Protokoll for Pastoralrådsmøtet høsten 2004

Mariaholm 30. -31. oktober 2004

Sak 1. Åpning og velkommen ved Ewa Bivand

Sak 2. Navneopprop

Til stede:

Forfall: Asker & Bærum, Haugesund.

Sak 3. Valg av møteledelse, møtesekretær, tellekorps, to protokollunderskrivere

Møteledelse:

Ewa Bivand, Chris Nyborg

Sekretær:

Peter Bjerke

Tellekorps:

P. Arne Kirsebom, Ulrik Sverdrup-Thygeson

Protokollunderskrivere:

Ole Petter Haugdal, Kristin Sunniva Mollestad

Sak 4. Innkalling og dagsorden godkjent

Sak 5. Årsberetning fra Arbeidsutvalget

Chris Nyborg presenterte årsberetningen. AU har hatt 7 møter med god oppslutning. Nevnes kan: Vi har hatt KS representert på et møte. Ang. pkt. A1: Ungdomsarbeidet, dette er også blitt behandlet under andre punkter (katekese og reevangelisering). Det er samarbeidet mye med NUK omkring arbeidet med NUKs struktur, foruten forslaget om barne- og ungdomskontakter. Saken skal følges opp på neste PRO-møte. Det arbeides også frem mot et nytt seminar. Sjelesorg for studenter er igangsatt. Man forsøker også å ta seg av studenter andre steder i landet. Pkt. A2: Kurs for ledere i menighetene. Det ble avholdt et seminar i januar 2004, et praktisk seminar med stor deltagelse. Det planlegges et nytt seminar "Den frivillige medarbeider - personalbehandling" i 2005 (rundt helgen den 22. januar). Pkt. A3: Kateketutdannelse (samarbeid med Kateketisk Senter). Dette er KS sin oppgave, så PROs oppgave er å opprettholde kommunikasjon mellom menighetene og det sentrale kontor. Man håper å få opp internettsider for KS. AU har også tatt opp en evt. evaluering av retningslinjer for katekesen, og PRO håper å kunne finne kontaktpersoner som kan bidra med innspill på området. Det er startet et kateketkurs (fjernstudium) med Maryvale Institute i England. Menighetsfakultetet har også tatt opp et samarbeid med Gregoriana-universitetet i Roma. Forøvrig, pkt. A6: Pastoral omsorg for de som bor langt fra menighetens sentrum. Man forsøker å stimulere til å opprette katolske fora så mange steder som mulig for å bidra til katolsk aktivitet i nærmiljøet.

Det kom spørsmål fra salen [tankestrek ved avsnitt markerer ny taler]: - Evaluering av retningslinjer for katekesen bør vel foregå på menighetsplan? Det er de erfaringene vi trenger! Angående kateketkurs: Det er vel behov for et kortere kateketkurs? Altså en grunnleggende innføring. Dette bør vel være noe KS kan gjøre noe med?

- Det kom ønske om at KS må drive enda mer utadrettet virksomhet. Noen mente KS er for lite synlig. Menighetene ønsker å bli oppsøkt.

- Det ble informert om at NUK sammen med KS hadde kjørt en vellykket menighetshelg i Bergen som et forsøksopplegg for evt. senere gjentagelser.

P. Arnfinn Haram OP som har fått i oppdrag å se litt nærmere på kateketutdannelsen påpekte at man fra PROs side bør fremme kateketutdannelsen på et bredt plan og med et visst hastverk. Maryvale-kurset er ikke noe de brede masser kan ta, men man må regne med at det kommer gode resultater på sikt, selv om dette er et tilbud for de få.

- Det kom spørsmål og kommentarer angående kirkelige assistenter: Det trengs et enkelt kurs for folk som skal tjene som kirkelige assistenter, da det kan være både utglidende og usikker praksis i forskjellige menigheter - hva med en video til undervisningsbruk?

Biskopen informerte om at det er og forblir et unntak å benytte kirkelige assistenter til gudstjeneste uten prest.

Sak 6. Menighetenes økonomiske bidrag til OKBs drift

Frode Eidem presenterte saken og begynte med å gå gjennom begrepene. Kirkebidrag: det bidraget hver enkelt gir til Kirkens drift (på diverse måter). OKB får støtte fra Staten. Kommunene gir bidrag til menighetene. Og til slutt: Menighetene gir sitt økonomiske bidrag til OKB. Ordene kirkeskatt og menighetsbidrag er forvirrende. (Ordet "gave" er også litt uklart, da det føres på forskjellige steder i et regnskap.)

Frode Eidem gjennomgikk historisk bakgrunn og nåværende ordninger. Den nye ordningen sørger også for en mer rettferdig fordeling mellom store og små menigheter og hva den enkelte menighet mottar i kommunale tilskudd. Først til neste år er den nye ordningen i full drift. Effekten av den nye modellen er at de større menighetene betaler mer pr. medlem enn de mindre menighetene.

Man regner med at de fleste menigheter får reduserte kommunale tilskudd neste år, grunnet overgangen til kravet om registrerte personnummer.

Det kom spørsmål om man kan vente større endringer i statsstøtten og om man evt. hadde lagt opp til noen strategi rundt dette. Det ble svart at den store usikkerheten er knyttet til tiden når kirke og stat skiller lag.

Fra neste år administreres stønadssøknadene både for OKB og de enkelte menigheter gjennom OKB. Det blir altså slutt på at de enkelte menigheter søker om kommunal støtte.

Det kom spørsmål om i hvilken grad prestene er i stand til å administrere medlemsregistrene? - Det er meget mulig er at mange menigheter får en del ubehagelige overraskelser.

Det ble også stilt spørsmål om personvernet i forbindelsen med overgangen til kravet om personnummer.

Fra salen kom det frem at dersom minst en av foreldrene er medlem av statskirken, blir evt. barn registrert automatisk som lutheraner(e) (i økonomisk forstand). Dette gir urettferdige utslag overfor andre trossamfunn.

Frode Eidem avsluttet med å informere at man i 2006 kommer til å ta en fullstendig gjennomgang av ordningen med menighetenes bidrag til OKB.

Sak 7. Diakoni

Marianne Aga informerte om saken og bakgrunnen for denne med følgende innledning:

Det "finnes ikke lenger" eldre, dvs. det er ingen som ønsker å bli definert som eldre. Gamle mennesker er ofte mer aktive enn unge. De fleste av oss må regne med å bli gamle og også pleietrengende. Det er dette det ønskes å fokus på. De eldre er en resurs i menigheten man skal sette pris på. Men det kommer til et punkt hvor man selv trenger mer hjelp enn man kan gi. Hva gjør menighetene for de eldre og pleietrengende i menigheten?

I de aller fleste menighetene har ordenssøstrene gjort mesteparten av arbeidet. Nå er det færre av dem, og de må etter hvert ta seg av hverandre. Det ser også ut til at flere ordener som før var mer rettet mot sykepleie nå går mer over til undervisning.

Det er tilfeller der folk i Kirkens sier: "La det offentlige ta seg av dem". Det er heller ikke alltid familien kan eller vil gi de gamle den støtten de trenger. Når vi da ser på situasjonen i dag, og slik den ser ut til å avtegne seg, så er det ganske skremmende hvilken holdning som kommer frem. Europa er i ferd med å bli mer og mer sekularisert, og man fjerner seg fra de kristne verdier. Det blir snakk om produksjon og at ting skal være effektivt. Det kristne syn på menneskeverd er i ferd med å forsvinne. Eutanasi er i ferd med å bli legalisert i Europa, og dette kan meget mulig skje i Norge også. Da blir alle troende stående i en særsituasjon. Alle kristne er i ferd med å bli en minoritet - små grupper av troende mennesker som står for noe annet enn det som store flertall står for.

Det katolske Norge ser også ut til å protestantiseres, dvs. at man bare markerer de store høydepunkter i livet. Mange går ikke til søndagsmesse, og mange ungdommer forsvinner. Vi har fulle kirker nå, men hvor fulle kirker har vi om 20-30 år? Hvem blir det da som skal stå for diakonien dersom alle søstre og frivillige i dag etter hvert blir borte?

Hva er menighetens apostolat? De nye bevegelsene som dukker opp i Kirken bør vel ikke være alene om å ta over diakonioppgavene i Kirken? Som Troende og katolikk har man andre prioriteringer og behov enn de som ikke har tro. Og disse behov trenger noen som kyndig kan ta seg av de eldre som etter hvert trenger hjelp og støtte.

I spørreundersøkelsen som var sendt ut til menighetene i forbindelse med behandlingen av diakoni kom det inn svært varierende svar. Det trengs mer informasjon fra menighetene.

Det kom spørsmål og synspunkter fra salen omkring emnet.

- Siden det kan variere kraftig - en 80-åring kan klare seg, mens 40-åring kan være hjelpetrengende - kan det være mer hensiktsmessig å definere dette som diakoni for hjelpetrengende?

- Hvor langt skal man gå i å forsøke å nå ut til hjelpetrengende? Kan man gå for langt?

- Vi må gå mer aktivt ut for å nå de som er falskt beskjedne eller ikke ønsker å være til bry.

- Erfaringen viser at gamle eller syke mennesker må oppsøkes, de melder seg ikke så lett og forteller om sine behov.

- Personlig kontakt er ekstremt viktig. Har man ikke det, så kommer man ingen vei.

Marianne Aga spurte om det burde lages en folder som kan komme med forslag i forbindelse med diakonale tiltak og ideer omkring dette.

Det kom frem at det er viktig å sette fokus på emnet og det jobbes videre med dette.

Sak 8. Reevangelisering

Sr. Anne-Bente Hadland OP innledet om arbeidsgruppens tanker omkring reevangelisering. (Foruten Sr. Anne-Bente, består denne av P. Arnfinn Haram OP og Petter Bruce.)

Reevangelisering, det er vel noe "de andre" driver med? Forholdene er forandret fra situasjonen for 20-25 år siden. Etter jubelåret 2000, er det blitt en ny utsendelse.

Arbeidsgruppen har kommet frem med noen tanker og fått respons på det. Dette er bare en ramme - vi trenger PROs medlemmers hjelp til å konkretisere dette.

Biskop Schwenzer kom med inspirerende ord som vakte begeistring - dokumentet NYEVANGELISERING er vedlagt dette referatet.

Petter Bruce og P. Arnfinn Haram OP fulgte opp: - Det er viktig at dette blir en felles vei, en fornyet dynamikk. Vi i PRO bør oppleve denne dynamikken og være med på å bringe denne videre. Vårt kall er helt grunnleggende: kallet til å forkynne Kristi Evangelium. Vi bør erkjenne vårt ansvar til å forkynne den katolske sannhet om Kristus og Gud, og at vi faktisk har en sending til vårt folk. Vi har et kall for å vise veien til Gud i Kristus. Vi har kartet, og flere trenger å høre røsten: "Hvis mulig, snu!"

Det kom spørsmål og kommentarer fra salen: - Dette er ting som trenger modning, å snakke om evangelisering. Katolikker (de som ferdes mest i katolske samlinger) trenger en tid til å utvikle denne frimodighet. Kanskje først i familien. Hvordan støtter vi familien i dette arbeidet?

- Andre synspunkter fra salen: Når vi sender ut konfirmantene, hvordan er de i stand til å være sendebud og være kristne og frimodige? Vi som foreldre, hva kan vi gjøre? Hva gjør vi sammen for barna våre? Bør vi som foreldre møtes mye mer og snakke om de felles utfordringer vi har? For mange blir borte. Hva gjør vi med det? Evangeliserer vi nok innad i menigheten?

- Vet vi hva vi står for? Har vi tatt imot evangeliet personlig? Kan vi mest mulig om vår tro? Har vi lest pavelige brev og encyklikaer? Mange har en praktisk anvendelighet. Bare en liten del finnes på norsk, men vi kan gjøre en større innsats med å oversette og formidle dette til våre unge. Konkret forslag: Vi må lage aktuelt materiell med trøkk i! Dette gjelder også andre sektorer, familien, barne- og ungdomsarbeid, menigheten, samfunnet rundt oss. I seminarrapporten fra 2003 står det mye fornuftig som kan brukes som verktøy i menighetene.

- Det er sagt mye om de små. Barn og unge. Men hva med de over 18 som kanskje ikke har barn eller er foreldre ennå? Siste form for organisert katekese skjer for mange ved konfirmasjonen. Man må finne et system/opplegg som ivaretar de som er over 18. Hvem skal gå rundt og undervise? Hvem har ansvaret?

- I utkastet til dokumentet om reevangelisering [vedlagt] er det konkrete punkter om dette.

- Hvordan skal vi evangelisere? Mange finner ut at de må ta barna ut av undervisningen fordi lærerne ikke er gode nok.

- Vi kan ikke bare vente til vi "kan nok" for å snakke, men vi må også sørge for å tilegne oss mer informasjon om troen, om friheten. Spenningen mellom tro og forankring og frihet. Det å formidle frihetsaspektet er viktig.

P. Arnfinn Haram OP om frimodighet: - Vi har mange komplekser, alle kristne er katolske og apostoliske, og en del av dette er om det frimodige. Jeg tror derfor taler jeg. Vi kan ikke la være å snakke om det vi har sett og hørt. Vi har komplekser overfor samtiden som har marginalisert kristendommen. Vi har også protestantkomplekset, at for 20 år siden skulle man ikke si at man var kristen, men nå er det dét vi må gjøre, å si at vi katolikker er kristne. Vi må tørre å si ifra og veilede videre. Vi må også ta opp dette med våre komplekser.

- Den som sår skal ikke bare se ugress i åkeren. Vi må ikke lammes. Vi må også gi vitnesbyrd om de gode menneskelige relasjoner, og vår tro, som vi er. Og de relasjoner som kanskje finnes i større grad blant troende. Man bør også bruke det eukaristiske år til å bli styrket!

- Inviter gjerne nysgjerrige kolleger til større messer som ved Jul og Påske, og det vakre i liturgien. Det gir budskap om noe vakkert. Og dette er med på å så spirer til konversjon.

- Enhver situasjon er en mulighet for evangelisering, selv de situasjoner som virker negative, når vi føler at vi møter veggen. Vi må lære å se at enhver situasjon er en situasjon som egner seg for evangelisering.

En representant fortalte at hun for et par uker siden besøkte den vietnamesiske gruppen i Kristiansand. Hun ble veldig positivt overrasket. Ca. 60-70 barn og unge var til stede og stemningen der var svært god. Etterpå tenkte hun: "Her har de noe fint!" Siden leste hun om gruppen som kaller seg: "Voktere av den hellige eukaristi", og har egne statutter osv. Dette er noe man kunne ha mer av!

En annen representant fortalte at de i sin menighet har hatt karneval, men de unge ønsket å be rosenkrans. Etter hvert er det flere som er blitt med, over 15-20, foruten de ungdommer som skal konfirmeres. Det er også folk i menigheten som er aktive med fengselsbesøk i samarbeid med Statskirken. Etter dette kommer man fra forskjellige trossamfunn sammen for å takke for det man har opplevd blant de innsatte. Som sykepleier så hadde hun også bedt sammen med pasienter, men alltid ved først å spørre om hun kunne be for f.eks. døende pasienter.

P. Arnfinn Haram OP stilte følgende spørsmål: "De som kommer fra en sterk katolsk tradisjon, har de følelsen at de gjerne vil bringe noe godt til det norske samfunn?" Biskop Gerhard kom med et kontant svar og eksempel: "Da sr. Agnes Simbillo fulgte det obligatoriske språkopplæringskurset resulterte dette i tre konversjoner..."

Petter Bruce avsluttet lørdagens tenkerunde med blant annet spørsmålene: Hvilke muligheter ser vi? Hvordan kan vi vokse i frimodighet og vokse i evangeliseringsoppgaven?

Reevangelisering forts. (søndag 31.10.2004)

Det ble først informert om hvilken retning at man ønsket at samtalen skulle foregå. Hva med dynamikken vi har til å trekke folk i samfunnet i dag til oss. Kan vi ta imot de som søker, de som trenger fordypning? Hva stiller vi opp med overfor en søkende og troende person? Det ble lagt opp til en ikke for konkret samtalerunde i første omgang.

Fra representantene kom følgende kommentarer:

- De første som trenger å gå gjennom dette opplegget er oss. Hvilke ting er det vi savner i Kirken? Mange er engasjert i de praktiske detaljer, man er flink til å dele ut salmebøker, men ikke alltid til å legge merke til personen bak salmebøkene.

- Under seminaret som ble holdt i fjor høst kom det frem veldig mye bra, i seminarrapporten er det en ganske detaljert formasjonsplan og mye kan hentes der.

- For meg handler reevangelisering om å finne ut igjen at Gud elsker oss og vi er hans barn. Det er alltid noen som må dra oss eller dytte oss. Vi skulle gjerne ønske oss et hyrdebrev, der biskopen skrev noen formanende (og allikevel snille) ord. Det siste hyrdebrev om barne- og ungdomsarbeid må være beviset på at det virket veldig godt.

- Vi trenger ikke starte fra bunn igjen. Alle som var til stede på seminaret for to år siden jobbet frem et dokument som kan danne et veldig godt grunnlag. Vi trenger ikke å finne opp kruttet på nytt. Vi kan bruke den konkrete og detaljerte planen som kommer frem i seminarrapporten.

En annen representant repliserte: - Jeg tror likevel at vi trenger en strukturell plan. Det er ikke nok å vite hva innholdet skal være, men hvordan det skal organiseres, struktureres og settes i gang. Hvem skal ha ansvaret rundt omkring? Hvordan skal det organiseres lokalt?

P. Arnfinn Haram OP: Et spørsmål jeg stadig møter igjen er: Hva er forholdet mellom den katolske Kirkes evangeliseringsansvar i Norge og andre kirkesamfunns ansvar? Er det Kirkens oppgave, eller det de andre sitt oppdrag? Det har nesten virket som om det har vært en doktrine at man bare skulle ta seg av sine egne først. Dette kan ha bakgrunn i det historiske, at kristne kirker tidligere har stått sterkere i Norge. Men vi har et ansvar og kall til å gå mer ut.

- Det er kolossale endringer vi opplever i samfunnet. Sannheter som før ble tatt for gitt, er ikke lenger det. Det å diskutere logisk bygger ikke bro over dette svelget. Man møter etter hvert bare folk som er konsentrert om sine egne følelser. En annen ting er at det så mye deprimerende som skjer i blant kristne for tiden, så man kan nesten si at man ser noe eskatologisk i det. Det er vanskelig å være utholdende. Man bør tørre å snakke høyt om det: Når menneskesønnen kommer, vil han finne tro?

Pater Arne Kirsebom: Vi i grunnen står ikke overfor motsetninger. Da jeg var barn og ungdom var Kirkens ansikt veldig annerledes. Vi trenger å bruke mye krefter på å danne en norsk katolsk Kirke. Én side av reevangeliseringsspørsmålet går ut på bygge opp Kirken fra innsiden, men samtidig skal vi bringe det ut for å fungere katolsk. Vi har et særskilt kristent oppdrag i Norge med å opprettholde en kristen profil i Norge. Statskirken er ikke i stand til å holde en klar kristen motprofil. Ting jeg har sett i Sør-Amerika: Tallmessig sett er det større sogn, gjerne 50-60.000 mennesker, men de har en struktur. Hver måned samlet de folk fra sine kapell rundt omkring. En helg kom alle økonomene sammen, en annen, alle kateketene sammen etc, etc, og så kom de styrket tilbake til sine egne kapell og grupper. Dette kan virke som en god struktur hvor de forskjellige møtes. Altså en slags retrettenhet for å gjøre folk istand til å gjøre sin oppgave med forankring i troen. Der kan vi gjøre mye. Det er viktig at min innsats i menigheten ikke er den samme som i en forening eller sportsklubb. Det er også viktig at vi prester hjelper folk til å se dypere det religiøse de gjør. Vi kan ikke holde det for oss selv, vi må bringe det ut, og det kan være strukturer som kan hjelpe på dette.

- Det er masse flott å hente fra seminaret i 2003, men dette handler også om noe mer. Hvis jeg skal drive et aktivt evangeliseringsarbeid ute blant folk så trenger jeg opplæring for at jeg skal føle trygghet og frimodighet. Man trenger også et apparat som kan ta imot folk. Og folk må kunne komme tilbake til menighetene etter 23 år uten å bli uglesett. Det vi snakker om her er ikke primært for barn- og ungdom, men for våre jevnaldrende. Det er klare linker til det andre arbeidet [barne- og ungdomsarbeidet], men dette er noe annet og noe mer.

En annen representant: - Jeg er mer og mer blitt opptatt av det økumeniske. At vi trekker sammen for å prøve å få opp antallet som kommer til kirken uansett. Jeg sitter i et økumenisk råd, og i Fredrikstad er den katolske Kirken veldig med og man har hatt flere samlinger. Vi må trekke i lag, ha åpne kirker. Det er så få som går i kirken, men vi som er etablerte kan gjøre mer sammen.

- Det er blitt laget brosjyrer nettopp for de som har vært borte i mange år. Dette er skjedd blant filippinerne for å nå de som er langt borte og kanskje ikke er klar over tilbudene. Det har vært foldere med kontakter, messesteder og tider, og det fungerer. Da får vi en del til messen (mer enn ved å ha det i avisen eller lignende).

Angående virksomhet overfor andre kristne ble det påpekt: - Proselyttvirksomhet er et fyord, og langt på vei er det ikke uten videre pent å dra en som er etablert i sin tro ut. Samtidig - hvor dårlig samvittighet skal vi ha for noen ganger å tråkke noen andre på tærne? En frikirkemenighet tilbyr gratis språkkurs - vi har mistet medlemmer på grunn av det. Vi er tildelt et oppdrag og ansvar som vi må få lov til å utføre på den måten vi synes er best, selvfølgelig alltid med omtanke og respekt.

P. Arnfinn Haram OP: - Kommisjoner eller møtetelt? Her i landet har vi kanskje inntrykk av at det katolske er avdempet - denne litt borgerlige tenkemåten kan vi skippe - vi må ha litt mer full rulle! Hele spekteret bør være med! Angående det som skal til: Å øke kapasiteten - et vannreservoar må demmes opp og fylles før det kan slippes løs og drive et vannkraftverk. Men hvordan er integrasjonen? Evangeliserende eller sementerende? Angående det eskatologiske: Vi har et ansvar for troens videre ferd i Norge. Vi kan ikke sove, vi har nå et ansvar for framtiden for kristendommen i Norge. Dersom vi slutter å vokse i troen, lever vi ut vår religiøse tro gjennom barna. Så vi må tørre å gi noe videre til voksne og slik kan vi få en test på hvor vi selv står og om vi har en voksen tro.

Sr. Anne-Bente Hadland: - Motet og frimodigheten sviktet i vårt "evangeliseringsteam". Kanskje trenger man et Alfa og Omega-kurs i regi av den katolske Kirke? Fordypning må skje hele tiden, for i samfunnet bombarderes vi med ulike synspunkter på det vi står for. Det er viktig at også Pastoralrådet ser på reevangelisering. Vi er noe mer enn en organisasjon. Har vi frimodigheten? Ønsker vi den? - Eller har vi det mer behagelig ved å si at det er andres bord? Personlig ser jeg et slikt behov (ikke i motsetning til å være økumenisk - det blir ingen konkurranse) - jo mer forankringen man har i sin egen tro, jo større er åpenheten. For å kunne gjøre dette må man vite hvor man står og man trenger fordypning. Man trenger å gå til røttene i sin tro hele tiden.

PROs leder Ewa Bivand: - Jeg er veldig glad for at PRO har tatt opp dette temaet, at vi ikke bare er "byråkratiske". Men hva ønsker vi å gjøre? Hva tør vi å gjøre? Mye skjer allerede. Er det et ønske å ha et stort prosjekt? Hvis ja, da trenger vi strukturer, en plan, apparater i menighetene, en hyrde og et hyrdebrev og å få vite hva biskopen ønsker. Skal vi virkelig kaste oss ut på dette ukjente dypet? Kan biskopen gi oss litt veiledning om hvordan vi skal jobbe videre?

Biskopen Gerhard svarte direkte: - Ja, vi må være misjonerende! Vi har intet annet valg, vi må gjøre det. Det er ikke slik at jeg har alle praktiske detaljer ferdig utarbeidet på et brett. Vi trenger en "brainstorming", og sammen finne frem til metoder og strukturer. Vi er henvist til hverandre og trenger hverandres samarbeid. Hva er Guds kall til oss som Kirke her i landet? Vi har alle mottatt dåpens og fermingens sakrament. Vi må mer og mer bli det vi er ment å være. Vi lever i et såkalt pluralistisk samfunn, det betyr med andre ord at vi selv har tilpasset oss dette pluralistiske samfunn. Vi har delt vårt liv i flere sektorer. Når jeg er i yrkeslivet tilpasser jeg meg dette, i fritiden gjelder igjen andre spilleregler. Så har vi enda en sektor som er det religiøse liv. Men det som skal til, er at dette som vi har skrenket inn på en liten sektor, gjennomsyrer hele livet. I yrkeslivet må jeg tone flagg, jeg må si ifra, og vise at jeg holder meg til andre regler jeg er overbevist om er riktige. Jeg må være kritisk og se på hvordan jeg tilpasser meg de forskjellige situasjoner - fordi jeg egentlig er kalt til å være salt i verden. Vi sluker så mye via mediene, og vi tilpasser oss ubevisst samfunnet hele tiden. Vi er oss ikke nok bevisst om at vi er noe annet, vi er Guds barn. Vi må bli kritiske til hvordan vi lever våre liv. Hva gjør jeg? Hvis jeg klarer å leve som Guds barn uansett hvor jeg er, da er jeg forkynnende og da ser andre på meg. Se på den katolske Kirken i Sverige: De har inngått en allianse mot holdninger i samfunnet og i Svenska Kyrkan, og de sier klart i fra at de er av en annen mening. Kirken står frem og viser ansikt: Sånn skal vi være, men vi trenger hverandre for å kunne leve som vi skal leve.

Chris Nyborg angående frimodighet: - Først må vi godta at dette er en god ting, for dette har vært knyttet til andre trossamfunn. Vi må tørre å slå opp møteteltene vi også! Det er ikke noe motsetning mellom det å ta vare på alt det gamle og samtidig effektivt gå ut i verden. Og dette er at man er litt flau og sjenert, det må vi hjelpe hverandre med å overkomme. Et Alfa og Omega kurs ville være flott! Et opplegg hvor man kan dele troen og snakke med hverandre.

Maria Fongen: - Vi har sett mange ting som er nødvendige, sett mange verktøy som kan brukes i evangeliseringen, men hovedkilden er Kristus. Vi har medkristne, familier, barn og ungdommer, eldre i Kirken - alle målgrupper må vi ha for øyet. Det å ha fornyelseskurs kan vi alle trenge enten vi har ramlet av lasset eller ei. Vi har identifisert en rekke verktøy vi kan bruke. Jeg foreslår at vi bruker deler av resultatene fra seminaret i 2003 på veien videre.

P Arnfinn Haram OP: Flott innlegg fra biskopen! Hvis det er lov å ønske seg et hyrdebrev, så ønsker vi oss dette. Mye tyder på at det er mange verdifulle kontakter å finne i frikirkene slik vi ser i Sverige. Dette er vår arv. Denne kontakten kan være veldig viktig. Det er et behov for fordypning i vår egen tro, er det gode nok prekener? Det er en utfordring til oss som forkynnere. Vokser vårt reservoar, eller er det slik som i fjellet i tørre år at vannstanden synker og det bare blir grå triste kanter i reservoaret? Får vi dekket dette i dag? Så trenger vi også et mottaksapparat. På alle plan. Og få svar på hvordan vi skal leve ut våre kristne liv i våre livssituasjoner. Vi må ha et apparat som kan hjelpe til, som kan gi hjelp til et nytt liv. Forøvrig: Et Alfa og Omegakurs er veldig katolsk, det symboliserer helheten i troen. Kanskje trenger vi en stilling i bispedømmet som kan ta seg av dette.

Fra salen ble det også presisert at ikke bare PRO, men også andre instanser så som NUK, KS, Familiesenteret, ordenssamfunn, bør trekkes inn i slikt arbeid. - Vi trenger så mange bein å stå på som mulig.

Det ble foreslått at vi tar disse ideer med hjem til våre respektive menighetsråd og menigheter, og forsøker å trekke de med. - Vi må være faste og sterke der også.

Biskopen var ellers skeptisk til en prosjektmedarbeider. Da han mente at det lett blir til at resten mister følelsen av ansvar. Vi må dra i felleskap.

Sr. Anne Bente sa seg enig med biskopen, men forklarte at etter hvert som arbeidsgruppen fikk flere ideer, innså den at det ville være vanskelig å få realisert disse uten en dedikert person som kan bruke tid på dette, skrive, koordinere og få ting ut.

På konkret spørsmål om hva slags person man tenkte seg, med hvilke kvalifikasjoner osv., kom det frem at arbeidsgruppen enda ikke hadde vurdert detaljene rundt en slik stilling.

P. Arnfinn Haram OP la til at det kan være vanskelig å få "tent" prester på en idé, så det er vel verd å overveie å ansette en person med arbeidskraft og optimisme som kan stå i en nær dialog med biskopen og prestene.

Resten av gruppen som PRO hadde satt ned for å arbeide med reevangeliseringsspørsmålet var enige omkring spørsmålet om en ekstra stilling for dette.

Det ble deretter votert over følgende forslag:

"PRO går inn for at det startes et Evangeliseringsprosjekt i OKB. [Prosjektarbeidet startes uavhengig av om en prosjektarbeider kommer på plass eller ei.]

Vi anbefaler at det ansettes en prosjektmedarbeider som i samarbeid med PRO lager et opplegg til bruk i menighetene. Vi forutsetter at PRO utarbeider grunntrekkene i dette arbeidet på basis av seminarrapporten, biskopens dokument ["NYEVANGELISERING"], grunnlagsdokumentet fra PROs AUV-gruppe og samtalene på PROs høstmøte 2004, og at prosjektmedarbeideren har et løpende samarbeid med PRO."

Forslaget ble enstemmig vedtatt.

Sak 9. PROs budsjett for 2005

Petter Bruce la frem budsjettet. Det ble foreslått en ramme på 341.000 kroner. Økningen ligger på lønn og at det er lagt inn to seminarer isteden for ett. Det er lagt inn mulighet for et seminar til, som skal omhandle hvordan vi forholder oss til asylsøkere i menighetene. Det var ellers kun snakk om småjusteringer.

På inntektssiden: PROs virksomhet finansieres nesten 100% av OKB. Resten er inntekter fra egenandeler på seminarer.

Det kom spørsmål om det burde legges inn midler for evangelisering. Svar: Det var såpass usikkert da budsjettet ble utarbeidet slik at det ikke var lagt inn noe enda.

Budsjettet ble vedtatt.

Sak 10. Orientering om OKBs budsjett for 2005

Ulrik Sverdrup-Thygeson orienterte om budsjettet. Statstilskuddet er satt til 11.200.000,- Men man står overfor en veldig usikkerhet på grunn av overgangen til det nye kravet om registrert personnummer for medlemmene. Selve tilskuddet antar man går opp med 5,5%. Fra Bonifatiusverk kommer det også noe tilskudd. Menighetsbidrag er satt til 2.215.000,-

Sak 11. Andre saker meldt til PRO

Bevilgninger til barne- og ungdomsarbeid fra Kirke- og kulturdepartementet.

Monica Ramse tok opp problemstillingen rundt bevilgninger fra departementet som gjelder barne- og ungdomsarbeid. Den norske kirke mottok i 2004 statlige bevilgninger på 28 millioner til sitt dåpsopplæringsprogram (kr 7,50- pr. medlem). Alle andre trossamfunn får tilsvarende beløp, men disse midlene kommer sammen med andre statlige bevilgninger som ikke er øremerket formålet med religionsopplæring for barn og unge. Intensjonen fra departementet er imidlertid helt klar: Disse midlene skal gå til trosopplæring for barn.

Det ble foreslått at disse midlene settes av i et fond øremerket trosopplæring for barn og unge.

Ulrik Sverdrup-Thygeson: - Det ene er det mer prinsipielle om statens føringer skal sette føringer på oss. Så er det det praktiske. For eksempel gir Kateketisk Senter allerede i dag oss større utgifter enn det vi får i støtte fra staten. Men også tilskuddet til NUK, Mariaholm, driftsutgifter til bygninger i Oslo (Mariagården), slik at OKB faktisk har langt større utgifter enn disse midlene gjelder. Dessuten må midlene brukes i løpet av året. Det å akkumulere penger, og låne ytterligere for de behov man har er ikke spesielt aktuelt. Denne delen av tilskuddet er det naturlig å la gå inn under bispedømmets generelle prioritering av oppgaver.

Fra representantene kom det flere kommentarer: - Det ligger jo en god intensjon (dåpsopplæring) bak midlene. Og dette er friske midler (altså de kommer i tillegg til eksisterende bevilgning). Samlet går støtten til KS og NUK egentlig ned. Det foreslås at disse midlene er brukes slik intensjonen fra Statens er.

- Intensjonen er helt klar, at disse midlene skal gå til trosopplæring.

Det kom frem at bevilgninger til KS og NUK ikke er gått ned. Det er reell økning av utgifter.

NUKs leder Thuan Cong Pham: - NUK har dårlig råd. Man har forståelse for totalutgiftene rundt kirkebygg etc. Men i NUK må man nå kutte en del utgifter for i det hele tatt å klare seg. Blant annet har man kuttet ned på bladene og disse blir nå ikke sendt til alle registrerte, kun til de som betaler medlemskontingent.

- Det er rimelig at friske midler gjenspeiler seg på et område som vi mener er det aller viktigste, nemlig dåpsopplæring.

Biskop Gerhard: - Jeg går inn for at disse midlene blir brukt til dåpsopplæring, ikke bare til barne- og ungdomsarbeid. Men også dette PRO-møtet har stilt nye krav til KS. Det er mye som ikke kan gjøres med den bemanningen vi har. Det er mye innefor religionsopplæringen som ikke er godt nok. Biskopen går inn for at disse midlene derfor brukes til å styrke trosopplæring for barn og unge.

- Det ble påpekt at dåpsopplæringspakken er mye mer omfattende enn bare dåp.

Det ble deretter votert over følgende omskrevne forslag:

"OKB vil sannsynligvis motta ca. 580.000 kroner i 2005. PRO henstiller om at disse midlene, samt det som måtte komme av tilsvarende midler i årene fremover, går til trosopplæring for barn og unge."

For: 21, mot: 2, avholdende: 1 - Det omskrevne forslaget ble vedtatt.

Sak 12. Eventuelt

NUKs leder Thuan Pham Cong informerte om det nye forslaget om barne- og ungdomskontakter i menighetene. En barne- og ungdomskontakt kan være en som er voksen (mellom 18-60 år), som kan administrere det som har med barne- og ungdomsarbeidet å gjøre, og samtidig være et bindeledd mellom sogneprest og NUK, Vedkommende blir automatisk medlem i NUK og kan komme på LM til NUK med nesten samme rettigheter som vanlige medlemmer. Det ble vist frem en ny brosjyre: "Kom" som kan brukes i menigheten for å trekke til seg barn og unge. Det er plass til menighetens adressestempel bak på folderen. Ønsker man flere kan man bare sende en e-post til NUK.

Det ble ellers informert om at årets Adventsaksjon går til arbeidet mot HIV/Aids- i Zambia. Thuan Pham Cong oppfordret menighetene til å støtte de unge i denne aksjonen.

Sak 13. Evaluering

Det kom frem at det hadde vært veldig fint å få flere sakspapirer på forhånd.

- Det var fint å kunne bruke god tid på en slik viktig sak som Evangelisering. Messen tidligere på dagen hjalp også. Mye positivt og god stemning.

- Måten å samtale i grupper virket litt formålsløs, man kunne ha gjort dette litt mer effektivt. Det ble minnet om at vi må huske at vi er i det eukaristiske år og at vi bruker dette i våre menigheter, enda mer enn vi gjør allerede.

- Andre mente at det med grupper uten behov for referat var befriende, viktig og nyttig.

- Bra å ta opp en stor sak på bred front. Det er også godt å ikke ha for mye informasjonsdusjing. Det er gått i riktig retning. Dette er et rådsorgan.

Ewa Bivand takket for et godt møte.

Biskop Gerhard avsluttet: Vi er kommet til veis ende på dette møtet. Jeg takker for at folk var med og for alle som har bidratt og jeg ønsker dere Guds velsignelse på veien fremover.

Møtet ble hevet.

Neste PRO-møte: 5.-6. mars 2005. PRO-representanter og varamenn bes holde av dagene.