Preken under festmessen på Minnedagen for Hellig Olavs omvendelse

Publisert 19. oktober 2020 | Oppdatert 19. oktober 2020

Pontifikal festmesse i St. Olav domkirke, Oslo

Tekst: Jesaja 41,9-10

ØKUMENISK FESTMESSE: Fredag 16. oktober markeres Minnedagen for Hellig Olavs omvendelse med festmesse. Vanligvis feires ved Olavsalteret i San Carlo al Corso, Roma, men i år ble messe og Olavsfestdager med seminar flyttet til Oslo, henoldsvis til St. Olav domkirke og Trefoldighetskirken. Tidl. domprost i Oslo domkirke Olav Dag Hauge preket under festmessen. Foto: OKB's messesending

En diamant er et stykke jord med himmelsk glans!

Hos profeten Jesajas leser vi noen vers som er som en slik diamant: «Jeg hentet deg fra jordens ender og kalte deg fra dens ytterste grense. Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg, ja holder deg oppe med min frelserhånd». Når vi leser dette, ser vi hvordan det funkler!

For den kjærlighet som beskrives i disse versene, er intet annet enn gudskjærligheten som treffer oss! En Himmelsk kjærlighet som er opptatt av den enkelte og den ene: En kjærlighet som ser deg og meg – og den verdi du og jeg bærer!

Denne kjærligheten er umistelig i vårt samfunn. For her møter vi en kjærlighet som ikke først og fremst spør fornuften. Som ikke regner ut hva som lønner seg. En kjærlighet som ønsker at hver enkelt skal få utvikle seg etter sine forutsetninger – og beholde den kontakten med livet som Gud hadde skapt en til!

Akkurat som det var for Hellig Olav!

For vår egen Olav Haraldsson, som ble Olav den hellige og dermed en akse i Norges historie, er slett ikke ufeilbarlig. Han er vår mann og typisk norsk: Selv på snart 1000 års avstand aner vi sterke og svake egenskaper som vi kan gjenkjenne hos våre egne, hans lederevne, rettferdighetssans, målbevissthet og mot – og hans hissighet, uforsonlighet og lystenhet på ære og gods. Om vi skal tro det overleverte historiske bildet, kan han ha vært skuffende – eller betryggende – lik oss selv, skjønt utvilsomt av større dimensjoner og klarere fremsyn enn de fleste av våre nasjonale ledere.

Det eneste vi i et slikt perspektiv kan si om hans helgenstatus, er at av dette stoffet var det Gud formet en hellig mann som passet for oss og ble troens seierstegn gjennom sin død, eller som Sigrid Undset sa det: «Hellig Olav var sædkornet som ble lagt i Norges jord, fordi det passet til jordsmonn og værlag her.» På sin måte ble han dermed et vitne om inkarnasjonens realitet; for inkarnasjonen betyr at Gud tar menneskene som det de er, for å kunne opphøye dem til noe langt mer – til Kristi brødre og avbilder.

En diamant – et stykke jord med himmelsk glans.

«Vi må aldri glemme at jeg er meg og det er den jeg er, som min neste trenger.»

Slik er vi Guds verk – skapt forskjellige – som enere – for at det jeg er, skal være med på å gi vår verden – vår tid – vårt land og vårt nærmiljø det mangfold som skal til for et meningsfullt fellesskap!

Av en eller annen grunn opplever man likhet som styrke. Og trangen til likhet skaper tanker og meninger om hvordan vi skal være – skaper moter, omgangsformer, forbilleder. Og de som skiller seg ut, holdes utenfor det gode selskap. Det viktigste blir å være som andre. Da blir det galt!

Vi må aldri glemme at jeg er meg og det er den jeg er, som min neste trenger.

Se hele festmessen

Profeten Jesajas forteller sin samtid – og oss - om en Gud som elsker den enkelte – og leter etter det!

Slik er Guds kjærlighet – oppsøkende!

Og når denne kjærlighet tas i bruk av oss, omformes den til kjærlighetshandlinger i vår nærhet og vår verden, slik diamanten fanger opp solens lys og gir det videre!

«Med ytterveggene i behold gaper de som sultne munner mot himmelen. Minnesmerker over lidelsen som ble opplevd i et krigsherjet område og hatet som må ha drevet menneskehjertene som ødela.»

Det var for 23 år siden.

Jeg skulle på julebesøk til de norske soldatene i Bosnia.

Flyplassen i Sarajevo var stengt på grunn av tåke. Derfor måtte turen inn i Bosnia gå fra Zagreb.

Det var en merkelig følelse da jeg en sen kveldstime kjørte over grenseelven Sava fra Slavonski Brod i Kroatia til Bosanski Brod i Bosnia. Ingeniørtroppenes midlertidige bro over elven er forhåndsvarslet, også møtte vi hus-skallene bortover landsbyveien. Med ytterveggene i behold gaper de som sultne munner mot himmelen. Minnesmerker over lidelsen som ble opplevd i et krigsherjet område og hatet som må ha drevet menneskehjertene som ødela.

Og hele veien ned til Modrica – forbi Liesce og Odzak – utbrente husskall, urørte hager og åkrer. Områder der minene har makten og minnene avler hat!

«Når Guds fredsbudskap kom til jord, med et lite barn i en fattig stall, er det et rop om at Gud trenger samarbeidspartnere for å gi verden sin fred.»

Da er det ganske sterkt å vite at ned hit skulle jeg reise for å fortelle julens budskap om glede, fred og håp til unge soldater, som hver eneste dag patruljerte i områder preget av håpløshet, vold og hat.

Og der så vi den – ondskapen, hvordan den lever i beste velgående.

Og vi vet det – ikke bare i Bosnia, i Oslo sentrum også! Iblant spør jeg meg selv: Hva er det som skjer med oss når hatet griper så sterkt inn i menneskers hjerter, at volden ikke lar seg stoppe? Det er som om den bare må ut. Som en er besatt. Hva setter vi imot?

Guds kjærlighet omformet i våre liv til reflekterende kjærlighet fra oss til Gud og vår neste!

Når Guds fredsbudskap kom til jord, med et lite barn i en fattig stall, er det et rop om at Gud trenger samarbeidspartnere for å gi verden sin fred.

Jeg skulle hjem igjen fra Bosnia. Tidlig om morgenen dro vi av sted, tilbake forbi de samme områdene. Ødeleggelsene var enda tydeligere i morgenlyset, men så ble vi hengende bak en buss på den smale veien. Foran oss ligger en klynge med utbombede hus. Bussen blinker inn og stopper. Hva har den der å gjøre? Da ser jeg det. Ut av ruinene kommer barna og ungdommen. Med ransel og pene klær! Klar for en ny skoledag!

HÅP! Håp i håpløsheten. Liv i ruinene. Fremtid i en utbombet landsby, noen hadde brydd seg og skapt fred!

Jeg hørte om en kvinne som hadde vært på grensen til å dø ved begge sine fødsler.

Stille og undrende sa hun: «Tenk at en må så langt inn i døden for å hente ut livet».

På samme måten rørte Guds finger ved vår verden påskenatt i Jerusalem for snart 2000 år siden. For å gi oss sin kjærlighet i håpet om at den vil vekke kjærlighetens handling hos oss!

Og når denne kjærlighet tas i bruk av oss omformes den til kjærlighetshandlinger i vår nærhet og vår verden – slik diamanten fanger opp solens lys og gir det videre!

Olav Dag Hauge,

tidl. domprost i Oslo domkirke