Fellesskap i utdanningen ved katolske skoler

KONGREGASJONEN FOR KATOLSK UTDANNING (for seminarer og utdanningsinstitusjoner)

Ordensfolk og lekfolks felles oppdrag

Oversatt til norsk av Willem von Erpecom, Bergen

Innhold

Innledning

1. Den uforutsigbare og ofte motstridende utviklingen i vår tid fører med seg en rekke pedagogiske utfordringer. Disse stiller skolens verden overfor spørsmål som tvinger oss til å lete etter nye svar. Dette gjelder ikke bare skolens innhold og didaktiske metoder, men også den fellesskapsopplevelsen som er et særtrekk ved pedagogisk virksomhet. At disse utfordringene er relevante ser vi tydelig av den sammensatte sosiale, kulturelle og religiøse kontekst som unge mennesker faktisk vokser opp i og som i stor grad påvirker deres livsførsel. Det dreier seg om utbredte fenomener som mangel på interesse for menneskelivets grunnleggende sannheter, individualisme, moralsk relativisme og nytteetikk. Alt dette gjennomsyrer fremfor alt rike og utviklede samfunn. Her kan vi også nevne raske strukturelle endringer, globalisering og bruken av nye former for informasjonsteknologi som mer og mer påvirker dagliglivet og danningsprosessen. Denne utviklingen gjør også at skillet mellom rike og fattige land øker og at flere og flere flytter fra et land til et annet. Med dette blir det satt søkelys på mangfoldet av kulturelle identiteter på ett og samme sted, noe som igjen fører til større interesse for spørsmålet om integrasjon. Samfunnet blir på samme tid globalt og mangfoldig, lokalt og verdensomspennende, og åpent for forskjellige og motstridende måter å tolke verden og livet på. Dermed møter unge mennesker en rekke forskjellige sett med verdier, noe som kan være interessant og spennende, men som også kan føre til oppsplitting av samfunnet. I tillegg fører mangel på stabilitet i familien, nød og fattigdom til en rekke problemer. Disse skaper en utbredt følelse av eksistensiell og følelsesmessig forvirring blant unge mennesker i en sårbar periode i deres vekst og modning, hvor de står i fare for å la «seg kaste omkring av bølgene og virvle rundt i blåsten fra alle slags nye lærer» (Ef. 4,14).

2. I denne sammenheng blir det særlig viktig at unge mennesker får tilbud om et virkelig danningsforløp i skolen. Dette innebærer at de ikke bare på en rent individualistisk og instrumentell måte benytter seg av en tjeneste med den hensikt å skaffe seg et vitnemål. Samtidig som de tilegner seg kunnskap, må elevene også ha en sterk erfaring av samhørighet med lærerne. For at dette skal skje på en god måte må lærerne være imøtekommende og godt forberedte samtalepartnere. De må være i stand til å oppmuntre og rettlede elevene til å bruke sine beste krefter til å søke etter sannhet og mening med tilværelsen, og danne seg et positivt bilde av seg selv og av livet, alt i lys av en helhetlig danning. «Virkelig utdanning» er i siste instans «ikke mulig uten sannhetens lys».1

3. Dette perspektivet angår alle utdanningsinstitusjoner, men enda mer direkte angår det den katolske skolen. Den er nemlig konstant opptatt av samfunnets danningsmessige krav, fordi «spørsmålet om opplæring alltid har vært nært knyttet til Kirkens oppdrag».2 Den katolske skolen deltar i dette oppdraget som en ekte kirkelig aktør som står i utdanningens tjeneste og som henter liv fra Evangeliets sannhet. Trofast mot sitt kall fremstår den som «et sted hvor den menneskelige person får en helhetlig utdanning gjennom et klart utdanningsprosjekt bygget på Kristus»,3 innrettet mot det å skape en syntese mellom tro, kultur og liv.

4. Den katolske skolens prosjekt er bare overbevisende hvis det blir utført av mennesker som er dypt motivert, fordi de vitner om et levende møte med Kristus. Det er i ham alene at «menneskets mysterium i sannhet blir belyst».4 Disse menneskene erkjenner derfor at de som enkeltpersoner og som fellesskap hører Herren til. Det er dette som danner både grunnlaget og den faste målestokk for det mellommenneskelige forhold og det gjensidige samarbeid mellom lærer og elev.

5. Virkeliggjøringen av et ekte utdanningsfellesskap, bygget på felles verdier og et felles prosjekt, utgjør en viktig oppgave for den katolske skolen. Faktisk krever nærværet av både elever og lærere med forskjellig kulturell og religiøs bakgrunn en større forpliktelse til vurderingsevne og ledsagelse. Det å skulle utarbeide et felles prosjekt virker som en uimotståelig kraft som burde tvinge den katolske skolen til å bli et sted hvor mennesker opplever Kirken. Skolens evne til å skape fellesskap og bringe mennesker sammen stammer fra et sett med verdier og et livsfellesskap som er forankret i vår felles tilhørighet til Kristus. Ut fra anerkjennelsen av Evangeliets verdier springer så pedagogiske normer, motivasjonsfaktorer og også skolens endelige mål. Riktignok kan det være at lærerne slutter seg til fellesskapet i varierende grad på grunn av deres personlige livshistorie, men det kreves likevel at lærerne er villige til å påta seg en varig forpliktelse til danning og egendanning hvor målet er at de søker å slutte seg til de kulturelle verdier og levenormer som skal virkeliggjøres i utdanningsfellesskapet.5

6. Kongregasjonen for katolsk utdanning har allerede i to forskjellige tidligere dokumenter tatt for seg identitet og misjon i skolen med hensyn til henholdsvis katolske lekfolk og ordensfolk. I dette dokumentet tar vi opp de pastorale sidene som angår samarbeid mellom lekfolk og ordensfolk6 innenfor det samme pedagogiske oppdrag. Her møtes to valg: lekfolks valg om å leve sitt pedagogiske oppdrag som «et personlig kall i Kirken, og ikke bare som utøvelsen av en profesjon»7 og ordensfolks valg, idet de er kalt til «å leve de evangeliske råd og bringe saligprisningenes humanisme inn i på skolens og utdanningens område».8

7. Dette dokumentet føyer seg inn i og viser til rekken av tidligere tekster fra Kongregasjonen for katolsk utdanning som omhandler utdanning og skole.9 Det tar selvsagt i betraktning de forskjellige forholdene som katolske institusjoner står overfor i forskjellige deler av verden. Det ønsker å gjøre oppmerksom på tre grunnleggende aspekter ved samarbeidet mellom lekfolk og ordensfolk i den katolske skolen: fellesskap om det pedagogiske oppdrag, det nødvendige danningsforløp i retning av et slik felleskap om oppdraget som deles av lekfolk og ordensfolk og, til sist, åpenhet overfor andre som frukten av dette fellesskapet.

I. FELLESSKAP I DET PEDAGOGISKE OPPDRAG

8. Ethvert menneske er kalt til fellesskap på grunn av sin natur, som er skapt i Guds bilde og likhet (jf. 1 Mos. 1,26-28). Derfor er mennesket, innfor rammen av det bibelske menneskesyn, ikke et isolert individ, men en person: et vesen som i seg selv er kjennetegnet av sitt forhold til andre. Det fellesskap som mennesket kalles til, omfatter en dobbel dimensjon, det vil si en vertikal (fellesskap med Gud) og en horisontal (felleskap med andre mennesker). Det er grunnleggende at fellesskapet blir anerkjent som en gave fra Gud, som en frukt av det guddommelige initiativ som fullbyrdes i påskens mysterium.10

Kirken: fellesskapets og oppdragets mysterium

9. Guds opprinnelige plan ble hindret av synden som såret ethvert forhold: mellom Gud og menneske, mellom menneske og menneske. Likevel forlot Gud ikke mennesket i ensomhet, og i tidens fylde sendte han sin Sønn, Jesus Kristus, som Frelser,11 slik at mennesket gjennom Ånden kunne nå frem til fullt felleskap med Faderen. I sin tur medfører fellesskapet med Treenigheten, som blir muliggjort av møtet med Kristus, at mennesker forenes med hverandre.

10. Når kristne snakker om fellesskap, henviser de til det mystiske kjærlighetsfellesskap som er åpenbart av Kristus og som er selve Den guddommelige treenighets liv. På samme tid sier vi også at kristne tar del i dette fellesskapet gjennom Kristi legeme, som er Kirken (jf. Filem. 1,7; Åp. 1,9). Felleskap er derfor Kirkens «essens», grunnlaget og kilden til dens oppdrag, som går ut på å være «fellesskapets hjem og skole»12 i verden, å lede alle mennesker stadig dypere inn i Treenighetens mystiske fellesskap og på samme tid å utvide og styrke de indre relasjoner innen det menneskelige fellesskap. Slik sett «er Kirken lik en menneskelig familie, men på samme tid er den også Guds store familie, og gjennom den skaper han et sted for felleskap og enhet i alle verdensdeler, kulturer og nasjoner».13

11. Av dette følger det dermed at i Kirken, som er bildet på Guds inkarnerte kjærlighet, «er fellesskap og oppdrag nøye forbundet med hverandre, de gjennomsyrer hverandre og forutsetter gjensidig hverandre inntil det punkt at fellesskap representerer både kilden til og frukten av oppdraget: felleskap fører til oppdraget og oppdraget blir utført i fellesskap».14

Utdanning i fellesskap og til fellesskap

12. Fordi dens mål er å gjøre mennesket mer menneskelig, kan utdanning bare skje på en autentisk måte innenfor en relasjonell og sosial sammenheng. Det er ikke tilfeldig at det første og opprinnelige pedagogiske miljø er det naturlige samfunn i familien.15 I sin tur tar skolen sin plass ved siden av familien som et målrettet pedagogisk rom som helhetlig og i fellesskap bærer sitt pedagogiske oppdrag i henhold til subsidiaritetens logikk.

13. Den katolske skolen er karakterisert særlig av at den er et læringsfellesskap, slik at den også er en skole som er til for mennesker og består av mennesker. Faktisk tar den mål av seg til å danne personen i sitt vesens helhetlige enhet, ved hjelp av undervisningsverktøy og læring hvor «de kriterier som mennesker dømmer etter, deres verdinormer, interessesfærer, tenkemåter, inspirasjonskilder og livsstil»16 blir formet. Fremfor alt er den involvert i dynamikken i de mellommenneskelige relasjoner som danner og levendegjør skolefellesskapet.

14. På den annen side må dette fellesskapet på grunn av sin identitet og sine røtter i Kirken strebe etter å bli et kristent fellesskap, det vil si et trosfellesskap som er i stand til å skape stadig dypere fellesskapsrelasjoner, hvilke i seg selv er pedagogiske. Det er nettopp nærværet av et levende utdanningsfelleskap hvor alle medlemmene deltar som brødre og søstre, næret av et levende forhold til Kristus og til Kirken, som gjør den katolske skolen til et miljø for en ekte kirkelig erfaring.

Ordensfolk og lekfolk sammen i skolen

15. «I de senere år har en av fruktene av Kirkens lære om fellesskap vært den økende bevisstheten om at dens medlemmer kan og må forene sine krefter med henblikk på samarbeid og utveksling av gaver, for at de skal delta mer effektivt i Kirkens oppdrag. Dette hjelper til med å gi et klarere og mer fullstendig bilde av Kirken selv, samtidig som det gjør svaret på vår tids store utfordringer mer effektivt, takket være det samlede bidraget fra de forskjellige nådegavene».17 I denne kirkelige sammenheng antar oppdraget til den katolske skolen, som leves som et fellesskap dannet av ordensfolk og lekfolk, en svært spesiell betydning og synliggjør en rikdom som bør anerkjennes og utvikles. Dette oppdraget krever av alle medlemmer av læringsfellesskapet en bevissthet om at de, som personer og som et fellesskap, har et uunngåelig ansvar for å skape en ekte kristen livsstil. Det kreves av dem at de er vitner om Jesus Kristus og at de synliggjør et kristent liv som gir lys og mening for alle. Akkurat som ordensfolk er kalt til å vitne om sitt særlige kall til et fellesskapsliv i kjærlighet18 for å være et tegn, en påminnelse og et vitnesbyrd i skolen om Evangeliets verdier,19 kreves det også av lekfolk i skolen at de utfører «et særlig oppdrag innenfor Kirken ved å leve i tro et verdslig kall innen skolens kommunitariske struktur».20

16. For at dette vitnesbyrdet virkelig skal bli effektivt, må det innenfor den katolske skolens utdanningsfelleskap fremmes en fellesskapets spiritualitet. Nettopp en slik type spiritualitet har blitt fremhevet som det store perspektiv som venter Kirken i det tredje årtusen. En fellesskapets spiritualitet betyr både «en evne til å tenke på våre brødre og søstre i troen innenfor det mystiske legemes dype enhet og derfor som 'dem som er en del av meg selv"»21 og «det kristne fellesskaps evne til å gi plass for alle Åndens gaver»22 i et gjensidig forhold mellom de forskjellige kall innenfor Kirken. Selv i den katolske skolen, som er et særlig uttrykk for Kirken, må en fellesskapets spiritualitet bli et levende pust av utdanningsfellesskapet, kriteriet for den fulle kirkelige utvikling av dets medlemmer og den grunnleggende målestokk for gjennomføringen av et virkelig felles oppdrag.

17. Denne fellesskapets spiritualitet må derfor komme til uttrykk i en klart broderlig, evangelisk holdning blant de personer som bidrar med sine gaver i sekularinstitutter, i bevegelser og nye kommuniteter, og blant andre troende som virker i den katolske skolen. Denne fellesskapets spiritualitet gjelder også for en katolsk skole, enten den er grunnlagt av ordenssamfunn, bispedømmer, menigheter eller lekfolk, som i dag tar opp i seg et nærvær av de kirkelige bevegelsene. På denne måten gir utdanningsfellesskapet rom for Åndens gaver og anerkjenner disse forskjellene som en rikdom. En ekte kirkelig modenhet som er næret av møtet med Kristus i sakramentene, vil gjøre det mulig å utvikle «en vitalitet som, enten den er av mer tradisjonell art eller stammer fra de nyere kirkelige bevegelsene, er Guds gave»23 til hele skolefellesskapet og for selve utdanningsreisen.

18. De katolske yrkessammenslutningene utgjør et annet område for «fellesskap». De er strukturer som er til hjelp for det pedagogiske oppdraget, fordi de er et sted for dialog mellom familier, lokale institusjoner og skolen. Disse sammenslutningene, med deres nærvær på lokalt, nasjonalt og internasjonalt plan, er en rikdom som bidrar på en spesielt fruktbar måte til skolens verden, både når det gjelder motivasjon og profesjonalitet. Mange sammenslutninger har blant sine medlemmer lærere og personer i ansvarlige stillinger både fra den katolske skolen og fra andre pedagogiske sammenhenger. Takket være mangfoldet i deres bakgrunn, kan de spille en viktig rolle når det gjelder dialog og samarbeid mellom institusjoner som er forskjellige, men som deler de samme pedagogiske målsetninger. Disse yrkessammenslutningene er kalt til å vurdere hvordan endrede forhold eventuelt krever tilpasninger i strukturer og arbeidsmåter, slik at de fortsatt kan utgjøre et effektivt og virksomt nærvær i utdanningssektoren. De må også forsterke sitt gjensidige samarbeid, særlig for å sikre oppnåelsen av deres felles mål, samtidig som de fullt ut respekterer den enkelte sammenslutnings verdi og egenart.

19. Det er dessuten grunnleggende viktig at den tjenesten som disse sammenslutningene yter, finner næring i full deltakelse i Kirkens pastorale virksomhet. Bispekonferansene og deres samarbeidsorgan på verdensdelsnivå har ansvar for å fremme utviklingen av hver enkelt sammenslutnings egenart ved å støtte opp om og oppmuntre til mer samordning av arbeidet innen utdanningssektoren.

II. EN DANNINGSREISE I RETNING AV FELLESSKAP I UNDERVISNINGEN

20. Utdannelsen av den oppvoksende slekt i felleskap og til felleskap i den katolske skolen er en alvorlig forpliktelse som det ikke må bli tatt lett på. Den må bli grundig forberedt og videreført gjennom et innledende og vedvarende danningsprosjekt som er i stand til å gripe de pedagogiske utfordringene i tiden og skaffe til veie de verktøyene som egner seg best til å møte dem innenfor rammen av et felles oppdrag. Dette innebærer at skolens ansatte må være villige til å lære, drive kunnskapsutvikling og være åpne for fornyelse og oppdatering av metoder og fremgangsmåter, men de må også være åpne for åndelig og religiøs danning og utveksling. I vår tid er dette grunnleggende for å kunne møte de forventinger som kommer fra en verden i stadig hurtig endring, hvor det blir stadig vanskeligere å drive utdanning.

Profesjonell danning

21. Et av de grunnleggende kravene til en lærer i en katolsk skole er at han eller hun besitter en solid profesjonell bakgrunn. Undervisning av lav kvalitet, enten den skyldes manglende profesjonell bakgrunn eller uegnete pedagogiske metoder, undergraver nødvendigvis virkningen av elevens samlede danning og av lærerens evne til å være en kulturformidler.

22. Lærerens profesjonelle utdanning forutsetter et bredt spektrum av kulturelle, psykologiske og pedagogiske evner, preget av selvstendighet og evne til planlegging og vurdering, kreativitet, åpenhet for nyskapning, dyktighet til oppdatering, forsking og utprøving. Den krever også evnen til å skape en syntese av profesjonelle ferdigheter og pedagogiske hensyn. Det må legges særlig vekt på evne og vilje til å forholde seg til andre, noe som kreves i dag av den økende graden av kollegialitet i utøvelsen av læreryrket. Videre forventer og krever både elevene og deres foreldre og foresatte at læreren skal være en imøtekommende og godt forberedt samtalepartner som er i stand til å motivere ungdom til en fullstendig danning, oppmuntre og kanalisere deres beste energi og evner i retning av et positiv syn på seg selv og sine liv, og seriøse og troverdige vitner om ansvar og håp, slik skolen skylder samfunnet.

23. Den vedvarende hurtige omformingen som virker inn på mennesket og dagens samfunn på alle områder, fører til at tilegnet kunnskap hurtig blir foreldet og krever dermed nye holdninger og metoder. Læreren må være beredt til stadig å fornye både det faglige innholdet og sine pedagogiske metoder. Lærerens kall krever stadig evne og vilje til fornyelse og tilpassing. Det er derfor ikke tilstrekkelig å nå et godt forberedelsesnivå på begynnelsen av karrieren, men snarere kreves det stadig vedlikehold og nivåheving som del av en vedvarende danningsreise. På grunn av de mange forskjellige aspekter som dette innebærer, krever en vedvarende danning også at både den enkelte og fellesskapet konstant er på leting etter måter å oppnå målet på. Det kreves også at ordensfolk og lekfolk som er sammen om utdanningen i den katolske skolen, går sammen om å utvikle et danningsforløp gjennom gjensidig utveksling og sammenligning av erfaringer.

24. Det er ikke tilstrekkelig bare å bry seg om profesjonell oppdatering i streng forstand. Den syntesen av tro, kultur og liv som ansatte i den katolske skolen er kalt til å oppnå, realiseres i virkeligheten «ved å integrere forskjellige sider ved menneskelig kunnskap, slik den kommer til uttrykk i undervisningsfagene sett i lys av evangeliet og gjennom veksten av de kvaliteter som særkjenner den kristne».24 Dette betyr at katolske lærere må tilegne seg en særlig følsomhet med hensyn til eleven for å gripe fatt ikke bare i ønsket om vekst i kunnskap og ferdigheter, men også i behovet for menneskelig vekst. Således må lærerne vie seg selv «til andre med en dypfølt innlevelse som gjør dem i stand til å oppleve rikdommen i deres menneskelighet».25

25. Av denne grunn trenger katolske lærere «en 'hjertets danning": de trenger å bli ledet til det møtet med Gud i Kristus som vekker deres kjærlighet og åpner deres sinn for andre», slik at deres pedagogiske forpliktelse blir «en konsekvens av deres tro, en tro som blir virksom gjennom kjærlighet (jf. Gal. 5,6)».26 Faktisk er omsorg for undervisning en form for kjærlighet: «cura disciplinae dilectio est» (Visd. 6,17). Det er bare på denne måten at lærerne kan gjøre undervisningen til en troens skole, det vil si en formidling av Evangeliet, slik det kreves av den katolske skolens pedagogiske prosjekt.

Teologisk og åndelig danning

26. Overføringen av det kristne budskap gjennom undervisning fordrer en beherskelse av kunnskapen om troens sannheter og det åndelige livs prinsipper som krever stadig fordypning. Dette er grunnen til at både ordensfolk og lekfolk som underviser i den katolske skolen, trenger å følge et egnet teologisk danningsforløp.27 Et slikt forløp gjør det lettere å forene forståelse av troen med profesjonelle forpliktelser og kristen livsførsel. I tillegg til sin teologiske danning trenger lærerne også å dyrke sin åndelige danning for å utvikle sitt forhold til Jesus Kristus og bli en læremester som han. Slik sett må lærernes danningsreise, både for lekfolk og for ordensfolk, henge sammen med at den enkelte støpes om og mer og mer likedannes med Kristus (jf. Rom. 8,29) og at utdanningsfellesskapet samles omkring Kristus, læremesteren. Dessuten er den katolske skolen fullstendig klar over at det fellesskapet den danner, stadig må næres av og sammenlignes med kildene som danner grunnlaget for dens eksistens: Guds frelsende ord i Den hellige skrift og overleveringen, fremfor alt den liturgiske og sakramentale overlevering, belyst av Kirkens læreembete.28

Ordensfolks bidrag til felles danning

27. Ordensfolk som bekjenner de evangeliske råd, viser at de lever for Gud og av Gud og blir dermed konkrete vitner om Treenighetens kjærlighet, slik at mennesker kan oppleve den guddommelige skjønnhets tiltrekningskraft. Deres første og viktigste bidrag til det felles oppdrag er således at deres liv som ordensfolk har dype røtter i Evangeliet. På grunn av deres kallsvei besitter de en teologisk-åndelig forberedelse som har sitt sentrum i mysteriet om Kristi liv i Kirken og som trenger å vokse uopphørlig i takt med Kirken, som skrider frem gjennom historien til «hele sannheten» (Joh. 16,13). Atter innenfor denne utsøkt kirkelige dynamikk inviteres også ordensfolk til å dele fruktene av deres danning med lekfolket, særlig med dem som føler seg kalt «til å ta del i bestemte aspekter og sider ved ordenssamfunnets spiritualitet og oppgave».29 På denne måten vil ordenssamfunn og sekularinstitutter som er engasjert i utdanning, være i stand til å sikre en grunnleggende åpenhet overfor Kirken og holde liv i ordensgrunnleggernes ånd, i det de også fornyer en særlig verdifull side ved den katolske skolens tradisjon. Ordensgrunnleggerne viet faktisk fra begynnelsen av særlig oppmerksomhet til danning av lærere og de satte ofte sine beste krefter inn på nettopp dette. En slik danning, da som nå, er ikke bare rettet mot å styrke profesjonelle ferdigheter, men fremfor alt mot å fremheve den kallsmessige dimensjon ved læreryrket og å fremme utviklingen av en tankegang som er inspirert av Evangeliets verdier, i samsvar med ordenssamfunnets konkrete særtrekk. Derfor er «danningsprogrammer som regelmessig innbefatter kurs hvor en studerer og reflekterer i bønn over ordensgrunnleggeren og ordenssamfunnets mål og konstitusjoner [] særlig gagnlige».30

28. I mange ordenssamfunn har man allerede i noen tid delt det pedagogiske oppdrag med lekfolk, noe som har sitt opphav allerede i det ordenssamfunnet som driver skolen. Fremveksten av «åndelige familier», av grupper av «assosierte lekfolk» eller andre ordninger som tillater lekfolket å dra åndelig og apostolisk næring av ordenssamfunnets opprinnelige visjon, virker positivt og gir stort håp for fremtiden for det katolske pedagogiske oppdrag.

29. Det er nesten overflødig å nevne at innen perspektivet av Kirken som fellesskap bør disse danningsprogrammene for deling av ordenssamfunns oppgave og liv med lekfolkets, i lys av ordenens egen visjon, utvikles og gjennomføres også der hvor det finnes en mengde kall til ordenslivet.

Lekfolks bidrag til felles danning

30. Mens de er innbudt til å fordype sitt kall som lærere i den katolske skolen i fellesskap med ordensfolk, er lekfolk også kalt innenfor den felles danningsreisen til å komme med sitt eget originale og uerstattelige bidrag i kraft av deres stilling som fullverdige kirkelige aktører. Dette innebærer først og fremst at de må oppdage og leve deres «liv som lekfolk, som er et særlig 'vidunderlig" kall innen Kirken»31: et kall til «å søke Guds rike ved å ivareta de jordiske ting og innrette dem med Gud som mål.»32 Som pedagoger er de kalt til å leve «i troen et verdslig kall innenfor skolens kommunitariske struktur: med de best mulige profesjonelle kvalifikasjoner, med et apostolisk formål inspirert av troen, for en helhetlig danning av den menneskelige person».33

31. Det bør understrekes at det særlige bidrag som lekfolk kan komme med som pedagoger på danningsreisen nettopp stammer fra deres verdslige stilling, som gjør dem særlig i stand til å fange opp «tidens tegn».34 Nettopp ved å leve deres tro i dagliglivet i deres familier og i samfunnet, kan de hjelpe hele det pedagogiske fellesskapet til å skjelne mer klart mellom Evangeliets verdier og de motsatte verdier som disse tegnene inneholder.

32. Med den gradvise utviklingen av deres kirkelige kall, blir lekfolk stadig mer oppmerksomme på sin deltakelse i Kirkens pedagogiske oppgave. Samtidig drives de også til å arbeide aktivt for å bringe åndelig liv til fellesskapet som de er med på å bygge sammen med ordensfolk. «Fellesskap og gjensidighet i Kirken er aldri en enveiskjørt gate».35 Dersom det tidligere faktisk for det meste var prester og ordensfolk som ga lekfolk åndelig næring og veiledning, er det nå ofte «lekfolk selv som kan og bør hjelpe prester og ordensfolk på deres åndelige og sjelesørgeriske reise».36

33. I danningens perspektiv vil lekfolk og ordensfolk finne næring til refleksjon, sans for brorskap og storsinnet plikttroskap ved å dele bønnens liv og egnete former for fellesskapsliv. I denne felles kateketisk-teologiske og åndelige danningsreisen kan vi se Kirkens ansikt som Kristi eget, i bønn og lydhørhet, som lærer og underviser om broderlig fellesskap.

Pedagogisk danning i fellesskapets ånd

34. I kraft av selve sin natur krever den katolske skolen nærvær og engasjement fra lærere som ikke bare har en kulturell og åndelig danning, men som også er bevisst innstilt på å utvikle deres pedagogiske fellesskapsforpliktelse i en sann ånd av kirkelig fellesskap.

35. Det er også gjennom deres danningsreise at lærere kalles til å bygge relasjoner på det profesjonelle, personlige og åndelige plan, i samsvar med fellesskapets logikk. For hver enkelt innebærer dette å være åpen, imøtekommende, innstilt på inderlig utveksling av tanker, omgjengelig og en som deltar i broderlig samliv innenfor selve utdanningsfellesskapet. Lignelsen om talentene (Matt. 25,14-30) hjelper oss til å forstå hvordan hver enkelt er kalt til å la sine gaver bære frukt og ønske velkommen andres rikdom innenfor den felles pedagogiske oppgave.

36. Den felles oppgave berikes dessuten av de forskjellige talenter som lekfolk og ordensfolk bringer med seg når de kommer sammen om en felles visjon. Disse talentene er intet annet enn forskjellige gaver som den samme Ånd bruker til å berike Kirken og verden.37 «Ved å unngå så vel motsetning som ensretting, synes kallenes gjensidighet» i den katolske skolen derfor «å gi særlig gode utsikter til en berikelse av utdanningsfellesskapenes kirkelige verdi. I dem står de forskjellige kallene i samsvar med hverandre som forskjellige og gjensidige veier som møtes for å bringe til fullbyrdelse den største av alle gaver: kjærligheten».38

37. Innrettet med tanke på at forskjellige mennesker har forskjellige kall, men brakt til live av den samme fellesskapsånd, har den katolske skolens utdanningsfellesskap som mål å skape stadig dypere fellesskapsrelasjoner, hvilke i seg selv er pedagogiske. Nettopp på denne måten «uttrykkes mangfoldet og skjønnheten til de forskjellige kallene og den fruktbarhet på det didaktiske og pedagogiske plan som på denne måten tilføres skolens liv».39

Fellesskapets kultur og vitnesbyrd

38. Denne fruktbarheten uttrykkes fremfor alt gjennom det vitnesbyrd som utdanningsfellesskapet avlegger. Riktignok er det slik i skolen at utdanning vesentlig skjer gjennom undervisning, som er det redskapet som brukes til å formidle tro og tanke. I denne forstand «er ordet hovedveien til oppdragelsen av sinnet».40 Dette betyr derimot ikke at utdanning ikke også skjer gjennom andre situasjoner i skolehverdagen. Slik kan alle og enhver som lever og arbeider i skolemiljøet, fremme eller motvirke utdanning enten ved ord eller gjerning. «I sentrum for utdanningsarbeidet, og særlig for trosopplæringen som er høydepunktet i en persons danning, og som utgjør det sted hvor det er mest passende at han eller hun fester blikket, finner vi vitnesbyrdet som noe helt konkret ».41 «Mer enn noen gang krever dette at vitnesbyrdet, styrket av bønnen, må utgjøre det altomspennende miljø ved enhver katolsk skole. Lærere er vitner som avlegger regnskap for det håp som gir næring til deres egne liv (jf. 1 Pet. 3,15) ved å leve den sannheten de presenterer for sine elever, alltid med henvisning til den ene som de har møtt og hvis trofaste godhet de med glede har fått smake. Og dermed sier de med den hellige Augustin: 'Vi som taler og dere som hører, erkjenner hverandre som meddisipler under samme læremester" (Sermo 23,2)».42 I et utdanningsfellesskap har derfor levemåten stor innvirkning, særlig dersom ordensfolk og lekfolk samarbeider og fullt ut deler visjonen om å skape «et skolemiljø som i frihet og nestekjærlighet levendegjøres av evangeliets ånd».43 Dette krever at hver enkelt bidrar med sitt kalls særlige gave til å bygge en familie som holdes oppe av kjærlighet og av saligprisningenes ånd.

39. Ved å avlegge vitnesbyrd om en slik indre samhørighet, er det katolske utdanningsfellesskapet i stand til å utdanne til fellesskap, noe som er en gave fra oven og som dermed blåser liv i danningsprosjektet som har som mål et felles liv i harmoni og imøtekommenhet. Ikke bare dyrker det i elevene de kulturverdier som stammer fra det kristne syn på virkeligheten, men det gjør hver enkelt av dem til en del av fellesskapets liv, hvor verdier formidles gjennom ekte mellommenneskelige relasjoner mellom dets forskjellige medlemmer, og ved at de blir akseptert både av enkeltpersoner og av fellesskapet. På denne måten antar utdanningsfellesskapets indre liv en verdi som pedagogisk prinsipp, som et paradigme som gir retning til dets danningsarbeid og som tjener til å virkeliggjøre en fellesskapets kultur. Derfor skal utdanning i den katolske skolen, med undervisning og læring som verktøy, «ikke betraktes som et middel til rikdom og suksess, men som et kall til å være ansvarlig og tjene andre».44 Dette prinsippet påvirker enhver skoleaktivitet, undervisningen og selv aktivitetene etter skoletid, slik som idrett, teater og sosialt engasjement, noe som fremmer sosialisering og kreative bidrag fra elevene.

Utdanningsfellesskap og pastoral omsorg for kall

40. Den felles oppgave som oppleves av et utdanningsfellesskap bestående av lekfolk og ordensfolk, med en virksom samvittighet med hensyn til kall, gjør den katolske skolen til et pedagogisk sted som legger forholdene godt til rette for pastoral omsorg for kall. Selve sammensettingen av et slikt utdanningsfellesskap ved en katolsk skole understreker og gir tydelig uttrykk for at kall i Kirken er forskjellige og gjensidig utfyller hverandre.45 Slik blir fellesskapsdynamikken i danningserfaringen til den horisont hvor eleven kan føle hva det vil si å være medlem av det største av alle fellesskap, som er Kirken. Å erfare Kirken betyr også et personlig møte med Kristus i den: «et ungt menneske kan virkelig forstå Kristi vilje og sitt eget kall kun gjennom personlig erfaring med Kristus».46 Slik er den katolske skolen forpliktet til å veilede elevene til selverkjennelse og erkjennelse av deres holdninger og indre ressurser, og til å utdanne dem til å leve sine liv på en ansvarlig måte hvor de hver dag er klar til å svare på Guds kall. Således ledsager den katolske skolen sine elever i bevisste livsvalg, enten det gjelder å følge kall til å bli prester eller ordensfolk eller det gjelder å fullbyrde deres kristne kall i familie-, yrkes- og samfunnslivet.

41. Faktisk vil den daglige samtalen og møtet med lekfolk og ordensfolk blant lærerne, som avlegger et gledesstrålende vitnesbyrd om sine forskjellige kall, lettere lede ungdom under danning til å tenke på sitt eget liv som et kall, som en reise som skal leves sammen med andre, og til å skjelne de tegn som Gud bruker til å lede dem til tilværelsens fylde. På samme måte vil det få ungdom til å forstå hvor viktig det er å være i stand til å lytte, tilegne seg verdier, lære å påta seg forpliktelser og gjøre livsvalg.

42. Derfor utgjør den katolske skolens danningserfaring en mektig barriere mot innflytelsen fra en utbredt mentalitet som fører særlig ungdom «til å se på seg selv og sine liv som en rekke sansefornemmelser som skal oppleves, snarere enn som et arbeid som skal utføres».47 På samme tid bidrar den til å sikre en sterk karakterdanning som er «i stand til både å motstå relativismens ødeleggende innflytelse og å leve opp til de krav som ble pålagt dem i dåpen».48

III. FELLESSKAP SOM ÅPENHET OVERFOR ANDRE

43. Det fellesskapet som leves av de ansatte i den katolske skolen, bidrar til å gjøre hele den pedagogiske sfæren til et sted for fellesskap som er åpent overfor en ytre virkelighet og ikke bare lukket inne om seg selv. Utdanning i felleskap og til fellesskap betyr å veilede elevene til ekte vekst som personer som «lærer å åpne seg for livet som det er, og å skape i seg selv en helt bestemt holdning til hva livet burde være»,49 noe som vil hjelpe dem til å åpne sine øyne og hjerter for verden omkring seg med et kritisk blikk, med ansvarsfølelse og et ønske om å delta på en konstruktiv måte. To typer av motivasjon, en antropologisk og en teologisk, danner grunnlag for denne åpenheten overfor verden.

Antropologiske og teologiske grunnvoller

44. Mennesket som person er en enhet av sjel og legeme som virkeliggjøres på en dynamisk måte gjennom at det er åpent for relasjoner med andre. En person er dannet til å være med og for andre, noe som blir virkeliggjort i kjærligheten. Ja, det er nettopp kjærligheten som driver en person til gradvis å utvide spennet av sine relasjoner utover familietilknytningen og privatlivets sfære, slik at det de antar universelle dimensjoner og ideelt sett omfavner hele menneskeheten. Denne samme drift inneholder også et sterkt krav om danning: kravet om å lære å oppfatte den gjensidige avhengigheten i en verden hvor vi stadig mer står overfor de samme problemer av global art, som et sterkt etisk tegn for vår tids mennesker og som et kall til å overstige det menneskesyn som har en tendens til å se på hver enkelt som et isolert individ. Det er et krav om danning av mennesket som person: en aktør som i kjærlighet bygger opp sin historiske, kulturelle, åndelige og religiøse identitet, gjør den til gjenstand for dialog med andre personer, og stadig deltar i gjensidig utveksling av gaver. Innenfor globaliseringens kontekst må mennesker dannes på en slik måte at de lærer å respektere andres identitet, kultur, historie, religion og særlig deres lidelser og behov, i bevisstheten om at «vi alle virkelig er ansvarlige for alle».50

45. Dette kravet blir enda viktigere og mer presserende innenfor rammen av den katolske tro, som oppleves i kjærligheten innenfor det kirkelige fellesskap. Kirken, som er stedet for fellesskap og bildet på Treenighetens kjærlighet, er faktisk «fylt av den kjærlighet som tennes av Kristi Ånd».51 Ånden virker som en «indre kraft» som gjør at de troendes hjerter blir samstemt med Kristi hjerte og «som omformer det kirkelige fellesskaps hjerte slik at det blir et vitnesbyrd for verden om Faderens kjærlighet».52 Således, «idet den begynner med fellesskap innad i Kirken, åpner kjærligheten seg i kraft av sin natur utad og blir til en tjeneste som er universell; den oppvekker i oss en forpliktelse til praktisk og konkret kjærlighet til hvert enkelt menneske».53 Slik sett er Kirken ikke et mål i seg selv, men den er til for å gjøre Gud synlig for verden; den er til for andre.

46. På samme måte, nettopp siden den er en kirkelig aktør, virker den katolske skolen som den kristne surdeig i verden. I den lærer elevene å overvinne individualismen og i lys av troen oppdage at de er kalt til å leve på ansvarlig vis et særlig kall til vennskap med Kristus i solidaritet med andre mennesker. På grunnleggende vis er skolen kalt til å være et levende vitne blant oss om Guds kjærlighet. Den kan dessuten bli et middel som kan brukes til å skjelne i lys av Evangeliet hva som er godt i verden, hva som trenger å omformes og hvilken urett som må overvinnes. Ved årvåkent å akseptere verdens bidrag til skolens liv, næres og fremmes også et åpent fellesskap, særlig i enkelte pedagogiske sammenhenger, slik som utdanning til fred, samliv, rettferdighet og brorskap.

Å bygge et åpent fellesskap

47. Det at forskjellige personer med forskjellige kall og leveveier deler den samme pedagogiske oppgave, er utvilsomt en styrke for den katolske skolen når den tar del i Kirkens misjonsliv, nettopp ved at det kirkelige fellesskap åpner seg for verden. I denne forbindelse kommer det første dyrebare bidrag fra fellesskapet mellom lekfolk og ordensfolk i skolen.

Lekfolk som på grunn av sine familie- og samfunnsrelasjoner lever helt og fullt i verden, kan arbeide for at utdanningsfellesskapet åpner seg for et konstruktivt forhold til kulturelle, frivillige og politiske institusjoner og med forskjellige samfunnsgrupper - fra de mest uformelle til de mest velorganiserte - som finnes i lokalsamfunnet. Den katolske skolen sikrer også sitt lokale nærvær gjennom å samarbeide aktivt med andre utdanningsinstitusjoner, særlig med katolske sentre for høyere utdanning, som de deler et særlig kirkelig bånd med, og med andre lokale institusjoner og forskjellige sosiale organer. På dette feltet bidrar den, trofast mot sitt eget opphav, til å bygge et nettverk av relasjoner som hjelper elevene til å utvikle sin sans for tilhørighet og samfunnet til å utvikle sin sans for solidaritet.

Som «sanne tegn på Kristus i verden»54 deltar også ordensfolk i denne åpningen mot den ytre verden ved å dele sine gaver med andre. De må særlig vise at deres ordensløfter har mye å si i møtet med enhver kultur i og med at de bidrar til å åpenbare sannheten om mennesket. Deres liv i samsvar med Evangeliet er et vitnesbyrd som må åpenbare at «hellighet er det beste middel til menneskeliggjøring som historien og menneskeheten har sett; den er et prosjekt som hvert eneste menneske på jorden kan gjøre til sitt eget».55

48. En annen grunnpilar for åpent fellesskap blir dannet ved forholdet mellom den katolske skolen og de familiene som velger den til sine barns utdanning. Dette forholdet fremstår som foreldrenes fulle deltakelse i utdanningsfellesskapets liv, ikke bare på grunn av deres primære ansvar for utdanningen av egne barn, men også i kraft av at de tar del i den identitet og det prosjekt som kjennetegner den katolske skolen og som de må kjenne og dele med en indre beredvillighet. Det er nettopp på grunn av dette at utdanningsfellesskapet ser på det pedagogiske prosjekt som det avgjørende rom for samarbeid mellom skole og familie, et prosjekt som må gjøres kjent og må gjennomføres i fellesskapets ånd, gjennom bidrag fra alle, samtidig som en skjelner mellom forskjellige ansvarsområder, roller og kompetansefelt. Av foreldrene kreves det i særlig grad at de beriker fellesskapet omkring dette prosjektet ved å gjøre det familieklima som må kjennetegne utdanningsfellesskapet, mer levende og tydelig. Av denne grunn ønsker katolske skoler mer enn gjerne foreldrenes samarbeid velkommen. Skolene føler seg grunnleggende forpliktet til å stå til tjeneste for familiene ved å gi dem et tilbud om vedvarende dannelse. Dette innebærer at skolen støtter familien i deres pedagogiske oppdrag, blant annet ved å utvikle et stadig nærere bånd mellom de verdier skolen står for og de verdier familien står for.

49. Foreninger og grupper med kristen inspirasjon som samler foreldre ved katolske skoler, representerer en ytterligere bro mellom utdanningsfellesskapet og verden omkring det. Disse foreningene og gruppene kan styrke båndet av gjensidighet mellom skole og samfunn, idet de holder utdanningsfellesskapet åpent overfor storsamfunnet og på samme måte skaper en oppmerksomhet i samfunnet og dets institusjoner om de katolske skolenes nærvær og virksomhet på stedet.

50. Også på det kirkelige nivå kan og må det fellesskap som oppleves innenfor den katolske skolen åpne seg for en berikende utveksling innenfor et videre fellesskap med menigheten, bispedømmet, kirkelige bevegelser og verdenskirken. Dette betyr at lekfolk (lærere og foreldre) og ordensfolk som tilhører utdanningsfellesskapet, må spille en meningsfull rolle, også utenfor den katolske skolens vegger, i lokalkirken. Medlemmene av bispedømmets geistlighet og lekfolk fra den lokale kristne menighet, som ikke alltid har tilstrekkelig kunnskap om den katolske skolen, må oppdage den som en skole for det kristne fellesskapet, et levende uttrykk for den samme Kristi Kirke som de selv tilhører.

51. Hvis den kirkelige dimensjonen til den katolske skolens utdanningsfellesskap blir levd på en ekte og dyp måte, kan den ikke begrenses til sitt forhold til den lokale kristne menighet. Det følger nærmest av seg selv at den vil ha verdenskirken som sin horisont. Her fører den internasjonale dimensjonen ved mange ordenssamfunn til muligheten for en berikelse av ordensfolks fellesskap med dem som tar del i den samme oppgave i forskjellige deler av verden. På samme tid avgir den et vitnesbyrd om den levende styrken til en ånd som binder sammen på tross av alle forskjeller. Rikdommen i dette fellesskapet med verdenskirken kan og må deles, for eksempel gjennom danningsfremmende møter og sammenkomster på regionalt og verdensplan. Disse burde også innbefatte lekfolk (lærere og foreldre) som på grunn av sin livssituasjon medvirker til forskjellige ordenssamfunns pedagogiske oppdrag.

53. Når den bygges opp på denne måten, fremstår den katolske skolen som et utdanningsfellesskap hvor samhørighet i Kirken og oppgaven vokser og utvikler seg både i bredden og i dybden. Denne samhørigheten kan oppleves, slik at den blir et kraftig vitnesbyrd om Kristi levende nærvær i utdanningsfellesskapet som er samlet i hans navn (jf. Matt. 18,20) og som nettopp derfor åpner opp for en dypere forståelse av virkeligheten og en mer overbevist forpliktelse til å fornye verden. Nettopp «dersom vi tenker og lever i kraft av fellesskap med Kristus, vil våre øyne bli åpnet»56 og vi vil forstå at «virkelig omveltning, den avgjørende endring i verden, kommer fra Gud».57

53. Opplevelsen av samhørighet i utdanningsfellesskapet, som blir inspirert og holdt oppe av lekfolk og ordensfolk samlet om én og samme oppgave, gjør den katolske skolen til et fellesskapsmiljø fylt av Evangeliets ånd. Nettopp dette fellesskapsmiljøet fremstår som et særlig velegnet sted for danning av ungdom til å bygge en verden grunnlagt på dialog og søken etter fellesskap snarere enn motsetninger, på gjensidig anerkjennelse av forskjeller snarere enn at de blir satt opp mot hverandre. På denne måten kan den katolske skolen, med sitt pedagogiske prosjekt inspirert av kirkelig fellesskap og kjærlighetens sivilisasjon, gi et betydelig bidrag til å opplyse mange menneskers sinn, slik at «det fremstår i sannhet nye mennesker og grunnleggere av en ny menneskehet».58

KONKLUSJON

54. «I en verden hvor den kulturelle utfordringen er den første, mest provoserende og mest virkningsfulle»,59 er den katolske skolen sterkt oppmerksom på de tunge forpliktelsene den er kalt til å møte. Den er altså fortsatt meget viktig, også under dagens forhold.

55. Når den blir gjort levende av lekfolk og ordensfolk som lever den samme pedagogiske oppgave i oppriktig enhet, viser den katolske skolen frem ansiktet til et fellesskap som går i retning av stadig dypere samhørighet. Dette fellesskapet vet å gå mennesker i møte etter hvert som de modnes. Gjennom Kirkens moderlige omsorg lar det dem føle at Gud bærer livet til hver og én av sine sønner og døtre i sitt hjerte. Det vet også å gjøre ungdom til deltakere i en global danningsopplevelse. I lys av Det glade budskap leder og ledsager det ungdom på deres jakt etter mening, også når de haster av gårde langs kronglete veier i et foruroligende tempo. Til sist er det et fellesskap som, ettersom det er grunnlagt på Kristus, anerkjenner ham og forkynner ham for alle og enhver som den sanne læremester (jf. Matt. 23,8).

56. Samtidig som vi legger dette skriv frem for dem som lever den pedagogiske oppgave i Kirken, betror vi alle katolske skoler til Jomfru Maria, Kristi og menneskenes Moder og lærer, slik at de, som tjenerne ved bryllupet i Kana, ydmykt kan følge hennes kjærlige innbydelse: «Gjør alt hva han sier til dere» (Joh. 2,5). Måtte de således stå sammen med hele Kirken, «fellesskapets hjem og skole»60 for vår tids menn og kvinner.

Den hellige far, i audiens med undertegnede prefekt, har godkjent dette dokument og tillatt at det blir offentliggjort.

Roma den 8. september 2007, på festen for den salige jomfru Marias fødsel.

Kardinal Zenon Grocholewski Prefekt

Msgr. Angelo Vincenzo Zani Undersekretær

Noter

1: Benedikt XVI, Tale til Kirken i Romas bispedømmesamling om familien og det kristne fellesskap (6. juni 2005): AAS 97 (2005), 816.
2: Johannes Paul II, Tale til UNESCO (2. juni 1980), nr. 18: AAS 72 (1980), 747.
3: Kongregasjonen for katolsk utdanning, Den katolske skole på terskelen til det tredje årtusen (28. desember 1997), nr. 4.
4: Det 2. Vatikankonsil, Pastoral konstitusjon om Kirken i verden av i dag Gaudium et spes (7. desember 1965), nr. 22: AAS 58 (1966), 1042.
5: Jf. Kongregasjonen for katolsk utdanning, Den katolske skole (19. mars 1977), nr. 32.
6: I dette dokumentet refereres det til prester, mannlige og kvinnelige ordensfolk og personer som, med forskjellige former for vigsel, velger å følge etter Kristus og med udelt hjerte vie seg til ham (jf. Johannes Paul II, Postsynodal apostolisk formaning Vita consecrata 25. mars 1996, nr. 1-12: AAS 88 1996, 377-385).
7: Kongregasjonen for katolsk utdanning, Katolske lekfolk i skolen: vitner om troen (15. oktober 1982), nr. 37.
8: Kongregasjonen for katolsk utdanning, Ordensfolk og deres sendelse i skolen, nr. 6; jf. Johannes Paul II, Postsynodal apostolisk formaning Vita consecrata (25. mars 1996), nr. 96: AAS 88 (1996), 471-472.
9: Den katolske skole (19. mars 1977); Katolske lekfolk i skolen: vitner om troen (15. oktober 1982); Pedagogisk veiledning om menneskelig kjærlighet. Rammer for seksualopplæringen (1. november 1983); Den religiøse dimensjon ved utdanningen i en katolsk skole (7. april 1988); Den katolske skolen på terskelen til det tredje årtusen (28. desember 1997); Ordensfolk og deres sendelse i skolene. Overveielser og retningslinjer (28. oktober 2002).
10: Jf. Kongregasjonen for troslæren, Brev til Den katolske kirkes biskoper Communionis Notio (28. mai 1992), nr. 3b: AAS 85 (1993), 836.
11: Jf. Det romerske missale, Eukaristisk bønn IV.
12: Johannes Paul II, Apostolisk brev Novo millennio ineunte (6. januar 2001), nr. 43: AAS 93 (2001), 297.
13: Benedikt XVI, Preken under bønnevaken i Marienfeld (20. august 2005): AAS 97 (2005), 886.
14: Johannes Paul II, Postsynodal apostolisk formaning Christifideles laici (30. desember 1988), nr. 32: AAS 81 (1989), 451-452.
15: Jf. Det 2. Vatikankonsil, Erklæring om Kristen utdanning Gravissimum educationis (28. oktober 1965), nr. 3: AAS 58 (1966), 731; C.I.C., cann. 793 og 1136.
16: Paul VI, Postsynodal apostolisk formaning Evangelii nuntiandi (8. desember 1975), nr. 19: AAS 68 (1976), 18.
17: Johannes Paul II, Postsynodal apostolisk formaning Vita consecrata, nr. 54: AAS 88 (1996), 426-427. Angående samarbeid mellom lekfolk og ordensfolk, se også nr. 54-56: AAS 88 (1996), 426-429.
18: Jf. Kongregasjonen for ordenslivet, En ny begynnelse i Kristus (14. juni 2002), nr. 28.
19: Jf. Kongregasjonen for katolsk utdanning, Ordensfolk og deres sendelse i skolen, nr. 20.
20: Kongregasjonen for katolsk utdanning, Katolske lekfolk i skolen: Vitner om troen, nr. 24.
21: Johannes Paul II, Apostolisk brev Novo millennio ineunte, nr. 43: AAS 93 (2001), 297.
22: Ibid., nr. 46: 299.
23: Ibid., nr. 46: 300.
24: Kongregasjonen for katolsk utdanning, Den katolske skole, nr. 37.
25: Benedikt XVI, Encyklika Deus caritas est (25. desember 2005), nr. 31: AAS 98 (2006), 244.
26: Ibid.
27: Jf. Kongregasjonen for katolske skoler, Katolske lekfolk i skolen: vitner om troen, nr. 60.
28: Jf. Det 2. Vatikankonsil, Dogmatisk konstitusjon om den guddommelige åpenbaring Dei Verbum (18. november 1965), nr. 10: AAS 58 (1966), 822.
29: Kongregasjonen for ordenslivet, En ny begynnelse i Kristus (14. juni 2002), nr. 31.
30: Kongregasjonen for ordenslivet, Broderlig liv i ordensfellesskap (2. februar 1994), nr. 45.
31: Kongregasjonen for katolsk utdanning, Katolske lekfolk i skolen: Vitner om troen, nr. 7
32: Det 2. Vatikankonsil, Dogmatisk konstitusjon om Kirken Lumen gentium (21. november 1964), nr. 31: AAS 57 (1965), 37.
33: Kongregasjonen for katolsk utdanning, Katolske lekfolk i skolen: Vitner om troen, nr. 24
34: Det 2. Vatikankonsil, Pastoral konstitusjon om Kirken i verden av i dag Gaudium et spes, nr. 4: AAS 58 (1966), 1027.
35: Kongregasjonen for ordenslivet, En ny begynnelse i Kristus, nr. 31.
36: Johannes Paul II, Postsynodal apostolisk formaning Christifideles laici, nr. 61: AAS 81 (1989), 514.
37: Jf. Kongregasjonen for ordenslivet, Broderlig liv i fellesskap (2. februar 1994), nr. 45.
38: Kongregasjonen for katolsk utdanning, Ordensfolk og deres sendelse i skolen, nr. 21
39: Ibid., nr. 43.
40: Benedikt XVI, Tale til representanter for muslimske trossamfunn (20. august 2005): AAS 97 (2005), 918.
41: Benedikt XVI, Tale til Kirken i Romas bispedømmesamling om familien og det kristne fellesskap (6. juni 2005): AAS 97 (2005), 815.
42: Benedikt XVI, Tale til biskopene fra Ontario i Canada på deres besøk ad limina Apostolorum (8. september 2006): L"Osservatore Romano (9. september 2006), 9.
43: Det 2. Vatikankonsil, Erklæring om den kristne oppdragelse Gravissimum educationis, nr. 8: AAS 58 (1966), 734.
44: Kongregasjonen for katolsk utdanning, Den katolske skole, nr. 56.
45: Jf. Johannes Paul II, Postsynodal apostolisk formaning Christifideles laici, nr. 20: AAS 81 (1989), 425.
46: Benedikt XVI, Tale til seminarister (19. august 2005): AAS 97 (2005), 880.
47: Johannes Paul II, Encyklika Centesimus annus (1. mai 1991), nr. 39: AAS 83 (1991), 842.
48: Kongregasjonen for katolsk utdanning, Den katolske skole, nr. 12.
49: Ibid., nr. 31.
50: Johannes Paul II, Encyklika Sollicitudo rei socialis (30. desember 1987), nr. 38: AAS 80 (1988), 566.
51: Benedikt XVI, Encyklika Deus caritas est, nr. 28b: AAS 98 (2006), 240l.
52: Ibid., nr. 19: 233.
53: Johannes Paul II, Apostolisk brev Novo millennio ineunte, nr. 49: AAS 93 (2001), 302.
54: Johannes Paul II, Postsynodal apostolisk formaning Vita consecrata, nr. 25: AAS 88 (1996), 398.
55: Kongregasjonen for katolsk utdanning, Ordensfolk og deres sendelse i skolen, nr. 12.
56: Benedikt XVI, Preken under messefeiringen i Marienfeld (21. august 2005): AAS 97 (2005), 892.
57: Benedikt XVI, Preken under bønnevaken i Marienfeld (20. august 2005): AAS 97 (2005), 885.
58: Det 2. Vatikankonsil, Pastoral konstitusjon om Kirken i verden av i dag Gaudium et spes, nr. 30: AAS 58 (1966), 1050.
59: Johannes Paul II, Tale til foreldre, elever og lærere ved katolske skoler (23. november 1991), nr. 6: AAS 84 (1992), 1136.
60: Johannes Paul II, Apostolisk brev Novo millennio ineunte, nr. 43: AAS 93 (2001), 296.