Fra St. Josephsøstrenes nyhetsblad mai-juni 2007, av sr. Beate Grevenkamp CSJ - 56 år gammel, alvorlig syk med kreft
De følgende ord er skrevet av en relativ ung søster som er uhelbredelig syk med kreft. Det er en oppfordring til å reflektere over hva vi betrakter som vesentlig.
Brevene fra generalrådet og CSJournal taler om de forskjellige sendelser våre søstre i de ulike provinser er engasjert i. Mange søstre gjennomfører sin sendelse meget kreativt og med stor kjærlighet. Et stort antall mennesker blir hjulpet av dem både på det materielle og spirituelle området. Det er alltid med glede og takknemlighet vi leser om alt det gode arbeidet Gud gjennomfører ved våre søstres innsats.
I dag ønsker jeg å trekke frem en annen side av vår sendelse - en sendelse våre søstre lever hver eneste dag - og som de fleste av dem ikke er klar over engang. Jeg var så heldig å kunne delta i en retrett holdt av Piet van Breemen for våre eldre søstre. Han har skrevet flere spirituelle bøker på engelsk som er blitt oversatt til flere språk. I løpet av retretten minnet han oss flere ganger om at vår sendelse ikke slutter når vi er ute av stand til å arbeide, til å tjene, til å være aktiv. Hele livet er vår sendelse. Vår sendelse tar aldri slutt, enten vi er syke, svake , ute av stand til å gjøre noe, avhengig av hjelp til våre personlige behov - alt er en del av vår sendelse. Hvis disse betingelsene er en del av vårt liv, da er dette vår sendelse. Vår sykdom er vår sendelse. Vår svakhet er vår sendelse. Vår alderdom er vår sendelse. Til og med å dø er vår sendelse.
I kontakt med våre eldre søstre og syke hører vi ofte at de er triste over ikke å kunne være aktivt med på å gjøre innsats i kommuniteten, eller å kunne gjøre en innsats i en eller annen oppgave. De ser behovene rundt seg og ønsker sterkt å hjelpe til, men er ute av stand til å gjøre dette. De kan til og med føle at de er mer en byrde, heller enn å være i stand til bidra med noe. De "aktive søstrene" kan fortelle dem om og om igjen at verdien ikke ligger i hva vi gjør, men i hva vi er. De kan til og med forsøke å trøste dem ved å si "du støtter oss med din bønn".
Mange av våre søstre har hele livet hørt om viktigheten av vår innsats for våre medmennesker. Det er ikke lett plutselig å bli klar over at det også er en annen side ved vår sendelse som er vel så viktig som vår aktivitet. Det kan til og med komme en tid hvor vi er ute av stand til å be. Også da har vi en sendelse. Vi tar del i Jesu Kristi sendelse som led og døde for oss. Det å høre dette klare budskapet gjentatte ganger var til stor hjelp for meg. Gradvis kunne jeg godta min egen situasjon det ikke å være i stand til å gjøre alt jeg vanligvis kunne og som jeg har satt stor pris på. Jeg trengte ikke mer å konkurrere med andre lengre. Min manglende helse ødelegger ikke det vesentlige i å leve min sendelse som St. Josephsøster. Kanskje er det motsatte sannheten:
Min sykdom er min sendelse i denne perioden av mitt liv. Jeg trenger ikke å gjennomføre noe , jeg trenger ikke å overvinne noe. Jeg trenger ikke å holde på med hva som enn måtte være ugjort, slik at jeg kan komme i gang med etc. Jeg kan fullt og helt leve min sendelse ved å være syk. Selv sagt er ikke dette et mål i seg selv, og jeg forsøker så godt jeg evner å få tilbake min styrke og min helse hvis det er Guds vilje for meg. Men dersom Guds vilje favner om min sykdom, da er det min sendelse, verken mer eller mindre. Jeg håper og ønsker at alle våre søstre kan erfare at de lever vår sendelse som St. Josephsøstre - og muligens er de mest utfordrende sendelser dem meget få av oss legger merke til. Dette er sendelser som ikke lager overskrifter men blir levet og gjennomlidd i stillhet og ensomhet på en sykeseng.
Sr. Beate døde 1. september 2007.