Av sr. Anne Elizabeth Sweet, OCSO, Tautra Mariakloster. Opprinnelig publisert i St. Olav - Katolsk kirkeblad nr. 6/2010.
"Kom, Herre Jesus". Det er bønnen for advent. Det er bønnen som avslutter Bibelen. Det er Kirkens bønn. Det er bønnen vi synger i hver messe etter forvandlingen av brød og vin. Det er ment å være bønnen i våre liv.
Bønnen er ikke en bønn om Herrens første komme, for det har allerede skjedd. Ja, så stort er mysteriet om at ordet har blitt kjød og én av oss, at vi knapt kan fatte det. Det er godt å grunne på denne virkeligheten med bønn og takknemlighet nå i adventstiden.
Men denne bønnen fra skriften, denne Kirkens bønn, er i realiteten en bønn om Herrens andre komme, ved tidenes ende. De første kristne så denne realiteten for seg. Gjør vi det samme? Kunne vi bare ha den samme forventning og lengsel etter den som gjennomtrenger Paulus' brev! Om vi bare med glede kunne vente på Herrens gjenkomst, i stedet for å frykte den, eller - enda verre - ikke tenke på den i det hele tatt.
Gaven som advent tilbyr oss, er tid og hjelp til å fokusere tanker og hjerte på ny. I dette er messelesningene til stor hjelp. Vi kan tenke på dem som en slags linse som hjelper oss å fokusere på de gangene Herren kommer; hans første komme i Betlehem som en av oss, at han kommer til oss her og nå, og det mest storslagne av alle: hans gjenkomst ved tidenes ende.
Bered veien
Det er med denne tanken på endetiden at advent begynner. Evangeliene for hver av de første søndagene forteller om Menneskesønnens uventede ankomst, og oppfordrer oss til å våke og være forberedt (Matteus 24,37-44, Markus 13,33-37, Lukas 21,25-28.34-36). Noen av hverdagslesningene har det samme fokus på endetiden, andre presenterer oss for både enkeltpersoner og menneskemengder som kommer til Jesus for å høre hans ord eller bli helbredet. Advent inviterer oss med blant dem mens vi åpner vårt eget hjerte for hans ord og virke.
Døperen Johannes er sentral i evangelieteksten både på andre og tredje søndag i advent. For en viktig rolle denne Herrens forløper hadde på Jesu tid! Og han har en betydelig rolle også i adventsliturgien i dag. Noen av ukedagenes evangelietekster under andre og tredje adventsuke er også opptatt av Johannes. Andre evangelietekster i samme periode viser oss Jesus som en som kom for å tilgi og helbrede. Kirken ønsker at vi skal være oss bevisst at Herrens komme må forberedes. Hører vi Johannes' ord slik at de angår oss? Hvordan kan det åpnes en vei for Herren inn i vårt eget liv? Inn i familien vår? Blant naboer og kollegaer?
Den fjerde søndagen i advent fokuserer på Maria som den som på ypperste måte forberedte Herrens komme. Som vi feirer 8. desember, i festen for Den uplettede unnfangelse, beredte Gud veien for at Maria kunne motta hans Ord ved å bevare henne fri fra synd helt fra hun ble unnfanget. I tillegg var bønn og trofast lesning og studier av skriftene, slik hun lærte allerede som barn av sine foreldre Anna og Joakim, med på å forberede henne til å motta Guds kall. Hun var Guds Sønns vei inn i verden. Alle unntatt to av de daglige evangelielesningene i denne siste uken av advent, er om Maria; de to unntakene, på 23. og 24. desember, er om døperen Johannes. Veien må ryddes; budbringerne må gjøres klare. Hva kan vi lære av Marias eksempel om å rydde veien for Herren?
Døperen Johannes og Maria beredte veien for Herrens nært forestående komme. Skjønt, Herrens komme i vårt eget liv er like nært forestående hvis vi bare er åpne for det og rede til det. Det er bare de som virkelig lengter etter ham, som kan be med alvor og iver: "Kom, herre Jesus!"
Lesningene fra Det gamle testamente
Advent er samtidig en tid for håp, slik lesningene fra Det gamle testamentet uttrykker så vakkert. Det er viktig å huske disse lesningene fylt av håp. Mange av dem er Guds ord til sitt folk på en tid da alt håp syntes å være ute, når det virket som om Gud hadde glemt både sitt folk og sine løfter. "Dager skal komme…", sier Gud igjen og igjen til Israel gjennom profetene. Dager skal komme da løftene vil bli oppfylt. Frelsens tid er nær. Det skal komme en tid da Gud vil reise opp en Davids etterkommer og gjenopprette Israels kongedømme. Davidsætlingen skal være Messias, Kristus, Den salvede - siden konger ble innsatt og signet gjennom å bli salvet med olje. Guds ord gir trøst, legedom og glede.
Guds ord brakte også nyheter om det uventede - eller kanskje heller, et ord som ennå ikke hadde blitt hørt. Guds løfter gjaldt ikke bare Israel - men alle folkeslag, hedninger så vel som jøder. Og med disse tankene begynte denne adventstiden i år A (Jesaja 2,1-5). Det er et tema som også gjentas noen ganger i annen lesning og adventstidens evangelielesninger.
Guds ord advarte på samme tid om dom - mot Israels fiender, helt klart. Men Herrens komme vil også være en tid for dom over Israel, som må være rede til å ta imot hans komme (Malaki 3,2-3, 23. desember). Derfor hører vi oppfordringen til omvendelse i noen av adventstidens lesninger og salmer.
I andre av adventstidens salmer finner vi bønner som uttrykker tillit i tider med fare og undertrykkelse, bønner som priser Guds frelsesverk og bønner om personlig ledelse. Salme 72, som er en bønn for Israels konge, blir brukt fire ganger i advent. Israels konge var Guds representant blant hans folk. Det var hans ansvar å sørge for at de fattige hadde det de trengte for å leve, og at det var rettferd og fred i landet. På samme måte finner vi også salme 85 flere ganger i advent. Den snakker om nåde, fred, godhet, rettferd, sannhet - alt dette kjennetegner Gud og hans rike.
Alle disse lesningene og temaene blir oppfylt i Jesus, Davids sønn, født i Betlehem i Judea. Akkurat som de første sidene i Det nye testamentet begynner med løftet og forberedelser til hans komme, slutter Det gamle testamentet: "Se, jeg sender min budbærer, han skal rydde veien for meg". (Malaki 3,1). "Se, jeg sender profeten Elia til dere før Herrens dag kommer…" (Malaki 4,5).
Hør!
Så, kan vi ikke tenke på lesningene nå i advent som Herrens budbærere, sendt av Gud for å berede veien for hans komme både nå og i kommende tider? At Herren vil komme, er sikkert. Om det blir et uventet komme eller en lenge etterlengtet ankomst, er til en viss grad opp til oss.
På 21. desember er ikke messelesningen fra en av profetene, eller om en betydningsfull person i frelseshistorien, men fra en kjærlighetssang. Ja, ordene fra Høysangen er lidenskapelige ord mellom to som elsker hverandre. Tidlig i kristendommens historie ble disse ordene tolket som symbolsk uttrykk for forholdet mellom Kristus og Kirken. I middelalderen ble de forstått som å referere til forholdet mellom Kristus og hver enkelts sjel. Hvor passende da at disse ordene i Høysangen 2,8-14 finner sin plass i adventstidens liturgi både med henblikk på Kirken og på hver enkelt av oss.
La oss nå i advent høre Herrens ord som inviterer oss til å komme til ham, så vi oppriktig kan si, både i dag og ved tidenes ende: "Hør, det er min elskede! Se, der kommer han!" På den måten vil skriftens bønn, Kirkens bønn og vårt hjertes bønn bli oppfylt ved vår Herres komme.