Rosenkransen

Alle har vel sett bønnekransen som mange katolske kristne holder i hånden når de ber, eller som ordensmedlemmer kan ha festet til drakten sin. Den består av fem rekker med ti små perler (dekader = 10). Foran dekaden er det en stor perle (rose), og kransen har et vedheng med et kors, en stor perle og tre små. I vår katolske Bønnebok står det at "ved korset gjør man korstegnet og ber trosbekjennelsen, ved den store perlen et Fader vår og ved det tre små: Hill deg, Maria."

Det er nok fint om man husker hele trosbekjennelsen, men dette er neppe et absolutt krav. Rosenkransen er ellers bygget på enkle bønner som alle kan: Ved de store perlene innenfor kransen ber man "Fader vår", ved hver liten perle "Hill deg, Maria", og hver dekade avsluttes med et "Ære være Faderen ...". Rosenkransbønnen består altså konkret i at fingrene følger perleraden (perlene kan være laget av forskjellig materiale, fra det billigste til det dyreste, og det kan også dreie seg om knuter på en snor), bønneformlene gjentas og vi holdes på en måte fast i en rytmisk bønn som krever at vi bruker tid på våre forsøk på kontakt med Gud. Det blir en slags ytre teknikk som i seg selv danner en rammen om en enkel form for vedvarende bønn, hvor det ytre smelter sammen med en indre bønneholdning - det legemlige knyttes sammen med det åndelige på en naturlig kristen måte.

En fullstendig rosenkransbønn skal strekke seg over 15 dekader, altså tre ganger gjennom hele rosenkransen! Den som har litt trening i denne bønneformen, og selvfølgelig kan de muntlige bønnene utenat, vil kunne gå fullt ut inn i den, og samtidig ha et slags overskudd til å tenke igjennom (meditere over) sentrale hendelser i Bibelen. Det er hendelser som har tilknytning til Kristi liv og til Marias liv, når hun viser til sin sønn og er et forbilde for oss. Under de fem første dekadene kan vi tenke igjennom gledens mysterier fra Jesu barndom, under de fem neste smertens mysterier fra Jesu lidelse, og under de fem siste herlighetens mysterier, med Jesu oppstandelse og Marias opptagelse i himmelen. Mysteriene står omtalt under Rosenkransbønnen i Bønneboken.

20. oktober 2002 utropte pave Johannes Paul II et rosenkransår som strekker seg fra oktober 2002 til oktober 2003. I brevet "Jomfru Marias Rosenkrans" foreslår han å innføre fem nye mysterier, som alle er knyttet til Jesu offentlige virke, og han kaller dem lysets mysterier. De skal fortrinnsvis bli brukt på torsdager, og omfatter:

1. Jesus døpes i Jordan
2. Jesus fremstår under bryllupet i Kana
3. Jesus forkynner Guds rike og kaller til omvendelse
4. Jesus forklares på berget
5. Jesus innstifter nattverden

Paven foreslår lysets mysterier for at man skal kunne trenge dypere inn i evangeliet og komme nærmere Jesus Kristus.

Hva er bakgrunnen for rosenkransbønnen?

Tidlig ble det vanlig blant de kristne (særlig munkene) å be Bibelens salmer, og tallet 150 for rosenkransen stammer nok fra de 150 Salmer. Som botsbønner og ved begravelser kunne munkene be grupper av salmer, vanligvis 10 eller 50 (i rosenkransen én dekade eller én gjennomgang av kransen). Vanlige folk hadde ikke tilgang til bibelhåndskrifter, og de kunne etter hvert heller ikke forstå latin. Da erstattet de salmene med Fader vår, og etter hvert også med Hill deg, Maria. Det var et behov for å telle bønnene, og tellekjeder kom inn i bildet, antagelig fra islam.

Navnet "rosenkrans" oppstod etter en gammel legende, som vi kjenner fra det 13. århundre: En troende som æret Maria, hadde som vane å flette en krans av roser og legge den omkring en Maria-statue. En dag fikk han i et syn vite at Jomfru Maria ville sette større pris på en krans som bestod av 50 "Ave Maria". Disse bønnene ville i Guds mors hånd bli til roser som hun kunne flette den vakreste "rosenkrans" av.

Bruken av rosenkransen ble sterkt fremmet av ordenssamfunn som karthusianernes, og særlig dominikanerordenen. Hos sistnevnte oppstod det tilknyttede fellesskap av mennesker hvor regelmessig rosenkransbønn var den tydeligste forpliktelsen. Snart ble det også knyttet avlat til et visst antall rosenkransbønner, og dette bidro til å gjøre denne bønneformen populær. Omkring 1480 ble rosenkransbønnen beriket ved at man innførte betegnelsen mysterier for de 15 dekadene. Mysteriene skulle altså ha sin bakgrunn i Bibelen, og dette gjorde sitt til å oppfordre legfolk til mer bibellesning. Opprinnelig var det mer opptil den enkelte hvilke bibelsteder som skulle betraktes, men snart kom det et offisielt godkjent utvalg, slik at folk slapp å lete mer eller mindre tilfeldig. Muligheten for mer personlige valg er imidlertid fremdeles til stede. Rosenkransen ble innenfor de brede lag av folket en klar erstatning for tidebønnene, og ble betraktet som en folkelig variant. Men det er nok av eksempler på at meget lærde og fromme mennesker bad rosenkransbønnene.

Reformasjonen gjorde slutt på bruken av rosenkrans innenfor protestantiske områder, men til gjengjeld ble rosenkransbønnen et viktig virkemiddel for motreformasjonen. Flere paver gikk sterkt inn for denne bønneformen. Og på 1800-tallet kom åpenbaringene i Lourdes, der Jomfru Maria viste seg for Bernadette Soubirous med en rosenkrans i hånden. Pave Leo XIII produserte ikke mindre enn 12 skrifter om rosenkransbønnen!

På 1900-tallet oppstod det nye katolske liturgibevegelser som la større vekt på selve messefeiringen og praktisering av tidebønner også blant legfolk. Tidebønner på folks eget språk gjorde at man igjen kunne nærme seg sider ved den kristne bønnepraksis som var vanlige i oldtiden, og det ble en tendens til å la rosenkransen komme mer i bakgrunnen. Enkelte steder ble rosenkransbønnen nærmest motarbeidet.

Bruk av rosenkransen i dag

Rosenkransen er en bønneform som har utviklet seg innenfor Vesterlandenes katolske kirke, mens Østkirken har en noenlunde tilsvarende, men enklere form i Jesus-bønnen. Til rosenkransen hører en levende tro, og som bønneform krever den evnen til stillhet og dvelende ettertanke. Den passer overhodet ikke for mennesker som befinner seg i religiøs uro og bare er fortvilet søkende. Rosenkransens vesen ligger tydelig i at Herrens selv skal komme til syne innenfor rammen av hans mors liv. Femten hendelser (mysterier) i Jesu liv skal vi meditere over slik de ble sett og oppfattet av Guds mor Maria. Meditasjonene kan være innholdsrike, når det passer den bedende best, men de kan også være ytterst enkle, nærmest bare et bilde eller et stikkord.

Bønnen skal føre oss inn i et stille, skjult land, der vi kan gå inn og falle til ro. Bilder og følelser må først bli bearbeidet, men på et senere tidspunkt vil vi kunne komme inn i et billedløst mørke der Gud venter på oss på en ny måte. Fingrene følger perlene, de muntlige bønnene går i sin egen rytme, du holdes i bønn. Men innenfor det hele hersker Guds enkle nærvær. Den tyske mystiker Meister Eckhart sier dette på sin dristige måte: "Gud virker uten midler og bilder. Jo mer fri du er for bilder, desto mer mottagelig er du for hans innvirkning. Jo mer du er vendt innover og glemmer det ytre, desto nærmere er du ham."

Mye kan altså skje innenfor en rytmisk, gjentatt bønn. I rosenkransbønnen velger vi en god sittestilling, overlater oss til en naturlig rytme: fingrene som glir langs perleraden, de muntlige bønnene som beveger oss i sin gjentagelsesrytme, tankene som streifer de dypeste trossannheter og så slipper dem igjen - en slags søken langsetter en åndelig vei. Vi kan bli beroliget, samlet, få en følelse av nærvær. Den hellige Augustin sier et sted: "Fred er den ro som strømmer ut av orden." Rosenkransbønnen kan gi en slags legemlig-åndelig orden som lar denne freden strømme ut. I en travel hverdag kan det oppstå ro og balanse. Vi har så lett for å lure oss selv når vi ønsker å be fritt og impulsivt, uten noe system. Før vi vet ordet av det, er vi blitt adspredt i tankene. Trangen til å gjøre noe i stedet for å søke Gud, blir nærmest uimotståelig. Så kutter vi ut etter en liten stund. Rosenkransen holder oss imidlertid fast i bønn: en åndelig orden som også fanger inn kroppen og gir oss det religiøse pusterommet vi trenger.

Selvfølgelig skal vi ikke be rosenkrans under messen. Det er tiden for bevisst messefeiring også fra vår side, ikke for en alternativ form for gudstjeneste. Men det er så mange tidspunkter og situasjoner i livet der en diskret rosenkransbønn kan komme inn og gi livet vårt en dypere mening og mentalt bli en velkommen avlastning. Noe konkurranseforhold overfor tidebønnene behøver ikke oppstå. Rosenkransen er typisk en bønneform som passer for noen, og som andre ikke får noe ut av. Noen mennesker passer tidebønnene best for, mens andre slett ikke får så mye ut av dem. Be slik du kan!