Av p. Michael MacGregor
Åndelig lesning, manuelt arbeid og liturgisk bønn er de tre grunnpilarene i den benediktinske og cisterciensiske dagsrytme. En god balanse mellom disse tre disiplinene sikrer munkene og nonnene personlig stabilitet og hjelper dem gjennom livets mange prøvelser og vanskeligheter. I denne korte artikkelen skal vi konsentrere oss om en av disse disiplinene, nemlig åndelig lesning - eller Lectio Divina som det vanligvis kalles.
Opprinnelig betyr Lectio Divina først og fremst en måte å lese eller å be Den hellige Skrift på. Det er nærmest synonymt med bønn. Noen vil kort og godt si at Lectio Divina er den benediktinske bønneteknikk. Opprinnelig refererer ordet "lectio" til den bibelske teksten som ble lest mellom tidebønnenes Davidssalmer. Fra denne primære betydningen, er begrepet utvidet til å gjelde lesning, særlig lesning av Den hellige Skrift, der man sakte og meditativt fordøyer Guds Ord. Lectio Divina handler derfor essensielt sett om munkenes personlige bønneforhold til Gud. Samtidig henger det tett sammen med feiringen og praktiseringen av Opus Dei ("Guds verk", det vil si gudstjeneste og officium) og Tidebønnene. Tidebønnenes inderlighet avhenger i stor grad av brødrene og søstrenes private bønneliv. Vi må huske at det tidlige munkevesenet grunnet klosterlivet og bønnelivet i Guds Ord. De hadde ikke stort annet enn Augustins, Basilius', Cassians og Pachomius' skrifter. Den hellige Skrift eller Guds Ord er selve hjertet i Opus Dei, "Guds verk", som feires i klostre hele dagen igjennom.
Guds nærvær
St. Benedikt og andre la stor vekt på Lectio Divina - deres overbevisning var at man ved hjelp av Guds Ord trer inn i Hans nærvær. Når vi leser lyder ikke bare Guds Ord i våre hjerter, men vi lytter stille til hva ordene betyr for oss. Hvordan gjør man det?
Vanligvis velger man seg ut et stille sted og en passende tid, slik at man ikke forstyrres. Stillhet og ro er særlig viktig ved åndelig lesning. Ideelt sett skal "lectio" være en stillferdig øvelse der sinnet fris fra tidspress og kroppen kan finne hvile. Lesningen kan begynne med en kort bønn om at Gud må gjøre oss åpne for det Ånden måtte hviske til oss og en stadfestelse av troen på at Gud taler til oss gjennom sitt ord.
Etter bønnen setter man seg ned med teksten og leser sakte, fokusert og reflektert inntil et ord, en setning eller en scene vekker en spesiell oppmerksomhet hos oss eller rører ved vårt hjerte. Da tar leseren en pause, stopper lesningen og beveger seg inn i bønnen. Denne bønnepausen kan strekke seg over et minutt eller flere.
Når oppmerksomheten begynner å dale, fortsetter man lesningen inntil neste øyeblikk av innsikt eller kjærlighet. I Lectio Divina, denne fredfulle rytmen av lesning, pause, bønn, lesning osv., er det ingen naturlig grense mellom lesning og bønn. Husk at dette slett ikke er en akademisk øvelse. Den har heller ikke som mål å fortest mulig bli ferdig med et kapittel eller en bok.
Visst søker man kunnskap, men ikke en akademisk kunnskap. Det vi søker er en dypere, mystisk kunnskap om Gud. I Lectio Divina ønsker vi å lære Guds kjærlighet å kjenne. I et bibelsk språk er det å "kjenne" og "elske" en person ofte en og samme ting. Skriftene avslører Guds kjærlighets mysterier for oss. Det er derfor denne lesningen er guddommelig eller åndelig. I samme øyeblikk som jeg åpner Skriften med et åpent hjerte og sinn, taler Gud til meg og ber meg om å trofast holde fast ved hans Ord. I Lectio Divina og bønnen favoriserer ikke Gud noen av oss. Vi er alle gitt evnen og nåden til å beherske åndelig lesning.
En annen gammel, god øvelse er å skrive ned de hellige tekstene som måtte tale til oss på en særskilt måte. Det å skrive er i seg selv en meditasjon - en måte å fordøye det vi leser på. Vi skriver varsomt og ærbødig og dveler på den måten lenger ved teksten og dens implikasjoner. Da skriver ordet seg i sterkere grad på våre hjerter, og det har større muligheter for å virke på vårt daglige liv.
Effekten av Lectio Divina
Forhåpentligvis har det foregående vist at Lectio Divina er en prosess der man fordøyer Guds Ord og lar dets inderlige, dypere mening trenge inn i hele vår væren. Dette er en stille prosess; Herren stadfester seg ikke gjennom jordskjelv, men i stille hvisken (1. Kongebok 19, 12). Når jeg praktiserer min åndelige lesning, møter jeg Herren i levende tro, håp og kjærlighet. Prosessen er uten dramatikk - fredfullt trekkes man mot og nyter Guds kjærlige og omsorgsfulle nærvær. For de som nærer skepsis til esoteriske teknikker for bønn og meditasjon, har Lectio Divina den fordelen at den er dypt forankret i kristen tradisjon. Som ved andre bønnemetoder, viser resultatene seg over tid. Når man har etablert en god rutine for jevnlig åndelig lesning, vil disse gjentatte møtene med Guds Ord gradvis forandre vår måte å tenke på, og vår vilje vil gradvis forenes med Guds vilje. Sakte vokser jeg i tålmodighet og indre frihet. Jeg stoler i større og større grad på en kjærlig og omsorgsfull Gud som er nærværende i dagene mine.
Hindringer for Lectio Divina
Enkelte ganger kan teksten i seg selv være en hindring i vår åndelige lesning. Ikke alle Bibelens bøker er like egnede til meditasjon. Enkelte tekster kan endog stride mot våre behov eller evner, så man må gjøre en ærlig beslutning om hvorvidt enkelte tekster er verdt å dvele ved. Salmene, Evangeliene og andre nytestamentlige skrifter er anbefalelsesverdige.
En annen hindring er utålmodighet. Lectio Divina er en langsom dveling ved og repetisjon av et ord eller frase, slik at det sprer seg i vår bevissthet og beveger hjertet til bønn. Forfattere i middelalderen brukte metaforen "ruminasjon". Kuen ruminerer når hun tygger og fordøyer maten. I Lectio Divina tygger man tålmodig på Guds ord - ser på det fra alle vinkler. Man har ikke hast. Vi tar våre sinn, våre følelser og våre opplevelser med oss inn i det, og vi vet at vi i sentrum finner Guds nærvær. For det moderne menneske er denne typen lesning en virkelig øvelse. Vi må motstå trangen til å lese raskt. Utålmodighet kan vise seg ved ønsket om å lese flere og flere bøker - som om tilegnelsen av mer og mer kunnskap kunne tilfredsstille vår appetitt etter Gud. Slik er det ikke. Sann Lectio Divina er aldri bortkastet tid.
Konklusjon
"Som hjorten lengter etter rinnende bekker, slik lengter min sjel etter deg, min Gud." (Salme 41). Lectio Divina skaper i oss denne tørsten og lengselen etter Gud. Jo mer vi åpner oss for Guds kjærlighet for oss og i oss, jo mer vil vi følge Kristus i radikal lydighet. Lectio Divina gir Guds Ord anledning til å bevege og oppvekke våre hjerter. "Levende og aktivt er nemlig Guds ord, med en kraft som trenger dypere enn det skarpeste tveeggede sverd, like inn til skillet mellom sjel og ånd...." (Heb 4,12).
Ved å innstille oss på denne måten, inviterer vi Guds ord til å gjennombore våre hjerter og til å hjelpe oss til overgivelse, undring, lovsang, anger, bønn, bot og kjærlighet. I Lectio Divina taler Gud til meg, og i min bønn svarer jeg Ham - enkelte ganger med ord, andre ganger i taus undring. Det er i sannhet en dialog, der jeg lytter til og svarer på Ordet.
For å oppsummere, er Lectio Divina en sakte, metodisk, noen ganger repetitiv lesning, med stadige pauser for refleksjon og bønn. Det er en rolig øvelse. Den har ingen tidsfrist, ingen kapitler å måtte fullføre. Det er et møte med Herren i levende tro, håp og kjærlighet. Det finner sted i stillhet og uten dramatikk. Det er som å sitte ved Jesu føtter og lytte til hans stemme.