Innledning
Bakgrunnen og målet for disse retningslinjene
Under sitt høstmøte i 1995 tok Pastoralrådet i Oslo katolske bispedømme (PRO) opp temaet katekese og Det sateketisk senters (KS) arbeid og besluttet å be arbeidsutvalget arbeide videre med de aktuelle spørsmål. Arbeidsutvalget nedsatte samme år en gruppe som, inklusive medlemmer oppnevnt av henholdsvis den daværende støttegruppen for Det kateketisk senter og NUK, fikk følgende sammensetning: Unni Lefébure, p. Claes Tande, Marieke van den Berg, Pål Koren Pedersen, Agnes Kierulf og Ulrik Sverdrup-Thygeson. I perioder i arbeidet har gruppen vært supplert med Mette Bruusgaard, Susanne A. Kjekshus Koch, Oddvar Moi, Anne Helene Utgaard og p. Sigurd Markussen. I det siste året har Linn Maria Kierulf trådt inn for Pål Koren Pedersen. Biskopen har deltatt på møtene. Marieke van den Berg, senere Susanne A. Kjekshus Koch og til sist Heidi Øyma, har vært sekretærer for gruppen.
Gruppen skulle i første rekke konsentrere seg om undervisningens innhold og underveis se på strukturer for katekesen. Den skulle nærmere vurdere læreplaner for undervisning i menighetene, metoder for opplæring av kateketer og hvordan katekesen fungerer sentralt og lokalt.
Det ble avgitt en foreløpig rapport til PROs høstmøte 1996, hvor katekese ble tatt opp som hovedtema. Katekese var videre tema under den nordiske bispekonferansens møte høsten 1997. Samme høst utga Vatikanets kongregasjon for presteskapet nye "Generelle retningslinjer for katekesen (GRK)". Som et resultat av dette utga Den nordiske bispekonferanse våren 1999 nye nordiske retningslinjer for katekese myntet på de enkelte lands kateketsentraler. Alt dette har hatt betydning for arbeidet.
Det kateketiske senter har katekese for barn og unge som sitt hovedområde, og dette har hele veien vært styrende for arbeidet. Det har vært nødvendig å foreta en avgrensning overfor andre områder som hører inn under temaet og som har en sentral plass bl.a. i GRK.
I samråd med PROs arbeidsutvalg og biskopen ble dokumentet presentert PRO på vårmøtet 1999. Det er godkjent av biskop Gerhard Schwenzer sscc og utgis som en lokal videreføring av GRK innen de temaer som tas opp.
Heftet retter seg først og fremst til dem som driver med katekese i menighetene. Det har flere formål. Ett er å trekke opp linjer for sider av det videre kateketiske arbeidet. Et annet er å klargjøre forholdene omkring menighetskatekesen og gi hjelp til dem som arbeider med trosundervisning for barn og ungdom. Det er gruppens ønske at heftet vil være en hjelp for våre mange menighetskateketer. I denne sammenheng ble arbeidet med å få en undervisningsplan for de forskjellige alderstrinn prioritert. Videre tas det opp spørsmål som direkte berører kateketene, deres kompetanse og bemyndigelse. Selv om den primære målgruppen for heftet er de som arbeider med katekese, har man også ønsket å utforme det slik at det kan være til hjelp for alle som har interesse for katekesen, ikke minst foreldre.
Fremtidige oppgaver
Som man ser, er det flere viktige områder innen katekesen som ikke blir behandlet i disse retningslinjene. Her antydes avslutningsvis enkelte emner som det ville være gunstig å ta opp i sin fulle bredde på et senere tidspunkt.
Voksenkatekesen, som her nevnes i tilknytning til katekesen for barn og ungdom, bør også tas opp på selvstendig grunnlag. Behovet for satsning på familiene og unge voksne synes å være særlig viktig. Familien settes under stadig større press. Dette begrenses ikke til kjernefamilier, men gjelder hele spennet fra det ufødte liv til de gamle. Kirken må som svar fremelske en familiekultur hvor gjensidig omsorg og beskyttelse av livet kommer i sentrum. Å bevisstgjøre de unge om dette og hjelpe og styrke ektefeller vil være sentralt i denne prosessen. Samtidig er det viktig å fremheve at en katolsk familie ikke kan være en enhet lukket om seg selv, men skal være åpen for å stå til tjeneste for Kirken og samfunnet.
Besteforeldre er en viktig, men dessverre glemt ressurs i forbindelse med katekesen. I mange familier er besteforeldre de viktigste trosformidlere. Kateketkurs for besteforeldre ville være en fin måte å trekke dem mer inn i katekesen. De eldre er i en fase av livet der mange viktige spørsmål blir særlig presserende, og er derfor en gruppe med spesielle pastorale behov.
Et annet område som bør vies større oppmerksomhet enn i dag, er fostring av kall. Det er hele menighetens oppgave å fremme tiltak for å dekke behovene for preste- og ordenstjeneste for hele Kirken. Dette påhviler ikke minst familiene, ved siden av at sogneprestene har et helt spesielt ansvar. Biskopen på sin side skal bl.a. oppmuntre og støtte prosjekter som kan bidra til formålet.
Katekesen står overfor spesielle utfordringer når det gjelder å nå frem til de ulike mennesker som menighetene består av på de ulike stadier av deres liv. Noen av dem er:
- Den nye evangeliseringen og opprettelsen av bønnegrupper, mindre fellesskap osv.;
- opplegg til undervisning for dem som bor langt fra kirken;
- oppfølging etter fermingen;
- katekese for dem som skal gifte seg - ekteskapsforberedelser og oppfølging;
- hjelp til dem som lever i blandede ekteskap.
