av rektor Gjermund Høgh, St. Paul skole, Bergen, august 1998.

Menneskets mål er å nå fullkommenheten i Kristus

«Jesus gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker.» (Lukas 2,52)

I dette sitat fra Lukasevangeliet, fra fortellingen om da Jesus som 12 åring stod frem i tempelet, ligger et pedagogisk program for katolsk oppdragelse og opplæring. Den peker på en firfoldig utvikling av mennesket;

det fysiske,
det intellektuelle,
det religiøse og det
sosiale menneske.

Ut fra dette grunnlaget har Kirken gjennom alle tider vært engasjert i undervisning. Skiftende tider og skiftende samfunn gir ulike forutsetninger og reiser endrede utfordringer til oppdragelsens og opplæringens innhold og metode, men dens mål er alltid som beskrevet i Paulus' brev til menigheten i Efesus, 4. 23-24:

«Dere må bli fornyet i sjel og sinn og kle dere i det nye menneske, det som er skapt etter Guds bilde til et liv i rettferd og hellighet etter sannheten.»

Oppdragelse og opplæring skal ha helliggjørelsen av mennesket som langsiktig mål, slik som det er formulert av Thomas Aquinas og gjentatt av Det annet Vatikankonsil: «Den sanne oppdragelse ser det som sin oppgave å danne den menneskelige personlighet med dens endelige mål for øye. ... Å nå fullkommenheten, å bli delaktige i Guds overnaturlige vesen.»

Det er katolsk livsoppfatning at mennesket ikke er en statisk, men en dynamisk skapning. Som det uttrykkes av Cicero (106-43 f. Kr.): «Det er menneskets oppgave å bli menneske.»

Å bli menneske er å utvikle seg i retning av det fullkomne mennesket, Jesus Kristus. Menneskene lever i spenningsfeltet mellom å være skapt i Guds bilde (1. Mos. 1,27) og å ha falt i synd (1. Mos. 3) og slik skadet sin gudlikhet. Men det er ikke slik at menneskene statisk er enten gode eller onde, de er på vei - fortrinnsvis mot det gode.

Det er den katolske skoles oppgave å være en bidragsyter i utviklingen av mennesket mot dets endelige mål. Veien til fullkommenheten går gjennom et sant og fullstendig menneskelig liv.

Kristus er kommet for frelse for hver enkelt og vi må derfor tro på muligheten til å utvikle det gode i alle. Ikke noe tilfelle har vi lov å gi opp en elev. Heller ikke i noe tilfelle er det akseptabelt, uansett hvor vakkert formålet ellers måtte være, å bruke elever for å oppnå noe som ligger utenfor barnets eget, endelige mål.

«Kristen oppdragelse er å forene tro og kultur og tro og liv»

Kristen oppdragelse er således ikke en dimensjon ved siden av en verdslig oppdragelse, men snarere et omfattende begrep som også inneslutter den verdslige oppdragelse i seg. Den ekte kristne og det karakterfaste, livsdugelige menneske har samme opphav.

Den katolske skoles oppgave er fundamentalt sett

å forme en syntese av tro og kultur, og
å integrere av tro og liv.»

I norsk tradisjon, blir problemstillinger ofte polarisert gjennom et enten - eller.

I katolsk tradisjon velger vi oftere å si både - og.

Foreldrene har hovedansvaret for oppdragelsen

Oppgaven å oppdra barn, springer ut fra foreldrenes kall til å ha del i Guds skapergjerning. Foreldrenes oppdragerfunksjon er så betydningsfull, at den vanskelig kan erstattes, hvor den måtte mangle. Familien er den første skole i de sosiale dyder, som intet samfunn kan unnvære.

Familien er det første, men ikke eneste oppdragelsesfelleskap. Menneskets sosiale dimensjon, borgerlig og kirkelig sett, krever en mer omfattende innsats hvor ulike instanser skal samarbeide. Slike oppdragelsesinstanser er alle nødvendige, men må arbeide i henhold til egen kompetanse og i respekt for foreldrenes grunnleggende oppdragermandat. Foreldrene kan ikke tvinges til å overdra til andre; de må altså ha virkelig frihet i valget av skole. Statsmakten, som skal beskytte og forsvare borgernes frihet, må respektere den rettferdige behandling alle har krav på, og fordele offentlige midler på en slik måte at foreldrene i sann frihet og i overensstemmelse med sin samvittighet kan velge skole til sine barn.

Kirken og samfunnet har rett og plikt til å gi tilbud om støtte til foreldrene

Kirken har alltid vært opptatt av barns oppdragelse. Kirken er jo kallet til å forkynne og på ny minne om Kristi bud, da han satte barnet i sentrum av Guds rike:

«La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til.» (Lukas 18,16)

Kirken har plikt til å hjelpe foreldre på enhver mulig måte i oppdragelsen av barna. Foreldrene har en ukrenkelig rett til å betro sine barn til det kirkelige fellesskap.

Barna vil først møte Kirken i menighetens fellesskap, men Kirkens engasjement vises særlig tydelig i de katolske skolene. Skolen har en helt sentral rolle i å formidle kulturell arv og kunnskap. Etter katolsk livsoppfatning er integrering av tro og kultur, og tro og liv helt avgjørende. Samfunn som i stigende grad kan være dominert av relativisme og eksistensiell tomhet, understreker nødvendigheten av skoler som er basert på evangeliets verdier. Den katolske kirke opprettholder derfor skoler over hele verden og ser disse som et vesentlig tilbud til foreldrene i oppdragelsen av barna.

Samfunnet har plikt til å sikre alle skolegang og overvåke kvaliteten ved alle skoler. Det er særlig et ansvar for staten å sikre rettferdighet og frihet slik at alle, uavhengig av sosiale eller andre forutsetninger, kan få en undervisning som fremmer deres utvikling på best mulig måte.

De katolske skolene skal virke sammen med andre skoler og utdanningsinstitusjoner i sitt nærmiljø; målet er å være i dialog med andre og påvirke dem på en positiv måte. Hver persons rett til å velge en passende utdanning er her en viktig forutsetning for skolens virke.

Hva er en skole?

En skole er et sted for helhetlig dannelse ved hjelp av en systematisk og kritisk assimilering av kulturen. En skole er derfor et privilegert sted hvor det skjer en helhetlig dannelse gjennom et levende møte med den kulturelle arv. Denne vitale måten å gå fram på, finner sted i skolen gjennom personlige kontakter og et engasjement som tar for seg absolutte verdier i en livssammenheng, og forsøker å bygge dem inn i rammen omkring livet. Skolen må stimulere elevene til å bruke sin intelligens gjennom forståelsens dynamikk for å oppnå klarhet og oppfinnsomhet. Den må hjelpe eleven til å finne meningen med sine erfaringer og sannheten i dem. Enhver skole som forsømmer denne plikt og som bare tilbyr ferdige konklusjoner, hindrer elevenes personlige utvikling.

I samme omfang som andre skoler har katolske skoler en kulturell målsetting og søker å utdanne til humanitet. Men den katolske skoles særmerke er skapelsen av et skolemiljø, som i frihet og nestekjærlighet levendegjøres av evangeliets ånd, så den kan hjelpe de unge til å utfolde sin personlighet. Skolen skal bringe hele den menneskelige kultur i sammenheng med frelsens budskap, for gjennom troen å opplyse de unge under deres gradvise erkjennelse av verden, livet og menneskene. På den måte oppdrar den katolske skole, i det den er passende åpen for tidens fremskritt og vilkår, sine elever til å gjøre en effektiv innsats for det jordiske samfunns vel. Den forbereder dem samtidig til å tjene Guds rike, for at de ved et eksemplarisk og apostolisk liv kan bli som en frelsens surdeig i det menneskelige fellesskap.

Det er igjen viktig å understreke at den katolske skole ser positivt på det menneskelige liv og samfunnets og kulturens utfoldelse, men at det er avgjørende at dette oppleves og tolkes i lys av Guds skapelse og frelsesplan. Skolen skal derfor verdsette all sann viten, og utdanne sine elever på det omhyggeligste og sikre dem såvel verdslig som religiøs viten.

En katolsk skole oppfyller ikke sin oppgave om den ikke er en god skole også målt etter de allmenne normer som gjelder i det samfunn hvor den fungerer, og har et høyt faglig nivå.

Den katolske skole vil ikke forsvare at kunnskap og vitenskap settes opp mot kristen tro, men understreker nettopp at disse er forenlige.

Det finnes katolsk pedagogisk tenkning, men ingen katolsk metodikk

Der finnes ingen særegen katolsk pedagogisk metode som forteller på hvilken måte skolen best skal arbeide. Vi arbeider på grunnlag av de erfaringer, kunnskaper og de ressurser som til enhver tid er tilgjengelige. Lærere ved katolske skoler i Norge vil derfor i all hovedsak ha den samme utdanning som sine kolleger i kommunale skoler, men den katolske skole understreker betydningen av det som skjer i det personlige møtet mellom elev og lærer. Det er avgjørende at læreren er et tydelig, voksent menneske som inngir tillit og respekt. Læreren må stå for noe. Det er ikke krav om at hver enkelt ansatt skal være katolikk eller bekjennende kristen, men en kjerne aktive katolikker som setter preg på skolens voksenmiljø er nødvendig for skolens identitet. Alle ansatte må kunne slutte seg til denne identitet og deres holdning og adferd må være forenlig med skolens grunnlag. Skolen ser på menneskelig kunnskap som en sannhet som skal oppdages. I den grad det undervises i et fag av noen som bevisst og helhjertet søker sannheten, er de kristne. En lærer som er fylt av kristen visdom, og godt skolert i sine egne fag, gjør mer enn å overføre innholdet i sin undervisning til elevene. Ut over det han sier, så leder han sine elever - ved noe mer enn ordene han bruker - fram til selve hjertet i den totale Sannhet.

Bortsett fra de særlig verdier som sannheten omgis av, inkluderer menneskets kulturelle arv også andre verdier. Når den kristne lærer hjelper en elev med å gripe, verdsette og assimilere disse verdiene, så leder han ham også mot evige realiteter. Denne bevegelsen mot den uskapte kilde for all sannhet, belyser godt hvor viktig undervisning er for at troen skal gro.

I den grad det kristne budskap blir overført gjennom utdannelse, er det avhengig av lærerne. Skal kultur og tro integreres, skjer det ved at tro og liv integreres gjennom lærerens person. Storheten ved den oppgave som lærere er kalt til, krever at de åpenbarer det kristne budskap ikke bare gjennom ord, men også gjennom sin adferd idet de etterlever Kristus, som er den eneste virkelige Lærer. Det er dette som utgjør forskjellen mellom en skole der utdannelsen er gjennomsyret av kristen ånd, og en skole hvor religion bare betraktes som et akademisk fag likt alle andre.

En katolsk skole skal kjennes på sitt miljø, sin «tone»

En katolsk skoles særmerke skal være dannelsen av et godt skolemiljø. Et miljø som i frihet og nestekjærlighet levendegjøres av evangeliets ånd, slik at den hjelper de unge til å utfolde sin personlighet, samtidig som de vokser opp som de nyskapte mennesker dåpen har gjort dem til. Den tone som skal gjelde ved en katolsk skole, er en gjensidig respekt mellom alle i skolemiljøet. Dette må også vise seg i lærernes holdning overfor elevene som i hver elev må gjenkjenne Guds barn og sin egen bror. Læreren er ikke bare en kunnskapsformidler, men en voksen som av foreldrene og Kirken er betrodd en del av oppdragermandatet.

Åpenhet og godt samarbeid mellom alle på skolen er helt essensielt, både ut fra menneskelige og teologiske forutsetninger. Gode personlig forhold mellom lærere og elever er avgjørende. Lærerne må huske at dannelsen av de unge et viktig oppdrag som de utfører for kirken - deres betydning her blir bare forbigått av foreldrene.

Katolske skoler har full visshet om at Ånden arbeider i alle mennesker. Med sine mål og midler har den derfor et tilbud til alle, kristne så vel som ikke-kristne. For den anerkjenner, bevarer og fremmer åndelige og moralske kvaliteter, sosiale og kulturelle verdier som kjennetegner forskjellige sivilisasjoner. Ved de katolske skolene i Norge kommer dette blant annet tydelig til uttrykk ved de mange fremmedspråklige elever som i mer enn hundre år har vært knyttet til våre skoler og blitt en del av vår identitet. Svært mange av katolikkene i Norge har bakgrunn fra utlandet og dette gir sitt tydelige uttrykk også ved de katolske skolene.

Den katolske skolen er for alle, men med spesiell oppmerksomhet rettet mot de aller svakeste. En katolsk skole skal ha omsorg for dem som mest trenger til det. Dersom den katolske skole primært vender sin oppmerksomhet mot ressurssterke elevgrupper, ville dette være med på å opprettholde deres privilegerte stilling, og dermed ville den også fortsette å støtte opp om et urettferdig samfunn.

Uttrykk for skolens egenart

Den katolske skoles egenart skal komme til uttrykk i hele skolens hverdag og gjennom alle undervisningsfag. I alle fag skal tro og kultur integreres slik at elevene kan lære sammenhengen mellom menneskelig kultur og evangeliets budskap.

Ingen katolsk skole kan av seg selv oppfylle sin rolle innen utdannelsen på en tilfredsstillende måte. Den må kontinuerlig næres og stimuleres av sin kilde til liv:

Kristi frelsende Ord som det uttrykkes i Den Hellige Skrift,
som det uttrykkes i tradisjonen, særlig gjennom liturgisk og sakramental tradisjon,
og som det uttrykkes ved de menneskers liv, før og nå, som bærer vitnesbyrd om Ordet.

Den katolske skole mister sin hensikt uten stadig referanse til Evangeliet og hyppige møter med Kristus. Det skaper en atmosfære fylt av Evangeliets kjærlighet og frihetsånd. I en slik ramme erfarer eleven sin verdighet som menneske.

Den katolske skolen midt i Kirkens hjerte

Den kirkelige identiteten til den katolske skolen er helt sentral, siden den er en organisk del av kirkens pastorale oppdrag. Dette kommer særlig til uttrykk gjennom liturgien og kirkeårets rytme, som preger skolenes arbeid. For de katolske skolene er samlingen i og om liturgien, og særlig eukaristien (nattverden), en uuttømmelig kilde til kraft. Skolens religiøst, åndelige liv er ikke element som kommer ved siden av dens samfunnsmessige dimensjon, men er integrert med denne. Det er uforenlig med katolsk pedagogisk tenkning at det i oppdragelsen kan være et skille mellom og tro og liv. Alle som er knyttet til skolen deltar derfor i de samme religiøse seremonier. I selve mottakelsen av sakramentet, lider vi likevel fortsatt under den smertens atskillelse som splittelsen mellom ulike trossamfunn medfører.

Katolske skoler inn i neste årtusen

I vår tid møter utdannelsesinstitusjonene mange utfordringer; fellesskapstanken i vårt samfunn settes på prøve, den kristne tro blir marginalisert og barn og unges utdanning blir stadig mer kompleks og spesialisert. De katolske skolene utfordres derfor til nytenkning og stadig fornyelse, slik at de kan fortsette evangeliseringsoppdraget på best mulig måte. Dagens barn og unge er verdens framtid, og skolene må derfor gjøre sitt ytterste for å gi dem en nødvendig åndelige og menneskelig ballast.

Arbeidet for å binde sammen tro og kultur ligger i den katolske skolens natur. Det er derfor intet skille mellom vektleggingen på læring og dannelse, og hele skolens liv skal være en søken etter sannhet.

Hvert menneskes materielle og åndelige behov står i sentrum for den kristne tro, og den katolske skolen må alltid ha som mål å utvikle hele mennesket. Det er en tendens i vår tid til å redusere utdanning til rent tekniske og praktiske ting, men en slik tanke må være helt fremmed for oss. Kunnskap skal ikke betraktes som et middel til rikdom og suksess, men som et kall til å være ansvarlig og tjene andre.

Katolske skoler i Norge

Den katolske kirke hevdes ofte å bygge på tre pilarer, liturgi, diakoni og katekese.

Disse tre pilarer har mange uttrykk, også i form av institusjoner og arkitektur. Kirken driver mange typer arbeid som ofte omfatter flere elementer, men i rendyrket form kan vi si at disse tre elementene kommer til uttrykk gjennom:

liturgi (bønn og nattverd) = Den katolske kirkebygningen
diakoni (Caritas/omsorg) = Det katolske hospitalet/sykehuset
katekese (forkynnelse) = Den katolske skolen

Da den katolske kirke, etter å ha vært forbudt i Norge i 300 år, i 1843 igjen fikk lov å etablere seg, var det nettopp rundt disse elementene menighetene ble dannet. Den første skolen ble startet i Kristiania i 1865, da fire St. Josephsøstre kom fra Chambéry i Frankrike. Straks etter sin ankomst startet de en skole for 12 elever, og typisk nok var dette innvandrerbarn av utenlandske håndverkere. Den ble først kalt den franske skole, men fikk senere navnet St. Sunniva skole.

Norge ble regnet som misjonsland og særlig i perioden fra 1887 da Johannes Fallize var biskop, ble det opprettet nye «stasjoner». En hovedtanke hos ham, var nettopp at den norske befolkningen skulle møte kirken gjennom hospitalene og skolene. Da biskop Fallize i 1923 vendte tilbake til sitt hjemland (Luxembourg), var det opprettet katolske menigheter i de fleste større kystbyene. Den typiske menigheten var da bygget rundt kirkebygget og hospitalet. Nesten ingen av menighetene hadde mer enn et titalls medlemmer og ofte hadde de et ghettopreg. Antallet innvandrere var stort, det var tyske maskinarbeidere, italienske gipsarbeidere, polske musikere, sjømannshustruer etc. Også presten var oftest utlending og en betydelig del (10-15%) av katolikkene i Norge var ordenssøstre (nonner), også de fra utlandet.

Selv om skolen også var ment å være en av pilarene, fikk den oftest stemoderlig behandling i forhold til de katolske hospitalene. Mens det ble investert stort i katolske sykehus, måtte den katolske skolen oftest ta til takke med ett, eller et par, rom i prestegården eller i en tilstøtende eiendom. Det ble små menighetsskoler uten særlig appell for andre enn menighetens egne barn. Det var smått med økonomi og sosial status. Bygninger var oftest reist ved hjelp av gaver fra utlandet og arbeidet i hospitaler og skoler avhengig av søstrenes oppofrende innsats. Der var 15 katolske skoler, men totalt hadde de ikke mer er knapt 300 elever.

De aller fleste elevene var katolikker, kun i Oslo og i Tromsø var der et høyere antall ikke-katolske elever. Kun skolen i Oslo hadde en størrelse og var slik utbygget at den kunne sammenlignes med de kommunale skolene. Menighetene levde sitt eget liv, som spant omkring det fortsatt sentrale i enhver katolsk menighet, samlingen omkring messen (nattverdsgudstjenesten). Hadde det ikke vært for hospitalene, var det ikke mange andre som ville hatt kontakt med katolikkene.

De fleste skolene ble nedlagt i tiden som fulgte. Uten offentlig støtte, var det ikke lett for de små, fattige menighetene å ansatte lærere. Om der ikke var skolesøstre som kunne betjene skolen gratis, ble det fort kroken på døren. En medvirkende årsak til at skolene ble nedlagt, kunne også være ønske om at de katolske barna ikke skulle bli isolert. Det var ikke for alle barn like enkelt å fortelle at de gikk på katolsk skole, i mange kretser kunne det bli regnet som svært sært.

Den siste katolske skolen som ble nedlagt var i Tromsø. I 1968, bare to år før privatskoleloven ble vedtatt, måtte også de stenge sine dører. Da privatskoleloven fra 1970 sikret skolene offentlig støtte, var det bare tre skoler igjen. De arbeider fortsatt, men bortsett fra noen i Oslo, er nå søstrene borte.

Katolske skoler i Norge i dag: