Den katolske skole ved terskelen til et nytt årtusen

Kongregasjonen for katolsk utdannelse (for seminarer og utdannelsesinstitusjoner)

Oversatt av Gunnar Wicklund-Hansen, Bergen, fra en engelsk original

Innledning

1. På terskelen til det tredje årtusen står utdannelsen overfor nye utfordringer, som er resultatet av en ny sosio-politisk og kulturell kontekst. Først og fremst har vi en verdikrise som særlig i de høyt utviklede samfunn tar form av subjektivitet, en moralsk relativisme og nihilisme. Dette bidrar media ofte sterkt til. Den ekstreme pluralismen som gjennomsyrer dagens samfunn, fører til adferdsmønstre som til tider står slik i motsetning til hverandre at de undergraver enhver idé om en felles identitet. Hurtige strukturendringer, dyptgripende tekniske innovasjoner og den økonomiske globalisering påvirker menneskelivet mer og mer gjennom hele verden. Snarere enn en utvikling for alle er vi vitne til et økende gap mellom rike og fattige, så vel som en massiv migrasjon fra underutviklede til høyt utviklede land. Det multikulturelle, i økende grad multi-etniske og multi-religiøse samfunn, er på samme tid en berikelse og en kilde til ytterligere problemer. Til dette må vi tilføye at i land med lang historisk evangelisering skjer det en økende marginalisering av den kristne tro som referansepunkt og en lyskilde for en effektiv og overbevisende tolkning av tilværelsen.

2. På utdannelsesområdet har rekkevidden for utdanningsfunksjonene blitt større, mer sammensatt og spesialisert. Utdannelsesvitenskapen, som tidligere konsentrerte seg om studiet av barnet og lærertrening, er blitt utvidet til å inkludere forskjellige stadier i livet, og forskjellige sfærer og situasjoner utenfor skolen. Nye krav har øket behovet for nytt innhold, ny dyktighet og nye utdannelsesmodeller ved siden av de tradisjonelle. Utdannelse og skole får det særlig vanskelig i dag.

3. En slik situasjon gjør det nødvendig med en modig fornyelse fra den katolske skoles side. Den erfaringsbakgrunn den fikk gjennom århundrer, viser sin vitalitet nettopp i evnen til forsiktig innovasjon. Og nå, som i fortiden, må den katolske skole være i stand til å tale for seg på en effektiv og overbevisende måte. Det er ikke bare et spørsmål om tilpasning, men om misjonering, den grunnleggende plikt til å evangelisere, møte menn og kvinner hvor de enn befinner seg, slik at de kan motta frelsens gave.

4. Kongregasjonen for katolsk utdannelse forberedte det store jubileet i året 2000, og feirer at det er 30 år siden Skolekontoret1 ble grunnlagt, og tyveårsdagen for "The Catholic School", publisert 19. mars 1977. Den foreslår nå å "fokusere på hvilken natur og tydelige karakteristiske trekk en skole som presenterer seg som katolsk, må ha" 2 Den sender derfor dette brevet til alle som er engasjert i katolsk skolevesen, for å gi dem et ord til oppmuntring og håp. Ved hjelp av brevet deler Kongregasjonen deres glede over de positive frukter den katolske skole har gitt, og deres engstelse over de vanskeligheter den møter. Videre har vi Det annet Vatikankonsils lære, utallige innspill fra Den hellige far, ordinære og ekstraordinære bispesynoder, bispekonferanser og all pastoral omsorg, så vel som internasjonale katolske organisasjoner involvert i utdannelse og skole. Alle støtter den overbevisning at det er opportunt å se oppmerksomt på visse grunnleggende karakteristiske trekk ved den katolske skole. De er av stor betydning hvis deres utdannelsesaktivitet skal være effektiv i Kirken og i samfunnet. Slike trekk er: Den katolske skole som et sted der den menneskelige person kan bli integrert utdannet gjennom et klart utdanningsprosjekt der Kristus er hjørnestenen; 3 dens kirkelige og kulturelle identitet; dens utdanningssendelse som en kjærlighetsgjerning; dens tjeneste for samfunnet; de trekk som burde karakterisere det fellesskap som utdanner.

Gleder og vanskeligheter

5. Med tilfredsstillelse kan vi følge den katolske skoles positive kurs gjennom de siste tiårene. Først og fremst må vi erkjenne det bidrag den gir til Kirkens evangeliserende misjon verden over, særlig i de områder hvor ingen annen form for pastoralt arbeid er mulig. Til tross for tallrike hindringer har den katolske skole fortsatt å ta ansvar for den sosiale og kulturelle utvikling hos de forskjellige kommuniteter og folk den tilhører. Den har deltatt i deres gleder og håp, deres lidelser og vanskeligheter, deres anstrengelser for å oppnå ekte menneskelige og samfunnsmessige fremskritt. I denne henseende må vi nevne de uvurderlige tjenester den katolske skole gir til mindre heldige folks åndelige og materielle utvikling. Det er vår plikt å uttrykke vår anerkjennelse av den katolske skoles bidrag til innovasjon innenfor områdene pedagogikk og didaktikk, og av så mange kvinner og menns forpliktende arbeid, særlig ordensfolk og legfolk som oppfatter undervisningen som misjon og et sant apostolat. 4 Endelig kan vi ikke glemme katolske skolers andel av organisert pastoralt arbeid og særlig arbeidet for familien. I denne henseende kommer de diskret inn i utdanningsdynamikken mellom foreldre og barn. Særlig gir de en forsiktig, men varm og sensitiv hjelp til familier som er i vanskeligheter eller er brutt opp, noe som blir mer og mer vanlig i alle rike nasjoner.

6. Skolen er uten tvil et sensitivt møtested for de problemer som preger denne rastløse slutten av et årtusen. Den katolske skole blir konfrontert med barn og unge mennesker som opplever dagens vanskeligheter. Elever som skyr anstrengelser, ikke er i stand til selvoppofrelse og utholdenhet, og som mangler autentiske modeller som kan lede dem, ofte også i sin egen familie. I økende grad er de ikke bare indifferente og ikke praktiserende, men mangler også en religiøs og moralsk forming. Til dette må vi tilføye - når det gjelder tallrike elever og familier - en dyp apati overfor etisk og religiøs forming, i den grad at det som blir krevd av den katolske skole er et studiesertifikat, eller høyst en kvalifisert instruksjon og trening for arbeidslivet. Den atmosfære vi har beskrevet frembringer en viss grad av pedagogisk tretthet. Dette bidrar til den stadig økende vanskeligheten med å forsone lærerens rolle med det å være pedagog i dagens situasjon.

7. Blant de eksisterende vanskeligheter er det også situasjoner i den politiske, sosiale og kulturelle sfæren som gjør det mer krevende, og til og med umulig, å gå på en katolsk skole. Den omfattende fattigdom og sult i mange deler av verden, indre konflikter og borgerkriger, dårlige bymiljøer og økende kriminalitet i storbyene hindrer gjennomføringen av prosjekter for forming og utdannelse. I andre deler av verden lager regjeringene selv hindringer, selv om katolske skoler ikke direkte blir forbudt. Dette skjer på tross av de fremskritt som har skjedd når det gjelder holdninger, demokratisk praksis og sensitivitet på menneskerettighetenes område. Økonomien er en kilde til ytterligere vanskeligheter. Dette føles sterkest i de land der regjeringen ikke gir støtte til ikke-statlige skoler. Dette legger en nesten umulig finansiell byrde på familier som velger å ikke sende sine barn til statsskoler, og blir en alvorlig trussel om nedleggelse for skolene selv. En slik finansiell byrde berører ikke bare rekrutteringen av lærerne og deres stabilitet. Den kan også føre til at de som ikke klarer å betale, blir utelukket fra katolske skoler. Da mister den katolske skole et av sine viktigste trekk: å være en skole for alle.

Å se fremover

8. Denne oversikten over den katolske skoles gleder og vanskeligheter kan ikke romme alt i dets bredde og dybde. Men den kan få oss til å reflektere over hvordan man skal forme den unge generasjonen som står på terskelen til det tredje årtusen. Vi må erkjenne, slik Johannes Paul II har skrevet, at "verdens og Kirkens fremtid hører til den unge generasjon, de som vil nå sin modenhet i det nye årtusens første århundre." 5 Den katolske skole bør være i stand til å tilby unge mennesker midlene til å skaffe seg den kunnskap de trenger for å kunne finne en plass i et samfunn som er sterkt karakterisert av teknisk og vitenskapelig dyktighet. Men på samme tid bør den fremfor alt være i stand til å gi en solid kristen forming. Og for at den katolske skole skal være et middel til utdannelse i den moderne verden, er vi overbevist om at visse fundamentale karakteristiske trekk trenger å bli styrket.

9. Den katolske skole skal være en skole for den menneskelige person og for menneskelige personer. "Hvert individuelt menneskelig individs person, i hans eller hennes materielle og åndelige behov, står i sentrum for Kristi undervisning. Dette er grunnen til at den katolske skoles mål er å fremme den menneskelige person." 6 Denne bekreftelsen understreker menneskets vitale forhold til Kristus. Den minner oss om at i hans person er fylden av sannheten om mennesket å finne. Når den katolske skole forplikter seg til utviklingen av hele mennesket, gjør den det i lydighet til Kirkens overbevisning om at alle menneskelige verdier finner sin fullbyrdelse og enhet i Kristus. 7 Denne overbevisningen uttrykker hvor sentralt den menneskelige person står i den katolske skoles utdanningsprosjekt. Den styrker dens anstrengelser og gjør den i stand til å forme sterke personligheter.

10. Den sosiale og kulturelle kontekst i vår tid står i fare for å skygge for "den katolske skoles utdannelsesverdi, som er dens fundamentale grunn for å eksistere, og hvor man finner grunnlaget for dens ekte apostolat" 8 Riktignok er det riktig å si at i de senere år har det vært en øket interesse og større sensitivitet i offentligheten, de internasjonale organisasjoner og regjeringene når det gjelder skoler og utdannelse, men det har også vært en merkbar tendens til å redusere utdannelse til dens rent tekniske og praktiske aspekter. Pedagogikk og utdanningsvitenskaper synes å ha vist størst interesse for studiet av fenomenologi og didaktikk enn for utdannelsens vesen, dens meningsfylte verdier og visjoner. Fragmenteringen av utdannelsen, den ikke spesifikke karakter ved de verdier som hyppig blir fremholdt, og som man lettvint samler seg om, gjør at innholdet kommer klart frem. Skolen får en tendens til å tre tilbake, inn i en antatt nøytralitet, som forstyrrer den utdanningskraft og virker negativt på formingen av elevene. Det er en tendens til å glemme at utdannelse alltid forutsetter og innebærer en klar forståelse av mennesket og livet. Å kreve nøytralitet i skolen betyr oftest i praksis at all referanse til religion blir bannlyst på det kulturelle området og utdannelsesområdet. En korrekt pedagogisk tilnærming burde være mer åpen for den avgjørende sfæren hvor de endelige mål finnes. Da må man ikke bare være opptatt av "hvordan", men også av "hvorfor". Man må overvinne misforståelsene når det gjelder kravet om nøytralitet i utdannelsen, gjenvinne i utdanningsprosessen den enhet som redder den fra å drukne i all verdens kunnskap og fakta. Det må bli fokusert på den menneskelige person i hans eller hennes hele, transcendente og historiske, identitet. Med sitt utdanningsprosjekt inspirert av evangeliet er den katolske skole kalt til å ta opp denne utfordringen, og svare på den i overbevisningen om "at det er bare i mysteriet "Ordet som ble kjød" at mysteriet menneske blir klart". 9

Den katolske skole i Kirkens hjerte

11. Den moderne verdens kompleksitet gjør det enda mer nødvendig å øke oppmerksomheten om den katolske skoles kirkelige identitet. Det er fra sin katolske identitet at skolen får sine karakteristiske trekk og sin "struktur" som et ekte verktøy for Kirken, et sted for sann pastoral virksomhet. Den katolske skole deltar i Kirkens evangeliserende sendelse og er det priviligerte miljø hvor kristen utdannelse blir foretatt. På denne måten er "katolske skoler på samme tid steder for evangelisering, for fullstendig forming, for inkulturering, for læring i en livlig dialog mellom unge mennesker fra forskjellige religioner og sosiale bakgrunner" 10 Den katolske skoles kirkelige natur er derfor skrevet i selve hjertet av dens identitet som en undervisningsinstitusjon. Den er en sann og riktig kirkelig enhet på grunn av sin utdanningsaktivitet "hvor tro, kultur og liv blir bragt inn i harmoni." 11 Derfor må det bli sterkt understreket at denne kirkelige dimensjonen ikke bare er noe som er hektet på, men er en ekte og spesiell attributt, en tydelig karakteristikk som gjennomsyrer og informerer hvert øyeblikk i dens utdannelsesaktivitet, en fundamental del av selve dens identitet og fokuset for dens sendelse. 12 Å fremme denne dimensjonen bør være målet for alle som utgjør utdanningskommuniteten (det katolske fellesskap for utdanning) .

12. På grunn av sin identitet er den katolske skole derfor et sted for kirkelig erfaring, et sted som er støpt inn i den kristne kommunitet, det katolske fellesskap. Det bør imidlertid ikke bli glemt at skolen bare fyller sitt kall til å være en ekte erfaring av Kirken, så fremt den inntar sin posisjon innenfor den kristne kommunitets organiske pastorale arbeid. På en meget spesiell måte gir den katolske skole muligheten for å kunne møte unge mennesker i et miljø som fremmer deres kristne forming. Dessverre finnes det tilfeller der den katolske skole ikke blir oppfattet som en integrert del av organisk pastoralt arbeid. Den kan nærmest bli betraktet som noe fremmed for det katolske fellesskap. Det er derfor uhyre viktig å fremme en bevissthet i menigheter og bispedømmer om at de spesielt må styrke utdannelse og skoler.

13. I Kirkens liv blir den katolske skole fremfor alt oppfattet som et uttrykk for de religiøse institutter som ifølge sitt apostolat og sin karisme har konsentrert seg om utdannelse. I dag kan dette møte vanskeligheter, ikke bare på grunn av sviktende rekruttering til disse instituttene, men også på grunn av misforståelser som får disse instituttene til å opphøre med sitt undervisningsapostolat. Med andre ord: på den ene side blir skoleforpliktelsen adskilt fra den pastorale aktivitet, mens det på den annen side ikke er lett å forene konkrete aktiviteter med det religiøse livs spesifikke krav. De fruktbare intensjonene som ordensstifterne står for, demonstrerer mer radikalt enn enhver annen argumentasjon hvor grunnløse og skadelige slike holdninger kan være. Vi bør også huske på at nærværet av vigslede ordensfolk innenfor utdanningsvesenet er noe man ikke kan gi avkall på, siden "vigslede personer er spesielt i stand til å være effektive i utdanningsaktiviteter". 13 De er et eksempel på at man gir seg selv, uten reservasjoner, til tjeneste for andre, i sin religiøse konsekrasjons ånd. Ordensfolks nærvær, side om side med prester og legfolk som lærere, gir elevene "et levende bilde av Kirken, og gjør det lettere å oppfatte dens rikdom". 14

Den katolske skoles kulturelle identitet

14. Fra den katolske skoles natur stammer også et av de mest betydningsfulle elementer i dens utdanningsprosjekt: syntesen mellom kultur og tro. Kunnskap som blir satt inn i troens kontekst, blir virkelig visdom og en visjon av livet. Forsøket på å veve fornuft og tro sammen, som er det sentrale i de individuelle fagemner, skaper enhet, artikulasjon og koordinasjon. Innenfor det som blir lært på skolen, frembringer det en kristen visjon av verden, av livet, av kultur og historie. I den katolske skoles utdanningsprosjekt skilles det ikke mellom tid for å lære og tid for å forme, mellom å erverve kunnskap og vokse i visdom. De forskjellige emnene på skolen presenterer ikke bare kunnskap som skal bli oppnådd, men også verdier som skal bli tatt imot og sannheter som skal bli oppdaget. 15 Alt dette krever en atmosfære karakterisert av søken etter sannhet. Innenfor denne kan kompetente, overbeviste og sammenførte pedagoger, lærere for visdom og liv, være en gjenspeiling, ikke fullkommen, men likevel levende, av den ene Lærer. I dette perspektivet samarbeider alle emnene i det kristne utdanningsprosjektet, hvert emne med sitt spesielle innhold, for å forme modne personligheter.

"Visdommens sanne utspring er ønsket om å lære" (Visd 6,17)

15. I dens kirkelige dimensjon har et annet karakteristisk trekk ved den katolske skole sin rot: Det er en skole for alle, med spesiell omsorg for de svakeste. I fortiden ble flertallet av katolske utdanningsinstitusjoner opprettet for å ta seg av de sosialt og økonomisk dårligst stilte. Det er ingen nyhet å bekrefte at katolske skoler har sin opprinnelse i et dypt ønske om å utdanne barn og unge mennesker som måtte klare seg selv, og som ikke fikk noen form for skolegang. Selv i dagens verden kan fattigdom mange steder hindre ungdom og barn i å få en formell utdannelse og tilstrekkelig menneskelig og kristen forming. I andre land utfordrer nye former for fattigdom den katolske skolen. Slik som i fortiden kan den fremdeles komme opp i situasjoner hvor den ikke blir forstått, blir mistrodd og mangler materielle ressurser. Pikene fra fattige familier som ble undervist av ursulinner på 1400-tallet, guttene som St. Josef av Calasanz så løpe og rope i gatene i Roma, de som De la Salle kom over i landsbyer i Frankrike, de som ble tilbudt husly av Don Bosco, kan bli funnet igjen blant de som har mistet all sans for mening i livet og mangler enhver type av inspirerende ideal. De får ikke vite om noen verdier og kjenner ikke troens skjønnhet. De kommer fra familier i oppløsning, ute av stand til kjærlighet, som ofte lever i situasjoner med materiell og åndelig fattigdom. De er slaver av nye idoler i et samfunn som ikke sjelden bare lover dem en fremtid med arbeidsløshet og marginalisering. Til disse nye fattige vender den katolske skolen seg i en kjærlighetens ånd. Den ønsker å tilby alle, og spesielt de fattige og marginaliserte, muligheten for en utdannelse, for en trening til en jobb, til menneskelig og kristen forming. Så kan og må den i konteksten av gamle og nye former for fattigdom finne den opprinnelige syntese av glød og innsatsvilje som er en manifestasjon av Kristi kjærlighet til de fattige, til de ydmyke og til massene som søker sannheten.

Den katolske skole i samfunnets tjeneste

16. Skolen kan ikke bli betraktet adskilt fra andre utdanningsinstitusjoner og bli administrert som en helt egen institusjon. Den må bli relatert til en verden av politikk, økonomi, kultur og samfunn som en helhet. For sin del må den katolske skolen være fast besluttet på å finne sin plass i den nye kulturelle situasjonen. Ved å nekte blindt å akseptere utdanningsprosjekter som bare er delvise, kan den være et eksempel og en stimulans for andre utdanningsinstitusjoner, i forkant av det kirkelige fellesskaps omsorg for utdannelse. På denne måten blir den katolske skoles offentlige rolle klart oppfattet. Den ble ikke opprettet som et privat initiativ, men som et uttrykk for Kirkens realitet. Ifølge sin natur har den en offentlig karakter. Den utfører en nyttig offentlig tjeneste, og selv om den er klart og avgjørende formet i den katolske tros perspektiv, er den ikke bare reservert for katolikker, men er åpen for alle som setter pris på og deler dens kvalifiserte utdanningsprosjekt. Denne åpenhetens dimensjon blir særlig tydelig i land hvor de kristne ikke er i majoritet, eller i utviklingsland hvor katolske skoler alltid har gått inn for utvikling av både samfunn og mennesker, uten diskriminering av noe slag. 16 Katolske skoler, i likhet med statlige skoler, fyller en offentlig rolle, for deres tilstedeværelse garanterer kulturell og utdannelsesmessig pluralisme, og fremfor alt familienes frihet og rett til å kunne oppleve at barna får den type utdanning som de ønsker for dem.

17. Den katolske skole søker derfor en vennlig og konstruktiv dialog med stater og offentlige autoriteter. Denne typen dialog og samarbeid må bli basert på gjensidig respekt, anerkjennelse av hverandres rolle og en felles tjeneste for menneskeheten. For å oppnå dette, finner den katolske skole villig sin plass innenfor skolesystemet i de ulike land, og innenfor de individuelle staters lovgivning. Forutsetningen er at statene respekterer de fundamentale menneskerettigheter, som starter med respekt for livet og for religiøs frihet. Et korrekt forhold mellom stat og skole, og ikke bare en katolsk skole, er ikke så mye basert på institusjonelle relasjoner som på hver persons rett til å få en passende utdannelse etter sin egen frie vilje. Denne rettigheten blir anerkjent ifølge subsidiaritetsprinsippet. 18 "Den offentlige myndighet som har plikt til å beskytte og forsvare borgernes frihet, er ifølge prinsippet om rettferdig fordeling bundet til å sikre at offentlige subsidier blir fordelt slik at foreldre virkelig er frie til å velge skoler i samsvar med sin samvittighet". 19 Innenfor rammen av en ikke bare formell proklamasjon, men også i den effektive utøvelse av denne fundamentale menneskerettigheten, eksisterer det i noen land et alvorlig problem når det gjelder den juridiske og finansielle anerkjennelse av ikke-statlige skoler. Vi deler Johannes Paul IIs sterke håp, som nylig igjen ble uttrykt, at i alle demokratiske stater "vil det bli foretatt konkrete skritt for å gjennomføre sann likhet for ikke-statlige skoler, og at dette skjer i respekt for deres utdanningsprosjekt". 20

Utdanningskommunitetens klima

18. Før vi konkluderer, vil vi gjerne dvele litt kort ved utdanningskommunitetens klima og rolle. Disse fremkommer ved interaksjon og samarbeid i de forskjellige komponenter: studenter, elever, foreldre, lærere, ledere og den ikke-pedagogiske stab. 21 Det er riktig å fremheve hvor viktige relasjonene er mellom alle som utgjør dette katolske fellesskap. I løpet av barndom og ungdom trenger eleven å erfare personlige relasjoner med fremragende pedagoger, og det som blir undervist har større innflytelse på elevens forming når det blir plassert i en kontekst av personlig engasjement, sammenheng i holdninger, livsstiler og daglig adferd. Mens vi respekterer de individuelle roller, burde fellesskapsdimensjonen bli fremmet, siden dette er en av de mest berikende utviklinger i dagens skole. 22 Det er også en hjelp å huske - i harmoni med Det annet Vatikankonsil 23 - at denne fellesskapsdimensjonen i den katolske skole ikke bare er en sosiologisk kategori. Den har også et teologisk grunnlag. Utdanningskommuniteten som helhet er derfor kalt til å fremme skolen som et sted for komplett forming gjennom interpersonale relasjoner.

19. I den katolske skole "har lærerne, som individer og som fellesskap, det fremste ansvaret for å skape dette unike kristne skoleklimaet". 24 Å undervise har en ekstraordinær moralsk dybde, og er en av menneskets fineste og mest kreative aktiviteter, for læreren skriver ikke på dødt materiale, men på selve ånden hos menneskene. De personlige relasjonene mellom læreren og elevene får derfor en enorm viktighet, og er ikke bare begrenset til å gi og ta. Dessuten må vi huske på at lærere og andre pedagoger fyller et spesielt kristent kall, og deler et like spesifikt samarbeid i Kirkens sendelse, i den utstrekning at "det avhenger hovedsakelig av dem om den katolske skole kan oppnå sitt formål". 25

20. Foreldre har en særlig viktig oppgave innenfor utdanningsfellesskapet, siden det er på dem at det primære og naturlige ansvaret for barnas utdannelse hviler. Dessverre ser vi i dag en utbredt tendens til å delegere denne unike rollen til andre. Derfor er det nødvendig å fremme initiativer som oppmuntrer til forpliktelse, men som samtidig gir den riktige typen konkret støtte som familien trenger, og som involverer den i den katolske skolens utdanningsprosjekt. 26 Skolens stadige mål bør derfor være å ha kontakt og dialog med elevenes familier. Dette burde også bli oppmuntret gjennom at man fremmer foreldrekommuniteter, for å klargjøre ved hjelp av uunnværlig samarbeid med dem, den personlige innsats som er nødvendig for at et utdanningsprosjekt kan være effektivt.

Konklusjon

21. Den hellige far har påpekt i et meningsfylt uttrykk hvordan "mennesket er Kirkens primære og fundamentale vei, den vei Kristus selv har vist oss". 27 Denne veien kan altså ikke være noe fremmed for dem som evangeliserer. Ved å gå langs den, vil de oppleve utdannelsens utfordring i all dens viktighet. Av dette følger at skolens arbeid er uerstattelig, og at investeringen av menneskelige og materielle ressurser i skolen blir et profetisk valg. På terskelen av det tredje årtusen erfarer vi med full styrke det mandat som Kirken overrakte den katolske skole i den "pinse" som var Det annet Vatikankonsil: "Siden den katolske skole kan være av en slik tjeneste for å utvikle Guds folks sendelse, og for å fremme dialogen mellom Kirken og samfunnet som helhet, til begges fordel, er den fremdeles av vital viktighet, også i vår tid". 28

Roma, 28. desember 1997, søndagen for Den hellige familie,

Pio kardinal Laghi, prefekt

Noter

1

Den hellige kongregasjon for katolsk utdannelse var det nye navnet som ble gitt til Den hellige kongregasjon for seminarer og universiteter gjennom den apostoliske konstitusjon Regimini ecclesiae universae, som ble publisert 15. august 1967, og trådte i kraft 1. mars 1968. (AAS, LIX 1967, s. 885-928) . Kongregasjonen omfattet nå en tredje seksjon, Skolekontoret, som var ment å fremme utdannelsens fundamentale prinsipper, særlig i skolene (Jfr Det annet Vatikankonsil, erklæringen om Kristen utdannelse Gravissimum educationis, forordet).

2

S. Congregation for Catholic Education, The Catholic School, n. 2.

3

Cfr. S. Congregation for Catholic Education, The Catholic School, n. 34.

4

Cfr. II Vatican Council, Declaration on Christian Education Gravissimum educationis, n. 8.

5

John Paul II, Apostolic Letter Tertio Millennio Adveniente, n. 58.

6

Cfr. John Paul II, Address to the I National Meeting of the Catholic School in Italy, in "L'Osservatore Romano", 24 November 1991, p. 4.

7

Cfr. S. Congregation for Catholic Education, The Catholic School, n. 35.

8

S. Congregation for Catholic Education, The Catholic School, n. 3.

9

II Vatican Council, Pastoral Constitution on the Church in the Modern World Gaudium et Spes, n. 22.

10

John Paul II, Apostolic Exhortation Ecclesia in Africa, n. 102.

11

Congregation for Catholic Education, Religious Dimension of Education in a Catholic school, n. 34.

12

Cfr. Congregation for Catholic Education, Religious Dimension of Education in a Catholic school, n. 33.

13

John Paul II, Apostolic Exhortation Vita Consecrata, n. 96.

14

John Paul II, Apostolic Exhortation Christifideles Laici, n. 62.

15

Cfr. S. Congregation for Catholic Education, The Catholic School, n. 39.

16

Cfr. II Vatican Council, Declaration on Christian Education Gravissimum educationis, n. 9.

17

Cfr. Holy See, Charter of Rights of the Family, art. 5.

18

Cfr. John Paul II, Apostolic Exhortation Familiaris consortio, n. 40; cfr. Congregation for the Doctrine of the Faith, Instruction Libertatis conscientia, n. 94.

19

II Vatican Council, Declaration on Christian Education Gravissimum educationis, n. 6.

20

John Paul II, Letter to the Superior General of the Piarists, in "L'Osservatore Romano", 28 June 1997, p. 5.

21

Cfr. S. Congregation for Catholic Education, Lay Catholics in Schools: Witnesses to Faith, n. 22.

22

Cfr. Ibid.

23

Cfr. II Vatican Council, Declaration on Christian Education Gravissimum educationis, n. 8.

24

Congregation for Catholic Education, Religious Dimension of Education in a Catholic school, n. 26.

25

Cfr. II Vatican Council, Declaration on Christian Education Gravissimum educationis, n. 8.

26

Cfr. John Paul II, Apostolic Exhortation Familiaris consortio, n. 40.

27

Cfr. John Paul II, Encyclical Letter Redemptor hominis, n. 14.

28

II Vatican Council, Declaration on Christian Education Gravissimum educationis, n. 8.