Å utdanne til interkulturell dialog i katolske skoler

Å leve i harmoni, for en sivilisasjon bygget på kjærlighet

Vatikanet 2013

Innhold

Innledning

Kapittel I – Bakgrunn

Kultur og kulturelt mangfold

Kultur og religion

Katolsk tro og andre religioner

 

Kapittel II – Hvordan forholde seg til pluralisme?

Ulike tolkninger

Den relativistiske forståelsen

Den assimilerende forståelsen

Den interkulturelle forståelsen

Kapittel III – Grunnlaget for en interkulturell forståelse

Kirkens lære

Teologiske elementer

Antropologiske elementer

Pedagogiske elementer

Kapittel IV – Katolsk utdanning i lys av interkulturell dialog

Bidraget fra katolsk utdanning

Nærvær i skolen

Der frihet i utdanning ikke tillates

Kapittel V – Katolske skolers bidrag

Katolske skolers ansvar

Det pedagogiske miljøet og familiene

Opplæringsprogram for utdanning til interkulturell dialog

Læreplanen som uttrykk for skolens identitet

Kristendomsundervisning

Utdanningen av lærere og administratorer

Å være lærer, og å være administrator

 

Konklusjon

Innledning

Dagens samfunn er flerkulturelt og dette blir stadig forsterket av globaliseringen. Tilstedeværelse av ulike kulturer er en stor ressurs, så lenge møtet mellom de forskjellige kulturer blir oppfattet som en kilde til gjensidig berikelse. Imidlertid kan betydelige problemer oppstå hvis det flerkulturelle samfunnet betraktes som en trussel mot sosial samhørighet, eller som en trussel mot sikkerhet og utøvelsen av rettigheter knyttet til enkeltpersoner eller grupper. Det er vanskelig å skape balanse og harmoni mellom tidligere etablerte kulturer og nye kulturer, fordi de ofte demonstrerer skikk og bruk som er i gjensidig opposisjon. En god stund nå har det multikulturelle samfunnet blitt gjenstand for bekymring fra både regjeringer og internasjonale organisasjoner. Også i kirken har utdannings- og forskningsinstitusjoner og organisasjoner – på internasjonalt, nasjonalt og lokalt nivå – begynt å studere fenomenet og gjennomføre konkrete prosjekter på området.

Utdanning innebærer en sentral utfordring for fremtiden, nemlig å tillate ulike kulturuttrykk [1] å eksistere side om side, og å fremme dialog, for dermed å fremme et fredelig samfunn. Disse målene blir oppnådd via forskjellige stadier: (1) Å oppdage de flerkulturelle elementene i sin egen situasjon, (2) å overvinne fordommer ved å bo og arbeide i harmoni, og (3) å utdanne seg selv "ved hjelp av andre" til å få en global visjon og en følelse eller forståelse av statsborgerskap. Å arrangere møter mellom ulike mennesker bidrar til å skape gjensidig forståelse, men det bør ikke bety et tap av ens egen identitet.

Skoler har et stort ansvar på dette feltet, fordi de er kalt til å utvikle en interkulturell dialog som en del av sin pedagogiske visjon. Dette er et vanskelig mål, ikke lett å oppnå, men likevel nødvendig. Utdanning krever av sin natur åpenhet mot andre kulturer, uten tap av ens egen identitet, men også en aksept av andre personer, for å unngå at kulturen blir begrenset og vendt innover mot seg selv. Unge mennesker må derfor, gjennom erfaringer på skolen og i studiet, erverve teoretiske og praktiske verktøy for å samle mer kunnskap, både om andre og om seg selv, så vel som større kunnskap om verdiene i sin egen og andres kulturer. Dette kan de oppnå ved å sammenligne kulturer med et åpent sinn. På denne måten vil de bli hjulpet til å forstå forskjellene på en måte som ikke genererer konflikter, men lar forskjellene bli til muligheter for gjensidig berikelse og dermed harmoni.

Dette er konteksten som katolske skoler er kalt til å arbeide i, med utgangspunkt i sine egne pedagogiske og kulturelle tradisjoner, og i lys av en solid pedagogisk visjon. Oppmerksomhet overfor de interkulturelle aspektene ved livet er ikke noe nytt i de katolske skolenes tradisjon, siden de er vant til å ta imot elever og studenter som kommer fra ulike kulturelle og religiøse bakgrunner. Men det som kreves på dette feltet i dag, er modig og innovativ troskap til ens egen pedagogiske visjon. [2] Dette gjelder overalt hvor katolske skoler finnes, i land der katolikker er i mindretall og i land der den katolske tradisjonen er sterkere forankret. I det første tilfellet må man ha muligheten til å vitne og gå i dialog med andre, uten å falle i fellen av en lettvint relativisme som sier at alle religioner er like, og er bare manifestasjoner av noe Absolutt som ingen kan ha virkelig kjennskap til. I den sistnevnte gruppen av land er det viktig å gi svar til de mange unge mennesker som mangler "et religiøst hjem", som er et resultat av et stadig mer sekularisert samfunn.

Kongregasjonen for katolsk utdannelse forblir trofast mot oppgaven som ble betrodd dem etter Det annet Vatikankonsil, nemlig å utdype prinsippene for katolsk utdannelse. Derfor ønsker Kongregasjonen å gi sitt eget bidrag til å oppmuntre og veilede utdanning i katolske skoler og andre utdanningsinstitusjoner, for å hjelpe dem med interkulturell dialog. Dette dokumentet er derfor primært rettet mot: (1) Foreldre, som har det primære og naturlige ansvar for å utdanne sine barn, samt organisasjoner som representerer familiene i skolen, (2) rektorer, lærere og annet personale i katolske skoler som sammen med elevene utgjør det pedagogiske miljøet, og (3) nasjonale kommisjoner og kommisjoner fra de enkelte bispedømmer, samt religiøse institutter, biskoper, kirkelige bevegelser, sammenslutninger av de troende, og andre organisasjoner som arbeider med katolsk utdanning. Vi har også gleden av å tilby dette dokumentet som et hjelpemiddel for dialog og refleksjon til alle som brenner for å utdanne "hele mennesket", for å bygge opp et fredelig samfunn preget av solidaritet.

Kapittel I

Bakgrunn

 

Kultur og kulturelt mangfold

1. Kultur er en bestemt måte å uttrykke seg på for en gruppe mennesker, deres spesifikke måte å være og organisere sin tilstedeværelse i verden på. Ved å bruke ressursene deres kulturarv representer, som menneskene eier fra da de blir født, kan mennesker utvikle seg på en rolig og balansert måte, i et sunt forhold til sine omgivelser og til andre mennesker. Båndene til deres egen kultur er nødvendige og viktige, men slike bånd tvinger dem ikke til å stenge seg selv inne på en ekskluderende måte. Faktisk står ikke menneskers kulturelle tradisjoner i veien for møter med og kjennskap til andre kulturer. Kulturelle forskjeller er en rikdom, og må forstås som uttrykk for den menneskelige rases grunnleggende enhet.

2. Globalisering er et av de epokegjørende fenomenene i vår tid – et fenomen som særlig berører kulturen. Globalisering viser oss mangfoldet av kulturer som preger menneskelig erfaring. Det legger til rette for kommunikasjon mellom ulike verdensdeler og berører alle livets fasetter. Dette er ikke bare noe teoretisk eller abstrakt, faktisk blir ethvert individ stadig påvirket av informasjon og nyheter som kommer fra alle verdens hjørner. Man møter i hverdagen en rekke kulturer, og dermed opplever man en økende følelse av tilhørighet til det som kan kalles "den globale landsbyen".

3. Likevel er denne store variasjonen i kulturer ikke noe bevis på fortidige, pre-eksisterende ulikheter. Snarere er det et resultat av en kontinuerlig blanding av befolkninger, betegnet som "kreolisering"; en "hybridisering" av den menneskelige familien i løpet av dens historie. Derfor fins det ikke noe "ren" kultur. Ulike forhold når det gjelder miljø, historie og samfunn har ført til et bredt mangfold innenfor det ene menneskelige fellesskapet, men samtidig er "hvert enkelt menneske virkelig en person. Mennesket er en art som er utstyrt med intelligens og fri vilje. Det har rettigheter og plikter som er en direkte konsekvens av dets natur. Disse rettighetene og pliktene er universelle og ukrenkelige, og derfor helt umistelige." [3]

4. Dagens multikulturalisme som er forbundet med globaliseringen – "mangfold i enhet" som preger folks kulturelle syn i dag – er det lett å fokusere på som problematisk. De stadig tettere møtene mellom ulike kulturer, som i seg selv er en dynamisk prosess, skaper en hel del uklarheter. På den ene side er det en bevegelse mot større kulturell ensartethet, på den annen side blir ulike kulturers spesifikke natur opphøyet. Man kan lure på hva som vil skje med den spesifikke identiteten til hver kultur, gitt presset av menneskelig migrasjon, massekommunikasjon, internett, sosiale nettverksplattformer og, fremfor alt, den enorme ekspansjonen av skikker og produkter som resulterer i hele verdens "vestliggjøring". Men selv om denne ubønnhørlige bevegelsen mot kulturell ensartethet forblir sterk, er det også mange elementer, levende og aktive, av variasjon og distinksjoner mellom grupper. Ofte fremprovoserer disse fundamentalistiske reaksjoner og en tendens til å stenge seg inne i seg selv. Dermed kan pluralisme og ulike tradisjoner, skikker og språk – som av sin natur produserer gjensidig berikelse og utvikling – føre til en overdrivelse av den enkeltes kulturs særtrekk og føre til sammenstøt og konflikter.

5. Men det ville være galt å mene at etniske og kulturelle forskjeller er årsakene til de mange konfliktene som forstyrrer verden i dag. Disse konfliktene har politiske, økonomiske, etniske, religiøse og territorielle årsaker, de er ikke utelukkende, eller i hovedsak, kulturkonflikter. Imidlertid blir kulturelle, historiske og symbolske elementer brukt til å hisse folk opp og oppmuntre dem til en type vold som igjen er forankret i elementer av økonomisk konkurranse, sosiale kontraster og politiske absolutisme.

6. Samfunnets stadig økende flerkulturelle karakter, og risikoen for at kulturer, mot sin egentlige og sanne natur, kan brukes til å fremprovosere motsetninger og konflikter, er grunn nok til å oppmuntre enkeltpersoner og grupper enda mer til å bygge dype interkulturelle relasjoner. I lys av dette, er skoler privilegerte steder for interkulturell dialog.

Kultur og religion

7. Et annet aspekt som må vurderes, er forholdet mellom kultur og religion. "Kultur er et videre begrep enn religion. Ifølge én forståelse kan religion sies å representere en transcendent dimensjon av kultur, dets sjel om man vil. Uten tvil har religioner bidratt til utviklingen av kultur og etableringen av et mer humant samfunn." [4] Religion påvirker altså kulturen, og en slik kultur blir grobunn for en rikere menneskelighet som når opp til sitt spesifikke og grunnleggende kall om å være åpen mot andre og mot Gud. Derfor, " er det på tide ... å forstå, på en mer dyptgripende måte, at kjernen i enhver autentisk kultur er konstituert av dens tilnærming til Gudsmysteriet, som alene utgjør fundamentet for en samfunnsorden som legger tilstrekkelig stor vekt på individets verdighet og ansvar." [5]

8. Generelt sett presenterer religion seg selv som et meningsfylt svar på de grunnleggende spørsmålene som stilles av mennesker. "Fra de ulike religionene forventer mennesker svar på de uløste gåtene i den menneskelige tilværelse, som i dag som i tidligere tider berører menneskenes hjerter." [6] Denne karakteristikken av religioner krever at de går i dialog, ikke bare seg imellom, men også med de ulike formene for ateistiske eller ikke-religiøse tolkninger av mennesket og historien, siden disse sistnevnte også fokuserer på de samme spørsmålene om mening. I dag opplever stater og det sivile samfunn hvor grunnleggende behovet for interreligiøs dialog er. Dette betyr en svært bred utveksling av ideer blant både enkeltpersoner og samfunn, hver med et annet synspunkt. For å unngå lettvinte reduksjoner og skjevheter på dette sensitive området, er det hensiktsmessig å fremheve noen poenger.

9. Det vestlige samfunn, som blir stadig mer preget av multikulturalisme, opplever også en akselererende sekulariseringsprosess. Det er fare for en ekstrem marginalisering av religiøst liv fordi det blir sett på som legitimt bare innenfor den private sfære. Mer generelt, i den dominerende måten å tenke på, er det antropologiske spørsmålet i stillhet forsvunnet, dvs. spørsmålet om menneskets fulle verdighet og skjebne. Målsetningen er å utrydde alle religiøse uttrykk fra kulturen. Samtidig er det en manglende bevissthet over hvor verdifull den religiøse dimensjonen er for en fruktbar og vellykket interkulturell dialog. I tillegg til denne generelle tankegangen finnes det også andre viktige fenomener som står i fare for å undervurdere den kulturelle betydningen av religiøs opplevelse. Man kan tenke på spredningen av sekter og New Age; sistnevnte blir så mye identifisert med moderne kultur at det nesten ikke lenger betraktes som en nyhet. [7]

10. Religion understreker endelige og definitive sannheter; dette er sannheter som ligger til grunn for mening, og som den vestlige kulturen nå ser ut til å distansere seg fra. Religion gir i alle fall avgjørende bidrag til oppbyggingen av sosialt fellesskap, i respekt for det felles beste, og med den hensikt å hjelpe hvert menneske. Derfor blir de som utøver politisk makt kalt til å nøye vurdere muligheter for frigjøring og universell inkludering, som er effekten av hver kultur og hver religion. Et viktig kriterium for en slik evaluering er hvor effektive religionene er til å vise verdien av hele personen og av alle mennesker i verden. Kristendom, religionen der Gud har et menneskelig ansikt, [8] er et slikt kriterium i seg selv.

11. Religion kan bidra til interkulturell dialog "bare hvis Gud har en plass i det offentlige rom." [9] "Å forby retten til å bekjenne seg til en religion i det offentlige rom, samt retten til å uttrykke trossannheter som har betydning for offentlig liv, har negative konsekvenser for sann utvikling. Utelukkelse av religion fra det offentlige rom – og den andre ytterligheten, religiøs fundamentalisme – hindrer et møte mellom personer og deres samarbeid for menneskehetens fremskritt. Offentlig liv tømt for sin motivasjon og politikk får en dominerende og aggressiv karakter. Menneskerettigheter risikerer å bli ignorert, enten fordi de er frarøvet sitt transcendent fundament eller fordi personlig frihet ikke blir anerkjent. Sekularisme og fundamentalisme utelukker muligheten for fruktbar dialog og effektivt samarbeid mellom fornuft og religiøs tro. Fornuften har alltid behov for å bli renset av troen, og dette gjelder også for politisk fornuft, som aldri må bli betraktet som allmektig. Religionen for sin del må alltid renses av fornuften, for å vise sitt ekte menneskelige ansikt. Eventuelle brudd på denne dialogen koster menneskelig utvikling enormt mye." [10] Tro og fornuft må derfor anerkjenne hverandre og berike hverandre.

12. I dialogen mellom kulturer og religioner må det også legges vekt på diskusjonen mellom tro og ulike former for ateisme og ikke-religiøse humanistiske synspunkter. I sentrum av denne diskusjonen må det være en søken etter alt som bidrar til en integrert utvikling av mennesket som helhet, og av alle mennesker, uten at diskusjonen blir til et sammenstøt mellom troende og ateister. Det er også viktig at de ulike partene og hele samfunnet anerkjenner den enkeltes rett til sin egen identitet. Kirken vil for sin del – med kjærligheten som stammer fra evangeliets kilder, og etter mønsteret av Ordets inkarnasjon – fortsette å "proklamere at hvert menneske fortjener å motta ære og kjærlighet, og at dets verdighet må respekteres. Dermed må man på nytt lære å kalle hverandre brødre og søstre, og å respektere hverandre og forstå hverandre, slik at menneskene kan overleve og vokse i verdighet, frihet og ære. Dess mer man kveler dialogen mellom kulturer, dess mer blir den moderne verden fanget opp i konflikter som kan være ødeleggende for sivilisasjonens fremtid. For å komme forbi fordommer, kulturelle barrierer, forskjeller i rase, språk, religion og ideologi, må vi anerkjenne hverandre som brødre og søstre, akseptere hverandre i alt vårt mangfold." [11]

Katolsk tro og andre religioner

13. Det er i denne sammenhengen at dialogen mellom de ulike religionene tar en bestemt form. Den har sin egen profil, og er spesielt avhengig av kompetansen til hver religions myndighetspersoner. Naturligvis berører interreligiøs dialog, som er plassert innenfor kulturens religiøse dimensjon, noen aspekter av interkulturell utdanning – men det berører ikke alle aspekter, fordi kultur og religion er ikke identiske.

På grunn av globalisering har folkeslagene med sine ulike tradisjoner og religioner, økt sin gjensidige avhengighet av hverandre. I denne forbindelse er det noen som påstår at forskjeller alltid vil føre til splittelse, og derfor knapt bør tolereres. Andre mener at religioner rett og slett bør bringes til taushet. "Men det er heller slik at forskjeller gir en enestående mulighet for mennesker med ulike religioner til å leve sammen i dyp respekt, aktelse og takknemlighet, og oppmuntre hverandre i Guds veier." [12]

I denne forbindelsen mener Den katolske kirke at behovet for dialog blir stadig viktigere. En slik dialog, med utgangspunkt i ens egen trosidentitet, kan hjelpe mennesker til å komme i kontakt med andre religioner. Dialog betyr ikke bare å snakke sammen, men inkluderer alle positive og konstruktive interreligiøse relasjoner, mellom både enkeltpersoner og grupper, for dermed å komme frem til en felles forståelse. [13]

Dialog med enkeltpersoner og grupper som tilhører andre religioner er motivert av det faktum at vi alle er Guds skapninger. Gud arbeider i ethvert menneske som gjennom sin fornuft har oppfattet Guds mysterium og erkjenner universelle verdier. Dialogens grunnlag er fellesarven av etiske verdier som finnes i de ulike religiøse tradisjonene. På denne måten kan troende bidra til å bekrefte rettferdighet, fred og det felles gode. "Fordi mange er raske til å påpeke de lett synlige forskjellene mellom religioner, blir vi som troende eller religiøse personer utfordret å forkynne klarere hva vi har til felles." [14]

Den katolske kirkes dialog med andre kirker og kristne trossamfunn stopper ikke med å se på hva vi har til felles, men fører mot det høyeste målet som er å gjenoppdage tapt enhet. [15] Målet for økumenikk er de kristnes synlige enhet, noe som Jesus ba om for sine disipler: Ut omnes unum sint – "Jeg ber om at de alle må bli ett ..." (Joh 17: 21).

14. Det fins ulike områder der de troende kan engasjere seg i dialog. Det kan være dialogen om livet, der man deler gleder og sorger, eller dialogen om arbeid, og samarbeid for å fremme menneskenes utvikling. Det kan også være den teologiske dialogen, når den er mulig, som innebærer studiet av hverandres religiøse arv, og til slutt er det dialogen om religiøs erfaring.

15. En slik dialog er imidlertid ikke noe kompromiss, men snarere et rammeverk for gjensidig vitnevirksomhet blant mennesker som tilhører forskjellige religioner. På denne måten får man bedre og grundigere kjennskap til hverandres religioner, samt den etiske adferd som avledes fra disse. Fra direkte og objektiv kunnskap om andre personer, og fra de religiøse og etiske forventningene som kommer fra deres religiøse tro og praksis, vokser det respekt og gjensidig aktelse, gjensidig forståelse, tillit og vennskap. "For å være sann må denne dialogen være tydelig og unngå relativisme og synkretisme. Samtidig må den være preget av oppriktig respekt for hverandre, og av en ånd av forsoning og brorskap." [16]

16. Klarhet i dialog betyr spesielt trofasthet til ens egen kristne identitet. "Kristendommen tror på Jesus fra Nasaret. Vi mener at han er den evige Logos som blemenneske for å forsone oss med Gud og vise oss den underliggende årsaken til alle ting. Det er han vi bringer til arenaen for interreligiøs dialog. Den brennende iveren etter å følge i Jesu fotspor, oppildner de kristne til å åpne sine sinn og hjerter i dialog (jfr Luk 10: 25-37; Joh 4: 7-26). [17] Den katolske kirke proklamerer at "Jesus Kristus har en betydning og en verdi for menneskeheten og dens historie, en verdi som er helt særegen, eksklusiv, universell, og absolutt. Jesus er virkelig Guds Ord som ble mennesket for alle menneskers frelse." [18] Fordi dette er den uunnværlige forutsetningen for interreligiøs dialog, er det også den uunnværlige forutsetningen for tilstrekkelig interkulturell forståelse, noe som ikke kan skilles fra ens egen religiøse identitet.

17. Katolske skoler og høyere utdanningsinstitusjoner er viktige steder for denne utdanningen. Det som kjennetegner en utdanningsinstitusjon som "katolsk", er hvordan den refererer til den kristne virkelighetsforståelsen, "dens katolske kvalitet, nemlig referansen til et kristent livssyn sentrert rundt Jesus Kristus." [19] Derfor er "katolske skoler på én og samme tid et sted forevangelisering, vel tilpassetutdanning, kulturell dannelse og et sted for å gå inn i dialog om livet med unge mennesker fra ulike religioner og sosiale bakgrunner." [20] Pave Frans erklærte i en tale på en albansk skole – som "etter mange år med undertrykkelse av religiøse institusjoner, gjenopptok sin virksomhet i 1994, og begynte å utdanne katolske, ortodokse og muslimske barn samt flere elever født inn i agnostiske miljøer" – at "skolen dermed er blitt et sted for dialog og fredelig utveksling av ideer, der man viser respekt og lytter til andre, pleier vennskap og samarbeider godt." [21]

18. I denne sammenheng må "utdanning gjøre studentene bevisste på sine egne røtter og gi referansepunkter som tillater dem å definere sin egen personlige plass i verden." [22] Alle barn og unge mennesker skal ha de samme mulighetene til å tilegne seg kunnskap om sin egen religion, samt elementer som kjennetegner andre religioner. Å få kunnskap om andre måter å tenke på og tro på gjør at frykten kan overvinnes, og det beriker måter man tenker om den andre personen og om hans eller hennes åndelige tradisjoner. Derfor er lærerne forpliktet til å alltid respektere mennesker som søker sannheten om sin eget tilværelse, så vel som å verdsette og spre de store kulturelle tradisjonene som er åpne for det transcendente og som uttrykker et ønsket om frihet og sannhet.

19. Denne kunnskapen er ikke tilstrekkelig i seg selv, men åpner opp for dialog. Jo mer dyptgående denne kunnskapen er, jo mer kan den være et fundament for dialog og sameksistens med mennesker som tilhører andre religioner. Og for å få i stand en åpen dialog mellom kulturer, må også de ulike religionene bidra på avgjørende måte ved å danne en bevissthet om felles verdier.

20. Dialog er en frukt av kunnskap, og må vektlegges for at mennesker skal kunne sameksistere og bygge en sivilisasjon av kjærlighet. Det handler ikke om ånedprioritere sannheten,men om å realisere målet fot utdanningen, "og dens rolle som er å bygge en mer samlet og fredelig verden. Den kan bidra til å bekrefte at integrert humanisme – åpen for livets etiske og religiøse dimensjon – som erkjenner viktigheten av kunnskap, og viser aktelse for andre kulturer og de åndelige verdier som finnes i dem." [23] Innenfor interkulturell utdanning er denne dialogens mål å "eliminere spenninger, konflikter og potensielle konfrontasjoner gjennom å øke forståelsen mellom de ulike religiøse kulturene i en gitt region. Muligens kan det bidra til å fjerne dehumaniserende elementer fra kulturer, og dermed være katalysator for forandring. Dialogen kan også bidra til å opprettholde visse tradisjonelle kulturelle verdier som er truet av moderniteten, og forflatningen som kritikkløs internasjonalisering kan føre med seg." [24] "Dialog er svært viktig for vår egen modning, fordi når vi konfronter en annen person, andre kulturer, og andre religioner på den rette måten, vokser vi, vi utvikles og modnes . . . Det er denne typen dialog som skaper fred," bekrefter pave Frans. [25]

 

Kapittel II

Hvordan forholde seg til pluralisme?

 

Ulike tolkninger

21. Pluralisme er et faktum i dagens verden. Oppgaven er derfor å evaluere dialogens potensiale, så vel som potensialet som ligger i integreringen av forskjellige kulturer. Å gå dialogens vei blir mulig og fruktbart når man erkjenner den enkeltes verdighet, og alle menneskers deltagelse i en felles menneskelighet. Målet er å samarbeide om å bygge en felles fremtid. [26] Situasjonen i verden i dag, så vel som hver kulturs kall, tilsier at vi må velge interkulturell dialog som en rettesnor, og være åpne for fremtiden, særlig når vi står overfor de ulike tolkningene av pluralisme som samfunnet, politikken og utdanningen (som er vårt viktigste interessefelt her) presenterer og benytter seg av.

To hovedtilnærminger har blitt brukt for å håndtere pluralisme, relativisme og assimilering. Begge er ufullstendige, men begge inneholder likevel nyttige elementer.

Den relativistiske forståelsen

22. Å være klar over kulturers relativitet og å velge en relativistisk tilnærming for å håndtere pluralisme, er to vidt forskjellige ting. Å erkjenne at virkeligheten er historisk og foranderlig, fører ikke nødvendigvis til en relativistisk forståelse og tilnærming. Relativisme, på den annen side, respekterer forskjeller, men plasserer dem også i adskilte sfærer. Den ser på forskjellene som isolerte og ugjennomtrengelige, noe som gjør dialog umulig. Faktisk påstår relativistisk "nøytralitet" at hver kultur er suveren innenfor sin egen sfære. Men denne holdningen hindrer bruken av et over-kulturelt kritisk skjønn som kan gi rom for universelle tolkninger. Den relativistiske modellen er tuftet på toleranse, men den begrenser oss til bare å akseptere andre, og gir ikke muligheten for dialog og anerkjennelse av hverandre i gjensidig påvirkning. Ideen om toleranse fører faktisk til en grunnleggende passiv forståelse av forholdet mellom mennesker fra forskjellige kulturer. Den krever ikke at man viser interesse for eller engasjerer seg i andre menneskers behov og lidelser, eller til å høre på hva de mener. Man unngår å sammenligne egne verdier med andres, og enda mindre oppfordres man til å utvikle gjensidig kjærlighet.

23. En slik tilnærming ligger til grunn for den politiske og sosiale modellen for multikulturalisme. Denne modellen tilbyr utilstrekkelige løsninger for sameksistens, og unnlater å oppmuntre til sann interkulturell dialog. "For det første kan man observere en kulturell eklektisisme som ofte blir akseptert ukritisk; kulturer plasseres bare side om side og betraktes som likeverdige og utskiftbare i all hovedsak. Resultatet blir en relativisme som ikke bidrar til sann interkulturell dialog. På det sosiale plan bidrar kulturrelativisme til at ulike kulturelle grupper eksistere side om side, men forblir atskilt, uten autentisk dialog og derfor uten virkelig integrering." [27]

Den assimilerende forståelsen

24. En assimilerende forståelse og tilnærming er absolutt ikke noe mer tilfredsstillende. Isteden for likegyldighet overfor den andre kulturen, forlanger den at mennesker fra andre kulturer må tilpasse seg. Et eksempel kan være fra land med masseinnvandring, der tilstedeværelsen av en utlending aksepteres kun på betingelsen av at han eller hun avsverger sin identitet og kulturelle røtter, og omfavner det nye landets kultur. I pedagogiske modeller basert på assimilering, må den andre forlate sine kulturelle referanser og omfavne det som tilhører en annen gruppe eller mottakerlandet. Utveksling blir redusert til bare å legge minoritetskulturer inn under majoriteten, med liten eller ingen oppmerksomhet på den andres kulturelle opphav.

25. Mer generelt forfektes den assimilerende forståelsen av en kultur med universelle pretensjoner, som søker å påtvinge sine egne kulturelle verdier ved hjelp av sin økonomiske, kommersielle, militære og kulturelle innflytelse. Her er faren tydelig; "å fornekte alle kulturelle forskjeller og ukritisk akseptere alle typer oppførsel og livsstiler." [28]

Den interkulturelle forståelsen

26. Til og med det internasjonale samfunnet erkjenner at tradisjonelle tilnærminger for å håndtere kulturelle barrierer i vårt samfunn har vist seg å være ineffektive. Hvordan kan vi overvinne de interkulturelle barrierene som er oppstått på grunn av disse ineffektive tilnærmingene? Å velge interkulturell dialog betyr å ikke begrense seg til assimilering av innvandrere i majoritetskulturen, og heller ikke til å kompensere for alle forskjellene. Vi må innse at problemet ikke bare har oppstått som følge av innvandring pga ulike kriser, men er konsekvensen av økt menneskelig mobilitet.

27. I dag, sett fra et meningsfullt pedagogisk perspektiv, "har mulighetene for samhandling mellom kulturer økt betydelig, noe som også gir nye muligheter for interkulturell dialog, en dialog som, hvis den skal være effektiv, må ta utgangspunkt i en grunnleggende  kunnskap om de ulike dialogpartneres særegne identitet." [29] Sett på denne måten opphører kulturelt mangfold å betraktes som et problem. Tvert imot, fellesskapets pluralisme blir betraktet som en ressurs, en mulighet til å åpne hele systemet for alle forskjeller; som kommer av geografisk opprinnelse, forholdet mellom menn og kvinner, sosial status og pedagogisk tradisjon.

28. Denne tilnærmingen er basert på en dynamisk forståelse av kulturforskjeller, som verken er innestengt i seg selv eller som feirer mangfold som stereotyper eller folkloristiske representasjoner. Interkulturelle strategier fungerer når de unngår å putte individer i autonome og ugjennomtrengelige kulturelle sfærer. De bør heller løfte frem personlige møter, dialog og gjensidig forandring, for så å tillate folk å sameksistere og slik løse mulige konflikter. Målet er altså å bygge en ny interkulturell tilnærming, som tar sikte på å realisere en integrering av kulturer i gjensidig anerkjennelse.

Kapittel III

Grunnlaget for en interkulturell forståelse

 

Kirkens lære

29. Det interkulturell aspektet er uten tvil en del av kristendommens arv som har "universell" appell. Gjennom kristendommens historie har dialogen med verden ført til en søken etter større brorskap blant mennesker. I kirkens tradisjon er det interkulturelle perspektivet ikke begrenset til å verdsette forskjeller, det bidrar også til å bygge opp menneskenes fredelig sameksistens. Dette er spesielt nødvendig i komplekse samfunn, hvor risikoen for relativisme og kulturell uniformitet må overvinnes.

30. Kirkens lære – spesielt det som finnes i dokumenter fra Det annet vatikankonsil og i senere tekster fra Læreembedet – gir refleksjoner om kulturen og dens betydning for den fullstendige utviklingen av menneskets potensiale.

Det annet Vatikankonsil sa i sine vurderinger av kulturens betydning, at sann menneskelige erfaring bare skjer innenfor en eller annen spesifikk kultur: "Man kommer til en sann og full menneskelighet bare gjennom kultur".[30] Hver kultur er en måte å gi uttrykk for livets transcendente innhold, og dette innebærer en refleksjon over mysteriet om verden og i særdeleshet over mysteriet om hva et  menneske er. Den vesentligste betydning av kultur består "i det faktum at den er karakteristisk for menneskelivet som sådan. Vi lever et virkelig menneskelig liv takket være kultur. Menneskelivet er kultur, i den forstand at vi mennesker er forskjellige fra alt annet som finnes i den synlige verden. Vi kan ikke eksistere utenfor en kultur. Vi lever alltid i samsvar med en kultur som tilhører oss, og som i sin tur skaper bånd blant oss, bånd som danner oss; den bestemmer den mellommenneskelige og sosiale karakteren av menneskelig eksistens." [31]

31. Begrepet kultur viser til alle de midler som "mennesker utvikler, og som bidrar til å perfeksjonere deres mange kroppslige og åndelige kvaliteter. Mennesker strever, gjennom kunnskap og arbeid, etter å bringe verden under sin kontroll. De gjør det sosiale liv mer menneskelig – både i familien og i samfunnet – gjennom forbedring av skikker og institusjoner. Over tid klarer mennesker å uttrykke og kommunisere store åndelige opplevelser og ønsker, og å bevare dem, slik at de kan være til nytte for mange andre menneskers utvikling, for hele den menneskelige familie." [32] Dette prinsippet har et subjektivt aspekt – adferd, verdier og tradisjoner som hvert individ tilegner seg – og et objektivt aspekt, det vil si individers konkrete verk og handlinger.

32. Kultur har derfor "med nødvendighet et historisk og et sosialt aspekt ... ofte i sosiologisk og etnologisk forstand. Ifølge denne forståelsen snakker vi gjerne om mange kulturer. Ulike livstiler og ulike verdiskalaer oppstår på grunn av mange faktorer; mangfoldige måter å bruke ting på, måter å arbeide på, måter å uttrykke seg på, religiøse praksiser, etablering av vaner og skikker, etablering av lover og juridiske institusjoner, utvikling av humanistiske fag, realfag og estetikk. Dermed består ethvert samfunns kulturarv fra dets nedarvede tradisjoner. Slike tradisjoner danner det historiske miljøet som et menneske befinner seg i (dette prinsipp gjelder for alle mennesker, alle nasjoner og i alle tidsaldere), og er kilden for de verdier som gjør det mulig for mennesker å skape en sivilisasjon." [33]

Kulturer viser seg å være grunnleggende dynamiske og historiske, med endring over tid. Men under disse mer overfladiske endringene har de likevel betydelige fellestrekk. "Kulturelt mangfold bør derfor forstås innenfor den bredere horisont av menneskehetens enhet", og i lys av denne enheten kan vi fatte den dype meningen i alle forskjeller, i stedet for "en radikal vektlegging av egen identitet, som gjør at kulturer motsetter seg all positiv påvirkning utenfra." [34]

33. Interkulturelle relasjoner utgår derfor ikke fra en statisk idé om kultur, men fra kulturens åpne natur. Fremfor alt er det enhver kulturs potensielle universalitet som gjør at dialog etableres mellom kulturer. [35] Følgelig "fremstår dialog mellom kulturer ... som et iboende behov fra menneskets egen natur, så vel som et behov fra kulturens side ... dialog er basert på en erkjennelse av at det finnes verdier som er felles for alle kulturer, fordi de er forankret i menneskets natur ... Det er nødvendig for mennesker å erkjenne disse felles verdiene, for å gi næring til en universell kulturell "grobunn", som hjelper oss til å få en konstruktiv dialog." [36] Åpenheten om verdier som er felles for hele menneskeheten – verdier basert på sannhet, og som er universelle, for eksempel rettferdighet, fred, individets verdighet, åpenhet for det transcendente, samvittighetsfrihet og religionsfrihet – innebærer å se på kultur som et bidrag til å bedre forstå menneskeheten. Dette står i motsetning til tendensen vi finner i historien om verdens ulike kulturer, der man ofte bygger spesielle, små verdener som er lukkede og innadvendte.

Teologiske elementer

34. Å definere mennesker gjennom deres relasjoner med andre mennesker og til naturen gir et ufullstendig svar på det uunngåelige, grunnleggende spørsmålet: Hva er egentlig et menneske? For kristen antropologi er grunnlaget for mennesker og deres evne til å skape kultur, at de er skapt i Guds bilde, en Treenighet av Personer i fellesskap med hverandre. Guds pedagogikk har faktisk blitt åpenbart for oss helt fra da verden ble skapt. Gjennom frelseshistorien utdanner Gud sitt folk til å leve i pakt med hverandre, i et levende fellesskap, og til å åpne seg stadig mer for alle folkeslag. Denne pakten har sitt høydepunkt i Jesus, som gjennom sin død og oppstandelse har gjort pakten "ny og evig". Derfra fortsetter den Hellige Ånd å undervise oss i det som Kristus har betrodd sin kirke: "Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler ... og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere" (Mat 28: 19-20).

"Hvert menneske er kalt til fellesskap på grunn av sin natur som skapt i Guds bilde (jfr 1 Mos 1: 26-27). Sett fra bibelsk antropologis synspunkt er mennesker derfor ikke isolerte individer, men grunnleggende relasjonelle i sitt vesen. Fellesskapet som mennesket er kalt til å delta i innebærer alltid to dimensjoner; det vertikale (fellesskapet med Gud) og det horisontale (fellesskapet med mennesker). Det er grunnleggende at disse relasjonene blir anerkjent som en gave fra Gud, som frukten av det guddommelige initiativ oppfylt i påskens mysterium." [37]

35. Den vertikale dimensjonen – det enkeltes forhold til Gud – realiseres ved å følge Jesus Kristus. "Bare i lys av det inkarnerte Ords mysterium blir det mysteriet som mennesker er forståelig ... Kristus ... åpenbarer menneskene for hverandre og forklarer deres endelige kall." [38] Samtidig vokser den vertikale dimensjonen i Kirken, som er "i Kristus som et sakrament, eller som et instrument og et tegn, både som fellesskap med Gud, og som hele menneskehetens enhet." [39] "Gjennom Kristi frelse har kulturskillene også forsvunnet. Gjennom Kristus blir Guds løfte universelt ... det er en arvekilde som alle er frie til å delta i. Alle mennesker, uansett hvor de bor og hvilke tradisjoner de har, er kalt gjennom Kristus til å delta i enheten av Guds barns familie."[40]

36. Den horisontale dimensjonen – menn og kvinner i samfunn med hverandre – blir realisert i mellommenneskelige relasjoner. [41] Personlig identitet modnes i den grad folk lever ut slike relasjoner på autentisk vis. Relasjoner med andre mennesker og med Gud er derfor grunnleggende, for gjennom dem øker menneskenes egen verdi. Relasjoner mellom folkeslag, kulturer og nasjoner styrker de menneskene som aktivt går inn i mellommenneskelige relasjoner. "Det menneskelige samfunn absorberer ikke den enkelte, det tilintetgjør ikke den enkeltes autonomi, slik det skjer under ulike former for totalitarisme. Tvert imot, det verdsetter enkeltpersonene enda mer, fordi forholdet mellom individ og samfunn er et forhold mellom én helhet og en annen. Som en familie som ikke sluker identiteten til enkelte medlemmer, som Kirken som gleder seg over hver ny skapning (Gal 6:15, 2 Kor 5: 17) innlemmet ved dåpen i hennes levende kropp, slik er også den menneskelige familien; den sluker ikke identiteten til enkeltpersoner, folkeslag og kulturer, men gjør dem mer gjennomsiktige i forhold til hverandre, og knytter dem tettere sammen i deres legitime mangfold." [42]

37. Opplevelsen av interkulturelle relasjoner, akkurat som opplevelsen av menneskelig utvikling, blir virkelig forstått bare i lys av individenes og folkeslagenes inkludering i den ene menneskelige familie, som er grunnlagt på solidaritet, rettferdighet og fred. "Dette perspektivet blir forklart på enestående måte av forholdet mellom Personene i Treenigheten innenfor én guddommelig Substans. Treenigheten er absolutt enhet på den måten at de tre guddommelige Personene er ren relasjonalitet. Den gjensidige åpenheten mellom de guddommelige Personene er total, og båndet mellom dem er fullstendig, fordi de utgjør en unik og absolutt enhet. Gud ønsker å innlemme oss i dette fellesskapet; "for at de skal være ett, likesom vi er ett" (Joh 17:22). Kirken er et tegn og et redskap for denne enheten. Gjennom historien har mellommenneskelige relasjoner blitt beriket av denne guddommelige modellen. I lys av Treenighetens åpenbarte mysterium forstår vi at sann åpenhet ikke betyr at vi taper vår egen identitet, men heller gjennomtrenger hverandres identitet på grunnleggende vis." [43] Grunnlaget som den kristne tradisjonen gir for menneskehetens enhet, er i hovedsak en metafysisk og teologisk tolkning av humanum, der relasjonalitet er et essensielt element. [44]

 

Antropologiske elementer

38. Denne sentrale interkulturelle dimensjonen kan forstås ut i fra sitt antropologiske grunnlag. Mellommenneskelige møter skjer alltid mellom to individer av kjøtt og blod. Kulturer lever og utvikler seg med utgangspunkt i møter med andre personer. Å vurdere verden fra en annen synsvinkel er ikke en fornektelse av en selv, men er tvert imot en nødvendighet for å styrke ens egen identitet. Med andre ord må gjensidighet og globalisering mellom folkeslag og kulturer være fokusert på den menneskelige personen. Endepunktet for forrige århundres ideologier, akkurat som spredningen i dag av ideologier som utelukker transcendent og religiøs virkelighet, viser hvor sterkt behovet igjen er blitt for å vie spørsmålet om mennesket og kulturer full oppmerksomhet. Man kan ikke nekte for at menn og kvinner i vår tid, selv om de opplever fremgang på mange felt, har store problemer med å definere hvem de er. Det annet Vatikankonsil beskrev situasjonen meget godt: " Men hva er mennesket? Menneskene selv har levert og leverer fortsatt forskjellige, av og til motstridende svar. Snart har de opphøyet seg selv til en nærmest absolutt målestokk, snart har de nedverdiget seg selv helt til fortvilelsen." [45] Det mest betydningsfulle tegnet på tapet av forståelsen av hva et menneske er, er ensomheten som mennesker i dag opplever. "En av de mest alvorlige formene for fattigdom en person kan oppleve, er isolasjon. Hvis vi ser nærmere på andre typer fattigdom, også materielle former, ser vi at de kommer fra isolasjon, å ikke å bli elsket, eller problemer med å kunne elske. Fattigdom oppstår ofte fordi man avviser Guds kjærlighet. Vår grunnleggende og tragiske tendens er å lukke oss inn i oss selv, å tro at vi har alt vi trenger i oss selv, eller at vårt liv bare er ubetydelig eller flyktig, at vi er "fremmede" vesener i et tilfeldig univers. Vi blir fremmedgjort når vi er alene, når vi er løsrevet fra virkeligheten, når vi slutter å tenke og tro på et fundament for vårt liv. Hele menneskeheten blir fremmedgjort når for mye tillit plasseres i rene menneskelige prosjekter, ideologier og falske utopier. I dag er menneskeheten blitt mye mer interaktiv enn tidligere, men denne felles følelsen av å være nær hverandre må forvandles til ekte fellesskap. Folkeslagenes utvikling avhenger fremfor alt av en erkjennelse av at vi er én familie som arbeider sammen i et ekte fellesskap. Vi må innse at vi ikke bare er grupper av personer som tilfeldigvis bor ved siden av hverandre." [46]

39. For å etablere interkulturelle relasjoner på riktig vis, må man derfor ha et solid antropologisk grunnlag. Og grunnlaget for dette utgangspunktet er det faktum at menneskene, i sin egentlige natur, er relasjonelle vesener som verken kan leve ut eller utvikle sitt potensiale uten å være i relasjoner med andre. Vi mennesker er ikke bare enkeltpersoner eller selvforsynte monader, vi er åpne og vokser mot det som er forskjellig fra oss. Vi er personer involvert i relasjoner, og vi forstår oss selv i forhold til andre. Våre relasjoner når sine dypeste nivåer hvis de baseres på kjærlighet. Hver av oss har som mål å elske slik at vi kan føle oss fullt ut realisert, både gjennom kjærligheten vi mottar og evnen til å gi kjærlighet i retur. "Mennesket kan ikke leve uten kjærlighet. Da forblir det et vesen som er uforståelig for seg selv. Livet forblir meningsløst hvis man ikke opplever kjærlighet, på en dyp og personlig måte . . . I kjærligheten finner mennesket sin storhet, verdighet og verdien som hører til dets menneskelighet." [47]

40. Ideen om kjærlighet, i ulike former, går hånd i hånd med de ulike kulturers historie. I antikkens Hellas brukte man mest uttrykket eros, kjærlighet som lidenskap, gjerne forbundet med sanselig begjær. Grekerne snakket også om philia, dvs kjærlighet som vennskap, og agape som refererte til en høy aktelse mot tingen eller personen som ble elsket. Den bibelske og kristne tradisjon understreker kjærlighetens oppofrende aspekt. Men utover disse forskjellige definisjoner er det grunnleggende enhet i kjærlighetens mangfoldighet, noe som tvinger mennesker til å "tre ut av sin lukkede innadvendthet og vende seg mot sin frigjøring gjennom å gi av seg selv, og dermed mot ekte selv-oppdagelse og oppdagelse av Gud." [48]

41. Kjærlighet, når den frigjøres fra egoisme, er den beste vei til brorskap, og den beste måten til å gjensidig hjelpe hverandre til å bli mer perfekte. Kjærlighet er et behov som ikke kan undertrykkes, som er innskrevet i hvert menneskes natur. Å ikke motta kjærlighet fører til en mangel på mening, til desperasjon, og til destruktiv adferd. Kjærlighet er individets sanne nobilitet, og betyr mer enn å tilhøre en bestemt kultur, en etnisk gruppe, et sosialt nivå eller å ha en eller annen sosial posisjon. Det er det sterkeste, mest autentiske og mest ønskede bånd, som forener mennesker og gjør dem i stand til å lytte til hverandre, å ta hensyn til hverandre og å gi hverandre den respekten de fortjener. Man kan si at kjærlighet er metoden og målet med selve livet. Det er den sanne skatten som vi søker etter og opplever på ulike måter og i ulike sammenhenger. Gjennom århundrene har filosofer, helgener, troende mennesker og karismatiske figurer vært levende eksempler på selvoppofrelse, som er en sublim og nødvendig vei til åndelig og sosial forandring og fornyelse.

Pedagogiske elementer

42. De tidligere nevnte teologiske og antropologiske elementene er grunnlaget for en autentisk interkulturell pedagogikk, som i sin natur ikke kan skilles fra en konkret forståelse av mennesket. Derfor er det ikke først og fremst kulturer, men mennesker, som kommer i kontakt med hverandre – personer som er forankret i sin egen historie og sine relasjoner. Å forstå mellommenneskelige relasjoner er derfor det mest grunnleggende pedagogiske paradigmet, det er både middelet til og målet for å utvikle personens egen identitet. Dette paradigmet forfekter en type dialog som verken er abstrakt eller ideologisk, men snarere er preget av respekt, forståelse og viljen til gjensidig å tjene hverandre. Og det næres av ideen om at kulturen har en konkret historie og er dynamisk, og den nekter å presse andre personer inn i et slags kulturelt fengsel. Dette paradigmet erkjenner at kulturers relative natur ikke er det samme som relativisme. For relativismen som riktignok respekterer forskjeller, skiller dem inn i selvstendige verdener, og betrakter dem som nevnt som isolerte og ugjennomtrengelige. Til forskjell fra dette søker vårt paradigme å bruke alle midler til å fremme en kultur for dialog, forståelse og gjensidig forandring, for så å nå det felles gode.

43. Fra dette perspektivet er forståelsen av interkulturelle relasjoner verken adskillende eller relativistisk. Snarere ser man kulturer som plassert i en moralsk orden, hvor mennesket har den primære og grunnleggende verdi. Å erkjenne dette grunnleggende faktum gjør at folk fra ulike kulturer som kommer i kontakt med hverandre, kan overvinne fremmedhetsfølelsen. Dette handler ikke bare om gjensidig respekt, for dialogprosessen innebærer også at individene stiller spørsmål om sine egne fordommer, og at alle forstår og diskutere hverandres synspunkter.

44. Fra et pedagogisk synspunkt kreves det mot å utvikle et så vanskelig tema, og dessuten at man strever etter å bli stadig mer klar over denne komplekse og svært flerkulturelle virkeligheten. Samtalen må føres ved å bruke andre ord, for å finne frem til en grunnleggende, felles forståelse av hva utdanning er. Vi søker å forklare hva utdanning til interkulturell dialog kan bety, der utdanningen forstås som den enkeltes reise mot det som med nødvendighet er en livslang reise, og som dreier seg om dialog og samhandling med andre mennesker.

Kapittel IV

Katolsk utdanning i lys av interkulturell dialog

 

Bidraget fra katolsk utdanning

45. Ideen om kulturer i dialog viser veien til den nødvendige, felles innsatsen for å overvinne motsetninger. Innenfor en ramme av gjensidig læring må vi vite hvordan vi skal gå inn i dialektikkens praktiske detaljer som provoseres frem av motsetningskategorier i vårt liv og vår kultur (sammenstøt/ møte, lukkethet/ åpenhet, monolog/ dialog, osv).

I denne utdanningsprosessen er jakten på fredelig og berikende sameksistens forankret i en svært vid forståelse av mennesket. Prosessen må være preget av en kontinuerlig søken etter selv-transcendens, noe som ikke bare er et psykologisk og kulturelt forsøk på å erstatte alle egosentriske holdninger og etnosentrisme, men også viser en åndelig og religiøs intensitet, i harmoni med en forståelse av den enkelte og samfunnets dyptgående og transcendente utvikling.

46. Derfor må lokalsamfunn som får inspirasjon fra katolske verdier (for eksempel familier, skoler, grupper, ungdomsorganisasjoner og lignende) skape en utdanningsform som virkelig er basert på mennesket, i tråd med kristen-humanistisk kultur og tradisjon. Det må bli en ny satsing på den enkelte som "person i fellesskap", og en ny forståelse av den enkeltes tilhørighet i samfunnet. Ellers vil et samfunn av frie og likestilte individer utvilsomt øke risikoen for ubegrensede, ukontrollerte konflikter og uklarheter.

Den avgjørende koblingen mellom individer som til sammen utgjør et samfunn, "krever en dypere kritisk vurdering av begrepet relasjon. Denne oppgaven ikke kan foretas av samfunnsfagene alene, fordi bidrag fra disipliner som metafysikk og teologi er nødvendige hvis menneskets transcendente verdighet skal forståes riktig." [49]

I lys av den treenige Guds mysterium, må mellommenneskelige relasjoner sees ikke bare som kommunikasjonsprosesser, for på samme måte som kjærlighet spiller relasjonene en grunnleggende rolle for å forstå hva det betyr å leve. Og en slik kjærlighet er ikke generell, utydelig og knyttet bare til følelser, og den er heller ikke bare forbundet med bekvemmelighet eller reglene for å gi og ta. Den er tvert imot "fri", og så sterk og sjenerøs som Kristi egen kjærlighet. I denne forstand er kjærlighet viljen til å "fremelske", kjærlighet er å vise tillit til den andre, og følgelig en fundamentalt pedagogisk handling.

47. Begrepet "kjærlighet" i utdanning innebærer "å gi" og "å få", som er grunnleggende aspekter av utdanningsprosessen. Skoler – både elever og lærere – familier og hele samfunnet bør holde frem at toveis kommunikasjon, en til-og-fra bevegelse, er kjærlighet. Vi kan oppsummere de to bevegelsene slik: Fra kjærligheten som blir mottatt til kjærligheten som gis. Gjensidighet forstås da ikke bare i sitt endelige resultat som likhet, men primært som et proaktiv steg tatt av pedagogen som har som kall å være den første til å elske.

Disse begrepene må studeres videre på en modig måte, for å fremme en pedagogikk av delaktig felleskap. Målet er et pedagogisk ideal som oppfordrer lærere til å være troverdige vitner i unge menneskers øyne. Og denne refleksjonen må følges opp med det avgjørende, strategiske båndet mellom "kjærlighet til utdanning" og "utdanning for å elske". Disse to ideene er avgjørende og udelelig knyttet til hverandre. Her ser både pedagogen og eleven mot det gode, mot respekt og dialog.

Nærvær i skolen

48. Pave Johannes Paul II understreket en slik forståelse, og han så i fellesskapets spiritualitet [50] den viktigste utfordringen til kulturen, for hverdagslivet, i familien, på skolen og i kirken.

Før alle andre praktiske tiltak må det være en ånd av enhet blant enkeltpersoner og grupper. Dette er en holdning som gir alle verdier sitt grunnlag. Det er det levende elementet som danner grunnlaget for alle andre elementer. Dette er ikke bare en åndelig utfordring, men også en kulturell utfordring til alle kvinner og menn av god vilje. Derfor må katolske lærere, studenter og administratorer, og alle som jobber i en hvilken som helst type skole – mennesker som er forenet gjennom den samme kjærlighet – også ta imot denne oppfordringen.

49. Følgelig er det ikke loven i seg selv, eller noen juridisk form, som bygger opp et fellesskap og holder det i live. Det er heller slik at loven skaper aktive og ansvarlige borgere. Loven er til tjeneste for det felles gode og setter alle i en tilstand av gjensidighet. Derfor er et fellesskaps identitet moden i den grad det tar på seg verdiene om samarbeid og solidaritet, og kontinuerlig og trofast søker å fornye disse verdiene.

50. Skoler er betrodd et stort ansvar for interkulturell utdanning. Under deres regi finner studenter seg i samspill med ulike kulturer, og de trenger verktøy for å forstå dem og for å dyrke relasjoner. Skolene skal være åpne for å møte andre kulturer. De har som oppgave å støtte enkeltpersoner slik at de kan utvikle sin egen identitet i en bevissthet om sin egen rikdom og sine verdifulle kulturelle tradisjoner.

Ut fra pedagogiske og interkulturelle synspunkter er den fineste gaven en katolsk utdanning kan gi et menneske, et tydelig og praktisk vitnesbyrd. Katolske skoler skal vise et stabilt, personlig nettverk av relasjoner levd mellom ytterpunktene personlig identitet og annerledeshet. Dette nettverket er preget av dynamisk osmose, i de ulike handlingene mellom voksne (lærere, foreldre, hjelpelærere, administratorer, osv.), mellom lærere og studenter, og blant studenter – uten fordommer mot kultur, kjønn, sosial klasse eller religion.

Der frihet i utdanning ikke tillates

51. Mange steder i verden er det, på grunn av politiske eller kulturelle årsaker, ofte umulig å ha katolske skoler. Noen steder bor det få katolikker, og de som bor der opplever fiendtlige holdninger fra andre mennesker. Å starte en skole handler ikke bare om å hevde retten og friheten til å undervise og gi et skoletilbud, men mer om å gi et kulturtilbud som gjør alle rikere. Derfor må man spørre seg: Hva kan katolsk utdanning tilby i slike situasjoner?

Fundamentalt sett må man begynne med å gjenkjenne i andre det samme ønsket som finnes i mange religioner og kulturer, i det viktige budet som kalles den gylne regelen for menneskeheten: "Gjør mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg; ikke gjør mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg." Denne moralske loven er helt avgjørende når man bor i felleskap med andre. Kjærlighet må gis til alle. Dette er kilden til en ny sivilisasjon, til menneskehetens sanne menneskeliggjøring, og er det motsatte av alle egoistiske instinkter til vold og krig. [51]

52. Dette er det nye som strømmer ut av kristen pedagogikk, og som har sitt grunnlag i Jesu ord: "at de alle må være ett" (Joh 17: 21). Kristen pedagogikk uttrykker faktisk kristendommens hjerte, den bærer i seg Guds mysterium, som er Treenigheten som fellesskap, et rent kjærlighetsforhold. Her finnes evangeliet, og dets virkning forvandler betydningen av møtene mellom enkeltpersoner, grupper, kulturer og institusjoner.

53. Bare gjennom en søken etter enhet kan den sosiale orden holdes sammen. Dette er solidaritet i sin helhet, i enhver forstand (religiøs, politisk, sosial, økonomisk og profesjonell). Dette er alternativet til en permanent rivaliseringstilstand, som fordømmer folk til å bli stadig mer avskåret fra omverdenen, selv om de lever i en globalisert verden, og som resulterer i en økende likegyldighet, både til Gud og kristendommen og til alle former for absolutt sannhet.

I en slik situasjon mister unge mennesker kultur, tro, livets sanne mening, og et mål for sitt liv. Selve livet blir umenneskeliggjort på ulike måter. I slike "grensesituasjoner" i dag, der troen daglig blir satt på prøve, er ofte evangeliets valg å gå mot strømmen. Høydepunktet, den største gave, er å gi seg selv. Spesielt når rettferdighet og sannhet blir krenket, man må gi sitt liv for andre.

54. I disse ulike kontekstene (ateisme, fundamentalisme, relativisme, sekularisme) blir det sterkeste vitnesbyrdet å gi av seg selv. Man må streve etter å gi tilgivelse, ikke for å tiltrekke seg oppmerksomhet eller ut i fra en falsk moralisering, men "av kjærlighet", for å hjelpe til med verdens utvikling.

Det finnes et "viktig antropologisk faktum, at mennesker kjennetegnes av sitt ønske om å dele det de har med andre. Å motta evangeliet er dermed en dynamisk del av slik kommunikasjon", spesielt for de som "mangler det som kunne gjøre livet i denne verden lykkelig; å kjenne Guds sanne ansikt og være venn med Jesus Kristus, som er Gud-med-oss. Det er ingenting vakrere enn å bli overrasket av evangeliet, av et møte med Kristus. Det er ingenting vakrere enn å kjenne ham, og å snakke med andre om vårt vennskap med ham." [52]

Kapittel V

Katolske skolers bidrag

 

Katolske skolers ansvar

55. I dagens sosiale sammenheng blir kravet til katolske skoler stilt i forhold til de spesielle bidragene de kan tilby. Men det er ikke lett å oppfylle disse kravene, for skolene står overfor stadig større hindringer. Vi mottar bl.a. et stadig økende antall studenter med ulike nasjonaliteter og religiøs tro. I mange land bekjenner de fleste studentene seg til en ikke-katolsk tro eller en ikke-kristen religion. Derfor blir temaet "interreligiøse møter" uunngåelig. For å unngå å konsentrere seg om "identitet" som et mål i seg selv, må skolens pedagogikk ta hensyn til samfunnets økende multireligiøse sammensetning, samt behovet for å vite om ulike oppfatninger og å gå i dialog med ikke-troende mennesker.

56. Det er viktig for katolske skoler å være klar over hva som kan skje hvis de mister forståelsen for hvorfor de eksisterer, f.eks. problemer som oppstår når de tilpasser seg forventningene til et samfunn preget av individualisme og konkurranse-orienterte verdier. Problemer kan også oppstå på grunn av byråkratisk formalisme, krav fra forbruker-orienterte familier, eller fra et uhemmet ønske etter å bli godkjent av eksterne instanser. Katolske skoler er kalt til å være pliktoppfyllende vitner, gjennom en pedagogikk som er tydelig inspirert av evangeliet – særlig i en kultur som krever at skoler skal være nøytrale og fjerne alle religiøse elementer fra utdanningssituasjonen. [53] Katolske skoler, fordi de er katolske, skal ikke preges av en svak og vag kristen inspirasjon eller basere seg på allmenne menneskelige verdier. I tillegg til å gi god kunnskap om religion, har de ansvaret for å tilby katolske studenter muligheten til å vokse i sitt personlige forhold til Kristus. "En av de mest grunnleggende menneskerettighetene, også med tanke på internasjonal fred, er enkeltpersoners og lokalsamfunns rett til religiøs frihet ... Det blir stadig viktigere å fremheve denne retten, ikke bare fra en negativ synsvinkel, som frihet fra – for eksempel begrensninger som forårsaker at man ikke er fri til å velge sin religion – men også fra den positive vinkelen, som frihet til – for eksempel, å kunne stå frem og vitne om sin religion, å gjør dens lære kjent, å delta i utdanningsaktiviteter, i veldedige prosjekter der man kan praktisere kristne idealer, og å kunne ha sosiale organer strukturert i samsvar med de riktige teologiske prinsipper og institusjonelle mål." [54]

57. Katolske skolers primære ansvar er å vitne om Kristus. [55] I de ulike situasjonene som oppstår på grunn av ulike kulturer, må de kristnes tilstedeværelse vises klart; det må være synlig, konkret og bevisst. På grunn av den pågående sekulariseringsprosessen i vår tid befinner katolske skoler seg i en misjonssituasjon, selv i land med en gammel kristen tradisjon. Det bidraget som katolisismen kan gi til utdanning og til interkulturell dialog består i dens referanse til menneskets sentrale betydning, som får sin viktigste betydning i relasjoner med andre. Katolske skoler, med sitt antropologiske og pedagogiske grunnlag i Jesus Kristus, må praktisere "dialogens grammatikk", ikke fordi det er hensiktsmessig, men fordi det er en grunnleggende måte å forholde seg til andre på. Katolske skoler må reflektere over sin egen identitet, fordi det de kan gi er først og fremst det de er. [56]

Det pedagogiske miljøet og familiene

58. Modellen som skolemiljøene må bruke som inspirasjon, er det pedagogiske miljøet, stedet der forskjeller eksisterer i harmoni. [57] Skolesamfunnet er stedet møter mellom mennesker og deltakelse finner sted, og skolen er i dialog med familien, som er elevenes og studentenes primære samfunn. Skolen må respektere familiens kultur. Den må lytte nøye, følge opp behov og forventninger som er rettet mot skolen. På denne måten kan det bli en ekte opplevelse av interkulturelle relasjoner, levd ut heller enn bare snakket om.

59. "Nøytrale" samfunn og skoler mangler referanseverdier; de unngår å gi mennesker moralsk dannelse og å hjelpe dem til å utvikle evner til deltakelse. På motsatt side av skalaen finner vi samfunn og skoler der fundamentalistiske synspunkter rår, og heller ikke her blir mennesker utdannet til deltakelse. Deltakelse blomstrer i et klima av dialog og gjensidig respekt, i en pedagogisk kontekst der alle får anledning til å øke sine evner maksimalt, samtidig som hovedmålet er å søke etter det beste for alle. På denne måten kan et konstant klima av gjensidig tillit, tilgjengelighet, lytting og fruktbar utveksling utvikles og prege hele formasjonsperioden. Fag som tar sikte på å gi uttrykk for både liv og tanke, er ment til å skape konstant dialog mellom lærere og elever, og til å styrke den enkeltes personlige bidrag i felles søken etter kunnskap, og til å skape grunnlag for tverrfaglig undervisning med bidrag fra lærere i ulike disipliner.

60. I skoler, forstått som utdanningssamfunn, har familiene en meget viktig plass og rolle. Katolske skoler forstår verdien av familier, og fremmer deres deltakelse i skolesammenheng, der de kan ta på seg ulike former for medansvar. Også familier som har det vanskelig, og der foreldrene ikke følger skolens anbefalinger, må sees som uunnværlige referansepunkter og bærere av betydelige ressurser. "Samarbeid mellom en katolsk skole og elevenes familier må styrkes, ikke bare for å være i stand til å håndtere faglige problemer, men for at pedagogiske mål kan oppnås." [58]

Opplæringsprogram for utdanning til interkulturell dialog

61. Utdanningen som tilbys av katolske skoler stammer fra deres vitnesbyrd om evangeliet. Utdanningen sikter mot å utvikle en interkulturell tilnærming i alle skolekontekster; i relasjoner mellom individer, i synet på menneskelig kunnskap i sin helhet, i de ulike fag, og i alles integrering og rettigheter.

En uunnværlig forutsetning for samarbeid er å være åpen overfor mangfoldighet og ulikhet. Erfaring viser at katolsk tro har kompetanse mht hvordan man skal møte, respektere og vurdere ulike kulturer. Kjærlighet til alle mennesker er nødvendigvis også kjærlighet til deres kulturer. Katolske skoler er ut fra sitt kall interkulturelle.

62. Katolske skolers pedagogiske program ser for seg et harmonisk forhold mellom studier og livet. Dette gjør at elevene kan nyte en dannelsesopplevelse av høy kvalitet, beriket av intellektuell forskning i de ulike fag. Det pedagogiske programmet blir en kilde til visdom på grunn av sammenhengen det står i; som et liv næret av evangeliet. På denne måten unngår man en utdanning som ikke makter å danne hele mennesket. "Skolen er et av de pedagogiske miljøene der vi utvikler oss gjennom å lære å leve, lære å bli voksen, der vi blir modne menn og kvinner som kan følge livets vei ... å gå på skole hjelper deg ikke bare å utvikle intelligens, men også til en integrert forming av alle aspekter ved personligheten." [59]

63. Det pedagogiske programmets hovedområder er de følgende:

Katolsk identitet som kriterium. Alle katolske skolers mål er å være tro mot sitt pedagogiske oppdrag, som har Kristus som fundament. "Det som gjør skolen "katolsk" er at alle skolesamfunnets medlemmer, på hver sin måte, deler den kristne visjonen. På den måten blir evangeliets prinsipper til pedagogiske normer, nettopp fordi skolen har dem både som sin indre motivasjon og som mål." [60] En slik identitet gir mening på alle skolens ansvarsområder.

Å bygge en felles visjon. Utdanning kan bidra til å identifisere hva som er viktig, hva som er universelt, og hva som kan forene enkeltpersoner på tross av forskjeller. Utdanningens rolle i dag er nettopp å fremme dialog, slik at mennesker kan kommunisere og "oversette" sine ulike måter å tenke og føle på. Dialog skal ikke bare brukes som prosess eller metode; det skal hjelpe folk til å revidere sine egne kulturer, med andres menneskers kultur som utgangspunkt. Med andre ord, innenfor et perspektiv av "åpenhet til menneskeheten" skal dialog hjelpe mennesker å reflektere over seg selv.

Velbegrunnet åpenhet mot globalisering. Skolen, forstått som et utdannende samfunn, bør ikke danne folk til å bli sneversynte. Tvert imot bør den gi elevene kunnskap for å forstå menneskets nåværende tilstand som verdensborger, en tilstand preget av gjensidige avhengighetsrelasjoner.

Mennesker forsøker å danne sterke personlige identiteter, som ikke står i motsetning til man kan samarbeide med andre. Faktisk er bevissthet om ens egen tradisjon og kultur utgangspunktet til å gå i dialog med hverandre og å anerkjenne hverandres likeverd.

Selvbevissthet utvikles via kognitive strategier; ved å revurdere egne erfaringer, ved å reflektere over egen adferd, og ved ulike strategier å bli beveget bort fra sin selvopptatthet.

Verdien av andre kulturer og religioner skal respekteres og forståes. Skoler må bli åsteder for pluralisme, der man lærer å diskutere de betydninger som folk av ulike religioner gir til sine respektive tradisjoner. Dette gjør det mulig å dele universelle verdier, som solidaritet, toleranse og frihet.

Skolen skal lære elevene å dele med hverandre og til å ta ansvar. Skolen skal ikke være en "pause" i livet, et kunstig sted der bare kognitive evner skal utvikles. Samtidig som elevenes individuelle tidsrammer for å nå modenhet skal respekteres, samt deres personlige frihet, må skolen også hjelpe elevene til å forstå livets sosiale og kulturelle situasjoner. De skal oppmuntres til å ta ansvar for å forbedre disse situasjonene. Skolen må gi oppmerksomhet til hele personen og til alle menneskelige erfaringer, og ansvaret er ikke begrenset til det rent didaktiske. Skolen tar også vare på mange andre aspekter ved elevenes liv; uformelle aktiviteter (fester, morsomme øyeblikk, etc.), formelle aktiviteter (presentasjoner fra gjesteforelesere, diskusjoner, etc.) og religiøse opplevelser (tid for liturgi og spiritualitet osv). [61]

Læreplanen som uttrykk for skolens identitet

64. Læreplanen gjør rede for skolesamfunnets målsettinger, undervisningsinnholdet og midlene for å kommunisere dette innholdet effektivt. Læreplanen uttrykker skolens kulturelle og pedagogiske identitet. Å utarbeidet læreplaner er en av skolens mest krevende oppgaver, fordi man her gjør eksplisitt hva som er skolens referanseverdier, og underlegger disse prioriteringer og praktiske valg.

65. Å arbeide med læreplanen fører til en ny bevissthet om en katolsk skoles essensielle natur. Det betyr å styrke de spesielle måtene skolen tjener den enkelte, og ved å bruke den lokale kulturens verktøy. Skolens programmer eller aktiviteter kan dermed effektivt harmoniseres med skolens opprinnelige kall. Man kan ikke være fornøyd med et oppdatert didaktisk tilbud som bare svarer til krav fra den stadig skiftende økonomiske situasjonen. I sine læreplaner må katolske skoler heller plassere enkeltpersonene og deres søken etter mening i sentrum av alt de gjør. Dette er den viktigste verdien, og i lys av denne må ulike akademiske disipliner og ressurser vurderes, og de er viktige i den grad de leder til slik utdanning. Og ut  fra dette perspektivet er det som blir undervist ikke nøytralt, og det er heller ikke undervisningsmetoden.

66. Det har blitt sagt at vi lever i et kunnskapsbasert samfunn. Katolske skoler blir imidlertid oppfordret til å fremme et visdomsbasert samfunn, til å gjøre mer enn å bare gi kunnskap, til heller å utdanne mennesker til å vurdere fakta i lys av verdier. De må utdanne mennesker til å ta ansvar og til å være pliktoppfyllende, til å utøve aktivt medborgerskap. Blant det som er spesielt for undervisningen i katolske skoler, må hedersplassen gis til kunnskapen om ulike kulturer. Skolene skal hjelpe elevene til å møte og sammenligne de ulike kulturers forskjellige synspunkter. Læreplanen må også bidra til å reflektere over vår tids store problemer, ikke minst den vanskelige situasjon for en stor del av menneskeheten, nemlig den skjeve fordelingen av ressurser, fattigdom, urettferdighet og mangel på menneskerettigheter. Begrepet "fattigdom" innebærer en grundig vurdering av globaliseringsfenomenet, og en bred og grunnleggende forståelse av dets ulike former og årsaker. [62]

67. En god læreplan kan flette teoretisk undervisning sammen med bl.a. presentasjoner fra informerte gjesteforelesere, og her kan menneskelige opplevelser bli presentert i lys av et kristent verdensbilde. En god læreplan kan også inneholde praktiske erfaringer for deling og ansvarstaking.

To motpoler settes opp mot hverandre her. Teoretisk undervisning blir fortolket av menneskers praktiske livsopplevelser, kunnskap blir til erfaring, og slike erfaringer blir mer virkningsfulle for kulturell utvikling gjennom å bli drøftet i undervisningssituasjonen.

Når lærere underviser, benytter metoder der de ulike kunnskapsgrenene eller fagene dynamisk blir tilpasset hverandre i forhold til hva de kan tilføre av visdom. Hvert fags innhold og metodikk har sitt eget epistemologisk rammeverk. Men rammeverket dreier seg ikke bare om interne spørsmål, om hva som f.eks. er den riktige fremgangsmåten i hvert fag. Ingen fag er en øy, med et faginnhold som bare hører til der. Hvert fag står heller i et dynamisk forhold til alle andre former for kunnskap, som hver uttrykker noe om mennesket og tar opp spørsmål om hva som er sant.

68. Den flerkulturelle klassesituasjon utfordrer skolene. Derfor må de kunne revurdere hva som undervises; læringsmetodene, den interne organiseringen, roller og relasjoner med familiene og den sosiale og kulturelle konteksten de befinner seg i. En læreplan som er åpen for interkulturelle perspektiver, gir elevene undervisning i sivilisasjoner som er ukjente eller fjerne for dem, oftest på grunn av geografiske og ideologiske barrierer. Men nå, takket være globalisering og moderne kommunikasjonsmidler, blir de brakt "nærmere" og blir fokus for deres oppmerksomhet. Undervisning som tar sikte på å hjelpe elevene til å forstå den virkeligheten de lever i, kan ikke ignorere interkulturelle møter. Tvert imot har undervisningen plikt til å fremme dialog, samt kulturell og åndelig utveksling.

69. Når det gjelder didaktikken, må skolene presentere sitt eget interkulturelle fokus, samtidig som de tar høyde for læringens to nivåer: den kognitive og den relasjonelle-affektive. På det kognitive nivået utvikler skolen innholdet i læreplanen, kunnskapsområder det skal bli undervist i og ferdigheter som skal læres. På det relasjonelle-affektive nivået, må skolen fremme holdninger og måter å snakke om andre på. Elevene må lære å respektere mangfoldet og kunne ta ulike synspunkter i betraktning, samt å dyrke empati og samarbeid.

Kristendomsundervisning

70. I dagens kontekst søker samfunnet bredere og overnasjonale strukturer, og beveger seg mot et globalt styringssystem. Samtidig virker det som den sanne humanistiske tradisjonen – som er resultat av den enorme symbolske arven som ulike folkeslag har bygget opp, forsvart og overlevert fra generasjon til generasjon i århundrer, gjennom sine spesifikke kulturelle og religiøse tradisjoner – blir ignorert. Isteden blir slike kulturelle ulikheter grunnlag for adskillelse og gjensidig mistillit. Derfor består den største utfordringen for interkulturell utdanning av dialogen mellom ens egen identitet og andre visjoner om livet.

71. Dagens kulturelle situasjon viser klare tegn til en stadig veksling mellom dialog og konflikt. I en slik situasjon er de kristnes bidrag uunnværlig, og den katolske tro må alltid inspirere til dialog. Faktisk kan man si at det kristne budskapet aldri har vært så universelt og fundamentalt som i dag.

72. Religioner vitner derfor om en "integrert" humanisme. Denne humanismen som er beriket av en religiøs forståelse, verdsetter religionenes sentrale tradisjoner; tro, respekt for menneskets liv fra unnfangelse til en naturlig død, og respekt for familien, for samfunnet, for utdannelse og for arbeid. Dette er muligheter og verktøy som ikke skal lede til en innesluttethet, men til åpenhet og dialog med alt og alle, og som fører til det som er godt og sant. Dialog er fortsatt den eneste mulige løsningen, selv i møte med mennesker som fornekter religiøse følelser, med ateisme og agnostisisme.

73. Sett fra dette perspektivet får kristendomsundervisningen en betydningsfull rolle. [63] Det dreier seg i hovedsak om retten til utdanning, basert på en antropologi som er åpen for det transcendente. Sammen med moralsk dannelse hjelper kristendomsundervisningen også å utvikle personlig og sosialt ansvar, så vel som de andre borgerlige dyder, for det felles beste for samfunnet. Det annet Vatikankonsil minner om at "foreldre har retten til å bestemme, i samsvar med sin egen religiøse overbevisning, hva slags religiøs utdannelse deres barn skal få ... foreldres rettigheter blir krenket hvis deres barn blir tvunget til å delta i undervisning som ikke er i overenstemmelse med deres religiøse tro, eller hvis alle blir pålagt et enkelt utdanningssystem som utelukker all religiøs dannelse." [64] Denne uttalelsen er gjentatt i Den universelle menneskerettighetserklæringen, [65] så vel som i andre internasjonale erklæringer og konvensjoner. [66]

74. Det må også påpekes at kristendomsundervisning i skolesammenheng har mål som er forskjellige fra katekesens mål. Katekese fremmer personlig tilslutning til Kristus og modning i det kristne livet, mens skolen gir kunnskap om kristendommens identitet og det kristne livet. Man forsøker å "forstørre den menneskelige rasjonalitetens område, å åpne opp for større spørsmål om sannheten og det gode, å koble sammen teologi, filosofi og vitenskap, samtidig som man fullt ut respekterer de metodene som er riktige for disse fagfeltene, og deres gjensidige autonomi. Men man skal også være oppmerksom på det som holder dem sammen. Den religiøse dimensjonen er faktisk en iboende del av en kultur, den bidrar til individets generelle dannelse og gjør det mulig å transformere kunnskap til livsvisdom." Gjennom kristendomsundervisning blir skolen og samfunnet "utrustet med ekte laboratorier av kultur og humanitet, der individet, ved å tyde kristendommens betydelige bidrag, blir satt i stand til å oppdage godhet og å vokse i ansvar, til å sammenligne ting og å dyrke sine kritiske evner, å bruke fortiden for å forstå nåtiden bedre, og for å kunne planlegge klokt for fremtiden." [67]

Til slutt, fordi kristendom er et skolefag, oppnår det status av å bli posisjonert ved siden av de andre fag i skolens læreplan. Det deltar i en nødvendig tverrfaglig dialog og blir ikke betraktet som et tillegg.

75. Følgelig kan to mål – å utvide fornuftens område, og å støtte tverrfaglig og interkulturell dialog – effektivt fremmes av kristendomsundervisningen ut i fra et katolsk ståsted. For "hvis religiøs utdanning begrenses til en presentasjon av forskjellige religioner, på en komparativt og "nøytral" måte, vil det skape forvirring eller skape religiøs relativisme eller likegyldighet." [68]

Utdanningen av lærere og administratorer

76. Utdanningen av lærere og administratorer er av avgjørende betydning. I de fleste land blir skolens personale utdannet i lærerskoler drevet av staten. Selv om dette kan være bra, er det ikke tilstrekkelig. Katolske skoler må gi noe ekstra til utdanningssituasjonen, noe som er særegent og som alltid skal anerkjennes og utvikles. Derfor, mens den obligatoriske utdanningen av skolepersonalet må dreie seg om disiplinære og faglige spørsmål som er typiske for undervisnings- og styringssituasjoner, må de kulturelle og pedagogiske grunnprinsippene som utgjør katolske skolers identitet også få oppmerksomhet.

77. Tiden på lærerskolen må brukes til å styrke ideen om at katolske skoler er steder for broderlige og søsterlige relasjoner, og steder for forskning som kan utdype og formidle de ulike fags sannheter. Lederne er forpliktet til å garantere at hele skolepersonalet får tilstrekkelig forberedelse til å tjene effektivt. Videre må de gjøre jobben sin i samsvar med troen de bekjenner, og de må være i stand til å tolke samfunnets krav i den dagsaktuelle situasjonen. [69] Her blir skolens samarbeid med foreldrene særlig viktig, [70] i og med at foreldre er elevenes første (primære) og naturlige lærere. [71]

78. Utdanning for å fremme følsomhet, bevissthet og kompetanse på det interkulturell feltet kan oppnås ved å gi oppmerksomhet til tre viktige markører:

a) Integrasjon: Dette har å gjøre med skolens evne til å være tilstrekkelig forberedt til å motta elever med ulik kulturell bakgrunn, og til å møte deres behov når det gjelder skoleprestasjoner og personlig læring.

b) Samhandling: Dette har å gjøre med å vite hvordan man skal legge til rette for gode relasjoner mellom jevnaldrende og også blant de voksne. Man må være klar over at bare det å dele det samme fysiske miljøet ikke er nok. Man må også oppmuntre til nysgjerrighet om andre mennesker, og til åpenhet og vennskap, både i klassen og på steder og tider utenfor skolen. På denne måten kan avstand (av ulik type) mellom mennesker, diskriminering og konflikter unngås og repareres.

c) Å anerkjenne andre: Man må unngå å tvinge sine egne synspunkter på andre, eller insistere at de adopterer ens egen livsstil og måte å tenke på, uten å ta hensyn til den andres kultur og emosjonelle tilstand.

79. Man må fremme samarbeid på det kulturelle plan blant de ulike kunnskapsgrenene. Dette betyr å kjempe mot tendensen til å plassere ulike typer erkjennelse og viten i adskilte båser, og til å lære ting på en abstrakt måte heller enn å søke etter mening i konkret og vid forstand. Det er også svært viktig for lærerstaben selv å overvinne uheldig båssetting i sine mellommenneskelige og kollektive relasjoner. Der følelsen av enhet mangler – dvs. en forståelse av at mangfoldighet er en rikdom, både for individet og samfunnet – kan ikke kunnskap om "hele mennesket" utvikle seg. Fokuset blir da bare på det funksjonelle mennesket, og kunnskap som både bevarer tradisjonen og som er åpen for innovasjon vil ikke kunne utvikles.

80. Katolske skoler utvikler på en helt spesiell måte den grunnleggende hypotesen om at dannelsesprosessen skjer i alle typer yrkeserfaring. Utdanningen er derfor ikke begrenset til de årene man går på skole. Katolske skoler trenger lærere og ledere som er dyktige profesjonelt sett, men de må også bære autentisk vitnesbyrd om skolens verdier. I både tanke og handling må de leve ut de idealene de snakker om.

Derfor er det viktig at skolen vet hvordan den kan være både et dannelses- og et studiesamfunn, der relasjonene mellom enkeltpersoner også farger relasjonene mellom akademiske disipliner. Kunnskapen – som blir styrket innenfra, ved en slik nyoppdaget enhet, og i lys av evangeliet og den kristne lære – kan da gi sitt avgjørende bidrag til integrert vekst av både enkeltpersoner og det globale samfunnet.

Å være lærer, og å være administrator

81. Utdanning styres alltid av hvordan man definerer de ulike utdanningsrelaterte yrker. Noen spørsmål må da stilles: Hva betyr det å være lærer, og hva betyr det å være administrator i en katolsk skole? Hvilke kompetanseområder må karakterisere disse yrkene?

82. Lærere i dag er medlemmer av et fagmiljø. De bidrar til å skrive læreplaner, de har ansvar for å utvikle forholdene mellom ulike fag, og spesielt med elevenes familier. En god skole er et sted der lærerne som gruppe vet hvordan de skal bli noe mer enn bare en gruppe mennesker bundet sammen av byråkratiske bånd eller profesjonelle og personlige relasjoner på et overfladisk nivå. Nei, båndene må eksistere på et mye dypere nivå, og lærerne må bli knyttet tett sammen av en felles interesse for undervisning.

83. Gode lærere vet at deres ansvar ikke slutter når de kommer utenfor klasserommet eller skolen. De vet at deres ansvar også er forbundet med det lokale samfunnet og demonstreres ved deres forståelse av dagens sosiale problemer. Faglig forberedelse og teknisk kompetanse er nødvendige forutsetninger for undervisning, men de er ikke tilstrekkelige. Et uttrykk for lærerens utdanning ligger i å hjelpe unge mennesker til å forstå sin egen tid og å planlegge sine liv på en troverdig måte. Multikulturalisme og pluralisme er karakteristiske trekk ved vår tid, og derfor må lærerne kunne gi sine elever de kulturelle verktøyene de trenger for å gi retning til livet. Videre må lærerne la sine elever i klasserommet oppleve ekte lytting, respekt, dialog og verdien av mangfold.

84. En skole som stadig blir mer flerkulturell, har som oppgave å hjelpe folk med ulike erfaringer å forholde seg til hverandre. Skolen må også fungere som megler eller formidler mellom ulike mennesker, og elevenes ulike erfaringer trenger å bli anerkjent. Lærere og skoleledere trenger stadig nye faglige ferdigheter for å forsone forskjeller, for å hjelpe mennesker til å gå i dialog med hverandre. Lærere og skoleledere må tilby felles perspektiver, samtidig som de respekterer det enkelte menneskets personlighet, utvikling og verdensbilde.

85. For de som har ledelsesstillinger kan det være fristende til å betrakte skolen som en bedrift. Men en skole som tar sikte på å være et utdannelsessamfunn, må ha en styrer som er i stand til å fremme skolens referanseverdier, ja, vedkommende må rette alle skolens faglige og menneskelige ressurser mot dette målet. Skoleledere er mer enn bedriftsledere, de har også en kirkelig og pastoral oppgave, som er forankret i deres relasjoner med Kirkens pastorer. Skolelederne er forpliktet til å gi den nødvendige støtten til å utbre en kultur av dialog og gjensidig anerkjennelse mellom ulike kulturer. Både innenfor og utenfor skolen må de fremme alle tenkelige samarbeidsformer som bidrar til å oppnå en interkulturell harmoni.

86. For at skolene skal kunne utvikle seg som profesjonelle fagmiljøer, er det nødvendig at de ansatte lærer å reflektere over sitt arbeid og å samarbeide. Skoler er fellesskap med felles praksis og felles tanker om hvordan læring skal finne sted.

Enheten i utdanningssamfunnet blir videre styrket av dets bånd til det kristne fellesskapet. Faktisk er katolske skoler kirkelige enheter. "Denne kirkelige dimensjonen er ikke bare en tilleggs-egenskap, men en sentral og konkret egenskap, et kjennetegn som gjennomsyrer hvert sekund av den pedagogiske virksomheten. Det er en grunnleggende del av skolens identitet og i sentrum av dens kall." [72] Derfor må "hele det kristne fellesskapet, og spesielt bispedømmets hovedbiskop, bære ansvaret for å "organisere alt slik at alle troende får en katolsk utdanning" (c. 794 §2 CIC) og, mer presist, har de ansvar for at "skoler som tilbyr katolsk utdanning er gjennomsyret av en kristen ånd" (c. 802 CIC,.. jfr c. 635 CCEO)." [73] Katolske skolers kirkelige natur, som er innskrevet i selve hjertet av deres identitet, er årsaken til "den institusjonelle koblingen de har med Kirkens hierarki, noe som garanterer at undervisning og utdanning blir "fundamentert" i den katolske tros prinsipper, og formidlet av lærere som underviser i den rette lære og som lever redelige liv" (jfr c. 803 CIC,.. cc. 632 e 639 CCEO). [74]

 

Konklusjon

 

Katolske skoler er historisk sett godt kjent med den interkulturelle virkeligheten. Likevel, i og med at skolene i dag står overfor stadig større utfordringer fra både globalisering og kulturell og religiøs pluralisme, er det viktig å øke bevisstheten om betydningen av katolsk utdannelse. På denne måten vil katolske skoler – gjennom sitt nærvær, sitt vitnesbyrd og sin undervisning – bedre formidle sin egen spesielle måte å være på, å være katolske. De er skoler som er åpne for kunnskapens universelle karakter, og samtidig har de sin egenart, som kommer fra å være forankret i troen på Kristus, Læreren, og av å tilhøre Kirken.

Katolske skoler må unngå både fundamentalisme og relativisme. I stedet blir de oppfordret til å vokse i harmoni med identiteten de har fått fra evangeliet. De inviteres også til å følge veien som fører til møter med andre mennesker. De utdanner seg selv, og de utdanner sine elever og studenter til dialog, som består i å snakke med alle og forholde seg til alle med respekt, aktelse og oppriktige lytting. De skal uttrykke seg med autentisitet, uten å skjule eller tone ned sin egen visjon, for slik å oppnå større aksept. De skal være vitner ved sin egen tilstedeværelse, samt gjennom samsvaret mellom det de sier og det de gjør.

Pave Frans gir følgende oppmuntring og veiledning til alle lærere: "Bli ikke motløs i møte med de vanskelighetene som pedagogiske utfordringer presenterer! Å være en lærer er ikke et yrke, men en holdning, en væremåte. For å utdanne er det nødvendig å gå ut av oss selv og være blant unge mennesker, å følge dem i faser av deres vekst og å sitte ved siden av dem. Å gi dem håp og optimisme, lære dem å se skjønnheten og godheten i skaperverket, og i menneskene, som alltid beholder skaperens kjennetegn. Men fremfor alt, med livet ditt skal du være et vitne om hva du kommuniserer. Lærere [...] formidler kunnskap og verdier med sine ord; men deres ord vil ha en virkelig betydning for barn og ungdommer hvis de ledsages av vitnesbyrd, av en konsekvent livsstil. Uten konsistens er det umulig å utdanne! Dere er alle lærere, det er ingen som bare er delegerte på dette området. Dermed er samarbeid i en ånd av enhet og fellesskap mellom de ulike lærere svært viktig, og må alltid fremmes og oppmuntres. Skolen kan og må være en katalysator, den må være et sted for møter og samhandling for hele det utdanningssamfunnet, med et eneste mål for opplæringen: Å bidra til å utvikle modne mennesker som er enkle, kompetente og ærlige, som vet hvordan de skal elske med troskap, som kan leve sitt liv som et svar på Guds kall, og i sitt fremtidige yrke tjene hele samfunnet" [75]

Den hellige far pave Frans har godkjent publiseringen av dette dokumentet.

 

Roma, 28. oktober 2013, 48. årsdagen for kunngjøring av Det annet Vatikankonsil erklæring Gravissimum Educationis.

Kardinal Zenon Grocholewski, prefekt

Erkebiskop Angelo Vincenzo Zani, sekretær

NOTER

[1] Jfr UNESCO, Konvensjonen om beskyttelse og fremme av sentrale kulturuttrykk, Paris (20. oktober 2005), art. 4.

[2] Jfr Kongregasjonen for katolsk utdannelse, Den katolske skole på terskelen til det tredje årtusen (28. desember 1997), n. 3.

[3] Pave Johannes XXIII, encyklikaen Pacem in terris (11. april 1963), n. 9.

[4] Det pavelige råd for interreligiøs dialog; Kongregasjonen for folkenes evangelisering, erklæringen Dialog og forkynnelse: Refleksjon og orientering om interreligiøs dialog og forkynnelse av evangeliet om Jesus Kristus (19. mai 1991), n. 45.

[5] Pave Johannes Paul II, tale til den italienske kirken (Palermo, 23. november 1995), n. 4.

[6] Det annet Vatikankonsil, erklæringen om Kirkens forhold til ikke-kristne religioner, Nostra aetate (28. oktober 1965), n. 1.

[7] Jfr Det pavelige råd for kulturen; Pavelige råd for interreligiøs dialog, Jesus Kristus gir oss livets vann: En kristen refleksjon om "New Age" (Vatikanet 2003).

[8] Jfr Pave Benedikt XVI, encyklikaen Caritas in veritate (29. januar 2009), nn. 55-56.

[9] Ibid., n. 56.

[10] Ibid.

[11] Pave Johannes Paul II, tale til plenumsmøte for Det pavelige råd for kulturen (18. januar 1983), n. 7.

[12] Pave Benedikt XVI, tale til religiøse ledere ved Notre Dame-senteret i Jerusalem (11. mai 2009).

[13] Jfr Kongregasjonen for troslæren, erklæringen Dominus Jesus om enheten og den frelsende universaliteten i Jesus Kristus og Kirken (6. august 2000), n. 7. Den internasjonale teologiske kommisjonen understreket hvordan interreligiøs dialog "hører sammen med det kristne kall. Den er en del av dynamikken og den levende tradisjonen i frelsesmysteriet, hvis universelle sakrament er Kirken" (Kristendom og verdens religioner, 30. september 1997, n. 114). Som et uttrykk for denne tradisjonen er interreligiøs dialog ikke et initiativ fra enkeltpersoner eller noe privat, fordi "det ikke er de kristne som blir sendt, men Kirken; det er ikke deres egne ideer de presenterer, men Kristi; det er ikke deres retorikk som vil berøre hjerter, men Ånden, Hjelperen. For å være trofast mot "den sanne Kirke", trygler den interreligiøse dialogen etter Kristi ydmykhet og Den Hellige Ånds åpenhet" (Ibid, n. 116).

[14] Pave Benedikt XVI, tale til religiøse ledere ved Notre Dame-senteret i Jerusalem.

[15] Jfr Annet Vatikankonsil, Dekretet om økumenikk, Unitatis redintegratio (24. november 1964), n. 4.

[16] Pave Benedikt XVI, Tale til det diplomatiske korps akkreditert til Den hellige stol (7. januar 2008).

[17] Pave Benedikt XVI, tale til representanter for andre religioner (Washington DC 17. april 2008).

[18] Kongregasjonen for troslæren, erklæringen Dominus Jesus om enheten og den frelsende universaliteten i Jesus Kristus og Kirken, n. 15.

[19] Kongregasjonen for katolsk utdannelse, Den katolske skole (19. mars 1977), n. 33.

[20] Pave Johannes Paul II, apostolisk formaning Ecclesia in Africa (14. september 1995), n. 102.

[21] Pave Frans, tale til studentene ved jesuittenes skoler i Italia og Albania (7. juni 2013).

[22] Pave Johannes Paul II, dialog mellom kulturer for en sivilisasjon av kjærlighet og fred, budskap til Verdensdagen for fred (2001), n. 20.

[23] Pave Johannes Paul II, dialog mellom kulturer for en sivilisasjon av kjærlighet og fred, n. 20.

[24] Det pavelige råd for interreligiøs dialog; Kongregasjonen for folkenes evangelisering, Instruksjonen Dialog og forkynnelse: Refleksjon og orienteringer om interreligiøs dialog og forkynnelse av evangeliet om Jesus Kristus, n. 46.

[25] Pave Frans, tale til studenter og lærere fra Seibu Gakuen Bunry Junior High School i Saitama, Tokyo (21. august 2013).

[26] Jfr Europarådet, dokument om interkulturell dialog "Å leve sammen som likeverdige", Strasbourg (mai 2008), s. 5: "Interkulturell tilnærming tilbyr en fremtidsrettet modell for håndtering av kulturelt mangfold. Det foreslås et opplegg bygget på individuell menneskelig verdighet (som inkluderer vår felles menneskelighet og felles skjebne)."

[27] Pave Benedikt XVI. Encyklikaen Caritas in veritate, n. 26.

[28] Ibid.

[29] Ibid.

[30] Andre Vatikankonsil, Pastoral konstitusjon om Kirken i verden, Gaudium et spes (7. desember 1965) n. 53.

[31] Pave Johannes Paul II, tale til UNESCO, Paris (2. juni 1980), n. 6.

[32] Andre Vatikankonsil, Pastoral konstitusjon om Kirken i verden, Gaudium et spes, n. 53.

[33] Ibid.

[34] Pave Johannes Paul II, dialog mellom kulturer for en sivilisasjon av kjærlighet og fred, nn. 7 og 9.

[35] Jfr Den internasjonale teologiske kommisjonen, Tro og inkulturasjon (8. oktober 1988), kap. I – Natur, kultur og nåde, n. 7.

[36] Pave Johannes Paul II, dialog mellom kulturer for en sivilisasjon av kjærlighet og fred, nn. 10 og 16.

[37] Kongregasjonen for katolsk utdannelse, Utdanne sammen i katolske skoler: En delt misjon mellom vigslede personer og legfolk (8. september 2007), n. 8.

[38] Andre Vatikankonsil, den pastorale konstitusjon Gaudium et spes, n. 22.

[39] Andre Vatikankonsil, den dogmatiske konstitusjon Lumen gentium (21. november 1964), n. 1.

[40] Pave Johannes Paul II, encyklikaen Fides et ratio (14. september 1998), n. 70.

[41] Jfr Pave Benedikt XVI, tale til et møte for hele den italienske bispekonferansen (27. mai 2010): "Det avgjørende faktum er at mennesket blir seg selv bare sammen med andre. "Jeg" blir seg selv bare fra et "du" og fra "dere". Mennesket er skapt for dialog, for synkront og diakront fellesskap. Det er bare møtet med "dere" og med "vi" at "jeg" kan åpne seg for seg selv."

[42] Pave Benedikt XVI, encyklikaen Caritas in veritate, n. 53.

[43] Ibid., N. 54.

[44] Jfr Ibid., N. 55.

[45] Andre Vatikankonsil, den pastorale konstitusjon Gaudium et spes, n. 12.

[46] Pave Benedikt XVI, encyklikaen Caritas in veritate, n. 53.

[47] Pave Johannes Paul II, encyklikaen Redemptor hominis (4. mars 1979), n. 10.

[48] Pave Benedikt XVI, encyklikaen Deus caritas est (25. desember 2005), n. 6.

[49] Pave Benedikt XVI, encyklikaen Caritas in veritate, n. 53.

[50] Jfr Johannes Paul II, apostoliske brev Novo ennio ineunte (6. januar 2001), n. 43.

[51] Jfr Den internasjonale teologiske kommisjonen, Søken etter en universell etikk: Et nytt perspektiv på naturloven (2009), n. 51: ""Ikke gjør mot en annen det som du ikke ønsker gjort mot deg". Her møter vi den gylne regel, som i dag legges til grunn for selve prinsippet om en moral om gjensidighet. "

[52] Kongregasjonen for troslæren, Læremessig kommentar om noen aspekter ved evangelisering (3. desember 2007), n. 7.

[53] Jfr Kongregasjonen for katolsk utdannelse, Den katolske skole på terskelen til det tredje årtusen, n. 3.

[54] Pave Benedikt XVI, Salige er de som stifter fred, budskap på Verdensdagen for fred (2013), n. 4.

[55] Jfr Kongregasjonen for katolsk utdannelse, Utdanne sammen i katolske skoler: En delt oppgave mellom vigslede personer og legfolk, n. 38.

[56] Jfr Kongregasjonen for katolsk utdannelse, Den katolske skole, nn. 33-37.

[57] Jfr Kongregasjonen for katolsk utdannelse, Lege katolikker i skolen: Vitner om tro (15. oktober 1982), n. 22; . Id., Utdanne sammen i katolske skoler: En delt oppgave mellom vigslede personer og legfolk, n. 13.

[58] Kongregasjonen for katolsk utdannelse, Den religiøse dimensjonen i utdannelsen i en katolsk skole (7. april 1988), n. 42.

[59] Pave Frans, tale til studentene ved jesuittenes skoler i Italia og Albania.

[60] Kongregasjonen for katolsk utdannelse, Den katolske skolen, n. 34; jfr Kirkeretten, kan. 803 § 2.

[61] Pave Frans, Budskap til jesuittene som driver skoler, der han oppmuntret dem "til å søke nye former for ikke-konvensjonell utdanning i samsvar med "behovene til ulike tider og mennesker ""(7. juni 2013).

[62] Jfr Pave Benedikt XVI, Kamp mot fattigdom for å bygge fred, budskap til Verdensdagen for fred (2009), n. 2.

[63] Jfr Kongregasjonen for katolsk utdannelse, Rundskriv til lederne av bispekonferansene om religionsundervisningen i skolen (5. mai 2009).

[64] Andre Vatikankonsil, Erklæringen Dignitatis humanae (7. desember 1965), n. 5; jfr Kirkeretten, kan. 799; jfr også Den hellige stol, Charter om familiens rettigheter (22. oktober 1983), art. 5, c-d.

[65] Jfr FN, Verdenserklæringen om menneskerettigheter (1948), art. 26.

[66] Jfr f.eks., Tilleggsprotokoll n. 1 til Den europeiske konvensjonen om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter (1952), art. 2; FN, Erklæringen om barnets rettigheter (1959), prinsipp 7, 2; UNESCO, Konvensjonen mot diskriminering i utdanning (1960), art. 5, b; FN, FNs konvensjon om barns rettigheter (1989), art. 18, 1.

[67] Pave Benedikt XVI, Tale til katolske religionslærere (25. april 2009).

[68] Kongregasjonen for katolsk utdannelse, Rundskriv til lederne av bispekonferansene om religionsundervisningen i skolen, n. 12.

[69] Jfr Kongregasjonen for katolsk utdannelse, Utdanne sammen i katolske skoler: En delt oppgave mellom vigslede personer og legfolk (8. september 2007), nn. 34-37.

[70] Jfr Kirkeretten, kan. 796 § 1.

[71] Jfr Kongregasjonen for katolsk utdannelse, Den religiøse dimensjonen i utdanningen i en katolsk skole, n. 32; jfr også kirkeretten kan. 799.

[72] Kongregasjonen for katolsk utdannelse, Den katolske skole på terskelen til det tredje årtusen, n. 11.

[73] Kongregasjonen for katolsk utdannelse, Rundskriv til lederne av bispekonferansene om religionsundervisningen i skolen, n. 5.

[74] Ibid., N. 6.

[75] Pave Frans, Tale til studentene ved jesuittenes skoler i Italia og Albania.

Oversatt fra engelsk

http://www.vatican.va/roman_curia/congregations/ccatheduc/documents/rc_con_ccatheduc_doc_20131028_dialogo-interculturale_en.html

av Arlyne og Oddvar Moi, mars 2015.