Protokoll for Pastoralrådsmøtet våren 1999

Mariahom Skolesenter, 20.-21. mars 1999

Sak 1/99: Åpning og velkommen

Fungerende leder Mette Bruusgaard ønsket velkommen og åpnet møtet med en tekst og bønn.

Sak 2/99 Navneopprop

Følgende personer var tilstede:

• Biskop Gerhard Schwenzer sscc, Akersveien 5, 0177 OSLO
• P. Sigurd Markussen (prestene), Akersveien 5, 0177 OSLO
• P. Erik Ruud sm (prestene), Romeriksgaten 1, 2003 LILLESTRØM
• P. Nikolas Goryczka ofm (prestene), Akersveien 6, 0177 OSLO
• Lille søster Helene (søstrene), Bergverksgaten 6c, 0551 OSLO
• Sr. Marie-Louise Penkhues csj (søstrene), Kristian Vs plass 1, 1776 HALDEN
• Mary Ann Eliston (Arendal), Erik Munchs vei 5, 4823 NEDENES
• Anne Margrethe Hagen (Asker & Bærum), Capralhaugen 10, 1342 JAR
• Trung Tran (vara Askim), Dronningens gate 14g, 1800 ASKIM
• Amelia Hustuft (vara Larvik), Nordre Hagavei 20, 3271 LARVIK
• Doris Løkke (Lillehammer), Storgaten 17d, 2600 LILLEHAMMER
• Frode Eidem (Lillestrøm), Sæterveien 12, 2006 LØVENSTAD
• Johann G. Heim (Moss), Nordlysveien 14, 1540 VESTBY
• Trond Berger (Oslo - St. Hallvard), von Øtkens vei 48b, 1430 ÅS
• Per Tonne (Oslo - St. Olav), Bekkefaret 21c, 0280 OSLO
• Susanna Welfler (Porsgrunn), Kløverveien 14a, 3929 PORSGRUNN
• Lindie Landmark (Tønsberg), Ragnhilds vei 6, 3151 TOLVSRØD
• Kirsti Sand (Fredrikstad), Roald Amundsens vei 163a, 1608 FREDRIKSTAD
• Mette Bruusgaard (NKKF, nestleder PRO), Prof. Dahls gate 24h, 0260 OSLO
• Ulrik Sverdrup-Thygeson (kansellist OKB), Akersveien 5, 0177 OSLO
• Heidi H. Øyma (sekretær PRO), Akersveien 5, 0177 OSLO
• Agnes Kierulf, 2 Strøm Terasse 4, 3046 DRAMMEN (på lørdag, saksinnleder)
• Linn Maria Kierulf, Fougstads gate 30, 0173 OSLO (på lørdag, saksinnleder)
• Susanne Kjekshus Koch, Akersveien 14, 0177 OSLO (på lørdag, saksinnleder)
• Marieke van der Berg, Akersveien 14, 0177 OSLO (på lørdag, saksinnleder)

Avbud:

• P. Teodor Famula, omi, Huynh Than Hai og Norbert Haunschild (prestene), prestene representert ved to faste representanter og én vara.
• Inger Hygen, (Larvik), Larvik representert ved vara
• Gunnar Wicklund-Hansen (Bergen), Bergen ikke representert
• Mau Van Le (Drammen), Drammen ikke representert
• Sven Hugo Granseth (Halden), Halden ikke representert
• Ann Kennedy Sjøkvist (Hamar), Hamar ikke representert
• Hans Einar Johannessen (Haugesund), Haugesund ikke representert
• Turid Folkedal (Hønefoss), Hønefoss ikke representert
• Tove Haugen (Kristiansand), Kristiansand ikke representert
• Elin Liseth (Stavanger), Stavanger ikke representert
• Elizabeth Jensen og Birgitte Tande (NUK), NUK ikke representert

Alt i alt var 8 menigheter uten representasjon. Det samme var NUK. Det manglet to representanter fra prestene.

3/99 Valg av møteledelse, møtesekretær, tellekorps, to protokollunderskrivere og redaksjonskomité

Følgende personer ble enstemmig valgt:

Møteledere: Mette Bruusgaard og Frode Eidem

Møtesekretær: Heidi Øyma

Tellekorps: Trond Berger og Mary Ann Eliston

Protokollunderskrivere: Nikolas Goryczka ofm og Lindie Landmark

Redaksjonskomité: Per Tonne og Johan Heim

4/99 Godkjenning av innkallelsen

Innkallelsen ble enstemmig godkjent.

5/99 Godkjenning av dagsorden

Den utsendte dagsordenen ble godkjent. Mette Bruusgaard er fungerende leder i Gunnar Wicklund-Hansens fravær. Fristen for å melde saker til Eventuelt ble satt til lørdag klokken 16.30.

Sak 6/99 Regnskap og revisorberetning for PRO

Regnskapet og revisorberetningen for 1998 ble delt ut på møtet. Sekretæren gjennomgikk regnskapet, som ble enstemmig godkjent. Hun bemerket i denne sammenheng at regnskapet har holdt seg godt under budsjettet og at utgiftene til hennes lønn fremdeles betales direkte fra bispedømmet og ikke fremkommer i regnskapet.

Sak 7/99 Ansvarsfrihet for AU angående regnskap

Ansvarsfrihet ble enstemmig innvilget.

Sak 8/99 OKBs regnskap

Kansellist Ulrik Sverdrup-Thygeson gjennomgikk regnskapet for Oslo katolske bispedømme (OKB). Han ønsket å gjøre dette på en grundig måte siden økonomi hadde vært tema for sist PRO møte. Han understreket særlig at statstilskuddet har vokst sterkt de siste årene og nå utgjør mer enn samlet støtte fra Tyskland. Under orienteringen ble det opplyst at arbeidet med en bokklubb er godt i gang. Bokklubben skal drives av St. Olav Bokhandel og primært arbeide for større salg av St. Olav Forlags bøker. Positivt er at bokhandelens drift i 1998 gikk med overskudd for første gang på flere år.

OKBs største byggeprosjekt for tiden er Akersveien 16. Større byggeprosjekter er under planlegging også på Kongsvinger og i Larvik, og et mindre oppussingsprosjekt er under planlegging i Haugesund.

Det ble ytret ønske om at regnskapet skulle inneholde en post for samlet støtte fra Tyskland, slik at man kunne danne seg et totalinntrykk.

Kansellisten gjennomgikk også regnskapet for Mariaholm, som drives meget bra.

PRO tok orienteringen til etterretning.

I etterkant av orienteringen tok man en runde for å se hva som var blitt gjort i de enkelte menigheter for å følge opp PROs høstmøte, hvor økonomi og tiltak for å øke givergleden i menighetene stod på dagsorden. Første trinn i "kampanjen", en artikkel i Broen, var kommet i nummer 1/99. Det fremgikk at de fleste menighetene hadde hatt artikler om økonomi i sine menighetsblad eller planla å ha det i nærmeste fremtid. Temaet var også blitt behandlet på i menighetsråd eller på menighetenes årsmøter. Noen steder var det blitt knyttet opp mot spesielle behov i menigheten (som nytt orgel), og noen hadde budsjettert med en markant økning i kirkebidragene. Én menighet hadde innført autogiroordning og en annen hadde informert om viktigheten av å registrere seg i menigheten og lagt ved en registreringsslipp i menighetsbladet. St. Olav menighet i Oslo planlegger å invitere nasjonalsjelesørgerne til møte for at informasjonen skal komme bedre frem til de nasjonale gruppene.

Et spørsmål som ble nevnt, var hvor mye det er mulig å insistere på viktigheten av å bidra økonomisk til Kirkens drift før man når en grense og det hele virker mot sin hensikt. Biskopen ønsket å vente med sitt brev til alle landets katolikker. Det ble ytret ønske om at dette skulle komme til høsten. Et annet spørsmål er oppfølging, hvordan holder man saken "varm". Det vil være naturlig å følge opp etter nyttår, når årets regnskap er klart.

PRO overlot videre oppfølging av saken til AU.

Sak 9/99 Gjennomgang av Aktivitetslisten

PROs Arbeidsprogram for perioden 1997-99 ble delt ut. I leders fravær gjennomgikk Frode Eidem Aktivitetslisten, som inneholder alle Arbeidsprogrammets punkter. Følgende emner ble trukket frem særskilt:

Kurs for kirkelige assistenter. Her ønsker AU at kurset skal holdes til høsten, når Håndboken er klar. Det ble påpekt fra salen at mange kirkelige assistenter sitter inne med mye erfaring som vil være nyttig på et slikt kurs, og det ville være gunstig om en gruppe av dem kunne delta i forberedelsen av kurset. Det er ikke nødvendig at Håndboken er helt ferdig før kurset, tvert imot kan erfaringer fra kurset bakes inn i Håndboken.

Besøkskampanje. AU spurte PRO om man virkelig ønsket å gjennomføre dette før år 2000. Presterepresentantene kommenterte at det ville være helt umulig for prestene å stå for en slik gjennomføring. Det ble opplyst at "Norge 2000" har startet en "ingen alene" kampanje med henblikk på nyttårsaften mellom 1999 og 2000. Våre menigheter kan være med på denne kampanjen, arrangere egne ting eller engasjere seg i de kommunale arrangementene. Man kan besøke dem som ønsker det.

Etter forslag fra biskopen fikk AU grønt lys for ikke å se seg forpliktet til å gjennomføre denne besøkskampanjen, men til å foreslå noen mulige tiltak for menighetene.

Temahelgen. Denne vil bli arrangert i PRO-regi på Mariaholm den 17.-18- april. Etikkgruppen som opprinnelig hadde ansvar for temahelgen på PROs vegne, er nedlagt, men etiske problemstillinger vil bli behandlet på helgen. P. Sigurd Markussen orienterte kort om foredragsholderne på helgen og oppfordret så mange som mulig til å delta. Arrangementet er ikke ment bare for PRO-medlemmer, men for alle interesserte. Etikk er viktig og tas opp i stadig større grad blant annet i skoleverket. Katolikkene må på banen. Informasjon er sendt rundt til menighetene. Målet er at temahelgen skal bli en årlig foreteelse.

Sak 10/99 Presentasjon av Katekesegruppens arbeid

Mette Bruusgaard ønsket representantene for Katekesegruppen og Kateketisk Senter velkommen.

Agnes Kierulf, gruppens leder, orienterte om arbeidet som var gjort. Dokumentet om katekese var sendt PRO-representantene på forhånd. Det er sluttresultatet fra en gruppe som ble oppnevnt etter et vedtak på PRO-møtet høsten '95. Gruppen skulle se på katekesen i Oslo Katolske Bispedømme på et så bredt grunnlag som mulig. Gruppens foreløpige resultater ble presentert for PRO for et par år siden.

Hensikten da gruppen ble nedsatt var å favne så vidt som mulig, å trekke inn dem som satt med erfaring fra katekesen. Det har vært en del utskiftninger i gruppen underveis, men tankegangen om hvem som skulle være representert, har vært uendret. Da arbeidet begynte skulle den daværende støttegruppen for Kateketisk Senter, UNKF (nåværende NUK) og kateketisk senter (KS) være representert. Dessuten ønsket man at det teologiske aspektet skulle ivaretas ved at en prest var med og det økonomiske ved at bispedømmets kansellist deltok. Biskopen har hele tiden vært med i arbeidet og deltatt på møtene. PROs arbeidsutvalg (AU) har alltid vært representert.

Mange ble forespurt om å være med i arbeidet. Noen ble med for en kortere periode, eller for å dekke et bestemt emne. PRO stilte gruppen fritt til å supplere seg selv underveis, permanent eller for en bestemt oppave. Et stort antall kompetente personer har vært kontaktet, de som er navngitt i dokumentet, er de som har arbeidet mest med det. Gruppen har altså hele tiden vært åpen, den mest begrensende faktor har vært hvor mye tid de forespurte har hatt til rådighet.

I denne brede sammensetningen har det vært ett følbart savn, nemlig at de store innvandrergruppene ikke har vært med i arbeidet. De har vært kontaktet, men det har ikke vært mulig å få dem til å delta i arbeidet over lengre tid eller til å bidra på et spesifikt felt. Gruppen beklager dette.

Gruppens opprinnelige mandat var veldig vidt, man skulle "se på katekesen". Underveis har man avgrenset det. I samråd med daværende AU besluttet gruppen å konsentrere seg om barne- og ungdomskatekesen. Egentlig er katekese et mye videre begrep, men sier man "katekese" i OKB, tenker man på den organiserte undervisningen av barn og unge i menighetene.

På et tidlig tidspunkt i arbeidet ble det klart at nye "Generelle retningslinjer for katekesen" (GRK) var under utarbeidelse i Roma. (Disse kom i 1997.) Gruppen avpasset arbeidstempoet etter dette, slik at dens resultater kunne tilpasses det nye dokumentet fra Roma. Da dette kom, ble det klart at det opererte med et mye videre katekesebegrep enn det vi vanligvis tenker på. Katekesen er livslang. Gruppen valgte likevel å holde fast ved den opprinnelige avgrensningen, bl.a. av tidshensyn. Et annet hensyn var katekesesituasjonen i OKB. Hvilke behov fantes? Blant annet var en fagplan svært etterspurt blant dem som drev katekese. Gruppen ønsket å komme med et produkt som kunne møte de mest presserende behov. Avgrensningen ble ikke gjort ut fra manglende forståelse for det videre katekesebegrep, men ut fra rent praktiske overveininger.

På nyåret 1998 tok gruppen opp samkjøringen med GRK. Det viste seg at vi var godt på linje med dette dokumentet.

Arbeidet har tatt tid, og det har vært registrert en ganske uttalt utålmodighet fra katekethold. Både AU og biskopen ga imidlertid tilbakemelding om at det var viktig å ta seg den tid som var nødvendig. De "friske øyne" som kom til under arbeidet har også vært et pre.

Målgruppen for dokumentet måtte defineres tidlig. Den har hele tiden vært de som driver undervisning i våre menigheter. Både språkbruk og omfang er valgt ut fra ønsket om at dokumentet skal være tilgjengelig.

Gruppen forsøkte ut fra sitt mandat å skaffe seg oversikt over katekesesituasjonen i bispedømmet. KS hadde allerede gjort en del forarbeid på dette området og ringte nå rundt til de enkelte menigheter. (Dessuten har flertallet av gruppens medlemmer hele tiden vært aktive kateketer i sine respektive menigheter, noe som har vært en stor fordel.) Det ble tidlig klart at modellen med intensivundervisnng ikke har vært ordentlig gjennomført og at den ikke følges nå. Denne modellen forutsetter tett samarbeid med foreldrene. Ressurs- og personmangel har gjort at den ikke har latt seg gjennomføre. Begrepet intensivundervisning er ikke benyttet i gruppens arbeid, andre tenkemåter er blitt lagt til grunn for opplegget som skisseres.

Fra å se på katekesens virkelighet, gikk gruppen videre til å studere hvem som har ansvaret for katekesen i bispedømmet. Dette er beskrevet i dokumentet.

"Hjertet" i dokumentet er fagplanen, som imøtekommer kateketenes største behov: Den skisserer hva som skal undervises og når, legger opp til en god progresjon og tar hensyn til hva barna er mottagelige for på de ulike alderstrinn. Dette er den delen som har vært mest arbeidskrevende.

Gruppen har også sett på rammene rundt katekesen. Hvor undervises det, hvor ofte og i hvor store grupper. Alt dette samt pedagogiske spørsmål er blitt berørt. Her står man overfor det faktum at våre menigheter er svært uensartet. Det er umulig å lage helt bastante retningslinjer som gjelder for alle. Dokumentet peker på det ideelle og overlater til menighetene å gjøre det beste ut av sine respektive forutsetninger. Den viktigste faktor er de menneskelige ressursene i menighetene. Gruppen har forsøkt å anvende "myk" språkbruk for å ta hensyn til ulikhetene, man sier "det anbefales at" isteden for "man skal". Anbefalingene begrunnes. Dokumentet skal gi føringer for katekesen og viser de store behov man må være klar over i arbeidet på de ulike plan i bispedømmet.

Fagplanen er unntaket fra den "myke" språkbruken. Den er ikke anbefalt, men obligatorisk. Ett av utgangspunktene for arbeidet var ønsket om å få en så enhetlig undervisning i bispedømmet som mulig. Dette skyldes ikke minst det faktum at så mange flytter mellom menighetene. Det er også et ønske fra kateketene å få klar beskjed om hva Kirken ønsker de skal formidle.

Læreplanen omfatter 1.til 10. klasse i grunnskolen. Mange menigheter vil synes at en 10-årig undervisning er vanskelig. Gruppen mener det er behov for dette, men menighetene må se på ressursene, vurdere å slå sammen grupper, eventuelt starte undervisnigen ved 7-års alderen. 6-åringer er imidlertid ofte lærevillige, vil begynne i undervisning i menighetene når de begynner på skolen.

Når man har arbeidet med dette over lengre tid, ser man hvor store behov som må fylles. Nå har man langt på vei dekket det presserende behovet for en læreplan. Det neste punktet man må ta fatt i er behovet for en grundig utdannelse for kateketer. I OKB kalles "alle" som driver undervisning, kateketer, dette er et utslag av respekt for det arbeidet de gjør. I Kirken i utlandet er en kateket gjerne en person med en viss utdannelse. Våre kateketer er ofte frustrerte over å skulle utføre en oppgave de ikke er utdannet for. Man trenger en kateketutdannelse i bispedømmet, en så enhetlig utdannelse som mulig. Dette vil også innebære en garanti overfor foreldrene om at kateketene er kvalifiserte. Utdannelsen bør være strukturert og fyldig og inneholde visse elementer. Det tilbudet man har hatt til nå, har vært basert på de nåværende ressurser. I dokumentet er det skissert et mer systematisk opplegg, som likevel er beskjedent - man må begynne i det små.

Gruppens ønske er en større bevissthet i menighetene om katekesens betydning. Undervisningen av barn og ungdom er mer nødvendig enn mye av det andre man gjør, det gjelder Kirkens fremtid!

På spørsmål fra salen om hvordan det nåværende lærematerialet passer sammen med den nye læreplanen, svarte Marieke van der Berg fra Kateketisk Senter at strukturen i den nye læreplanen er den samme som i de nåværende bøkene hva de minste klassene angår. Her kan man bruke eksistrerende bøker og supplere med nye arbeidshefter. For noen klassetrinn mangler det også nå bøker. Det gjelder blant annet et konfirmasjonsopplegg. Noe eksisterende materiell kan brukes på andre klassetrinn enn det det opprinnelig var beregnet for. Men en del nytt materiell må lages, og et førstekommunionsopplegg er allerede underveis. Kateketisk Senter samarbeider godt med kateketsentralene i andre nordiske land, og man ser på mulighetene for oversettelser mens man venter på å utarbeide noe helt nytt. Hensikten må være å lage gode, men ikke for dyre, bøker, alt bli før eller senere foreldet.

Det ble påpekt fra salen at KS har begrensede ressurser og at det ville være nødvendig å leie inn ekstern hjelp for å få utarbeidet nytt materiell innen rimelig tid. Kateketisk Senters representanter sa seg enige i dette og tilføyde at dette var praksis i Sverige. Det ble også påpekt at risikoen ved midlertidige løsninger er at de gjerne blir varige og at ungdom i dag er svært kritiske til dårlig kvalitet.

Neste spørsmål gikk på de nye nordiske retningslinjene rettet til kateketsentralene og deres forhold til vårt dokument. Biskopen svarte at Den nordiske bispekonferansen hadde behandlet de nordiske retninslinjene og godkjent dem. Det har hele tiden blitt tatt hensyn til disse i arbeidet med våre egne retningslinjer. De nordiske retninglinjene trekker opp rammer for kateketsentralenes arbeid, og vårt dokument ligger innenfor disse rammene. Et spørsmål som imidlertid ikke er avklart, er om våre retningslinjer skal gjelde for hele Norge eller bare for OKB. Dette må de norske biskopene diskutere. Forøvrig bør retningslinjene tas i bruk så fort som mulig, selv om teksten ikke er helt trykklar.

Det ble kommentert at man ikke kan gjøre så mye uten undervisningsmateriell og at KS må få den hjelp de trenger til å sørge for produksjon av nytt materiell. Biskopen repliserte at når retningslinjene var godkjent, ville utarbeidelse av bøker som passet til behovet i retningslinjene følge naturlig som en oppgave gitt til KS. Kansellisten tilføyde at dokumentet gir rammene, senere blir det opp til KS og biskopen å bestemme hvordan man rent praktisk skal utføre arbeidet.

Det ble påpekt fra salen at regnskapet viser hvor store summer som blir investert i bygningsmassen. Samtidig anvender man gammelt katekesemateriell. Man må tenke på å fylle kirkene, ikke bare på å bygge dem. Her trengs solide summer for å utarbeide godt materiell raskt. Det som finnes er lite tilfredsstillende, hverken barna eller kateketene er fornøyd.

På spørsmål om man kunne dele ut de nye retningslinjene til kateketene nå, svarte biskopen at det kunne deles ut som studiemateriell eller foreløpig tekst, men at det måtte presiseres at de ikke var endelig godkjent. KS tilføyde at det ville være bedre å dele ut det nye dokumentet enn de gamle nordiske retningslinjene. Når dokumentet er endelig godkjent, skal det distribueres til alle kateketer.

Mette Bruusgaard takket for orienteringen.

Sak 11/99 Ungdomsabeid

PRO-representantene fikk utdelt de paragrafer fra katekesedokumentet som omhandlet ungdomsarbeid generelt og som var utgangspunktet for gruppearbeidet.

Linn Maria Kierulf, medlem i Arbeidsutvalget i NUK og NUKs representant i Katekesegruppen, innledet. Hun begynte med å si at mange i forsamlingen var foreldre til ungdommer som var aktive i Kirken, likevel er det et faktum at ungdomsarbeidet i menighetene ikke går så bra som man ønsker. Forrige helg hadde NUKs Landsstyre snakket om at Linn skulle på PRO-møtet. Under diskusjonen var det også kommet frem eksempler på negative holdninger ungdommer møter i menighetene når de tar initiativ og hvordan unge mødre med små barn møter liten forståelse i messen. Hun delte disse eksemplene med forsamlingen.

Spørsmål man må stille seg er:

• Hvem har ansvaret for ungdomsarbeidet?
• Hva slags bilde har folk av NUK?
• Hvem er NUK? Landsstyret, de ansatte på sekretariatet eller ungdommene i menighetene?

Det er ønskelig at gruppearbeidet kan sette i gang en prosess der ungdommen blir sett på som en ressurs i menighetene. Man kan få mye av ungdommene, og man kan også gi dem mye tilbake. Det underliggende temaet i gruppearbeidet er: Hva kan ungdommene være med på i menigheten og hvordan møter vi dem?

Det ble arbeidet i tre grupper ut over ettermiddagen:

Gruppe A (begynner på spørsmål 1): p. Sigurd Markussen, sr. Marie-Louise Penkhues, Frode Eidem, Johann G. Heim, Trond Berger, Kirsti Sand

Gruppe B (begynner på spørsmål 3). p. Erik Ruud sm, lille søster Helene, Trung Tran, Doris Løkke, Per Tonne, Susanna Welfler

Gruppe C (begynner på spørsmål 5) p. Nikolas Goryczka ofm, Anne Margrethe Hagen, Amelia Hustuft, Mary Ann Eliston, Lindie Landmark, Mette Bruusgaard,

Biskopen, Ulrik Sverdrup-Thygeson, og saksinnlederne sirkulerte mellom gruppene.

Stikkord for diskusjon i gruppene:

1a.Hva slags aktiviteter har vi i menigheten som ungdom kan delta på?

F.eks: -Liturgi

-Katekese

-Barnegrupper

-Diakoni

b.Hvordan kan vi få ungdommen med på disse aktivitetene?

2a.Hvorfor blir ungdom i menigheten?

b.Hvorfor blir ungdommen ikke i menigheten?

-Hvilke "stengsler"/problemer møter de i menigheten?

3.Hvordan møter vi ungdom i menigheten?

Hvilket bilde har vi av dem?

Styrer dette vår oppførsel overfor dem?

4.Hva kan andre instanser (for eksempel PRO, Kateketisk Senter, NUK) i Kirken hjelpe menigheten med?

5.Bør vi involvere foreldre i barnas fermingsundervisning

-I så fall hvordan kan dette gjøres?

6a. Unge foreldre, hvilke tilbud har menigheten til dem?

b. Kan tilbud til dem være en hjelp til å aktivere barn/ungdom?

Presentasjonen av gruppearbeidet på søndag formiddag tok utgangspunkt i disse stikkordene.

Presentasjon fra gruppe A (ved Kirsti Sand)

Gruppen hadde snakket om hva hensikten med diskusjonen var. Medlemmene ønsket å gå tilbake til sine menigheter og orientere om at temaet er tatt opp i PRO. Det var vanskelig å svare generelt på spørsmålene siden det er så store ulikheter fra menighet til menighet (avstander til kirken, by contra land?).

Ad punkt 1 a):

• Ungdommene kan i utgangspunktet delta i alle aktiviteter. Rammebetingelsene er de samme for dem som for alle andre.

1. b):

• Man må spørre dem hva de er interessert i.
• De må delta når premissene for aktivitetene legges.
• Samarbeid og dialog er nøkkelord.
• Tillit og åpenhet: Menigheten må ha tillit til at ungdommen kan bidra, at de har kunnskaper, evner og krefter som menigheten trenger.
• Språk og uttrykksform. Man må ikke være redd for ungdommelig språk og uttrykksform, slippe til innslag fra ungdommene i de ordinære messene.

2.a) :

• Noen kommer og noen går. Dette må vi akseptere. Det er umulig å "tviholde" på alle. Ungdom er i bevegelse, gjør også opprør. Noen kommer tilbake, andre ikke.
• De som blir i Kirken, det være seg ungdom eller voksne, gjør det fordi det er noe å hente der, religiøst og/eller sosialt.
• Eksempelets makt. Hvis vi virkelig "trives", vil ungdommen også gjøre det.
• Hvis vi formidler at det å delta er lovsang, smitter dette over på ungdommen.
• Sammen er vi Kirken.
• Er man hjemme i Kirken som barn, er man hjemme der som ungdom også. Ungene må få være i kirken og også få en viss oppdragelse i hvordan de skal oppføre seg. Alle må bidra slik at også småbarnsforeldre kan få litt hjelp og ro. Om barna trives, må foreldrene også bli med (i det minste som sjåfører)?

2 b):

• Kirken "konkurrerer" med mye.
• Er ungdommen meningsberettiget i våre menigheter?
• Møter de konservatisme ("Dette går ikke hos oss.")?
• Er vi interessert i å sette oss inn i deres språk?
• Opplever de å ikke bli tatt på alvor?
• Mangler en "organisert" ledelse fra menighetens side? I tillegg til en representant fra ungdommen i menighetsrådet er det fint om en av de voksne får ungdomsarbeid som ansvarsområde. Ungdommen kan få hjelp til å søke midler fra offentlige instanser og annet, organisere ting, sikre kontinuitet i arbeidet. Man kan også hente inn hjelp utenfra til det ungdommen er spesielt interessert i.

Kommentar fra p. Sigurd Markussen: Ungdomsarbeid fungerer best om en voksen kontaktperson er involvert. Vedkommende skal ikke drive overstyring, men sikre stabiliteten, må alltid "være der" og være flink til å legge ting til rette.

På spørsmål fra biskopen om gruppen hadde behandlet ministrantlag, et tilbud som fungerer meget godt i en del menigheter, var svaret nei.

Kommentarer fra salen:

• I gruppe C berørte vi også muligheten av å ha en ansvarlig voksenperson i tillegg til en ungdomsrepresentant i menighetsrådet. Visse typer ansvar bør øremerkes til enkeltrepresentanter i menighetsrådet. Vi berørte også spørsmål 1. a) og diskuterte hvor gammel man bør være før man trekkes in i de ulike tingene. Dette har både med ansvar og med avstand til de berørte gruppene (særlig om man er med i undervisning) å gjøre.
• Det er et store sprang i modenhet fra 12 til 18 år, man må se folk an og ikke gi dem et ansvar de ikke kan bære og som lett blir et nederlag. Det er ikke alltid de "snille", de som alltid sier ja, som er de mest modne.
• Det ungdom skal gjøre, skal de ha mulighet til å gjøre bra!
• Også i arbeidet med katekesedokumentet ble "aldersgrenser" diskutert. Det er blandede erfaringer med veldig unge lærere.

Presentasjon fra gruppe B (ved Susanna Welfler):

Ad punkt 3:

Det er store forskjeller mellom store og små menigheter. I små menigheter er det lett å bli kjent med ungdommene. Når de kommer til kirken, har vi et naturlig forhold til dem vi kjenner. I store menigheter blir det nok gjerne til at ungdommen ikke blir så synlig, dersom de ikke selv gjør seg bemerket, men det er nok lettere å få i gang ungdomslag. Noen vil bo nær hverandre. De som bor lengre unna, havner imidlertid lett på sidelinjen. Også i små menigheter finnes ungdomslag, men mange blir ikke bedt om å bidra. Ungdommen er bevisste, vil gjerne ha skikkelige oppgaver. Finnes det et ungdomslag som viser interesse for arbeid i menigheten, tror vi det blir godt mottatt. Det er også viktig at ungdommen har et godt samarbeid med presten og eventuelle søstre. Kanskje er det vi som må være flinkere til å ta kontakt med dem.

Ungdommer er ofte kreative og engasjert i samfunsspørsmål. Mange er også flinke til å bidra i menigheten; de synger, spiller, hjelper til på kirkekaffen og tar seg av småbarn. Vi må se også på dem som er med, ikke bare på dem som ikke er det. Har ungdommen en vennekrets i menigheten, er det lettere å gå til kirken. Tilhørighet til annen ungdom er viktig. Spredt bebyggelse gjør at mange ikke får katolske venner. Når det gjelder dem som ikke deltar i menigheten, så betyr nok Kirken mye for dem innerst inne, men de har ennå ikke tid til å engasjere seg. Noe blir likevel igjen av det de har fått i Kirken, selv om det er usynlig i perioder.

Om en gruppe ungdom har et bidrag å komme med (sang, spill, kirkekaffe eller lignende) synliggjør de seg, og menigheten setter stor pris på dette. Ungdommene kan være kreative i grupper, men blir ofte anonyme alene. De er en ressurs som må benyttes mer.

Vår holdning påvirkes av ungdommens væremåte, om de virker positive eller negative. (Akkurat som den styres av væremåten til andre vi møter.) Noen synes de unge er for lite "på banen" i menigheten, og dermed får vi heller ikke så lett kontakt med dem. Andre er mer kreative, og vi får en annen og lettere kontakt. Jeg vet ikke om de ønsker å ha en representant i menighetsrådet, men de må i alle fall inviteres når rådet behandler saker som angår dem. Vi må opplyse hvor viktige de er for Kirken og arbeidet der. For at de skal bli, må de få beskjed om at det er bruk for dem.

Ad punkt 4:

Andre instanser gjør allerede veldig mye. NUK har utgitt en håndbok for ministranter. Arrangerer samlinger for ministranter med NM i ministrering. Arrangerer leirer. Vi må være oss bevisste at vi er stolte av å være katolikker. Dette er særlig viktig for ungdom. Kateketisk Senter lager undervisningsmateriell, det må være godt og virke tiltalende på ungdommene. PRO vil forhåpentligvis bevilge penger til undervisningsmateriell som fenger.

Ad punkt 5:

Konfirmantgrupper kan møtes hjemme hos vertsfamilier for å diskutere forskjellige emner. Dette gir mulighet for litt hygge med boller og tilbehør. Ca. 1-2 timer per måned.

Ad punkt 6:

Ungdom tar med seg barna til andre aktiviteter under lesningen av Evangeliet. Kan lese for dem eller undervise dem med tegning eller farvelegging av bilder, gjerne fra en fortelling.

Kommentarer fra salen:

• Viktig at dette undervisningsmateriellet blir ferdig.
• Vi må være klar over hvor viktig den sosiale siden er for ungdommen. De ønsker å treffe kjente. Kommer de i kirken uten å treffe noen, er det lite tiltalende.
• På spørsmål om PRO har ansvar for å følge opp ønsket om at KS må få de midler de trenger, svarte biskopen at PRO hadde uttalt seg klart nok i denne saken. Om man senere skulle finne ut at ikke nok skjedde, kunne man ta det opp igjen. Kansellisten tilføyde at behovet for nytt katekesemateriell har vært kjent lenge. Til nå har man ventet på utredningen. Neste skritt, som er topprioritert, vil være at KS utreder hva som må gjøres og hvilke økonomiske og menneskelige ressursert det er behov for, samt foreslå prioriteringer. Så tar KS dette opp med bispedømmet.
• Det er bruk for en fremdriftsplan for produksjonen av nye bøker, også av hensyn til menighetene. De må vite når de kan regne med å ta ting i bruk.
• P. Sigurd Markussen: I mange menigheter er det vanlig å si at NUK driver ungdomsarbeidet. Om ting ikke fungerer, skylder man på NUK. Men det er menigheten som har ansvaret for arbeidet blant sine ungdommer, NUK supplerer med sine sentrale arrangementer. Man kan heller ikke vente at presten "fikser alt" i menighetene. Menighetsrådet må også ta initiativ.
• Foreldrene må ta ansvar når barna er små; når de er tenåringer, er det for sent. Det virker mot sin hensikt når foreldrene tar barna ut av katekesemessen fordi de har annet å gjøre, eller gjør lignende ting som viser at de ikke tar undervisningen alvorlig. Det barna ser er viktig for foreldrene, har større gjennomslagskraft mens de er små enn senere. Når foreldrene velger bort det religiøse, gjør barna det også. Det er ikke alltid et er barna som er lunkne. Hva med de barna/ungdommene som en menighetsprest aldri møter? De har ingen sjanse til å få et forhold til Kirken.

Det ble spurt hvilken praksis de ulike menighetene har med ungdomsrepresentanter i menighetsrådene. I flere menigheter har ungdommen en fast representant, i andre har man en voksenrepresentant med ansvar for ungdomssaker. Ungdomsrepresentantene møter gjerne sjelden opp hvis ikke det er ungdomssaker på sakslisten. I en menighet var ungdommene "så opptatt med NUK-engasjement at de ikke ville hatt tid" til å ha en representant i menighetsrådet. Det ble kommentert at man ikke alltid kan forvente at ungdomslaget stiller egen representant, men at egnede ungdommer kan velges på vanlig måte. Til syvende og sist representerer alle menigheten. Biskopen opplyste at alle menigheter har mulighet til å utforme deler av statuttene for sine menighetsråd og få dem godkjent av biskopen. Det er mulig å utforme dem slik at bestemte grupper får egen representasjon.

Presentasjon fra gruppe C (ved Lindie Landmark):

Ad punkt 5:

Foreldrenes involvering i fermingsundervisningen kan variere fra ingenting til at foreldrene selv underviser. Det første er definitivt ikke ønskelig, ikke for menigheten og egentlig ikke for foreldrenes del heller. At foreldrene underviser, er neppe ønskelig for konfirmantene, i en alder hvor de ønsker at foreldrene skal være minst mulig synlige.

Det finnes andre muligheter:

• Det er viktig at foreldrene ikke bare blir innkalt til et informasjonsmøte i begynnelsen av undervisningstiden. Vi kan tenke oss at man får mulighet til å samles noen ganger i semesteret for å diskutere temaer som konfirmantene gjennomgår i undervisningen. Det vil si en form for foreldrekatekese. Det er viktig for konfirmantene at foreldrene er interessert i det samme som opptar dem.
• En annen mulighet er at foreldrene er med på praktisk arbeid i forbindelse med undervisningen, for eksempel organisering av turer. De kan også trekkes inn i forbindelse med spesielle temaer, et eksempel som ble nevnt, var at et foreldrepar var trukket inn for å fortelle hvordan der er å være en katolsk familie.
• Foreldrene bør kune komme med innspill om undervisningen, hvilke tanker de gjør seg. De kjenner ungdommene best og får tilbakemeldinger fra dem.
• "Innvielse" av konfirmantforeldrene. Hvorfor ikke markere at det å være konfirmantforeldre er noe spesielt? Hva med en messe i begynnelsen av konfirmanttiden hvor man ber for konfirmantforeldrene og på annen måte markerer dem som foreldre til årets konfirmanter? På denne måten blir foreldrene minnet om at det er de som har det fremste ansvaret for trosformidlingen til barna. (Dette kan også med fordel gjøres for foreldrene til førstekommunionsbarna ved begynnelsen av undervisningsåret.)

Gruppen diskuterte i forbindelse med dette punktet også spørsmålet om hvem som bør undervise konfirmantene:

• Ungdom stiller krav til undervisningen. Særlig i undervisningen av dem er det viktig å ha personer som kan undervise dem, som har evne til å samtale med dem. De må også ha tilstrekkelig faglig tyngde til å kunne veileide i de mange spørsmål som ungdommen er opptatt av.
• Noen steder har man sett at når det er andre enn presten som har hatt undervisningen, oppleves den ikke som så viktig eller forpliktende.
• Dette er siste trinnet i den faste undervisningen. Det er ofte riktig at presten har undervisningen i denne fasen, det kan virke mer høytidelig. Presten behøver ikke ha ansvaret alene.
• Eldre ungdommer kan engasjeres i noe av konfirmantarbeidet. (Her må man se på både fordeler og ulemper.)
• Det er viktig å gjøre andre ting enn vanlig undervisning. Turer og ekskursjoner god idé. I Oslo har man hatt helger på Mariaholm og besøk i ulike klostre.

Kommentar fra et medlem av gruppen:

• Det er viktig at foreldrene blir involvert underveis. Det er de som opplever hvordan barna reagerer på undervisningen. I skolen har man plikt til å la seg evaluere. I videregående skole skal elevene komme med tilbakemelding på undervisningen. De trekkes inn i planleggingen, ikke av innholdet, men på metodesiden. Om så ikke skjer i vår undervisning, kan de føle seg mer "umyndiggjort" i Kirken enn på skolen.

Kommentarer fra salen:

• Det er vanskeligere å undervise i menighetene enn på skolen. Man har færre undervisningsenheter. Det er forskjell på hva prestene er flinke i. Det er ikke alltid en fordel at presten underviser selv. Men konfirmantundervisningenbør foregå i nært samarbeid med presten. Dette gjelder for undervisningen på alle trinn.
• Man må se hva slags opplegg ungdommene møter på skolen og på materiellet som brukes der.
• Lærebøkene i KRL (Kristendom med religions- og livssynsorientering)-faget er ofte veldig gode, også i sin presentasjonen av Den katolske kirke. Menighetene kan følge opp på de enkelte trinn, ut fra et katolsk ståsted.
• Metode er viktig. I skolen lærer ungdom kritisk tenkning og å stille spørsmål. Man bruker diskusjoner, prosjekter, gruppearbeid og legger generelt opp til samarbeid.
• Man må gi tid til refleksjon. Dette tar tid, men kan gi ungdommene et mer solid fundament for deres kristenliv. Etter konfirmasjonen må man stå på egne ben. På NUKs påskeleire er man veldig flinke til dette. Når ungdommene kommer tilbake derfra, er det lettere å få til en dialog eller refleksjon rundt et tema.
• Barna må få undre seg. I barneskolen finnes "undrehefter", kanskje KS kunne lage noe lignende.
• Et problem er at mange velkvalifiserte mennesker i menighetene ikke kan undervise på norsk.
• Man må våge å være ærlige overfor de unge, fremstå som en medsøkende, innrømme at alt ikke er like lett.
• Stadig flere skoleklasser kommer for å besøke de katolske kirkene. De er ofte veldig interesserte. Eventuelle katolske barn i gruppen opplever disse stedene med større forståelse etterpå.
• Informasjonstjenesten kan bidra med mye materiell. Det finnes også gode TV - programmer om Kirken.

Ad punkt 6. a):

• I Stavanger har man grupper hvor småbarnsforeldre møtes sammen med barna. Slik blir barna kjent med hverandre, det er viktig. De har organisert familiesamlinger hvor det ikke bare legges vekt på tema (utveksling av ting som opptar foreldrene), men også på sosialt samvær (turer). Det har ført til at barna ble gode venner. Det er viktig at barna har venner i Kirken også, ikke bare fra andre miljøer. Dette blir særlig viktig i tenårene.
• I St. Hallvard i Oslo har man begynt med foreldreforum. Utgangspunktet er problemer ungdommen, og spesielt innvandrerungdom, har i Oslo. Hva gjør vi for å oppdra katolsk ungdom i Norge? Menighetens Caritasgruppe er ansvarlig.
• Man kan organisere samvær for dåpsforeldre. Dette er langsiktig tenkning. Disse barna skal siden gå i undervisning sammen.

Ad 6. b):

Ja (se punktene ovenfor):

• Hva barn i messen angår, er det behov for smidighet begge veier. Forsamlingen må tåle litt lyd, men også foreldrene må ta hensyn. Man kan organisere undervisning parallelt med messen og/eller gi barna oppgaver under messen. Om de bygningsmessige forutsetninger er til stede, kan man ha et eget barnerom ved siden av kirkerommet, så nært at barna fremdeles kan se far og mor og føle trygghet.
• En særlig utfordring, både i forbindelse med messen og i katekesen, er barn med store konsentrasjonsvansker. I skolen blir det brukt ekstra ressurser på dem, det har vi ikke i Kirken.
• Det er viktig at PRO følger opp utarbeidelsen av materiell til katekesen.

Pastoralrådet tok så opp hvordan man kunne bruke arbeidet fra dette møtet. Følgende punkter kom frem:

• De samme spørsmål som er blitt brukt i gruppearbeidet her, kan brukes lokalt, i menighetsråd, i forbindelse med foreldremøter eller på andre måter. De kan bli utgangspunkt for å drøfte hva som kan gjøres i våre menigheter.
• Det bør komme noe fra møtet i Broen. Sekretæren får ansvar for dette.
• Det må formidles videre til menighetene at det virkelig er de som er ansvarlige for sitt ungdomsarbeid, mens NUK hjelper til
• Det er en voksende forståelse for menighetenes ansvar for ungdomsarbeidet. De bør satse på å finne dyktige voksne mennesker som kan engasjere seg i dette.
• Noen av resultatene kan inn i Håndboken. AU ser på dette.
• Vi må gi tilbakemelding til menighetsrådene i våre respektive menigheter. Vi kan også invitere ungdomsrepresentanten spesielt til dette møtet.

Det ble understreket at det ikke er PRO som skal godkjenne katekesedokumentet, men at PRO stiller seg positivt til det. Utgangspunktet for behandlingen av dokumentet på møtet, var at det var en sluttrapport, ikke at PRO skulle gjennomgå det. Biskopen opplyste at dokumentet nok vil bli godkjent med enkelte mindre, ikke vesentlige, endringer. Norsk katolsk bisperåd må drøfte om dokumentet skal anvendes i hele Norge. På spørsmål om dokumentet ville være endelig godkjent innen neste undervisningsår, repliserte biskopen at selv om det kanskje ikke ville være definitivt godkjent, ville det kunne brukes.

Det ble etterlyst et punkt om økumenikk i dokumentet. Ulrik Sverdrup - Thygeson repliserte at dette er ett av punktene gruppen ser behovet for å utdype. Det er behandlet i de nordiske retningslinjene.

Sak 12/99 Andre saker meldt senest ti dager før møtets begynnelse

Ingen saker var meldt.

Sak 13/99 Eventuelt

Ingen saker var meldt, og man benyttet tiden til å tilføye momenter til ulike punkter som var berørt under møtet.

Ad økonomien opplyste kansellisten at OKB i 1998 fikk en arv på rundt 5 millioner øremerket undervisning av katolsk ungdom i Oslo. Pengene skal forvaltes av en stiftelse, og det er ennå ikke klart hvordan de skal brukes.

Det ble bemerket at balansen hadde manglet i gjennomgangen av regnskapet. Dette var en glipp, og kansellisten orienterte kort om situasjonen. OKB har 8 millioner i et byggefond og 1,3 millioner i fri egenkapital. Dette er et minimum.

Ad arbeidsprogrammet ble det bemerket at katekesedokumentet kort kommer inn på tiden etter fermingen, men at det opprinnelige vide mandatet til gruppen var blitt begrenset underveis. Likevel er det viktig ikke å glemme det mer omfattende katekesebegrepet. Oppfølging etter fermingen er viktig.

Biskopen opplyste at Det pavelige råd for legfolket nettopp har utgitt et meget godt dokument om de eldre i Kirken. De eldre blir her ikke kun sett på som "objekt" for sjelesorg, men som "subjekt", som handlende i menigheten og som trosformidlere.

Det ble videre nevnt at Kirkens internettsider (http://www.katolsk.no) inneholder mye verdifullt materiale som kateketene kan dra nytte av.

Dette var det siste plenumsmøtet for det nåværende PRO. Frode Eidem takket på AUs vegne for innsatsen, ikke bare på møtet, men under hele perioden. Han uttrykte ønsket om at mange ville ha anledning stille til gjenvalg, så det kunne bli en viss kontinuitet i Pastoralrådets sammensetning. Statuttene inneholder ingen praksis hva valgkomité angår, men det har vært vanlig at AU har nedsatt den. PRO ga sin tilslutning til at man kunne gjøre dette også i år. Valgkomiteen vil begynne arbeidet med å finne kandidater til leder, nestleder og AU så snart resultatene fra valgene av representanter til neste periode (1999-2001) er klare.

Sak14/99 Evaluering av møtet og allmenn debatt om PROs virksomhet

Frode Eiden henledet oppmerksomheten på det lave fremmøtet på PRO-møtene generelt. Eksempelvis var bare 12 av 20 menigheter representert på dette møtet, og NUK hadde ingen representanter. Prestene hadde bare 3 representanter (dette er for øvrig i tråd med de nye vedtektene om antall presterepresentanter som gjelder fra årets valg). Kun ordensfolket og NKKF stilte maksimalt antall representanter. Statuttene foreskriver også at ansatte i menighetene og i bispedømmet skal ha hver sin representant. De har imidlertid ingen valgstrukturer og har heller ikke valgt noen.

Et gjennomgående problem er også at mange unnlater å gi tilbakemelding til sekretæren etter at de har fått innkallingen, noe som gjør at hun ikke vet hvem som kommer eller ikke kommer og følgelig heller ikke kan arbeide for å få vararepresentantene til å møte.

Hva skyldes dette? Er feil folk valg inn i PRO, er arbeidet lite engasjerende eller skal man kanskje gjøre noe med møtefrekvensen eller valgperioden (færre møter, lengre valgperiode)? Er det andre ting som kan gjøres? Følgende momenter ble trukket frem:

• Man kan skrive en artikkel i Broen for å informere om forpliktelsene (og æren) som følger med å være PRO-representant.
• Færre møter vil være ugunstig for dem som bor i utkantene, møtene gir stort utbytte.
• "Hjelp - jeg er valgt inn i Pastoralrådet" - artikkelen kan sendes rundt til valgkomitéene i menighetene så de kan informere eventuelle kandidater om hva vervet innebærer. Disse valgkomitéene begynner arbeidet nå.
• Det er mulig det ligger en frustrasjon i dette (håper ikke det), en tanke om at møtene ikke er viktige.
• Kanskje skulle de ulike ansatte-gruppene representeres samlet om det da overhode er relevant å bli valgt i egenskap av ansatt (det er ikke praksis for eksempel i Caritas).
• Paragrafen om representasjon er kanskje moden for revisjon. I PROs startfase eksisterte en tanke om at rådet skulle ha en slags fagforeningsfunksjon. Men det har utviklet seg i en annen retning, dets oppgave er av pastoral natur. Dermed er det ikke interessant for ansatte å være representert qua ansatte.
• PRO henstiller til neste AU å gjennomgå PROs virksomhet, statutter representasjon og valgprosedyrer på en grundig måte. Det kan ikke inneværende AU gjøre.
• Ad møtefrekvens: Det er AU som må vurdere hva som trengs av møter. Avtroppende AU bør uttale seg om saken
• Nåværende AU kan drøfte møtefrekvensen, neste PRO kan gjøre vedtak som så vil få gyldighet for følgende periode.
• Ett møte i året i en treårssyklus fungerer godt i NKKF.
• Med bare ett møte, burde det kanskje vare lenger.
• Temahelgen vil forhåpentligvis også bli en fast møteplass, den er ment for et bredere, men ikke helt ulikt, publikum.
• Ad lengre valgperioder: I menighetene ser man at folk har vanskeligheter med å binde seg, selv for kortere perioder. Man opplever at folk trekker seg, med gode grunner, midt i en periode.
• Valgene bør foregå sammen med menighetsrådsvalgene (dette taler mot treårssykluser).

Sagt under evalueringen av selve møtet:

• Det var passe temperatur både på rommene og i møtesalen, temperaturen har tidligere til tider har vært et problem.
• Møtet har vært givende, særlig for oss som kommer fra utkanten. Man treffer hverandre og blir sikrere på at det man gjør ikke er så "helt gærnt".
• Jeg har vært PRO representant i to perioder, og vil takke for det. Det har vært lærerikt.

Biskopens avslutningsord: "Jeg vil gjerne takke alle. Disse møtene er meget givende. Ved middagsbordet i går ville ingen reise seg - et tegn på at man følte seg vel, og det ikke bare på grunn av den gode maten! Fellesskapet oppleves også under gudstjenestene. Vi opplever at vi er Kirken i et nøtteskall. Dette ville ikke vært mulig om ikke alle gjorde sitt.

Jeg vil også takke referent og møteledelse."

Mette Bruusgaard sluttet seg til biskopens ord og takket særlig de PRO - representantene som går ut av PRO etter denne perioden. Deretter hevet hun møtet.