Publisert 2. mars 2020
|
Oppdatert 20. februar 2020
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Intervju med sr. Katarina Pajchel O.P.
Bilde
AKTUELL: – Encyklikaen er saklig, informert og viser at tro og vitenskap ikke er motsetninger, men at de utfyller hverandre. Jeg kjenner igjen mange problemstillinger om bærekraftig utvikling fra mitt eget arbeid ved naturfaglærerutdanningen på OsloMet, sier Katarinahjemmets sr. Katarina Pajchel O.P..
Pave Frans’ Laudato Si’ gjør troen aktuell på nye måter i hverdagen vår, mener sr. Katarina Pajchel O.P.: – Hvor mange har ikke tatt maten som settes på bordet for en selvfølge? Pavens encyklika viser at den ikke er det – ei heller for oss i det priviligerte nord.
Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen Foto: Kristin Svorte
Derfor skal vi mene det når vi ber bordbønn i takknemlighet for at vi nok en gang kan spise oss mette. En bønn som kunne blitt en tom vane, blir med Laudato Si’ fylt med ny aktualitet og relevans, mener Katarina Pajchel, doktor i partikkelfysikk, førsteamanuensis ved OsloMet og søster på Katarinahjemmet i Oslo. – Hvilket førsteinntrykk gjorde Laudato Si’ på deg? – To ting slo meg: Aktualiteten i pavens ord – encyklikaen er saklig, informert og viser at tro og vitenskap ikke er motsetninger, men at de utfyller hverandre. Jeg kjenner igjen mange problemstillinger om bærekraftig utvikling fra mitt eget arbeid ved naturfaglærerutdanningen på OsloMet. Samtidig balanseres Laudato Si’ av en en sosial og teologisk dypde. I samfunnsdebatten blir ofte både problemstillinger og løsninger veldig tekniske eller politiske, men her er det en åndelig dypde som gjør inntrykk, sier sr. Katarina. Hun mener at pavens miljøencyklika går tilkjernen av skaperverket, menneskets relasjon til Gud, til sin neste og til naturen. – Teksten er god fordi den evner å forene de store spørsmål med de enkle svar i hverdagen, slik som koblingen mellom at vi kaster mat og bordbønn. Kanskje dette ritualet som ligger så dypt festet i vår tradisjon, nå kan få ny aktualitet?
Grønn omvendelse
Amerikanske metereologer meldte nylig om klodens varmeste juni-måned siden temperaturmålingene begynte på 1880-tallet. EUs klimabyrå kom frem til samme konklusjon om juli. I mai la FNs naturpanel frem en rapport om tap av arter og økosystemer som eksperter kalte «vanvittig skremmende». 1 million arter i verden står i fare for å bli utryddet. Den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas forteller at over 820 millioner mennesker i verden sulter, og tallet øker. – Overalt kan vi lese om at klimakrisen truer vår eksistens, mennesker som dyr – hva skiller Laudato Si’ fra politiske partiers programmer eller miljø- og naturvernorganisasjoners pamfletter? – Laudato Si’ er kritisk både til det politiske høyre og venstre; den er kritisk til en hemningsløs teknologi-optimisme og til en hemningsløs økonomisk liberalisme – i sin kjerne handler encyklikaen om å ansvarliggjøre oss mennesker. Klima- og miljøkrisen er menneskeskapt, skriver pave Frans, og forteller om en helhetlig økologi – et vern av Skaperverket, der mennesket er en del av løsningen. Vi må gjenfinne vår rolle på Jorden som de som skal «dyrke og passe den» (1 Mos 2,15), ikke underlegge oss alt og alle. Det er vårt forvalteransvar – vi er en beboer her, ikke en inntrenger, sier sr. Katarina.
«Vi har alle, hver og én av oss, plikt til å bidra i realiseringen av pavens refleksjoner. Det minste vi kan forvente er deltagelse i demokratiske prosesser – at vi stemmer ved valg.»
Dette ansvaret er ikke bare «menneskehetens», en enhet så stor at det enkelte menneske og dets ansvar svinner hen og fremstår som uten betydning og konsekvens. Pave Frans siterer katekismen: «Ingen skapning er seg selv nok», hverken sosialt eller økologisk: – Her kommer legfolkets apostolat inn: Vi har alle, hver og én av oss, plikt til å bidra i realiseringen av pavens refleksjoner. Det minste vi kan forvente er deltagelse i demokratiske prosesser – at vi stemmer ved valg. Det skjer bare hvert annet år her i Norge, mens andre valg tar vi så å si hver dag: Den globale solidariteten som Laudato Si’ uttrykker må gjennomstrømme våre hverdagshandlinger, for eksempel som forbrukere. Vi må vende om – og vi må endre forbruksmønsteret vårt: Vi må tenke over hvordan vi reiser, hva vi kjøper og kaster – og helst kildesortere!Vi har et stort personlig ansvar og en reell mulighet til å påvirke utviklingen i det små, sier sr. Katarina.
I tillegg til budskapet om å ta ansvar for jordens økologi, kobler pave Frans klimakrisen til verdens sosiale problemer: – For ham er miljøkrisen og den sosiale krisen uadskillelige problemer, derfor henger også løsningene sammen, forteller sr. Katarina og siterer artikkel 139 i Laudato Si’: «Vi står ikke overfor to separate kriser, en miljømessig og en annen sosial, men heller én kompleks sosio-økologisk krise. Løsningsstrategier krever en helhetlig tilnærming skal vi bekjempe fattigdom, gjenopprette de utstøttes verdighet og samtidig ta vare på naturen.»
ET FORBILDE:– Frans av Assisi ser hele skaperverket, enten det er fugler, blomster, sol eller m.ne – som en helhet, som Skaperverket, sier Sr. Katarina Pajchel O.P.
Vitenskapen er ingen trussel
Bilde
Katarina er søster i dominikanerordenen og har viet sitt liv både til Gud, troen, og vitenskapen. – Hvordan forener pave Frans tro og vitenskap i Laudato Si’? – Først irriterte det meg litt at den mangler vitenskapelige referanser, selv ikke FNs klimapanel er nevnt – og det burde være anerkjent nok. Etter å ha tenkt litt, kom jeg frem til at uten alle referansene fremstår det naturvitenskaplige som en helt selvsagt og integrert del av teksten. Kunnskap er et naturlig og nødvendig fundament for Kirkens standpunkt – menneskets kreativitet og vitenskap er jo nettopp to av nøklene til å finne løsningen på klimakrisen, sier sr. og dr. Katarina, før hun presiserer at dialog med vitenskapene er én av pavens mest sentrale appeller i Laudato Si´. – Vitenskapen er ikke en trussel mot Kirken og troen, men den vil heller ikke kunne svare på de dypeste spørsmål vi stiller oss, sier hun og henviser til Laudato Si’s 199. avsnitt «Religioner i dialog med vitenskapene». Der skriver pave Frans: «Man kan ikke hevde at de empiriske vitenskaper gir oss en fullstendig forklaring på livet, skapningens innerste vesen og virkeligheten som helhet». – Pavens resonnement føyer seg inn i en sterk katolsk tradisjon: Vitenskapens løsninger er viktige, men de kan lede oss galt avsted dersom vi mister vårt etiske kompass: gudstroen. Pave Frans innleder med en analyse av vårt moderne samfunns tidsånd, og skriver blant annet: «Vi har glemt at vi er jord» (j.f. 1 Mos 2,7: «Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning.») – Hvordan kommer dette til uttrykk i måten vi tenker og lever på? – Moderne teknologi og medisin gjør oss fremmed for vår egen kropp. Vi glemmer vår sårbarhet. Vi glemmer våre livsprosesser – vi blir syke, vi blir gamle, vi dør. Vi glemmer at også vi er natur – og at vi tar del i naturens kretsløp. Istedenfor dyrker vi det unge, det selvstendige, der vi kontrollerer alle deler av livet. På denne måten har vi fortrengt overgivelsen som ligger i det å være menneske; vi er åndelige og fysiske vesener – og kroppen vår er skrøpelig. Fremmedgjøringen, denne moderne mentale muren, har ikke bare skapt avstand til oss selv, men også til naturen som omgir oss – og som vi er avhengige av. Dette er en form for dualisme som jeg ikke kjenner meg igjen i. Kristendommen – katolisismen – er dypt anti-dualistisk: Gud ble kjød, han ble menneske.
«Da er det viktig å ha in mente den kristne forståelse av askese: Det er ikke en sportslig prestasjon eller dyrking av egen fortreffelighet: Sann kristen askese handler om solidaritet – når vi avstår fra noe, er det for å hjelpe vår neste.»
Askese er ingen sportsøvelse
Pave Frans trekker frem et forbilde både for våre tanker og gjerninger: Den hellige Frans av Assisi. Det er hans lovsang «Lovet være du, Herre», som har gitt brevet dets tittel.
– På hvilken måte mener du at Frans av Assisi kan tjene som forbilde for oss nå, i våre forsøk på å ta ansvar og leve mer bærekraftige liv? – Frans av Assisi ser hele skaperverket, enten det er fugler, blomster, sol eller måne – som en helhet, som Skaperverket. Han uttrykker det blomstrende poetisk og når ut til mange. Encyklikaen er formulert i et mer nøkternt språk, som er hentet fra teologi, politikk og naturvitenskap. Til tross for den litterære forskjellen, viker helhetsforståelsen aldri; den er tilstede gjennom hele teksten som avsluttes med det sakramentale liv, møtet med Gud og en bønn for vår jord: Vi står nå overfor en utfordring som er så stor, som er fylt av så mye frykt og lidelse – at bønn, som også erkjenner vår svakhet og utilstrekkelighet, er et nødvendig og universelt svar. – Hvis vi lyver, får vi dårlig samvittighet. Vi vet det er galt. Vi bryter det åttende bud. Men hva om vi kaster brukte batterier i søppelet, eller nyter «bruk og kast»-mentalitetens kortvarige gleder: en ny TV, som vi ikke trenger, et nytt klesplagg, som vi ikke trenger, en ekstra flyreise, som vi ikke trenger ... Men ikke å ta hensyn til miljøet – å bidra til utplyndring av naturen – er ikke også dét en synd som katolikker bør unngå? – På den ene side: Jeg tror ikke man skal kjøre på med åndelige nevroser og en sånn skruppel-etikk. På den annen side: Alle våre valg, herunder vårt forbruk, har en etisk-moralsk dimensjon. Grådighet og fråtsing er synd. Ja, egoisme generelt, fordi den leder oss bort fra Gud og våre medmennesker og inn i oss selv. Da er det viktig å ha in mente den kristne forståelse av askese: Det er ikke en sportslig prestasjon eller dyrking av egen fortreffelighet: Sann kristen askese handler om solidaritet – når vi avstår fra noe, er det for å hjelpe vår neste. Askese kan fort utarte til noe veldig selvsentrert eller selvbevisst. Fasten skal minne oss om vårt ansvar for vår neste. Det tror jeg er en fornuftig rettesnor i møtet med disse utfordringene. – Bør vi gå til skrifte for å bekjenne våre miljøsynder på lik linje med andre synder? – Da får man i så fall reflektere over det i lys av etiske normer. Det kan godt være at man oppdager at ens forbruksmønster er galt og skadelig for miljøet. Kanskje er det et uttrykk for en dypere holdning, som igjen kan høre hjemme i et skriftemål. Men jeg tror det vil være altfor overfladisk å sette opp et synderegister, sier sr. Katarina Pajchel O.P. og siterer pave Frans’ avsluttende bønn i Laudato Si’: – Kjærlighetens Gud, vis oss vår plass i denne verden / som redskaper for din kjærlighet / til alle skapninger på denne jord / for ikke en eneste av den er glemt i dine øyne.
