Statistisk oversikt over utviklingen i menigheten i det 20. århundre
Av f. Claes Tande, sogneprest for St. Olav domkirke (1. januar 2000)
De følgende grafiske oversikter tegner et bilde av ett århundre i St. Olav Domkirke. Kilde for oversiktene over dåp, konversjoner, første kommunion, ferming og ekteskap er domkirkemenighetens kirkebøker. Disse bøkene er gjennomgående ført på en konsekvent og fullstendig måte i perioden. Men det er også visse unntak fra denne grunnregelen, og som man må ta med i betraktningen ved vurderingen av enkelte trekk ved enkelte av diagrammene. De vil nevnes i kommentarene til de enkelte oversikter.
Generelt kan det sies at det er mindre samsvar enn man kunne vente mellom menighetens sterke vekst, og utviklingen av tallene for det sakramentale liv som uttrykkes i denne oversikten. F.eks. viser alle de nevnte oversikter en svekkelse fra ca. 1967 til ca. 1987, men samtidig vokste menighetens tallmessige størrelse. Som vi skal komme tilbake til, skyldes dette til dels at St. Hallvard menighet fikk en ny, stor kirke, slik at kirkelige handlinger i Oslo som inntil da nesten utelukkende ble lagt til St. Olav, etter ca 1967 ble fordelt på de to menighetene. Dette forklarer mye, men ikke alt - det er ikke til å komme bort fra at noe skyldes en reell svikt av den kirkelige praksis. Dette er noe jeg ikke er kommet til bunns i - det kan være at praksisen med felles ferming i St. Olav for begge menigheter fortsatte enda noen år. I så fall er tilbakegangen i denne perioden enda mar dramatisk.
Menigheten omfatter i dag Oslo vest for Trondheimsveien (omtrent halve Oslo), og Nittedal kommune. Den østlige del av Oslo ligger til St. Hallvards menighet, som ble opprettet i 1890.
I løpet av århundret er menighetens geografiske område blitt endret fire ganger. De store justeringer skjedde i 1925, 1926 og 1952. I 1925 ble St. Torfinns menighet i Hamar utskilt (med den gang Hedmark og Oppland fylker), i 1926 ble Jesu helligste hjerte-menigheten på Stabekk opprettet (med kommunene Asker og Bærum - i dag kalles kirken Mariakirken). I 1952 ble St. Magnus' menighet i Lillestrøm opprettet. Disse i dag store menighetene var temmelig små da de ble opprettet, og det er bare på oversikten over barnedåp at man ser endringer som kanskje kan skyldes at deler av St. Olav menighet ble utskilt.
Registrerte katolikker i menigheten
I denne skalaen blir ikke nyansene i utviklingen i perioden særlig tydelig, særlig ikke i begynnelsen av perioden. Men bildet er nokså klart. I løpet av århundret er menigheten vokst fra knapt 400 medlemmer til rundt 7500. Halvparten av denne veksten tok 90 år, den andre halvparten tok 10 år. Veksten hele veien har for det meste vært grunnet innvandring. Selv om dåp og konversjoner også er gått kraftig opp de siste ti-tolv år, er det fremdeles fremfor alt innvandring som forårsaker menighetens vekst.
Den midlertidige tilbakegang i 1968 er ikke reell. Den skyldes en lenge tiltrengt opprydning i menighetskartoteket. Antagelig var enkelte personer som var bosatt i St. Hallvard, feilaktig oppført i St. Olav. Andre personer var fraflyttet menigheten, uten å ha meldt fra til menighetskontoret. Veksten på 1960-tallet var nok i virkeligheten ganske jevn.
Statistikken tar naturligvis ikke hensyn til krigstidens mange katolske tyske soldater - de tilhørte ikke menigheten.
De tallene som gjengis i statistikken, bygger tildels på de statistiske årsrapporter menigheten sendte bispedømmet. Men i perioder ble det oppgitt skjønnsmessige ca.-tall, og skjønnene ble av og til justert med nokså store hopp. På bakgrunn av registreringene i menighetsprotokoller over tilflytting, fraflytting, dåp osv., er disse tallene blitt jevnet ut av undertegnede, slik at endringene fra år til år ikke blir så rykkete. Men dette gjelder kun første halvdel av århundret. Anomalien på 1960-tallet har vi ikke gjort noe med, idet det ville ha krevd et tidkrevende og vanskelig detektivarbeide i andre menigheters protokoller.
Når man sammenholder denne menighetsstatistikken med de øvrige statistikker - om kirkelige handlinger, forstår man at den kraftige økningen av dåp, 1. kommunion, ferming, ekteskap for det meste skyldes menighetens kraftige vekst. Men det er to forhold som likevel er verdt å merke seg: Egentlig burde stigningskurven for de kirkelige handlinger vært jevnere, og ikke fullt så bratt som vi ser den på slutten av 1980-tallet. Hvor meget av dette som skyldes preferanseforskyvninger i forhold til St. Hallvard menighet, er vanskelig å si. Men det er en kjent sak at mange fra de ferskere innvandrergrupper er mere konservative hva gjelder synet på kirkearkitektur, og St. Olav har en mer klassisk arkitektur en St. Hallvard. For det andre kan det se ut som om det høye nivået vi ser de siste få årene, faktisk ligger minst ti prosent under det man kunne ha ventet ut fra økningen. Sammenlign f.eks. nivået på barnedåp og vielser tidlig i århundret, og nivået nå.
Barnedåp
Med barnedåp forstås de dåp som er foretatt før barnet fyller 7 år. En stor del av de barn som døpes i St. Olav, tilhører andre menigheter. Men slik har det etter alt å dømme vært i hele århundret. Dog kan det antas at da den nybygde og større St. Hallvard kirke stod ferdig, førte det til at det årene etter var relativt sett færre barn fra det østlige Oslo som ble døpt i St. Olav, enn det hadde vært i årene før. Senere, etter de store innvandringsbølger særlig på 1980-tallet, ble «skjevfordelingen» mellom St. Olav og St. Hallvard, i St. Olavs «favør», igjen økende. De aller siste tallene kan dog tyde på at dette fenomenet er noe avtagende. Mange av de store innvandrergrupper søker til St. Olav, uansett hvor i Oslo de bor, fordi de fleste messer på fremmedspråk feires i St. Olav.
Konversjoner og voksendåp
Det som i oversikten fremstilles som konversjoner, er allerede døpte (1) voksne som opptas i den katolske kirkes fulle felleskap, (2) barn som følger med konverterende foreldre, (3) utmeldte katolikker som forsones med kirken, dvs. gjeninnmeldes, (4) barn av blandingsekteskap som utmeldes av den kirke de ble døpt i og overføres til den katolske kirke. Det ville vært mulig å utskille de forskjellige kategorier, men tallene for (2), (3) og (4) er så små at informasjonsverdien ved en slik oppdeling ikke ville vært vesentlig.
I tallet inkluderes de konversjoner som fant sted i St. Dominikus kirke og på Katarinahjemmet, det vil si - alle opptagelser som fant sted innen St. Olav menighets sognegrenser. Dessverre ble det gitt feilaktige instrukser fra bispedømmet i første halvdel av 1980-tallet som førte til at opptagelser tildels ble oppført i bostedsmenigheten. Jeg har ikke kommet til bunns i hvor mange det kan dreie seg om. Men man må gå ut fra at antallet konversjoner i perioden ca 1983-1989 i virkeligheten var litt høyere enn det som fremgår i tabellen ovenfor (konversjoner som burde vært ført her, er blitt ført i kirkebøkene i St. Hallvard isteden).
Med voksendåp regnes de dåp som foretas etter fylte 7 år. Denne alder er valgt fordi den overensstemmer med den katolske inndeling og terminologi som brukes internasjonalt. Man kunne muligens ha ønsket seg et høyere skille mellom barne- og voksendåp. Men igjen betyr ikke dette så meget for informasjonsverdien i diagrammet. Grunnlagsmaterialet viser at kun to ble døpt i alderen 7-11 år før 1950. Av de 275 voksendøpte 1900-99, var kun 63 (dvs. 23 %) i alderen 7-11 år. Slike dåp kommer nå stadig oftere: Over halvparten av århundres dåp av personer i alderen 7-11 (38 av de 63) fant sted 1990-99 (dvs. 25 % av alle 154 voksendøpte på 1990-tallet).
For de øvrige voksendøpte dreide det seg i første halvdel av århundret til dels om såkalte kondisjonale dåp (det forelå usikkerhet om de var døpt, eller om deres dåp var en gyldig dåp), eller om personer fra ikke-kristne trossamfunn (f.eks. var det noen jøder som konverterte). Det er først de siste ti årene at antallet voksendåp har vært av særlig størrelse. De tolv årene 1988-1999 var det 127 personer fra 12 og oppover som ble døpt. Av dem var 64 fra Vietnam, 23 fra Norge, 6 fra Filippinene, 5 fra Den dominikanske republikk, 4 fra Chile, 3 hver fra hhv. Kambodsja, Sri Lanka og Zaire (Kongo-Kinshasa), 2 hver fra hhv. Algerie og Korea, og de øvrige fra 12 andre land.
Barns 1. kommunion
I oversikten over barnas første hellige kommunion, mangler det navn og tall for to år i kirkebøkene (1942 og 1986). Antagelig dreier det seg om rene forglemmelser.
Den midlertidige økningen i 1911 og 1912 skyldes at den katolske kirke i de årene justerte ned alderen for første kommunion til 7-8 år. Nedgangen fra 1971 er markant. Hovedgrunnen er heldigvis ikke en katastrofal svikt av religiøs praksis. En tredjepart av Oslos katolske befolkning bodde innen St. Hallvard menighets grenser, men fordi den gamle St. Hallvard kirke i Urtegaten var så liten, mottok barna fra den menigheten sin første hellige kommunion i St. Olav. Etter at nye St. Hallvard stod ferdig på Enerhaugen, bortfalt denne ordningen. Likevel kan neppe nedgangen i St. Olav ene og alene skyldes dette - noe skyldes nok en svikt i den kirkelige praksis.
Ferminger
Det mangler tall for en rekke år. I 1931 var det antagelig ingen ferming - den ble utsatt til året etter, da man igjen hadde en biskop. Det er mulig at fermingen i 1945 også ble utsatt ett år. På 1970-tallet ble fermingsalderen øket fra 8. til 9. klassetrinn, og derfor bortfalt fermingen ett år. Men det gjenstår to år (1935, og 1975 eller 76) der kirkebokføringen må ha sviktet i vår menighet.
Det er viktig å vite at alle ungdommer som ble fermet i Oslo, ble fermet i St. Olav kirke. Gamle St. Hallvard var for liten til slike store seremonier. Men etter at nye St. Hallvard kirke var ferdig i 1966, endret dette seg. Jeg har ennå ikke kunnet bringe i erfaring når man igjen begynte å ferme i St. Hallvard - muligens gikk det enda noen år. Men noe av tilbakegangen av fermingstallene i St. Olav skyldes dette. Likevel har fallet vært betydelig større enn det man kunne forventet. Nedgangen skyldes altså også en svikt i oppslutningen om det religiøse liv.
De fleste av dem som konverterer eller voksendøpes, fermes nå samtidig, av den prest som opptok dem. Frem til 1950-60-årene var det dog nokså vanlig å la dem vente til biskopens ferming av ungdomskullet til pinse. Disse fermingene er kommet med i kirkebøkene. Derimot ser det ut til at endel ferminger av konvertitter feilaktig ikke ble notert i kirkebøkene fra en gang på 1960-tallet til ut på 1980-tallet. (Senere er bokføringen igjen blitt korrekt.) Men ettersom tallet konvertitter var nokså lavt da, kan ikke dette fenomenet i noen vesentlig grad forklare den litt for store svikt i fermingstallene i de tyve år fra slutten av 1960-tallet.
Ektevielser
Oversikten over ektevielser er meget pålitelig. Det vi ikke har medregnet her, er det store antall ektevielser foretatt av den tyske militærsjelesorg i Oslo under okkupasjonstiden. Disse vielser skjedde under en tysk militærbiskops jurisdiksjon og i egne kirkebøker som ikke befinner seg i St. Olav menighet. (Det samme gjelder dåp osv.) Rett etter krigen ser vi at antallet ektevielser en kort stund skyter i været. Økningen skyldes tidligere polske krigsfanger som gifter seg med hverandre. Det var polske militærgeistlige som foretok disse vielser, men den kirkerettslige side var annerledes enn for tyskernes vedkommende, og slik er disse polske ektevielser kommet inn i menighetens kirkebøker.
Vi ser igjen en bemerkelseverdig nedgang fra slutten av 1960-tallet. Igjen er noe av forklaringen den nye St. Hallvard kirke. Den gamle kirken var på grunn av sin beliggenhet og størrelse slett ikke noe yndet sted for vigsler. For eksempel var inngangen til kirken fra et gårdsrom, dvs. i en bakgård. Samtidig er tilbakegangen av antall vielser for stor til utelukkende å skyldes at nye St. Hallvard i større grad ble brukt til vielser.