunn.
De erkjenner utdannelse som et "felles gode".
De bekrefter den universelle retten til utdanning og skolegang for alle. En rett som er gjentatt mange ganger i internasjonale erklæringer vedtatt av organisasjoner som UNESCO (engelsk: EFA = Utdanning for alle).
Gjennom sin kamp for retten til utdanning, gir dokumentene implisitt støtte til alle personer og internasjonale institusjoner som står imot tøylesløs liberalisme.
De hevder at kultur og utdanning ikke kan være underordnet økonomisk makt og dens innvirkninger.
De minner om alles plikt både samfunnets og enkeltpersoners for å støtte kvinners deltakelse i det kulturelle liv.
De skisserer en kulturell kontekst for en "ny humanisme" (Gaudium et Spes, n. 55), som Læreembetet også stadig snakker om [4].
b) Teologisk og åndelig visjon
Konsilets lære har bidratt til trosopplæring, særlig i form av åndelig og teologisk dannelse av de døpte og deres samvittighet. N. 2 i Gravissimum Educationis og nn. 11 og 17 (i tillegg til nn. 35 og 36) i Lumen Gentium inneholder flere interessante innsikter, noen som er verdt å nevne:
Beskrivelsen av trosopplæring som evangeliseringsarbeid og misjon (Lumen Gentium, n. 17).
Vektleggingen av den nødvendigvis sakramentale karakteren av de døptes utdanning, noe som må sentreres rundt dåpen og eukaristien (Lumen Gentium, n. 11).
Menneskets behov for trosopplæring sammen med humanistisk utdanning. Det er også viktig å respektere den humanistiske utdanningens kristne kjennetegn, for å forhindre en situasjon hvor trosliv oppleves eller oppfattes som atskilt fra andre aktiviteter i menneskelivet.
Oppfordring til å tenke på kristen utdannelse innen troens kontekst i en fattig kirke som er til for de fattige (Lumen Gentium, n. 8), som er et av de viktigste punktene i Kirkens budskap i dag.
2. Den apostoliske konstitusjonen Ex Corde Ecclesiae
Gravissimum Educationis vier spesiell oppmerksomhet til katolske skoler og universiteter, og gir viktige uttalelser om emnet. Dokumentet understreker at universiteter må tjene samfunnet, ikke bare Kirken, og at "de skal kjennetegnes ikke så mye av hvor mange de er, men for sine høye standarder" (Gravissimun Educationis, n. 10), for det er bedre å ha få og gode katolske universiteter enn mange middelmådige. I konsilfedrenes resonnement er det viktigste målet med katolsk høyere utdanning å la studentene få fullt kulturelt, sosialt og religiøst ansvar som vil kreves av dem i fremtiden. Nettopp på grunn av dette mente konsilfedrene at katolske universiteter måtte arbeide for å fremme reell akademisk forskning.
I 1990 utstedte Pave Johannes Paul II den apostoliske konstitusjonen Ex Corde Ecclesiae. Dens mål er å trekke folks oppmerksomhet mot viktigheten av katolske universiteter; å se dem som instrumenter for å få tilgang til sannheten om naturen, mennesket og Gud, for å skape åpen dialog mellom Kirken og mennesker i alle kulturer. I tråd med Konsilets erklæring gjentok konstitusjonen at katolske universiteter skulle forske, undervise og tilby kulturelle tjenester som enhver annen akademisk institusjon. Som katolske universiteter, må de a) være inspirerte av kristne verdier, ikke bare når det gjelder enkeltpersoner, men noe som gjennomsyrer hele universitetssamfunnet; b) stadig fremme, i lys av katolsk tro, refleksjoner basert på prosesser og resultater av studier og kunnskap, for å gi originale bidrag; c) være trofaste mot det kristne budskapet, slik dette er presentert av Kirken; d) tjene Guds folk og menneskeheten i sin søken etter sannhet.
Pave Johannes Paul II oppfordret også katolske universiteters ansatte til å bli klar over de etiske og moralske implikasjoner av sine forskningsprosjekter; å fremme dialog mellom ulike fagområder for å unngå mulige isolerte og snevre tilnærminger; og å favorisere utvikling av et syntetisk syn på ting, men uten å utfordrende hver disiplins integritet og metodikk. En spesiell rolle ble tildelt dialogen mellom ulike typer kunnskap og teologisk innsikt, fordi teologien kan hjelpe andre disipliner å gå i dybden rundt betydningen av og bakgrunnen for deres virksomhet. Samtidig kan andre former for kunnskap stimulere teologisk forskning, for dermed å hjelpe mennesker til å møte livets problemer og få en bedre forståelse av verden. Derfor mente pave Johannes Paul II at alle katolske universiteter måtte ha et teologisk fakultet, eller i det minste en teologiprofessor i staben (jf. Ex Corde Ecclesiae, n.19).
Med tanke på hvor fragmenterte akademiske studier er i dag, kan vi ikke annet enn innse at pave Johannes Paul IIs idé at universiteter bør fremme dialog mellom ulike disipliner, men at hver disiplin samtidig må være trofast mot sitt opprinnelige kall er svært aktuell i dag, og kan gi verdifulle føringer til alle som arbeider innen høyere utdanning.
II. HVA SLAGS KATOLSKE SKOLER OG UNIVERSITETER TRENGER VI?
I lys av Kirkens læresetninger, og i lys av behovene og utfordringene i samfunnet i dag, hvordan bør katolske skoler og universiteter se ut?
Skoler og universiteter er steder hvor mennesker lærer å leve sine liv, oppnå kulturell vekst, få yrkesopplæring og arbeide for det felles gode. De gir anledning og mulighet til å forstå verden slik den er i dag, og prøve å forutse hvordan samfunnet og menneskeheten blir i fremtiden. Grunnlaget for katolsk utdanning er vår kristne åndelige arv, som er i konstant dialog med kulturarven og vitenskapelige nyvinninger. Katolske skoler og universiteter er utdanningsfellesskap der læring foregår i skjæringspunktet mellom forskning, tenkning og livserfaring.
Å forme et pedagogisk miljø
Katolske skoler og universiteter utdanner mennesker først og fremst gjennom "en livssammenheng", dvs. det miljøet som studenter og lærere etablerer, der undervisning og læringsaktiviteter foregår. Dette miljøet eller klimaet er gjennomsyret ikke bare av verdiene som blir uttrykt, men også av de verdiene som leves ut, av kvaliteten på relasjonene mellom lærerne og studentene og mellom studentene selv, av omsorgen lærerne vier til studentene og til lokalsamfunnets behov, og av lærernes og hele stabens klare og levende vitnesbyrd.
Selv om kulturelle kontekster varierer, samt pedagogiske muligheter og påvirkninger, må katolske skoler og universiteter oppnå en rekke kjennetegn som bevis på god kvalitet:
- Ha respekt for individets verdighet og enestående identitet (altså en avvisning av masseutdanning og -undervisning, som gjør mennesker lettere å manipulere, ved å redusere dem til statistikk).
- Tilby et vell av muligheter til de unge, slik at de kan utvikle sine evner og talenter.
- Ha et balansert fokus på kognitive, affektive, sosiale, faglige, etiske og åndelige aspekter.
- Hver elev eller student må oppmuntres til å utvikle sine talenter, i et klima av samarbeid og solidaritet.
- Å fremme forskning som strengt forplikter på sannheten, men samtidig, med stor åpenhet i sinn og hjerte, være klar over at menneskelig kunnskap har sine begrensninger.
- Ha respekt for ideer, åpenhet for dialog, evnen til å kommunisere og samarbeide, i en ånd av frihet og omsorg.
2. Å introdusere studenter til forskning
Skoler og universiteter er steder der mennesker blir introdusert for kunnskap og vitenskapelig forskning. En av lærernes hovedoppgaver er å formidle kunnskap, dens relevans og bruk, og en forståelse av hva menneskeheten gjennom forskning har klart å oppnå. Engasjement i kunnskap og forskning kan ikke skilles fra etikk og transcendens, for ingen reell vitenskap kan se bort fra etiske konsekvenser, og ingen reell vitenskap driver oss bort fra det transcendente. Vitenskap og etikk, vitenskap og det transcendente, er ikke gjensidig utelukkende, men må settes sammen for å få en større og bedre forståelse av mennesket og verden.
3. Undervisning som redskap for dannelse
I dag ser det ut som om måten studentene lærer på er viktigere enn hva de lærer, og at undervisningsformen synes å være viktigere enn innholdet. Undervisning som bare fremmer repeterende læring uten å stimulere til aktive deltakelse eller nysgjerrighet, ikke er tilstrekkelig utfordrende til å lokke frem motivasjon. Med læring gjennom forskning og problemløsning klarer man å utvikle flere viktige kognitive og mentale evner, slik at studentene gjør mer enn bare å motta informasjon, de blir også stimulert til å samarbeide. Likevel må ikke verdien av læringsinnholdet undervurderes. Hvis læringsmåten er relevant, gjelder det samme for hva man lærer. Lærere må vite hvordan de skal velge ut essensielle elementer og hvordan disse kan presenteres til klassen. Denne tilnærmingen gjelder også for studiet av de store spørsmålene menneskeheten står overfor nå og også i historisk sammenheng. Ellers kan risikoen være at man gir undervisningen en form som bare fokuserer på hva som synes å være nyttig i dag, fordi det blir nødvendig i forhold til økonomiske eller sosiale krav, og dermed glemmer hva som er uunnværlig for mennesket som sådan.
"Undervisning" og "læring" er to begreper som brukes i beskrivelsen av et forhold som involverer personer, ikke bare det somskal studeres, men også sinnet til den som lærer. Dette forholdet kan ikke være basert utelukkende på tekniske og faglige relasjoner, men må næres av gjensidig respekt, tillit og vennlighet. Når læring foregår i en kontekst hvor de involverte menneskene føler tilhørighet, er det ganske forskjellig fra situasjoner der læring skjær i et klima av individualisme, motsetninger og uklarhet.
4. Hovedpunktet de som lærer
Skoler og enda mer universiteter, arbeider for å gi studentene en opplæring som gir dem tilstrekkelig kompetanse og ferdigheter til å tiltre arbeidsmarkedet, og også samfunnets sosiale liv. Men ikke nok med det; et kjennetegn på gode skoler og universiteter er at de gjennom utdanning fremelsker en form for læring som også fokuserer på å utvikle generelle meta-ferdigheter. Læring tilsvarer ikke bare assimilering av et innhold, men er en mulighet for selvutdanning, for selvforbedring og å oppnå felles gode. Det gjør elever og studenter i stand til å utvikle sin kreativitet, til å streve etter konstant læring og til å bli mer åpne overfor andre mennesker. Læring kan også åpne hjerte og sinn for mysterier og undring om verden og naturen, for selvbevissthet og bevissthet generelt, for ansvar overfor skaperverket, og for Skaperens storhet.
Skolene kan ikke bli fullkomne miljøer for læring hvis det som studentene lærer ikke også gir anledninger til å tjene lokalsamfunnet. I dag er det slik at mange elever og studenter fremdeles oppfatter læring som en plikt eller et påbud. Dette kommer sannsynligvis av skolens manglende evne til å formidle en lidenskap som er absolutt nødvendig for forskning, og for å tilegne seg kunnskap. Når man har muligheten til å oppleve hvor viktig det man lærer er for ens eget liv og lokalsamfunnet, blir motivasjonen endret. Det er viktig for lærere å gi sine elever og studenter muligheter til å forstå de sosiale konsekvensene av det de studerer, og dermed oppdage koblingen mellom skole og liv, samt utvikle en følelse av ansvar og aktivt medborgerskap.
5. Mangfoldigheten blant de som lærer
Lærere har en stor pedagogisk utfordring; til å anerkjenne, respektere og fremelske mangfold. Psykologisk, sosialt, kulturelt og religiøst mangfold skal ikke forbys, men snarere betraktes som en mulighet og en gave. Forskjeller knyttet til bestemte situasjoner, f.eks. diverse menneskelige svakheter som påvirker kognitive evner eller bevegelsevner, må alltid anerkjennes og aksepteres, for å forhindre at individer opplever å bli straffet for å være ulik andre. Det er ikke lett for skoler og universiteter å være "inkluderende", åpne for mangfold og være i stand til virkelig å hjelpe de som har vanskeligheter. Lærerne må være åpne og kunnskapsrike når de leder klasser, slik at mangfold blir anerkjent, akseptert og verdsatt som en pedagogisk ressurs som er gunstig for alle. De som opplever vanskeligheter, som er fattige, svake eller trengende, bør ikke bli betraktet som en byrde eller hindring, men som de viktigste studentene. De skal være i sentrum av skolens oppmerksomhet og omsorg.
6. De mange utdanningsinstitusjonene
Katolske skoler og universiteter gjør sine oppgaver, som er misjon og tjeneste, i svært ulike kulturelle og sosiale sammenhenger. Noen ganger blir deres arbeid anerkjent og verdsatt, andre ganger blir det hindret av alvorlige økonomiske vanskeligheter og fiendtlighet noen ganger kan det til og med oppstå vold. Måten deres tilstedeværelse oppfattes på i ulike land og kontinenter varierer i stor grad, men de grunnleggende mål for deres pedagogiske arbeid endrer seg ikke. Inspirert av den katolske troens verdier, former skolesamfunnet ut fra sitt syn på det personlige kjennemerket på den humanistisk-kristne tradisjonen måten det organiseres på og sitt pensum, ikke for å motsette seg andre kulturer og religiøse trosretninger, men for å gå i dialog med dem.
Det er veldig viktig at katolske skoler er i stand til å kommunisere med andre ikke-katolske institusjoner i de landene hvor de befinner seg. Med en lyttende holdning kan de delta i en konstruktiv dialog for det felles beste.
I dag finnes katolske skoler og universiteter over hele verden, og de fleste elevene og studentene kommer fra ulike religiøse bakgrunner, nasjoner og kulturer. Elevenes og studentenes bekjennelsestilhørighet må ikke bli sett på som en barriere, men som en forutsetning for interkulturell dialog. Enhver må bli hjulpet til å vokse som menneske, i sitt samfunnsmessige ansvar og læring.
7. Lærerutdanning
Betydningen av skolenes og universitetenes pedagogiske oppgaver forklarer hvor viktig utdanning er for lærere, ledere og hele den pedagogiske staben. Faglig kompetanse er den nødvendige forutsetningen for å kunne slippe løs det pedagogiske potensialet. Mye blir pålagt lærere og ledere; de bør ha evnen til å skape, forme og administrere læringsmiljøer som gir rike muligheter; de bør være i stand til å respektere elevenes ulike intellektuelle evner og veilede dem mot betydelig og dyp læring. De bør også være i stand til å følge sine studenter mot høye og utfordrende mål, ha høye forventninger for dem, involvere studentene og koble dem til hverandre og til verden. Lærerne må være i stand til å arbeide mot forskjellige mål samtidig, og til å takle problemsituasjoner som krever en høy grad av profesjonalitet og forberedelser. For å oppfylle slike forventninger bør disse oppgavene ikke overlates til den enkeltes ansvar; tilstrekkelig støtte bør gis på institusjonsnivå, med kompetente ledere ikke byråkrater til å vise veien.
III. NÅVÆRENDE OG FREMTIDIGE UTFORDRINGER INNEN UTDANNING
I sentrum av katolsk utdanning står Jesus Kristus; alt som skjer i katolske skoler og universiteter bør lede til et møte med den levende Kristus. Når vi betrakter de store pedagogiske utfordringene som må møtes, må vi alltid huske på at Gud ble kjød i menneskehetens historie, i vår historie.
Katolske skoler og universiteter, som en del av Kirken i dag, er steder for vitnesbyrd og omsorg, der tro og åndelig oppfølging kan gis til unge mennesker som ber om det. Skolene åpner sine dører for alle og opprettholder menneskelig verdighet, samt formidler kunnskap til hele samfunnet, uten å ta hensyn til mottagernes kvalifikasjoner eller evner.
Først og fremst er katolske skoler og universiteter steder hvor det overføres kunnskap. Samtidig har kunnskapstilegnelsen gjennomgåttstore endringer som påvirker vår pedagogiske tilnærming. Vi er faktisk vitne til en bemerkelsesverdig differensiering, privatisering og løsrivelse fra gamle tradisjoner mht måten kunnskap tilegnes på.
Skoler og universiteter er også levende miljøer der studenter gis en integrert utdanning som inkluderer religiøse dannelse. Utfordringen blir å hjelpe unge mennesker til å se skjønnheten i troen på Jesus Kristus, og den friheten troen gir i et univers der det finnes mange religioner. I ethvert miljø, enten det er sympatisk eller ikke, må katolske lærere være troverdige vitner.
Vi må ikke glemme dem som med sin tro, lidenskap og profesjonalitet gjør en innsats i skolene; de fortjener all vår støtte og oppmuntring. Vi bør heller ikke glemme at dette pedagogiske oppdraget og faglige engasjementet primært blir ivaretatt av kvinner.
Vi må for det første gjør rede for antropologien som underbygger vår pedagogiske visjon for det 21. århundre. Dette er en filosofisk antropologi som også må være en antropologi av sannhet, det er en sosial antropologi som ser mennesket i dets ulike forhold og væremåter, det er erindringens og løftets antropologi, det er en antropologi som refererer til kosmos og bryr seg om bærekraftig utvikling, og enda mer er det en antropologi som refererer til Gud. Troens og håpets blikk, som er denne antropologiens fundament, ser på muligheten for å oppdage Guds skjulte plan for oss i den. Derfor må vi med utgangspunkt i en dyp refleksjon over det moderne mennesket og den moderne verden, redefinere vår visjon om utdanning.
De unge menneskene vi utdanner i dag vil bli ledere i 2050. Hvordan kan religion bidra til å utdanne de nye generasjonene til fred, utvikling og brorskap i det universelle menneskelige fellesskapet? Hvordan skal vi utdanne dem til tro og i tro? Hvordan skal vi etablere en situasjon der de kan akseptere denne gaven; å utdanne dem til takknemlighet, til en følelse av ærefrykt, til å stille spørsmål til seg selv, til å utvikle en følelse av rettferdighet og konsekvens? Hvordan skal vi lære dem å be?
Utdanning krever en sterk allianse mellom foreldre og lærere, for å presentere et liv som er godt, rikt på mening, åpent for Gud og andre så vel som for hele verden. Denne alliansen er enda mer nødvendig fordi utdanning er et personlig forhold. Det er en reise som avslører de transcendentale elementer av tro, familie, kirke og etikk og fremhever deres felles karakter.
Utdanning er ikke bare kunnskap, men også erfaring. Den knytter sammen kunnskap og handling; den hjelper mennesker til å oppnå en samforståelse blant ulike former for kunnskap og søker etter konsekvens. Den har affektive og emosjonelle dimensjoner, og har også en etisk dimensjon. Utdanning inkluderer å vite hvordan ting skal gjøres og hva vi ønsker å gjøre, å tørre å endre samfunnet og verden, og å tjene samfunnet.
Utdanning er basert på deltagelse, intelligent samhandling og avhengighet mellom ulike disipliner, men dialog, selvhengivelse, å være gode eksempler og å kunne samarbeide er også viktige elementer.
1. Utfordringer for katolske skoler
Utdanning i dag er i rask endring. Generasjonen som nå utdannes opplever også raske endringer. Derfor står enhver lærer hele tiden overfor en situasjon som, ifølge pave Frans, "gir oss nye utfordringer som noen ganger er vanskelige å forstå". [5]
Midt i alle globale endringene er vi er kalt til å inkludere mennesker, vise kjærlighet, tolke tilværelsen og til å evangelisere. Katolsk utdanning må bidra til oppdagelsen av livets mening, og til å lokke frem nytt håp for i dag og for fremtiden.
a) Utfordringen til identitet
Omdefineringen av katolske skolers identitet for det 21. århundre er en hastesak. Å lese dokumentene utstedt av Kongregasjonen for katolsk utdannelse [6] kan være ganske nyttig i denne sammenheng, men det kan også være nyttig å reflektere over erfaringer fra katolsk undervisning, både i bispedømmets skoler og i skoler drevet av menigheter. Og disse erfaringene kan sies å ha tre støttepilarer; evangeliets tradisjon, autoritet og frihet.
Lærere i dag har et fornyet oppdrag, som har et ambisiøst mål om å tilby unge mennesker en integrert utdanning samt bistå dem i å finne sin personlige frihet, som er en gave fra Gud.
Åndelig fattigdom og synkende kulturell kompetanse begynner å produsere uheldige effekter, selv innenfor katolske skoler. Autoriteten blir ofte undergravd. Det er egentlig ikke et spørsmål om disiplin foreldrene setter stor pris på katolske skoler på grunn av deres disiplin men har katolske skoleledere fortsatt noe å si til elevene og deres familier? Er deres autoritet basert på formelle regler eller på autoriteten i deres vitnesbyrd? Om vi ønsker å avverge en gradvis utarming, må katolske skoler drives av enkeltpersoner og grupper som er inspirerte av evangeliet, og som har blitt formet utfra kristen pedagogikk, i tråd med de katolske skolenes pedagogiske prosjekt. For å si det rett ut: Katolske skoler og universiteter må ikke bli ledet av mennesker som er forført av "siste mote", eller av det som er enkelt å selge.
Elever og studenter i katolske skoler og universiteter tilhører et mangfold av kulturer. Derfor må evangeliet formidles også til de som ikke tror, og det må forkynnes ikke bare med ord, men gjennom lærernes liv, som må være i samsvar med evangeliet. Lærere, skoleledere, administrativt ansatte, hele den faglige og pedagogiske staben er kalt til å presentere tro som et attraktivt alternativ, med en ydmyk og støttende holdning. Denne modellen presenteres av Jesus Kristus til hans disipler i Emmaus, og også vi må ta utgangspunkt i unge menneskers livserfaring, og i medarbeideres liv, for så å hjelpe og støtte dem så godt vi kan. Et av de viktigste kjennetegn ved katolske skoler er at de utdanner unge mennesker til å tjene andre med raushet. Slik har det vært gjennom historien, og slik må det også være i fremtiden.
b) Utfordringen til skolesamfunnene
Med tanke på samfunnets tøylesløse individualisme, er det ikke vanskelig å forstå viktigheten av at katolske skoler må bli levende lokalsamfunn inspirert av Den hellige Ånd. Den vennlige og imøtekommende atmosfæren som etableres av lærere som er troende som noen ganger er i mindretall sammen med det felles engasjement til alle som har pedagogisk ansvar, uavhengig av deres tro eller overbevisning, kan hjelpe elevene å takle tap eller motløshet og åpne nye utsikter til evangelisk håp. Det sammensatte nettverket av mellommenneskelige relasjoner er skolenes virkelige styrke, når det uttrykker kjærlighet til sannheten. Lærere som også er troende må støttes, slik at de kan bli som en surdeig, en positiv kraft som bygger opp fellesskapet.
For at dette skal kunne skje må oppmerksomheten rettes mot dannelsen og utvelgelsen av skoleledere. De har ikke bare ansvaret for sine respektive skoler, men er også biskopens referansepersoner innenfor skoler i pastorale saker. Skoleledere må være ledere som sørger for at utdanning er en felles og levende misjon; de må støtte og organisere lærere, og fremme gjensidig oppmuntring og assistanse.
En annen utfordring for katolske skoler er deres forhold til familiene. Mange familier befinner seg i krisetilstand og trenger støttende solidaritet og engasjement fra skolens side, ja, til og med foreldrene trenger dannelse.
Lærere, foreldre og skoleledere sammen med elevene utgjør et bredt pedagogisk fellesskap som er kalt til å samarbeide med Kirkens institusjoner. Livslang læring må fokusere på å fremme et rettferdig samfunn basert på solidaritet, som er følsomt overfor individuelle behov og i stand til systematisk å hjelpe fattige elever og deres familier.
c) Dialogens utfordringer
Verden i all sitt mangfold vil gjerne bli ledet mot menneskehetens store verdier, sannhet, godhet og skjønnhet; nå mer enn noensinne. Dette er en tilnærming katolske skoler bør ha overfor unge mennesker, slik at de gjennom dialog gir dem etsyn på "den Andre" som er både åpent, fredelig og fristende.
Noen ganger når en lærer forholder seg til unge mennesker, er det slik at asymmetrien skaper avstand imellom partene. Men i dag er en mer sirkulær kommunikasjon mellom lærere og elever verdsatt mye mer. Det resulterer i en større åpenhet som gir mulighet for at partene lytter til hverandre. Dette betyr ikke at de voksne må gi avkall på sin rolle som autoritetsfigurer, men man må differensiere mellom den type autoritet som kun er knyttet til en bestemt rolle eller institusjonelle funksjon, og autoriteten som kommer fra personens troverdige vitnesbyrd.
Skoler er lokale samfunn som har evnen til å lære hvordan de kan forbedre seg, takket være konstant dialog blant lærerne, mellom lærere og deres elever, og blant elevene seg imellom.
d) Utfordringen fra læringssamfunnet
Læring skjer ikke utelukkende innenfor skoler. I dagens kontekst, som er sterkt preget av gjennomgripende nye teknologiske språk og nye muligheter for uformell læring, har skolen mistet sin tradisjonelle utdanningsmessige forrang. Vår moderne tid har blitt beskrevet som kunnskapens tid. I dag snakker folk om den kunnskapsbaserteøkonomien. På den ene siden er unge mennesker nødt til å oppnå enestående læringsnivåer og resultater, men på denandre siden må skolene forholde seg til situasjoner der informasjon er mer tilgjengelig, til og med i massive og ukontrollerbare mengder. En viss grad av ydmykhet er nødvendig for å vurdere hva skolene er i stand til å gjøre i en slik situasjon, når sosiale nettverk blir stadig viktigere, og læringsmuligheter utenfor skolene blir stadig mer utbredte og virkningsfulle. Fordi skolene ikke er de eneste læringsmiljøer for unge mennesker lenger ikke engang de viktigste og fordi virtuelle samfunn blir mer og mer viktige, må skolene møte enda en utfordring; de må hjelpe elevene til å utvikle kritisk tenkning for å unngå å bli dominert av nye medier.
e) Utfordringen om integrert utdanning
Å utdanne er mye mer enn bare å instruere folk. EU, OECD og Verdensbanken understreker instrumentell fornuft og konkurranseevne. Men de har bare et funksjonelt syn på utdannelse, som om den bare kan legitimeres hvis den tjener markedsøkonomien og arbeidsmarkedet. Dette synet gjør at det pedagogiske innholdet i mange internasjonale dokumenter blir redusert, noe som vi ser reflektert også i flere tekster utstedt av forskjellige nasjoners utdanningsdepartementer. Skoler bør ikke gi etter for denne teknokratiske og økonomiske tenkningen, selv om de blir utsatt for krefter utenfra, eller for markedets forsøk på å bruke dem instrumentelt. Dette gjelder særlig for katolske skoler. Vi mener ikke på noen måte å bagatellisere kravene til økonomien eller til å ikke ta arbeidsledighet seriøst, men elevene må også respekteres som integrerte personer og få hjelp til å utvikle et mangfold av ferdigheter som er berikende. Her kan vi nevne kreativitet, fantasi, evnen til å ta ansvar, å elske verden, å elske rettferdighet og medfølelse.
Å foreslå en integrert utdanning i et samfunn som endrer seg så raskt, krever en fortløpende refleksjon i stand til å fornye utdanningen og gjøre den stadig rikere på kvaliteter. Man må ha en fast og klar holdning: Den type utdanningen som fremmes av katolske skoler er ikke rettet mot å etablere en elitistisk ledergruppe. Søken etter høy kvalitet og dyktighet er viktig, men vi må aldri glemme at elevene har svært spesifikke behov. De opplever ofte vanskeligheter eller lever i vanskelige omstendigheter og fortjener en pedagogisk oppmerksomhet som tar hensyn til deres behov. Derfor må katolske skoler engasjere seg på høyt nivå i globale debatter om inkluderende utdanning, [7] for å gjøre nytte av sine erfaringer og sin pedagogisk visjon.
Stadig flere mennesker blir såret i barndommen. Å få dårlige resultater på skolen er et økende problem som krever en forebyggende form for utdanning, samt spesifikk trening for lærere.
I dag er skolesystemer bedt om å fremme kompetanseutvikling, og ikke bare for å formidle kunnskap. Dette "dyktighetsparadigmet", tolket i henhold til et humanistisk syn, dreier seg om mer enn tilegnelsen av kunnskap eller ferdigheter, det innebærer å utvikle individets samlede personlige ressurser og å etablere et meningsfylt bånd mellom skolen og livet som sådan. Når man går på skolen, skal man ikke bare tilegne seg teoretisk og praktisk viten, men også ferdigheter som har å gjøre med hvordan man kan leve sammen med andre mennesker og vokse som menneske. Slike integrerte ferdigheter gjør at vi f.eks. blir ansvarliggjort overfor våre handlinger, gir interkulturell klokskap, evnen til å ta beslutninger, og til å bli en god samfunnsborger. Slike ferdigheter blir stadig viktigere i en globalisert verden og påvirker oss direkte. Andre slike ferdigheter kan knyttes til bevissthet, kritisk tenkning, og kreativ og transformerende handling.
f) Utfordringen pga begrensede midler og ressurser
Skoler som ikke blir støttet av staten står overfor økende økonomiske problemer med å tilby sine tjenester til de fattigste elevene, særlig i en tid med økonomiske krise. Da blir avgjørelsen om å introdusere nødvendige, nye teknologier økonomisk svært krevende. Og alle skoler, enten de er subsidierte eller ikke, må forholde seg til økende sosiale forskjeller på grunn av den økonomiske krisen. Denne situasjonen krever selvfølgelig at man bruker flere pedagogiske tilnærminger, men for å være gjennomførbart krever en slik differensiering økonomiske så vel som menneskelige ressurser, nemlig godt utdannede lærere og ledere. Arbeidet med å kunne møte nye former for fattigdom må ikke bare være på plass, men også stimuleres ytterligere.
Å være lærer er ikke bare en jobb, det er et kall som vi må oppmuntre. I dag må lærerne forholde seg til stadig flere oppgaver. Noen land har problemer med å finne skoleledere og lærere i bestemte fag, for mange unge mennesker vil heller jobbe for bedrifter, i håp om å få høyere lønn. Dessuten er det slik at lærerne ikke er like verdsatt av samfunnet som de var før, og jobben deres er blitt mer arbeidskrevende på grunn av økende administrative oppgaver. Dette gjør at mange skoleledere leter etter ekstra personale som vil jobbe uten betaling. Utfordringen til lederne er å holde slike medhjelperne motiverte og oppmuntre dem i deres frivillige oppgaver.
g) Pastorale utfordringer
Et økende antall unge mennesker faller bort fra den institusjonelle kirken, og religiøs uvitenhet (religiøs analfabetisme) stiger. Å drive med katolsk undervisning er et lite glamorøst kall. Hvordan kan elevene utdannes til å følge sin frie samvittighet og ta et standpunkt i den enorme mengden av ulike verdier og holdninger i et globalt samfunn?
I mange land får ikke katolske skoler tilstrekkelig pastoral veiledning i den multireligiøse konteksten der de er ment å drive evangelisering.
Lærerne ser at "avkulturering" begrenser deres egen kunnskap om kulturarven. Informasjon, som i dag er lett og bredt tilgjengelig. Det er noe som ikke bare utarmer fornuften, men også forestillingsevnen og kreativ tenkning, om den ikke blir valgt ut med kritisk bevissthet, og munner gjerne ut i overfladiskhet blant både hos elever og lærere,.
Antallet lærere som er troende krymper, og dermed blir kristne vitnesbyrd sjeldnere. Hvordan kan et forhold til Jesus Kristus etableres i denne nye pedagogiske sammenhengen?
I noen bispekonferanser blir katolsk undervisning ikke gitt noen pastoral prioritet. Men når krisen kommer, innser menighetene at katolske skoler ofte er de eneste stedene der unge mennesker møter evangeliet. Men i mange tilfeller har disse skolene åpnet seg for kulturell og religiøs pluralisme, og i noen land er prester og ordensmenn og -kvinner fraværende. Denne helt nye situasjonen krever tilstedeværelsen av lekfolk som er godt forberedt og villige til å engasjere seg i en svært krevende oppgave. I mange tilfeller har denne bevisstheten gjort at katolske lekfolk har samordnet sine handlinger, men ganske ofte er deres engasjement også preget av usikkerhet og mistillit til den institusjonelle kirken, som er uinteressert i katolske skoler. Derfor vil en stor utfordring for noen bispekonferanser være å snarest omdefinere forholdet til lekfolket, for å fremme evangeliets forkynnelse. Biskoper må snarest gjenoppdage hvordan blant forskjellige typer av evangelisering de må prioritere trosformidlingen til nye generasjoner. Og skolene er sentrale instrumenter i denne oppgaven.
h) Utfordringen til å gi unge mennesker religiøse dannelse
I en rekke land trues skolens kristendomsundervisning og risikerer å forsvinne fra pensum. Siden religionsundervisning faller under biskopers ansvar, er det svært viktig å alltid huske på at denne undervisningen ikke kan bli neglisjert, og at den hele tiden må fornyes.
Å drive kristendomsundervisning krever inngående kunnskap om unge menneskers reelle behov, noe som gir et fundament man kan bygge forkynnelsen på, selv om forskjellen mellom "kunnskap" og "tro" må respekteres.
I mange land er det vanlig i katolske skoler at elevene kommer fra ulike kulturer og har ulike livssyn. Derfor må religionsundervisningen i skolene være basert på en bevissthet om denne pluralismen, og likevel stadig være i stand til å være meningsfull i dagens samfunn. Dette scenariet er ekstremt variert, derfor kan ikke kristendomsundervisning foregå på samme måte overalt. I enkelte situasjoner skjer kristendomsundervisning i en kontekst hvor elevene hører evangeliet for første gang. I andre tilfeller er situasjonen helt motsatt, og lærerne kan gi unge mennesker muligheten til å trenge dypere inn i bønn, til å forberede seg til å ta imot sakramentene, og de kan inviteres til å engasjere seg i ungdomsbevegelser eller sosiale tjenester.
Siden internasjonale organisasjoner arbeider stadig oftere med religiøse spørsmål, vil det være viktig for bispekonferansene å fremme sine egne forslag om kristendomsundervisning og religionkurs som er i stand til å gi kunnskap og kritisk læring om alle religioner i samfunnet. De bør også være i stand til å skille klart mellom religionskurs og andre kurs som omhandler ansvarlig statsborgerskap. Ellers vil regjeringer utarbeide sitt eget pensum for å utdanne frie borgere mennesker som er i stand til å være støttende, medfølende og ansvarlige uten bidrag fra kristne og katolske synpunkter i skolepensum.
i) Spesifikke utfordringer knyttet til multireligiøse og flerkulturelle samfunn
Innslaget av flere religioner og mange kulturer blant elevene på katolske skoler er en utfordring for alle som har pedagogisk ansvar. Når skolenes identitet blir svekket, kan flere problemer oppstå på grunn av en manglende evne til å håndtere nye situasjoner. Svaret kan ikke være å søke ly i likegyldighet, eller å vedta en slags kristen fundamentalisme, eller å definere katolske skoler som skoler som bare vektlegger allmenne verdier.
Her vil en av de viktigste utfordringene bli å skape en større kulturell åpenhet blant lærere, og samtidig en like stor vilje til å opptre som kristne vitner. På denne måten vil lærerne i sitt arbeid være klar over og forsiktige i behandlingen av skolens særegne kontekst, uten å bli verken lunkne eller ekstremister. De vil kunne undervise om det de vet og være vitner om det de tror på.For å kunne tolke sitt yrke på denne måten, må lærerne bli dannet til å engasjere seg i dialog om tro og kultur, og med folk som har ulike religioner. Reell dialog kan heller ikke oppstå hvis lærerne ikke selv har blitt dannet og hjulpet til å utdype sin tro og sine personlige meninger.
Der hvor elevsammensetningen er pluralistisk, bør det å fremme samarbeid mellom elever fra ulike trosretninger ikke undervurderes, særlig når det gjelder samfunnstjenester. Ville det ikke vært fantastisk hvis alle katolske skoler hadde gitt sine elever muligheten til å engasjere seg i samfunnstjenester, gjerne ledsaget av sine lærere eller også foreldrene?
j) Utfordringer knyttet til lærernes livslange læring
I denne typen kulturell kontekst, blir lærerutdanningen svært sentral og krever grundig innsats og dybdekunnskap. Uten dette vil ikke undervisningen kunne betraktes som troverdig eller pålitelig, og derfor heller ikke særlig nyttig. Denne typen trening haster, om vi ønsker å stole på lærere som er forpliktet på, og opptatt av,vårt utdanningsprosjekts evangelisk identitet og gjennomføring i fremtiden. Det vil ikke være lurt å ha en "dobbel befolkning" av lærere i katolske skoler. Det som er nødvendig er samhold blant lærerne, som sammen er villige til å omfavne og dele en bestemt evangelisk identitet, samt en konsekvent livsstil.
k) Steder og ressurser for lærerutdanning
Hvem kan sikre denne type lærerutdanning? Kan bestemte universiteter ha spesielt fokus på denne oppgaven, og dette bli kunngjort? Hvor finner man gode katolske lærere som kan undervise andre til å bli gode katolske lærere?
Her er noen forslag:
- I nasjonale katolske institusjoner.
- I Bispedømmet: Biskoppelige vikarer og andre ledere i undervisningsvirksomheten, i partnerskap med opplæringsinstitusjoner. Vi bør tenke over muligheten av å sentralisere opplæring av religionslærere og lekfolk som har kirkelig ansvar i én av bispedømmets institusjoner. På den ene siden ville dette føre til en sterkere identitet, men det ville ikke gi svar på et vanskelig spørsmål: hvordan denne typen trening kan bli tilpasset behov som er typisk for ulike læringsarenaer? Vi bør ikke glemme at lærerne har spesifikke faglige identiteter og særegenheter, som bør tas hensyn til under deres trening.
- Religiøse kongregasjoner.
- Katolske universiteter eller institutter.
- Kirker, prostier eller klostre som gir retretter eller som kan gi åndelig støtte til lærere.
- Nettverk, internet-basert læring.
l) Juridiske utfordringer
Noen regjeringer er ganske opptatte av å marginalisere katolske skoler gjennom en rekke regler og lover som noen ganger hindrer katolske skolers pedagogiske frihet. I noen tilfeller skjuler regjeringer sin fiendskap ved å bruke ressursmangel som en unnskyldning. I slike situasjoner er den katolske skolens eksistens usikker.
En annen trussel som kan dukke opp igjen, har å gjøre med regler for å unngå diskriminering. Under dekke av en tvilsom "sekularisme", fins det en fiendtlighet mot en utdanning som åpenlyst baseres på religiøse verdier, og som man derfor vil begrense til den "private" sfære.
2. Utfordringer for katolsk høyere utdanning
Er utfordringene knyttet til katolsk høyskoler og universiteter forskjellige fra de som katolske grunnskoler og videregående skoler møter? For det meste, er det de samme. Også for universiteter må vi erkjenne at de fundamentale problemene utdanningen er nødt til å takle, hovedsakelig på en eller annen måte er knyttet til de nye kulturelle og sosiologiske sammenhengene som vårt samfunn opplever, og som de fleste katolske universitetsstudenter kommer fra.
Det finnes en rekke systemiske og strukturelle forskjeller hva mht høyere utdanningsinstitusjoners særegenheter i størrelse, historie, juridisk rammeverk og styring. Det er også forskjeller når det gjelder planer og prosedyrer, utdanningsnivå, forskning og i måten aktiviteter utføres. Til slutt er det forskjeller i status og prestisje knyttet til enkeltinstitusjoner, samt i sammensetningen av studenter og vitenskapelig ansatte.
Slike differensieringsprosesser bør ses som en reaksjon på endringer og utfordringer i høyere utdanningssystemer de siste tretti år. I løpet av den tiden har tilgang til universiteter sluttet å være begrenset til eliter, mens kravene har økt for universitetene til å imøtekomme sosiale behov og bli faktorer for økonomisk utvikling. Utfordringen som stammer fra disse trendene er den samme nesten overalt; hvordan kan disse endringene påvirke universitetenes rolle og forenes med verdiene som tidligere har preget universitetene? Hvordan kan betydningen av vitenskapelig forskning og dannelsen av mennesker med spesielle ferdigheter bli gjenopprettet, særlig når vi er klar over at universitetene ikke bare må bli steder der kunnskap blir bearbeidet, men også fordelt, for å imøtekomme sosiale behov, og bli redskaper ikke bare for kulturell og sivil utvikling, men også for økonomisk vekst?
Regjeringenes svar på disse spørsmålene har vært å skille mellom systemer av læreplaner og grader, eller å introdusere nye funksjoner innenfor institusjonene, eller å strukturere høyere utdanningssystemer i forhold til stadig mer komplekse behov i arbeidsmarkedet.
Når vi betrakter disse endringene som fortsatt er i utvikling er det nærliggende å omdefinere universitetenes mål og funksjoner. I tillegg til å delta i vitenskapelige forskning og undervisning, er universiteter også blitt referansepunkter eller støtte-etater for sosiale, politiske og økonomiske beslutningstakere.
Disse endringene tvinger frem en konseptuell omdefinering av alle universiteter, også katolsk høyere utdanning. I denne sammenhengen blir katolske universiteter oppfordret til å bedre spesifisere sin identitet og sine særegne akademiske og vitenskapelige oppgaver.
a) Internasjonaliseringen av universitetsstudiene
I de siste årene har høyere utdannings internasjonale dimensjon blitt forbedret gjennom avtaler mellom land og universiteter, med støtte fra programmer og tiltak etablert gjennom kontinentale eller globale, internasjonale organisasjoner. Erfaringer på dette området har vært preget av følgende: Bredere kurstilbud, økende tilstedeværelse av utenlandske studenter, innovasjon i utdanningsmetoder, og innovasjon i prosessledelse og forskningsledelse. Når samme kurs tilbys av flere ulike universiteter, er dette et effektiv internasjonaliseringsverktøy fordi det gir mulighet for utveksling av ideer og erfaringer. Det gir anledning for mennesker (studenter, lærere og forskere, administrativt ansatte) som kommer fra forskjellige kulturer og tradisjoner til å møte hverandre, og åpner opp for kompetanseutvikling i universiteter som har forskjellige oppdrag, visjoner og profiler. Dette er en ny utvikling som gir opphav til mange spørsmål om institusjoners åpenhet, undervisningsmetoder og forskningsvirksomhet.
b) Bruken av internettressurser i universitetsstudiene
I dagens samfunn blir web-baserte applikasjoner brukt stadig oftere og overalt i forvaltningen av personlig kunnskap. I løpet av de siste årene har den digitale kompetansens ulike aspekter fått økende oppmerksomhet. Ulike dokumenter utgitt av internasjonale organisasjoner har understreket denne kompetansens relevans for livslang læring og for muligheten til å delta i det såkalte "informasjonssamfunnet". Men hva betyr det å være en kultivert eller utdannet person i det 21. århundre? Vi kan ikke bare forberede unge mennesker for fremtidige jobber og utfordringer, de må også bli bevisste borgere, uansett om de allerede kan det meste om å bruke det digitale samfunnets ressurser, innhold, relasjoner, verktøy og potensiale. I denne konteksten er det veldig viktig å ha de nødvendige ferdigheter for å administrere og berike egen kunnskap ved hjelp av online- og offline-ressurser. Disse ferdighetene, som kan kalles "personlig kunnskapsstyring", i kombinasjon med personlig læring, bør hjelpe hvert individ til selv å velge og vurdere informasjonskilder, å søke informasjon online, og være i stand til å lagre, bearbeide, overføre og dele slike informasjon.
I tillegg til disse ferdighetene trenger man flere andre, for eksempel 1) samhørighet, som innebærer ikke bare teknologiske aspekter men også kommunikasjon, samt relasjonelle egenskaper og identitetsstyring i en global kommunikasjon kontekst, 2) kritiske evner, dvs. en kritisk tilnærming til internett. Man skal kunne bruke internett som en ressurs og være i stand til å vurdere i hvilken sammenheng slike ressurser skal brukes, 3) kreativitet, dvs. å utvikle kreative holdninger til livslang læring for å dra nytte av pedagogisk erfaringer der formelle og uformelle læringssituasjoner eksisterer side om side.
c) Universiteter, bedrifter og arbeidsmarkedet
Et av de viktigste problemene vi står overfor i dag er arbeidsledighet. På hvilken måte kan universiteter bidra til å skape fremtidige arbeidsplasser og forretningsmuligheter? Bedrifter, fagfolk og universiteter bør få anledning til å møtes, for å gi inspirasjon og muligheter til unge mennesker som ønsker å starte sine egne virksomheter, og for at de kan teste ut sine ideer og modeller. Universitetsstudenter trenger å vite om jobbmuligheter tidlig i sin karriere, de må få anledning til å delta i prosjekter og konkurranser og få tilgang til stipender for å spesialisere seg. Det er helt avgjørende at de får veiledning til dette i videregående skole og på universitetet.
Når det gjelder arbeidsrelaterte problemer, arbeidsledighet og opplæringen av fremtidige ledere gjennom høyere utdanning, må vi huske at universiteter har den grunnleggende oppgave å tjene "sannheten gjennom sin forskning, og å bevare og formidle alt til beste for samfunnet" (Ex Corde Ecclesiae, n. 30). Katolske universiteter bidrar til dette ved å danne mennesker slik at de får en sans for rettferdighet og en dyp interesse for det felles beste. De unge må utdannes til å vise en spesiell oppmerksomhet overfor de fattige og undertrykte, og bli ansvarlige og aktive verdensborgere.
d) Kvaliteten på akademiske institusjoner
Ett av målene som har fått internasjonal oppmerksomhet nylig, i forskjellige land og institusjoner, er å sikre kvaliteten på faglige systemer, å identifisere konkrete evalueringskriterier og virkemidler for å forbedre de enkelte institusjonenes ansvar og gjennomsiktighet. Dette målet har blitt fullt ut akseptert og deles av alle, og mange nasjonale og internasjonale avtaler er inngått med spesialiserte organisasjoner for å identifisere og dele måle-indikatorer som ikke bare evaluerer eksterne statistiske data og prosedyrer, men også evaluerer høyere utdanningsmål og innhold innenfor et system av verdier.
Å fremme kvaliteten på en katolsk akademisk institusjon betyr å fremheve verdien av dens virksomhet, å styrke dens positive aspekter og, om nødvendig, forbedre dens svakheter. Denne oppfølgingen og evalueringen er blitt uunnværlig og har to hovedfunksjoner. For det første er det en offentlig funksjon, som gjør at skolesystemet blir pålitelig og gjennomsiktig og fremmer bevissthet og en sunn utvikling blant de ulike lærebedrifter. For det andre har det en intern funksjon som tar sikte på å hjelpe både studenter og ansatt til å oppnå de institusjonelle målene og å reflektere over utfallet av aktivitetene, for så å forbedre og utvikle dem videre.
e) Administrasjon
De endringene som er nevnt så langt, påvirker også katolske universiteter som institusjoner, blant annet deres styring. Siden universiteter er "upartiske" (de dyrker ikke holdninger som favoriserer ett politisk parti mer enn et annet) og ikke er knyttet til "folkets suverenitet" (universitetsledere er ikke representanter for folket), kan universitetsstyring ses fra mange forskjellige synsvinkler. Man kan for eksempel se på deres vilkår for opptak av studenter, finansieringskilder og mekanismer, nivåer av autonomi, universitetenes rolle i det moderne samfunn, og styringsstrukturer i akademiske institusjoner.
Hva handler universitets autonomi om? I mange land har staten gjennomgripende makt, men universitetene må likevel være i stand til å følge sine faglige mål, uten å bli utilbørlig påvirket av det faktum at de mottar statsstøtte (i noen tilfeller er nesten all økonomisk støtte fra staten). I dag, takket være statsstøtten, klarer staten å utøve kontroll over universitetene på avstand, ved å definere mål og evalueringsinstrumenter, og gjennom tiltak for å forsikre økonomisk ansvarlighet og bærekraftighet.
Mens autonomi blir vektlagt, blir universitetene også stadig oppfordret til å møte behovene til lokalsamfunnet, ved å tilby kurs som bidrar til økonomisk og sosial utvikling. De blir bedt om å bidra til livslang læring, og å tjene lokalsamfunnet ved å støtte offentlige og private beslutningstakere. Dette økende mangfold av funksjoner (på grunn av press fra samfunnet) har ført til at mange land har innført ulike organisasjonsmodeller for høyere utdanning. På den ene side er de preget av større autonomi og akademisk frihet, og på den annen side er de preget av voksende ansvar overfor staten og interessenter generelt.
f) Utfordring pga forandring, og om universitetenes katolske identitet
Studenter trenger kunnskap for å kunne møte virkeligheten, for å vite hva som foregår rundt dem og handle med ansvarlighet. Men det viktigste er ikke å tilegne seg informasjon eller kunnskap, men snarere å oppnå en personlig transformasjon. I dette henseende er motivasjon ikke bare en foreløpig tilstand, det er en vedvarende prosess og et resultat.
Katolsk høyere utdanning tar sikte på å danne menn og kvinner til å bli i stand til å engasjere seg i kritisk tenkning, å utstyre dem med høy profesjonalitet, men også med rik menneskelighet, der deres ferdigheter blir satt i tjeneste for det felles beste. "Hvis det er nødvendig, må et katolsk universitet ha mot til å si ubehagelige sannheter, ting som ikke faller i smak hos folk flest, men som er nødvendige for å ivareta det sanne gode for samfunnet" (Ex Corde Ecclesiae, n. 32). Forskning, undervisning og ulike typer tjenester som er i tråd med dette oppdraget, er de grunnleggende dimensjoner som skal gi føringer til universitetsutdanning. Katolsk utdanning bidrar til denne todelte veksten, i kunnskap og i menneskelighet. På katolske universiteter blir fagmiljøene gjennomsyret av kristen inspirasjon; den gir veiledning og mening til forskning, og den støtter oppgaven med å danne unge mennesker, som i tillegg til deres legitime faglige forventninger, har enda bredere og dypere forhåpninger.
Katolske universitetsprofessorer blir kalt til å gi sitt eget bidrag til å overvinne fragmenteringen av spesialisert kunnskap, å fremelske dialog mellom de ulike disiplinene, å jakte etter en samlende forståelse av kunnskap, som ikke er statisk, men i stadig utvikling. For å gjøre denne jobben må de veiledes av bevisstheten om den ene underliggende betydningen i alle ting. Innenfor denne dialogen, gir teologi et vesentlig bidrag.
KONKLUSJON
I dag brukes det mye krefter på å evaluere resultatene av elevers og studenters læringsaktiviteter. Internasjonale undersøkelser rangerer og sammenligner forskjellige land, og opinionen er rask til å fange opp disse meldingene og tolke dem. Offentliggjøring av resultatene, sosial rapportering, et intenst arbeid med å forbedre eksisterende standarder; alt dette er tegn på den nåværende trenden til å prøve å forbedre kvaliteten på utdanningen. Det er imidlertid viktig å ikke glemme et av utdanningens grunnleggende aspekter, som er å respekterer ethvert menneskes vilje til å korrigere seg selv, og erkjennelsen av at reelle forandringer vanligvis tar lang tid. Utdanning i dag er som den gode såmannen som er opptatt av å så uten å ha muligheten til å se fruktene av sitt arbeid. Å utdanne et menneske krever at læreren har både håp og tillit mens arbeidet pågår. Undervisning innebærer konstant selv-forbedring, det er å vurdere effektiviteten av ens verktøy, og å være klar over at de forventede resultatene ikke alltid kan bli sett eller opplevd.
Hvert menneskes dannelse foregår innenfor en prosess som gjennomføres over mange år av flere lærere, og det starter med foreldrene. Skolegangen skjer midt i en kontinuerlig vekstprosess som allerede er i gang, en prosess som kan ha vært positiv og berikende, eller full av problemer og begrensninger. Dette må tas hensyn til. Katolsk utdannelse finner altså sin plass på en bestemt tid i et individs historie, og blir mer effektiv hvis den er i stand til å koble seg til denne historien. Og den blir også mer effektiv hvis den klarer å bygge allianser, dele ansvar og bygge fungerende utdanningssamfunn. Innenfor et rammeverk av samarbeid er undervisning ikke bare en prosess der kunnskap eller opplæring blir gitt, men også oppfordringen til alle om å oppdage sine talenter, utvikle faglige ferdigheter og ta på seg viktige intellektuelle, sosiale og politiske oppgaver i lokalsamfunnene. Undervisning betyr å følge unge mennesker i deres søken etter sannhet og skjønnhet, til å prøve å finne det som er rett og godt. Effektiviteten av kollektive handlinger, som involverer både lærere og de administrative ansatte, er gitt av felles verdier og det faktum at man er både lærende og undervisende fellesskap.
Fremtidige utfordringer for katolske skoler og universiteter er enorme. Men pave Frans' ord oppfordrer oss til å fornye vår lidenskap for å utdanne yngre generasjoner: "Bli ikke motløs i møte med de vanskelighetene som pedagogiske utfordringer presenterer! Å være en lærer er ikke et yrke, men en holdning, en væremåte. For å utdanne er det nødvendig å gå ut av oss selv og være blant unge mennesker, å følge dem i faser av deres vekst og å sitte ved siden av dem. Å gi dem håp og optimisme, lære dem å se skjønnheten og godheten i skaperverket, og i menneskene, som alltid beholder skaperens kjennetegn. Men fremfor alt, med livet ditt skal du være et vitne om hva du kommuniserer. Lærere [...] formidler kunnskap og verdier med sine ord; men deres ord vil ha en virkelig betydning for barn og ungdommer hvis de ledsages av vitnesbyrd, av en konsekvent livsstil. Uten konsistens er det umulig å utdanne! Dere er alle lærere, det er ingen som bare er delegerte på dette området. Dermed er samarbeid i en ånd av enhet og fellesskap mellom de ulike lærere svært viktig, og må alltid fremmes og oppmuntres. Skolen kan og må være en katalysator, den må være et sted for møter og samhandling for hele det utdanningssamfunnet, med et eneste mål for opplæringen: Å bidra til å utvikle modne mennesker som er enkle, kompetente og ærlige, som vet hvordan de skal elske med troskap, som kan leve sitt liv som et svar på Guds kall, og i sitt fremtidige yrke tjene hele samfunnet" [8].
SPØRRESKJEMA
Det følgende skjemaet tjener som et grunnlag for refleksjon, og kan anvendes med en viss fleksibilitet.
1. Identitet og misjon
- I ditt land, hvordan oppfyller katolske skoler og universiteter sin natur og sine mål?
- Hvilke hovedelementer preger tjenestene som katolske skoler og universiteter tilbyr elever/ studenter og deres familier?
- Kan vi si at katolske skoler og universiteter fokuserer på evangelisering, og ikke bare på å tilby undervisning som er bedre enn i andre institusjoner? Hvordan inkluderer skolene og universitetene, som en integrert del av sitt tilbud, lokal eller nasjonal sjelesorg?
- Hvilken plass er det for undervisning i den katolske tro i katolske skoler og i ikke-katolske skoler?
- Fremmer katolske skoler og universiteter interreligiøs og interkulturell dialog?
2. Emner
- Fins det tilbud som støtter troen for lærere, elever/ studenter og deres familier som går på katolske skoler og universiteter?
- Blir studenter oppfordret til å delta i utdanningsinstitusjonens liv?
- Blir familier oppfordret til å delta?
- Hvilke forventninger har unge mennesker som går på videregående skoler og universiteter, og hvordan samsvarer utdanningen deres med disse forventningene?
- Gis det omsorg for elever/ studenter som har økonomiske vanskeligheter?
- Gis det ekstra hjelp til studenter som har lærevansker eller fysiske vanskeligheter?
- Fins det aktivitetstilbud for tidligere studenter?
- Hvordan har religiøse kongregasjoner som vier seg spesielt til undervisning, "oppdatert" sin tilstedeværelse i skoler og universiteter? Hvilke vanskeligheter har de møtt og hvilke positive resultater har de oppnådd?
- Hvordan fremmer man den felles oppgaven som deles av ordenskvinner og -menn sammen med lekfolk i katolske skoler og universiteter?
3. Dannelse
- Hvordan rekrutterer man personell, spesielt lærere og administratorer?
- Hvordan organiserer og garanterer man den pågående formasjonen både den faglige og den kristne av administratorer, lærere og ikke-pedagogisk personale?
- Er det et ønske om å forme også de som jobber i ikke-katolske skoler og universiteter?
- Er det et ønske om å også forme foreldrene?
- Er det et ønske om samarbeid mellom ulike katolske skoler og universiteter?
4. Utfordringer og fremtidsutsikter
- Arbeidsdokumentet ramser opp mange utfordringer som katolsk utdanning i dag er kalt til å imøtekomme. Hvilken av disse, i din sammenheng, anses for å være den mest krevende?
- Hvordan står katolske skoler og universiteter i forhold til disse utfordringene?
- Kort fortalt, hva er de beste opplevelsene i katolske skoler og universiteter i ditt land?
- Og, på den annen side, hva er de største svakhetene?
- Hvilke strategier og aktiviteter er allerede utarbeidet eller holder på å bli skisserte for fremtiden?
NOTER:
[1] "Vi bør alltid huske at vi er brødre og søstre, og derfor lære andre og lære oss selv å ikke vurdere vår neste som en fiende eller som en motstander som bør utslettes." Pave Frans, Brorskap, fundamentet for og veien til fred, Budskap til Verdensdagen for fred (2014), n. 8.
[2] Andre Vatikankonsil, erklæringen om katolsk utdannelse Gravissimum Educationis, 28. oktober 1965.
[3] Pave Johannes Paul II, Apostolisk konstitusjon om katolske universiteter, Ex Corde Ecclesiae, 15. august 1990.
[4] Jfr. Pave Benedikt XVI, Tale til deltakerne i det første europeiske møtet for universitetslærere om "En ny humanisme for Europa. Universitetenes rolle", 23. juni 2007.
[5] "Vekk opp verden!". Samtale mellom PaveFrans og overordnede for religiøse kongregasjoner, i La Civiltà Cattolica, n. 3925, 4. januar 2014, s. 17.
[6] Dokumenter: Den katolske skole (1977); Lege katolikker i skolen: Vitner om troen (1982); Pedagogisk veiledning om Menneskelig kjærlighet. Skisser til seksualundervisning (1983); Den religiøse dimensjonen ved undervisningen i en katolsk skole (1988); Den katolske skole ved terskelen til et nytt årtusen (1997); Vigslede personer og deres misjon i skolen. Refleksjoner og retningslinjer (2002); Utdanne sammen i katolske skoler. En felles misjon mellom vigslede personer og legfolk (2007); Utdanne til interkulturell dialog i katolske skoler. Å leve i harmoni for en kjærlighetsfylt sivilisasjon (2013).
Videre ble det sendt ut en rekke rundskriv: Ordensfamilier og foreninger for apostolisk liv med ansvar i katolske skoler (N. 483/96/13 15. oktober 1996); Til bispekonferansene om Seksualundervisning i katolske skoler (N. 484/96 2. mai, 1997); Til bispekonferansene om undervisningen i religion i skolen (N. 520/2009 5. mai 2009).
[7] Jfr. 48. sesjon av UNESCOs internasjonale konferansen om utdanning, Genève (27. til 28. november 2008); Jfr. Pave Frans, Apostolisk formaning, Evangelii Gaudium (24. november 2013), n. 186 og følgende.
[8] Pave Frans, Tale til studenter ved jesuittenes skoler i Italia og Albania (7. juni 2013).
Oversatt fra engelsk
av Arlyne og Oddvar Moi, mars 2015.