Av Olav Martinsen
Tiden fra omkring 1300 til1350 er preget av de lærde menn som sto i spissen for den norske kirken. I Nidaros har vi på denne tid tre erkebiskoper som er bemerkelsesverdige, i dette tilfellet mer på grunn av statutter og hyrdebrev, og også disse tre har tilhørt kapittelgeistligheten. Deres funksjonstid er preget av ro og gode arbeidsforhold, og de må alle tre ha arbeidet godt sammen med sitt domkapittel. I stor utstrekning har de vært opptatt med å hevde kirkens religiøse, moralske og disiplinære bud, og det er sikkert ingen tilfeldighet at vi når det gjelder alle tre har bevart en rekke statutter og et hyrdebrev, som er bemerkelsesverdige i mer enn en retning.
Eiliv Korte Arnason hadde vært en av lederne for opposisjonen mot erkebiskop Jørund. Domkapitlet valgte ham helt regelrett etter de foreskrevne bestemmelser i 1309, og i 1311 ble han viet til erkebiskop av paven.
Erkebiskop Eiliv holdt provinskonsil i Nidaros og utgav provinsstatutt i 1313, i Bergen i 1320 og igjen i 1327. Skal vi dømme etter de håndskrifter vi har bevart, må særlig hans statutt fra 1320 ha vært utbredt og kjent. Her har erkebiskopen bestemt at prestemøtene som biskopene skulle ha, måtte skje hvert år hos biskopen i hans katedral.
I erkebiskopens statutt av 1. september 1327 fornyes erkebiskop Jons påbud om at de fjorten bannlysningsartikler som var nedskrevet i kirkeloven og som Jon hadde forkynt på sitt konsil i 1280, skulle leses opp en gang i året i katedralene og i de større kirkene på landet. Det blir videre bestemt at noen forordninger som pave Bonifatius VIII hadde utgitt og som fantes i hans dekretaler, Liber Sextus fra 1298, skulle oversettes til norsk og skrives opp på en tavle. Denne skulle settes opp ved hvert bispesete og i de større kirker i landet, for at alle som ville, kunne lese dem eller skrive dem av. Forut for en biskops eller erkebiskops vielse skulle det betales visse avgifter, en hovedavgift og noen mindre avgifter til det pavelige kammer og kardinalkollegiet.
For det norske erkesetet kan vi følge betalingen av disse avgifter fra erkebiskop Eiliv, som lovte å betale 800 gylden i hovedavgift, og de fem mindre avgifter i de vanlige terminer. Etterfølgeren Pål lovte det samme forut for sin vielse, og han betalte en halvdel med en gang, mens dennes etterfølger Arne betalte hele beløpet straks. Det kan ikke alltid ha vært lett å oppfylle de økonomiske forpliktelsene som fulgte med overtakelsen av erkesetet. Eiliv hadde av paven fått lov til å be om palliehjelp, og å be biskopene om støtte til sin reise til kurien. Dette var ikke noe nytt, men allikevel ble det oppfattet som et økonomisk pålegg, og som et inngrep i biskopenes myndighet, slik Eiliv hadde ordnet det. Biskop Arne i Bergen protesterte og appellerte til paven. Men til noe mer enn en formell protest ble det ikke.
De tre erkebiskopene har antakelig samarbeidet godt med domkapittel og hierarki. Når Arne i Bergen appellerte til paven og var voldsom i sine skrivelser, betyr ikke det så mye. Arne var ikke så lite av en stridbar herre, som var omhyggelig i å verne om sin egen og sin kirkes verdighet, når han mente den ble krenket.