De holdt trofast ved apostlenes lære og ved fellesskapet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. Alle de troende holdt seg sammen og hadde alt felles; sine eiendeler og sitt gods solgte de og delte det ut til alle, etter hva enhver trengte, og idet de hver dag sammen søkte templet og brøt brødet hjemme, nøt de sin mat med fryd og hjertets enfold, idet de lovet Gud og hadde yndest hos hele folket. Og Herren la hver dag dem som lot seg frelse til menigheten (Apg 2,42.44-47).
I Apostegjerningene beskrives Kirkens første historie, og her gir Lukas et idealbilde av Urkirken. Missio er siden 1922 det offisielle organ for Den katolske kirkes virksomhet innen omsorgen for fattige bispedømmer over hele verden, for barn i fattige menigheter, og for prestestudenter i områder der man rår over få midler til deres opphold og utdannelse. Således arbeider Missio for å bygge opp Kirken innefra og derved gjøre den i stand til å være Kirke overalt. Dens indre liv blir i seg selv en forkynnelse av Evangeliet.
Missio finnes nå i omtrent 120 land i verden. I Norden arbeider de på oppdrag fra Den nordiske bispekonferanse.
Missio består av fire avdelinger:
Avdeling for troens utbredelse (mottar kollektene på Verdensmisjonsdagen)
Avdeling for prester og ordensfolk i misjonsområdene
Kirkens forkynnelse av Evangeliet i verden i dag er avhengig av misjonsvirksomhetens indre så vel som ytre dimensjon. Den ”plantatio ecclesiae” som nyere misjonsteologi taler om, og som flere ganger nevnes i det 2. Vatikankonsils misjonsdekret, Ad Gentes, betyr at Kirken plantes i verden, i ulike kulturer. Lokalkirken må så å si ha et eksistensgrunnlag, både sakramentalt, utdannelsesmessig, pastoralt og sosialt, dvs. alt det som gjør at misjon overhodet kan finne sted og være troverdig. Det er helt nødvendig å opprette slike kristne menigheter, for de er, fremholdt Ad Gentes, ”tegn på Guds tilstedeværelse i verden” (nr. 15). I samsvar med konsilets dekret tok pave Johannes Paul II i rundskrivelsen ”Redemptoris missio”, fra 1990, til orde for at en effektiv plantatio ecclesiae måtte omfatte en lokal indrekirkelig utvikling og organisering av livet i fellesskapet av troende. Han slo fast at Missio måtte ha en ledende rolle i dette arbeidet (nr. 84).
Missios innsamlinger gjør det mulig å plante, gjødsle og vanne lokalkirkene over hele jorden, især i fattige områder, men Gud alene gir vekst (jf 1 Kor 3,6-8). Derfor er bønn for Kirkens menigheter overalt en helt sentral og integrert del av misjonsverkenes virksomhet.
Ved bønn, innsamling og informasjon bevisstgjøres vi på det ansvaret vi som troende og Kirkens barn har for hverandre, slik at vi overalt kan avlegge et troverdig vitnesbyrd om Kristi kjærlighet. Den omsorgen vi viser hverandre uttrykker Guds kjærlighet til oss og til verden – også for oss og for verden. Derfor oppfordrer Missio alle troende til å følge Herrens bud, det budet som utgjør kjernen i misjonen: ”Elsk hverandre, slik jeg har elsket dere. På dette skal andre oppleve at dere er mine disipler, at dere har kjærlighet til hverandre” (Joh 13,34–35).
