De fleste tenker på Mexico som et katolsk land. Men Mexico er også et land med en lang revolusjonshistorie og radikale politiske bevegelser. Mange av de radikale bevegelsene som oppsto på 1800- og 1900-tallet var antikristne eller antikirkelige, og preget av en naiv tro på at et nytt samfunn kunne skapes raskt – om nødvendig ved bruk av tvang og vold.
Det skulle få fatale følger.
Med Kirken som fiende
I århundrer hadde Den katolske kirke hatt en dominerende stilling i Mexico. Ja, man kan på mange måter si at det var Kirken som hadde bygd landet. Kirken eide jord, drev skoler og sykehus og samarbeidet tett med den politiske makten, slik tilfellet også var i moderlandet Spania.
Med frigjøringskrigen i 1810 og selvstendigheten i 1821 oppsto det en ny situasjon. Kirken ønsket en selvstendig stilling, mens landets myndigheter ønsket å kontrollere Kirken på samme måte som spanske myndigheter hadde gjort. Ettersom tiden gikk, vokste det også fram anti-kirkelige og anti-kristne grupper – mange av dem inspirert av Karl Marx - som så på Kirken og den kristne troen som en fiende.
1910-revolusjonen
I 1910 brøt det igjen ut revolusjon. Denne gangen handlet det om å styrte Porfirio Díaz’ lange diktatur og endre et system preget av enorme forskjeller mellom rike landeiere og fattige, jordløse bønder. Mange vanlige katolikker, og også enkelte prester, sympatiserte med reformkravene. Men Kirken som institusjon sto ikke samlet bak revolusjonen, og mange i hierarkiet fryktet med god grunn at reformene også kunne bli vendt mot Kirkens frihet, eiendom og plass i samfunnet.
Det var da også det som skjedde. Da Mexico fikk ny grunnlov i 1917, fikk radikale og antiklerikale krefter gjennomslag – ikke bare med sterke føringer om sosiale rettigheter og løfter om jord, men også en markant begrensning av trosfriheten. Staten skulle være sekulær, skolen skulle være fri for kirkelig innflytelse, og Kirkens eiendom skulle underlegges statlig kontroll.
Nå skulle klostre og religiøse skoler stenges, kirkelig eiendom beslaglegges og utenlandske prester, munker og nonner utvises.
Stengte klostre og skoler
I 1924, da den radikale Plutarco Elías Calles ble valgt til president, ble grunnlovens bestemmelser satt på spissen og nye regler innført. Nå skulle klostre og religiøse skoler stenges, kirkelig eiendom beslaglegges og utenlandske prester, munker og nonner utvises.
Offentlige religiøse handlinger kunne bare finne sted inne i kirkene og under myndighetenes tilsyn, og kirkene ble satt under politibevoktning. Prester måtte velge å la seg registrere, og den enkelte delstat kunne sette tak på hvor mange prester de skulle ha. Å bære prestedrakt eller kristne symboler utenfor kirken, å kritisere myndighetene eller å drive undervisning uten statens godkjennelse kunne gi bøter, fengsel eller avregistrering som prest.
En boikott som slo feil
I protest beordret biskopenes stans i alle offentlige gudstjenester med virkning fra 1. august 1926. Dermed forsvant messen, sakramentene og kirkens rytme for millioner av meksikanere. Det var et desperat trekk, men verken myndigheter eller biskoper hadde nok sett for seg det som fulgte: I landsby etter landsby grep alminnelige mennesker - bønder, landsbyfolk og fattige katolikker - til våpen under ropet: «¡Viva Cristo Rey!» – Leve Kristus, Kongen.
Opprøret spredte seg raskt, særlig i vestlige og sentrale delstater som Jalisco, Michoacán og Guanajuato. Noen prester støttet opprøret, noen virket som feltprester, og enkelte ble med og kjempet med våpen. Denne delen av historien er dramatisert i filmen For Greater Glory, der både den våpenbærende presten José Reyes Vega og den 14 år gamle martyren José Sánchez del Río har sentrale roller.
Av alle former for krig må borgerkrig være noe av det verste. En ytre fiende er lett å blinke ut, lett å hate og lett å samle seg mot. I en borgerkrig, derimot, er det naboer, tidligere venner og familiemedlemmer som løfter våpen mot hverandre. Resultatet ble overgrep, vilkårlige henrettelser og drap på sivile på begge sider.
Konsekvensene
Cristeros-krigen skulle vare i nesten tre år og kom til å koste omkring 90 000 soldater og Cristeros-opprørere livet. I tillegg ble et ukjent antall sivile drept. Minst 40 prester måtte bøte med livet, mange av dem henrettet fordi de fortsatte å utøve prestetjenesten i strid med myndighetenes regler.
En av dem var jesusittpresten Miguel Pro, som praktiserte som prest i hemmelighet, og som i 1927 ble henrettet uten rettergang, anklaget for medvirkning til et attentat. Og mens det i 1926 var 4500 prester til å betjene Mexicos katolske befolkning, fantes det i 1934 bare 334 prester med lisens. Andre var drept, utvist, hadde reist i eksil eller hadde fortsatt tjenesten i skjul.
Stor frustrasjon
Da Vatikanet – som aldri hadde støttet opprøret direkte – i 1928 søkte en diplomatisk løsning, skapte det stor frustrasjon blant Cristeros, som følte seg sviktet av sine egne. Selv om fredsavtalen ga Kirken visse innrømmelser, ble de antikirkelige lovene beholdt, og fortsatte å være et slags ris bak speilet.
På 1930-tallet fikk konflikten ny kraft, særlig gjennom sosialistisk skolepolitikk og et dekret i 1935 som ga staten vide fullmakter til å nasjonalisere kirkelig eiendom – herunder også lokaler brukt til undervisning og salg av kristen litteratur. Og det var først i 1992 at en grunnlovsendring ga kirker og religiøse organisasjoner juridisk status, slik at de igjen kunne eie fast eiendom. Det gjaldt ikke bare Den katolske kirke, men også evangeliske og andre kristne menigheter.
Mexico og trosfriheten
Hvordan er det i Mexico idag?
I Åpne Dører, som er en del av den internasjonale trosfrihetsorganisasjonen Open Doors, publiserer vi hvert år en statistikk som forteller hvor i verden det er vanskeligst å praktisere en kristen tro. Mange blir forundret når de får høre at Mexico står som nummer 30 på denne listen, kun seks plasser etter Cuba, som er viden kjent for sin marxist-inspirerte anti-kristne holdning.
Dagens Mexico er fortsatt sekulært; barn lærer ingenting om religion i skolen, og det er sterke begrensninger på presters mulighet til å engasjere seg i politikken. Likevel er det ikke lenger myndighetene som utgjør den mest alvorlige trusselen mot de kristne.
Sekulært press
Åpne Dørers rapport peker også på et voksende sekularistisk press i Mexico. Kristne ledere, aktivister og foreldre møter økende motstand når de forsvarer klassiske kristne syn på livsvern, ekteskap, familie og seksualitet. Rapporten nevner også hærverk mot kirker i forbindelse med feministiske demonstrasjoner, og advarer om at kristne stemmer i offentligheten i økende grad presses til taushet gjennom juridiske og administrative virkemidler.
Den største trusselen kommer likevel fra Mexicos kriminelle underverden. I det meste av Mexico er narkokarteller og kriminelle grupper sterkt til stede, og i mange områder har myndighetene lite å si. Kirkene – protestantiske og katolske – er mange steder den eneste instansen som tør å stå opp mot de kriminelle. De tar seg av barn og unge som er i faresonen for å bli rekruttert til rusmisbruk eller kriminalitet, og de er ofte alene om å tale mot de kriminelle gruppenes virksomhet. Resultatet er vold og press, særlig mot kristne ledere.
Å være katolsk prest er trolig et av verdens farligste yrker, og ikke mindre enn 80 prester er blitt drept i landet fra 1990-tallet og til idag. Sett i forhold til Mexicos omlag 14 600 katolske prester[i], er dette et utrolig høyt tall. Dersom alle innbyggere i Norge hadde levd med samme drapsrisiko, ville det betydd 880 drepte nordmenn hvert år.
Cristeros-krigen viser hvor dypt troen kan sitte i et folk, og den viser hvor lite radikale krefter forstår av hva som befinner seg i folkedypet.
Friheten til å være kirke
Er det noe å lære av Cristeros-krigen og erfaringene fra Mexico?
Lærdommen er neppe at kristne bør gripe til våpen når staten går for langt. Kristne har til alle tider visst at martyrens vitnesbyrd taler sterkere enn militær seier, og for Mexicos del var de menneskelige kostnadene store og de politiske seirene av krigen små.
Men Cristeros-krigen viser hvor dypt troen kan sitte i et folk, og den viser hvor lite radikale krefter forstår av hva som befinner seg i folkedypet. Trosfrihet handler ikke bare om retten til privat tro, men om friheten til å være kirke: Friheten til å feire gudstjeneste, forkynne evangeliet, undervise barn, hjelpe de fattige og tale sant når makten krever taushet.
Erfaringene fra Mexico i de 100 årene som har gått viser oss også hvordan kirkene kan bære frukt – også når man ikke har myndighetene med seg. Det er også tegn til en økende offentlig og politisk erkjennelse av at prester, pastorer og andre kristne ledere ikke bare er ofre for volden, men viktige freds- og samfunnsaktører. De fortsetter å forkynne, hjelpe sårbare, tale mot kriminalitet og arbeide for fred – også i områder der staten ikke makter å gi beskyttelse.
Dét er iallfall en lærdom vi kan ta med oss: Kirken bærer ikke først og fremst frukt når den har makten på sin side, men når den trofast forkynner, tjener og taler sant – også når den ikke har makten på sin side.