Av Olav Martinsen
Da erkebiskop Vinald var død, valgte domkapitlet den 20. desember 1402 korbroren Eskill til erkebiskop, og han tok imot valget. I en biskopsrekke sies det at Eskill var fra Gudbrandsdalen, og denne detaljen er neppe tilfeldig. I disse årene merker vi en viss motstand mot Margretes skandinaviske politikk, som hun praktiserte ved å sette inn folk i høyere stillinger uten hensyn til nasjonalitet. Det er også nærliggende å se på dette valget som en antydning om at domkapitlet har vært misfornøyd med Vinald, at han fra deres standpunkt kanskje har vært for mye borte fra sin stol og mer opptatt av riksstyre enn av kirkestyre.
Eskill måtte foruten sin obligasjon på 800 gylden i hovedavgift og det han skulle betale i mindre avgifter for seg selv, også forplikte seg til å betale det som stod igjen etter hans forgjengere, i alt 1240 gylden i tillegg. Eskill betalte straks halvparten av hovedavgiften og de andre avgifter for seg selv, og dessuten 600 gylden av inntektene av erkesetet for det første året. I sin obligasjon opptrådte Eskill ved stedfortreder og da det også av provisjonsbrevet fremgår at Eskill i pavens konsistorium hadde latt fremlegge brev om sitt valg i Nidaros, må han også her ha handlet gjennom en prokurator. Siden han fikk pavens tillatelse til å bli viet utenfor den romerske Kurie, er det sannsynlig at han ikke selv reiste til Roma. I løpet av de følgende år betalte så Eskill den andre halvparten av sin obligasjon, det etterfølgende beløp ser det ut til at paven ettergav ham.
Under Eskill er forholdet til kurien stort sett slik det hadde vært under Vinald. Biskopene ble providert i Roma, undertiden uten at de kirkelige myndigheter i Norge kan ha hatt noe med det å gjøre. Selv om vi nok kan regne med at Eskill har viet biskoper, viser disse forhold hvor oppløst den gamle ordningen var, og hvor liten forbindelse det må ha vært mellom erkebiskopen og hans biskoper. Derimot når det gjaldt økonomiske saker, henvendte kurien seg helst til erkebiskopen. I det første pavebrevet til Eskill ble han utnevnt til generalkollektor av alle pavelige inntekter, også Peterspenger, i alle Norges byer og bispedømmer. Allerede i 1407 klaget paven over at Eskill ikke hadde innsendt det regnskap han hvert annet år var pliktig til å avlegge.
I 1411 ble Eskill igjen utnevnt til apostolisk nuntius og kollektor. Hvert tredje år skulle Eskill enten selv reise til kurien eller sende en fullmektig. Heller ikke på dette punkt har han vært så punktlig som kurien ønsket. I 1418 ble det klaget over ham, men i dette året oppfylte han alle sine forpliktelser.
Eskills navn forekommer aldri i forbindelse med riksrådet, og hvor vi ellers støter på ham, gjelder det kirkelige saker. Det er ikke mye vi vet om Eskill, men så langt vi kan følge ham, har han først og fremst vært kirkens mann. I 1408 er han på visitas i Hålogaland, og i 1426 i Romsdal. Han var til stede i Nidaros i 1420, 1422, 1423 og i 1424, han var i Bergen i 1405, antakelig i Oslo i 1409, og i 1413 var han i Vadstena.
At Eskill har hatt økonomiske vanskeligheter synes å fremgå av flere kilder. Til tross for at kirkens midler har vært og fremdeles er store på grunn av de troendes fromhet og gavmildhet, har Eskill tilegnet seg disse midlene selv, så kirken var nå uten tak og truet av ødeleggelse. Vedlikeholdet av kirken har i stor grad blitt forsømt under Eskills tid, og det ble klaget til paven. Paven påla erkebiskopen av Uppsala å ordne saken, «...da det i Nidaros kirkeprovins eller bispedømme eller i selve Norge ikke er noen en kan håpe på kan oppnå rettferdighet mot denne nevnte erkebiskop i Nidaros.» Vi vet ikke hvordan det gikk med denne saken.
Av «Aslak Bolts Jordebog» framgår det at erkesetets jordegods er blitt betraktelig utvidet under Eskill. Aslak Bolt er ikke fri for å kritisere de økonomiske forhold han fant i Nidaros da han ble erkebiskop i 1428. Vi kan ikke si om dette skyldtes Eskill, men i følge jordeboken er det klart at Eskill på mange måter må ha begynt arbeidet med å bedre erkesetets økonomi. Vel vet vi mer om Eskill enn om hans umiddelbare forgjengere, men det vi vet er spredt og vanskelig å samle. Eskill var i Vadstena i 1413/14. Vadstena var et åndelig senter, og det er derfor ingen tilfeldighet at Eskill i 1416 har skrevet til klostret og bedt munkene om et eksemplar av «Revelationes Extravagantes», og dessuten en avskrift av de formularer til prekeninnledning - exordium - som han gikk ut fra at munkene benyttet. At han ønsket et eksemplar av Birgittas åpenbaring skal ikke undre oss, den må ha vakt stor interesse i tiden. Hans andre anmodning gir videre perspektiver. Skrevne prekensamlinger var til stor hjelp for mange prester. Det er mulig at Eskill her tenker først og fremst på seg selv, men det er tross alt mest sannsynlig at han hadde tanke for alle sine prester i byene og på landet som virkelig hadde bruk for prekenformularer.
Ved sin død i 1428 hadde Eskill en gjeld til kong Erik som Aslak Bolt måtte overta, men som Aslak delvis fikk ettergitt.