Pave Johannes Pauls II:s tale til den europeiske komiteen for katolsk utdanning (CEEC), Kongressen 28.-30. april 2001.
28 april kl. 11.30 i Sala Clementina.
(Uautorisert oversettelse ved G. Høgh, Bergen.)
Kjære venner,
1. Jeg hilser dere hjertelig velkommen i forbindelse med den internasjonale kongressen for Europas katolske skoler, som er organisert av den europeiske komiteen for katolsk utdanning.
Sammen med dere ber jeg om at dette møtet skal bli begynnelsen på en ny bevissthet om den katolske skoles særskilte rolle og oppdrag i Europas historie og kultur. Med utgangspunkt fra deres rike pedagogiske tradisjoner må dere djervt søke etter riktige svar på de utfordringer som stilles av nye tankesett og levemåter hos dagens unge, for at den katolske skolen skal bli en plass hvor hele mennesket fostres i et klart pedagogisk prosjekt som bygger på Kristus.
Tema for kongressen er "Oppdraget å fostre - å vitne om en skjult skatt". Det minner om at den katolske skole har samme grunnleggende oppgave som enhver kristen oppdrager: ikke bare å formidle sannheter ved hjelp av ord, med også å vitne om dem med sitt eget liv.
Den katolske skole tilbyr ikke bare en skole med høy kvalitet, men også et kristent syn på mennesket og verden, som hjelper de unge å føre en fruktbar dialog mellom tro og fornuft. Det er skolens plikt å føre videre verdier som de unge skal ta til seg og sannheter som de skal oppdage "i vissheten om at alle menneskelige verdier finner sin fullbyrdelse og dermed sin enhet i Kristus. (Kongregasjonen for katolsk udanning, Roma, rundskriv av 28. desember 1997, n. 9).
2. Mange unge mennesker plages av en uro som henger sammen med kulturelle endringer, globaliseringen, de moralske verdiers relativitet og familiebåndenes urovekkende oppløsning. Det er uunnvikelig at denne uro preger de unges levemåte, måte å lære på og hvordan de ser på fremtiden. I denne sammenhengen blir det viktig at de katolske skolene i Europa måte kan tilby et pedagogisk prosjekt som ikke bare lar de unge modne som mennesker, både moralsk og åndelig, men som også lar dem engasjere seg konkret for å forandre samfunnet og arbeide for at Guds rike skal komme. På denne måten kan de unge spre evangeliets skulte skatt i Europas kulturer og samfunn og i utviklingslandene, der den katolske skole kan gi sitt bidrag og således bidra til å bygge en sivilisasjon av kjærlighet, søskenskap, solidaritet og fred.
3. For å klare disse utfordringene må alle disse fostrende fellesskapene legge stor vekt på å undervise lærerne selv, både prester, søstre og lekfolk, så de blir stadig mer bevisste på sitt oppdrag og oppdragere som på samme tid er kompetente fagpersnoner og frivillig velger å konsekvent vitne om de åndelige og moralske verdier som inspireres av evangeliets budskap om "frihet og kjærlighet" (Gravissimum educationis, n. 8). Jeg er klar over at dette er en edel, men også vanskelig oppgave å undervise og oppfostre i dag. Derfor vil jeg oppmuntre alle som arbeider i det katolske utdanningssystemet å gi næring til de unges håp og strebe etter å "på samme tid et vidt og kunnskapsrikt, en krevende og bevisst fostring til sann menneskelig frihet, og føre barn og ungdommer mot det mest opphøyde ideal som finnes: Jesus kristus og hans budskap i evangeliet" (Tale til rådet for verdensforbundet for katolske lærere, 1983).
De fostrende fellesskap på de katolske skolene i Europa har skaffet sig en uerstattelig erfaring i en "kreativ troskap" mot ånden hos grunnleggerne av de kongregasjoner som arbeider i utdanningens verden. Denne erfaring gjör det mulig å binde pedagogisk og åndelig intuisjon nærmere hverandre slik at de kan tjene de unges fullstendige utvikling. Det er viktig at skole og familie har et nært samarbeid, særlig i dag når familiene svekkes. Hvordan skolestrukturen enn ser ut, er det foreldrene som i første rekke har ansvaret for sine barns oppdragelse, De fostrende fellesskap har som oppgave å stimulere dette samarbeidet, for at foreldrene stadig skal bli mer oppmerksomme på sin egen rolle i barnets oppvekst, men også for at den katolske skoles pedagogiske og pastorale prosjekt skal svare til familienes rettmessige forventninger.
4. Men de katolske skolene må også møte en annen utfordring, som handler om å skape en konstruktiv dialog i vårt flerkulturelle samfunn. "Utdanningen har en særskilt funksjon i byggingen av en mer solidarisk og fredelig verden. Den kan bidra til å hevde en humanisme med et helhetssyn på mennesket, som er åpen for den etiske og religiøse dimensjon, og som kan se verdien av kunnskap om og respekt for de ulike sivilisasjoners kultur og åndelige verdier." (Budskap for verdensdagen for fred, 8 desember 2000, n. 20). Derfor er det viktig å fortsette å ta imot elever som hører til andre religiøse tradisjoner, samtidig som det ikke får redusere skolenes katolske særpreg. Gjennom at man tar imot elever med ulik religiøs bakgrunn kan ungdommene studere sammen, knytte bånd til hverandre og lære hverandre å kjenne under avslappede omstendigheter som gjør at de kan tenke seg å leve i fellesskap i fremtiden. Dette er en vesentlig måte å komme over redselen for de andre og et viktig steg for å skape fred i samfunnet.
5. De katolske skolene i Europa må også fungere som dynamiske fellesskap av tro og evangelisering i nær forbindelse med bispedømmet. Det tjener dialogen mellom kirken og menneskenes fellesskap, og derfor anstrenger de seg for å fremme hele mennesket og påminner Guds folk om kjernen i sitt oppdrag: å la hvert menneske gi en mening til sitt liv, ved å la den skulte skatt strømme frem og så innby menneskeheten å tre inn i Guds prosjekt, som er avslørt i Jesus Kristus.
Jeg er overbevist om at kongressen kommer til å bli fruktbar med hjelp av jomfru Marias forbønn. Jeg oppforderer dere til å bli undervist av Kristus og la ham, som er "veien, sannheten og livet" (Joh. 14,6) gi dere kraft og vilje til å gjennomføre deres spennende, men krevende oppgave.
Til alle som organiserer og som er deltagere på kongressen, til alle dere familier, til alle som arbeider med katolsk utdanning og til de unge som dere har hånd om - gir jeg min velsignelse.